Kan du fatte og begripe?

Arbeidsseier!

2009-09-15T09:44:00.001+02:00

Først, gratulerer med dagen til alle rødgrønne velgere! For en fantastisk opplevelse, og for en fantastisk dag. Takk til alle som gjennom valgkampen har stått på for det rødgrønne flertallet med smått og stort; stått på stand, banket på dører, twitret og blogget, delt ut roser og ikke minst stemt på de rødgrønne partiene. Dette var en klar arbeidsseier, og en meget viktig seier!

Resultatet overrasket nok mange, deriblant meg. Det var en jevn valgkamp og i meningsmålingene vippet flertallet hele tiden. Det mest overraskende var nok likevel det dårlige resultatet til Venstre. Partiet viste en nedadgående tendens på meningsmålingene, men at de ville havne under sperregrensen så jeg ikke komme. Partiet led nok, som de andre mindre partiene, av at folk stemte på ”sin” statsminister, om det var Jens, Erna eller Siv, noe resultatene til SV, KrF og SP også viser.

Et uheldig resultat av dette ble at Vs andre kandidat i Akershus, Abid Raja, til tross for sin energiske valgkamp, ikke lyktes i å kapre en plass på stortinget. Til tross for de politiske uenighetene jeg har med han, så synes jeg det er synd. Han ville ha vært fin å ha på stortinget, men regner med å både se og høre mer fra hans side i årene fremover.

Jeg tror videre at stortinget ville hatt godt av å ha flere representanter med innvandrerbakgrunn enn én som det nå ser ut til at det vil bli. Aps Hadia Tajik ser ut til å være den eneste som vant et mandat og selv om jeg tror hun vil gjøre en glimrende jobb, for alle, så tror jeg stortinget og minoritetsbefolkningen ville hatt godt av å ha flere energiske representanter på stortinget. Det er en viktig verdi at stortinget representerer befolkningen generelt, og med ett mandat av 169 vil den ”etniske minoriteten” fortsatt være kraftig underrepresentert på stortinget. Det er dumt, synes nå jeg.

Men nå skal valgseieren nytes, og regjeringen må vise at de hundretusener av folk som har stemt på dem, ikke har gjort det forgjeves. Utfordringene står i kø og det blir spennende å følge regjeringen med et fornyet mandat – i fire nye år!

Godt valg!

2009-09-14T08:57:00.002+02:00

Det er ikke mye mer som trengs å sies i dag. I dag er det vår tid til å avgjøre hvordan stortinget skal være sammensatt i fire år framover. Jeg anbefaler folk å stemme rødgrønt, fordi jeg mener regjeringen har vist at dem klarer å gjennomføre det de lovet. Det eneste man vet med sikkerhet er at det blir utrolig jevnt. Det har vært en lang og hard valgkamp, og i kveld er alle politikernes store fest kveld. Jeg lar Anders Hegers kommentar i Dagsavisen i dag være ord til ettertanke for dagen:

"Når historikerne en gang skal oppsummere valgkampen, vil det mest interessante ikke være PR-rådgivernes forhold til partiledernes vekt. Ikke engang prosentflisespikkeriet eller de fantasifulle koallisjonskonstellasjonene. Nei, det mest påfallende, sett på avstand, er at dette var året da Verden (vi husker denne opphopningen av land der ute, gjør vi ikke?) endelig forsvant fullstendig fra norsk bevissthet."

http://www.dagsavisen.no/meninger/article439135.ece

Bruk stemmeretten!

2009-09-11T13:28:00.002+02:00

Det er den klare oppfordringen fra alle i disse dager, også fra statsminister Jens Stoltenberg. På sin blogg forklarer han at det ikke er FrP, Høyre eller andre partier som er Aps største motstander, men sofapartiet.

Les hele innlegget og se video her:

http://jens.mittarbeiderparti.no/-/bulletin/show/422087_sofapartiet-og-det-perfekte-parti

Bruk stemmeretten og få dine kjente til å gjøre det samme!

Husk at det i Oslo er valg både søndag og mandag. Søndag er valglokalene åpne fra 16-20, og mandag fra 9-21.

Godt valg!

Det store asylvalget

2009-09-09T15:33:00.006+02:00

Valget i 1989 blir ofte omtalt som det store innvandrings- og asyl valget i norsk historie. Norge opplevde hadde siden 1987 opplevd store ankomster av mennesker som søkte asyl i Norge, og FrP suste inn på Stortinget og gjorde sitt, til da, beste valg. Mye tyder på at asylpolitikken igjen vil være avgjørende for veldig mange når de vil avgi sin stemme mandag 14. september.

Det anslås at det i 2009 vil være 18.500 mennesker som vil søke asyl i Norge. Til nå har litt over 11.500 søkt asyl i år. (Hvor FrP får sine tall over 20.000 får dere spørre dem om). Disse tallene har variert lenge. I perioden 1994-98 lå antallet asylsøknader på mellom 1500 og 2400. I 1998 steg tallet til 8374, for å fortsette å stige fram til 2002 da til 17.800 (under Jern-Erna), før det igjen sank til under 5000. I 2007 begynte antall asylsøknader igjen å øke og kom over 7000, og over 14.000 i 2008. http://www.udi.no/upload/Nyheter/nyheter%202008/alle.pdf (s. 25).

Disse tallene er ikke ensbetydende med antallet som får innvilget asyl i Norge. Innvilgelsesprosenten er ikke særlig høy i Norge. I 2007 ble det gitt oppholdstillatelse i 58 % av sakene, mens denne andelen sank til 41 % i 2008. Alle saker blir ikke en gang realitetsbehandlet i Norge pga. den såkalte Dublin forordningen; dvs. at personen skal få eller har fått beskyttelsesbehovet sitt vurdert i et annet land som deltar i Dublin-samarbeidet (stort sett hele Europa). I løpet av 2008 realitetsbehandlet UDI 7 400 asylsøknader mot 5 000 i 2007 (UDI.no).

Med tanke på at det i verden i dag er 42 millioner mennesker på flukt fra sitt hjemsted er det rart at ekspertene strides om årsakene til de høye tilstrømningen av asylsøkere til Norge, men det er flere årsaker og mye psykologi som spiller inn når folk velger å komme til Norge for å søke asyl. Norge med sin sterke engasjementspolitikk og høye score i bo- og leveforhold gjør landet til et attraktivt reisemål.

Det er en menneskerett å søke asyl, og det er FNs Flyktningkonvensjon fra 1951 som definerer hva som kvalifiserer en person til asyl i et land. Konvensjonen slår fast at personer som "med rette frykter for forfølgelse på grunn av rase, religion, nasjonalitet, medlemskap i en spesiell sosial gruppe eller på grunn av politisk oppfatning, befinner seg utenfor det land han er borger av, og er ute av stand til, eller, på grunn av slik frykt, er uvillig til å påberope seg dette lands beskyttelse…" (Konvensjonens artikkel 1A.)

Det er da opp til UDI å vurdere om en søker oppfyller dette vilkåret. I tillegg til Flyktningkonvensjonen er Norge bundet av bl.a. Europeiske menneskerettighetskonvensjonen som hindrer Norge i fra å sende folk tilbake til land der en flyktning står i ”en nærliggende fare for å miste livet eller bli utsatt for en umenneskelig behandling” (utlendingsloven § 15). Derav den mye omtalte Krekar-saken.

Det er viktig at man diskuterer asyl- og innvandringspolitikken til Norge, som alle andre temaer, men når FrP leder Siv Jensen (og andre) mener at det er asylankomstene og integrering av disse i det norske samfunnet som er hovedutfordringen til Norge i dag, så bommer dem grovt.

I følge SSB er det i Norge i dag 508.000 personer som enten har innvandret selv eller er født i Norge med innvandrerforeldre. 36 % av disse har norsk statsborgerskap, og utgjør til sammen 10,6 % av befolkningen. Om lag halvparten (233 000) er personer med bakgrunn fra Europa. 264.000 har sin bakgrunn i Asia, Afrika og Sør- og Mellom Amerika.

Det er et mindretall av innvandrere som har status som flyktninger. Ved inngangen til 2008 bodde det 132 400 personer med flyktningbakgrunn i Norge, og utgjorde 2.8 % av Norges befolkning (SSB). I all hovedsak er innvandrerbefolkningen i Norge tidligere arbeidsinnvandrere som har bosatt seg her, deres etterkommere eller innvandret ved at norske statsborgere har giftet seg med folk fra et annet land. I 2008 var det for eksempel snakk om ca. 20.000 mennesker som fikk opphold gjennom familiegjenforening.

Ved å utelukkende fokusere på asylankomstene gjerne med snev av skrekkscenarioer som økt kriminalitet og økt konfliktnivå, så underkommuniserer man realitetene. Bevares, det er knyttet en rekke utfordringer til asylinstituttet, også når det gjelder negative ting som kriminalitet begått av asylsøkere, men å skape inntrykk av at alle asylsøkere (el. et stort flertall for den saks skyld) bedriver kriminalitet, eller blande kortene med kriminelle bander fra øst Europa er rett og slett å feilinformere eller direkte løgn!

Den største utfordringen til det nye Norge er ikke å redusere/stanse antall asylanter, men å inkludere personer med innvandrerbakgrunn som har bodd her i lang tid, mange til og med født og oppvokst her, i samfunnet. Å skape det Gahr Støre kaller ”det nye vi”.

Mye tyder på at det går veldig bra med integreringen i Norge. Flere og flere tar høyere utdanning og stadig flere kommer ut i relevant jobb. Likevel er arbeidsledigheten blant innvandrere høyere enn blant den etnisk norske befolkningen. Den registrerte arbeidsledigheten blant bosatte innvandrere gikk opp fra 4,0 prosent i mai 2008 til 6,8 % i mai 2009. I resten av befolkningen gikk den registrerte ledigheten opp fra 1,2 til 2,2 % (SSB).

Det er utfordringen i det nye Norge, og det gleder meg at partisekretær Raymond Johansen (Ap)erklærer lik yrkesdeltakelse for innvandrerbefolkningen som en av de viktigste målsettingene for Arbeiderpartiet de nærmeste 10 år.

Fattige jøder i Hebron…

2009-08-31T22:33:00.009+02:00

… mot de "styrtrike" palestinere trodde jeg Jan Simonsen skulle legge til i gårsdagens blogg. Han var ikke langt unna (pga. norske og internasjonale penger), men nøyer seg med å tegne et bilde av fattige og fredselskende jøder satt opp mot et hav av (ukontrollerbare) palestinere i Hebron. Jeg visste ikke om jeg skulle le eller gråte da jeg leste det. Aller mest ville jeg filleriste han, men tviler på om jeg hadde klart å riste han noe særlig, så prøver meg på et saklig svar:

Det er meget mulig at den jødiske befolkningen, eller bosettere, i Hebron by er fattige, men de er rikelig utstyrt med en velkjent nådegave!

Det er korrekt som Simonsen skriver at det er et lite mindretall av jødisk befolkning, rundt 4-500 mot en solid majoritet av palestinere, i Hebron by, men kjære Simonsen, det er mulig at du (og dine lesere) er av den overbevisning at Hebron tilhører jøder, ferdig snakket, men å beskrive disse bosetterne, som selv etter israelske standarder regnes som ekstreme, som ofre for palestinernes ”blinde terror” blir bare latterlig, selv fra en populist.

I en lykkelig én statsløsning (et stort Palestina/Israel for alle) eller tostatsløsning (med Israel og Palestina side om side) hadde ingen hatt problemer med hvor den ene eller den andre bodde eller jobbet, så lenge det foregikk på lovlig vis. Simonsen glemte å nevne at det i Hebron for det første eksisterer en folkerettsstridig okkupasjon (med Israel som okkupant for de som var i tvil) og videre en økning av israelsk befolkning på okkupert territorium gjennom folkerettsstridige bosetninger som Kiryat Arba i utkanten av Hebron og 3-4 litt mindre som Tel Rumeida plassert midt i Hebron by.

Den skuddsikre bussen Simonsen kjørte i burde vært et lite hint om at noe var galt.

Men okkupasjon eller ikke, så er det sjeldent en majoritet synes noe om en minoritet som flytter inn i et nabolag ved å okkupere andres hus og eiendom (som det nevnte "fredens hus"), gjøre livene til de gjenværende til et levende mareritt og kommer i følge med fullt utrustede elitesoldater. Det går ca. 10 soldater pr. bosetter i Hebrons gamleby, som holdes stengt av okkupasjonsmakten for palestinere.

De må gjerne være fattige, men særlig forsvarsløse eller fredelige er de neppe.

Den israelske informasjonssentret for menneskerettigheter på de okkuperte områder B’Tselem, for øvrig en meget god informasjonskilde, delte for noen år tilbake videokameraer blant de palestinske innbyggerne slik at de kunne dokumentere den volden bosetterne utsetter dem for til daglig. Under følger noen videoer med hverdagslivet på Hebron.

Tviler på om Simonsen tar en titt, men gjør det du!

http://www.btselem.org/english/Video/20070416_Tel_Rumeida.asp

http://www.btselem.org/english/Video/200705_Hebron_Introduction.asp

http://www.btselem.org/english/Video/20061026_Olive_harvest.asp

Andre gode sosialdemokratiske blogger

2009-08-27T15:01:00.002+02:00

I disse valgkamptider er det fint å kunne reklamere for andre gode sosialdemokratiske bloggere. Ta en kikk:

Andreas Halse, Arild Stokkan-Grande, Bernt Sønvinsen, BGLsunivERS, Bjarne Håkon Hanssen, Bjørn Jarle, Brussel Ap, Det politiske dyr, Eli Anne Hole, Elise Røe, Gunn Karin Gjuul, Hadia Tajik, Hafella, Helga Pedersen, I min fars fotspor, Kamerat Håheim, Sosialdemokratiet.no, Kjetil Klakegg Bergheim, Lille-rød, Line Vennesland, Marianne Aasen, Marianne Marthinsen, Raag Raaum, Rinuspinus, Robert R. Hansen, Rødt-slips, Sett fra nordområdet, Sett fra Sverresborg, Sos.dem Analyse, Statskanalen, Terje Erik Granberg, Tommy Skar, Tomsnakk, Tore O, Trond Jensrud, Ødegårdens friske fraspark

I ytterste konsekvens

2009-08-21T16:16:00.003+02:00

En får si at den såkalte korte valgkampen kom brått i gang på mandag, første arbeidsdag etter ferien. De første partilederdebattene kom i gang, Holmenkollen gikk dunken, Hatvold på Grønland etterfulgt av debatt i moské.

Det er spesielt én episode i fra sist uke jeg mener fortjener mer oppmerksomhet enn den fikk eller får. Det skjedde tirsdag på Dagsrevyen. FrP sjef Siv Jensen avfeier Menneskerettighetene med stor M med en enkel uttalelse rundt forvaring/retur av Mullah Krekar. Vips, så var Menneskerettighetene lagt på hylla. Riktig nok kom hun med en betingelse: I ytterste konsekvens. På spørsmål om hun var villig til å bryte menneskerettighetskonvensjonen svarer hun: ”Ja, i absolutt ytterste konsekvens så er jeg villig til det.” Og legger til, for å beskytte egen befolkning.

Jeg tror ikke at alle de som nikket anerkjennende til dette inkluderte meg i ”egen befolkning”, men etter mitt syn er det vel nettopp i ytterste konsekvens man ikke skal bryte Menneskerettighetene. Skal de rettighetene hjemlet i denne konvensjonen, og som man kjemper for her hjemme og over sju hav skal ha noe legitimitet og tyngde, må du det! For å si det litt bombastisk: Statsministerkandidat Siv Jensen viste med dette at menneskerettigheter ikke er noe annet enn et praktisk slagord som fungerer bra når man trenger det, men som kan legges til side når de ikke trengs.

På tirsdag var det Mulla Krekars blotte tilstedeværelse som utløste ytterste konsekvens. Hvem forårsaker det neste gang?

For egen del har jeg for lengst avtalt med flere gode nordmenn om kjellerplass å søke asyl i.

Volden mot det homofile paret på Grønland har naturlig nok fått mye spalteplass og heldigvis blitt møtt med avsky av alle, men det er særlig intervjuet med Shahid Aslam på Dagbladet.no som fanget min oppmerksomhet. Han mente at på Frogner kunne de homofile gjøre som de ville, men av hensyn til den multikulturelle befolkningen på Grønland burde de kanskje ikke det. Hvilken verden lever han i, egentlig? Selv de mest verdikonservative, som til en viss grad mener at parallelle samfunn har noe for seg, vil være enig i han. Håper jeg.

Men, oppi alt det avskyelige mener jeg det er en skygge av, hm, optimisme? Mannen uttaler seg med den største selvfølge at sånn kunne han tenke seg at det var. Tanken om at han selv, og den asiatiske befolkningen han forsøker å tale for, var et fremmedelement på Grønland for 30-40 år siden var helt fraværende fra hans bevissthet. Misforstå meg rett, men det er et snev av sjarm i akkurat det. Han hørte hjemme på Grønland, han. Ikke bare det, men han ytret seg om hvordan han synes det bør være der han hører hjemme. Han får det aldri som han vil, men noe på vei har man kanskje kommet i integreringen??

Også er jeg helt enig i de som mener at opplysningsarbeidet må forbedres og intensiveres

Debatt i moské

2009-08-20T10:29:00.003+02:00

Valgkampinnspurten er godt i gang og overalt er det nå politikere som skal overbevise om at deres virkelighetsforståelse er den rette og deres løsninger de beste. Nå har de også vært i en moské for, meg bekjent, første ordentlige innvandrings- og integreringsdebatten i årets valgkamp.

Støre (Ap), Amundsen (FrP) og Raja (V) møtte til duell og diskuterte vår tids største utfordring, etter klimautfordringene; hvordan skape det nye "vi'et" hvor alle føler seg inkludert. Vel, etter min mening var det bare Støre som ville diskutere dette, mens de andre var mer interessert i fordele skyld og ansvar. For der Raja mente at debatten handlet om han, eller sånne som han, var Støre klar på at det gjorde den ikke, men oss, dvs. også Støre og "sånne som han".

Raja gjentok sin grunnløse påstand til det kjedsommelige om at Ap stengte innvandrerne ute av arbeidslivet. Jeg ble i alle fall ikke klok på hva han mente med det, og det fremstod for meg som at også programlederen synes det var en merkelig påstand. Arbeiderpartiet har en stolt historie i å åpne arbeidsmarkedet for nye grupper, også for nye nordmenn! Det hadde vært en interessant øvelse om Raja f.eks. hadde snudd seg og spurt de som satt bak han, foreldregenerasjonen, om hvem som i sin tid ga dem arbeid, V eller Ap?

At Arbeiderpartiet ikke slipper til innvandrere er kanskje valgkampens hittil dårligste beskyldning. Raja hevdet at ved å f.eks. ikke åpne for midlertidige ansettelser så stengte Ap folk ute. For å si det sånn, det var ikke muligheten for midl. arbeid som ga min far (eller Rajas) mulighet til å slippe til og bidra i samfunnet, men trygg fast jobb. Videre har Ap blant annet åpnet for forsøk med moderat kvotering, en kampsak for mange deriblant meg, og hatt krav om å kalle inn minst én kvalifisert innvandrer til intervju. Forslaget med anonymiserte søknader er godt, men har også klare ulemper med seg, men se ikke bort i fra at det kommer.

Ikke dermed sagt at man er i mål. Det er helt klart store utfordringer i å få mange innvandrere, spesielt bestemte innvandrergrupper, i arbeid, og enda viktigere; kvalifisert arbeid. Selv anonyme søknader og midl. ansettelser vil ikke løse det over natten. For meg er det helt åpenbart at Ap med sin parole "Arbeid til alle er jobb nr. 1" er mer skikket til å løse disse utfordringene enn Venstre. Det vet alle de som satt rett bak panelet og er også hovedgrunnen til at et flertall av innvandrerne (og deres etterkommere) stemmer Arbeiderpartiet, eller SV. Men Raja fortsatte å gjenta løgnen og Støre måtte til slutt be han om å holde opp. Det ble bare useriøst.

Det var kanskje høydepunktet for mange. For meg var det heller å høre Støre stanse P. W. Amundsen når han var uenig med Støre i det OECD rapporten som viste at Norge skårer høyest på yrkesaktivitet. Amundsen mente at det var misvisende og mente at det var kun 33 % som var det. "33 % av hva da" spurte Støre. "Ja.. hm.. 33 % av de.. befolkningen, innvandrerne," var svaret Amundsen klarte å gi, mot oppgitt hoderisting fra Støre (ikke Abid). Det var ikke bare komisk å se Amundsen stutre fram hvem han snakket om, men det var også riv ruskende galt!

På den andre siden slo jo Amundsen fast: "Arbeid til alle er IKKE jobb nr. 1, det er kampen mot tvangsekteskap og denslags som er det". Og plutselig kan de styre landet. For sorry, etter seks år i bystyret kan jeg ikke stole på "garantien" til Venstre om at de ikke vil støtte en regjering med Frp!

Arbeiderpartiet og HRS

2009-07-08T15:48:00.004+02:00

Blant de største anklagene mot Arbeiderpartiet fra miljøet (som jeg ofte kaller dem – i min sammenheng det norsk-pakistanske miljøet) har vært partiets tidligere lefling med HRS. Karita B. Orheim fungerte som leflingens største eksponent (s. 6 på linken) og forslaget om forbud mot søskenbarnekteskap og den såkalte 24-års regelen (ved ekteskap inngått i utlandet) som dens klareste manifestasjon.

Human Right Service (som dem kaller seg) har i løpet av de siste 10 årene utviklet seg til å bli en toneangivende premissleverandør i den norske innvandrings- og integreringsdebatten – på godt og vondt. Gjennom Storhaugs skarpe penn og organisasjonens pågåenhet har organisasjonen riktignok satt mange viktige temaer på dagsorden, men til hvilken pris?

Amel Adens avsløringer i Klassekampen er bare ett eksempel i den lange rekken av anklager mot HRS’ tvilsomme metoder. Selv hoppet jeg i stolen da jeg for 2-3 uker siden leste at politiet hadde gått til aksjon mot en familie, mistenkt for å ha omskåret sine barn, etter privat spaning fra HRS. Ingen reagerte. Jeg husker videre en debatt for ca. 7-8 år siden hvor jeg var tilstedet. Der forklarte Storhaug bruken av tvangsekteskap, men etter hvert som hun snakket ble det (i alle fall for meg) veldig uklart om problemet var tvangsekteskap som fenomen eller det at det gjennom slike (u)ekteskap ble så mange innvandrere i landet.

Jeg husker jeg hadde tegnet meg til debatten, men trakk meg, for stemningen var hauset opp på en slik måte at jeg visste at bare jeg – som en brun mann – åpnet munnen, så hadde jeg tapt. Det er det debattklimaet som har preget innvandrings- og integreringsdebattene de siste årene, godt hjulpet av bl.a. HRS (m.fl. deriblant også ”konfliktglade” min. representanter). Et svært dårlig utgangspunkt for et av vår tids viktigste utfordringer.

Under Bondevik II regjeringen begynte HRS å motta penger over statsbudsjettet, etter press fra FrP. Dessverre videreført av den rød-grønne regjeringen, og HRS mottar nå ca. 1.8 millioner årlig fra Integrerings- og mangfoldsdirektoratets budsjett – for privat spaning, avlytting, utpressing og jo da, noen rapporter.

Det er for meg ufattelig at en organisasjon med arbeidsmetoder på kanten av loven, med assimilasjon og kamp mot islam som uttrykt målsetting, år etter år blir finansiert over statskassen.

En annen typisk anklage fra miljøet – denne gangen ikke myntet kun mot Arbeiderpartiet, men hele det politiske landskapet – er forskjellsbehandlingen man opplever stadig gjentar seg. Som Amel Aden spør; Hadde FrP vært stille om det hadde vært innvandrerorganisasjon som hadde stått for skandalene?

Det går ikke lenge før en imam blir mistenkt for det minste lovbrudd før institusjonen/organisasjonen/menigheten mister sin statsstøtte – eller i det minste blir truet med det – gjerne med sinte statsråder på førstesidene.

Jeg forventer ikke at statsråden skal rykke ut med pressekonferanse og forklare seg om HRS, ei heller krever jeg at regjeringen skal komme med et utspill, for selv om det er valgkamptider er det lov å ha is i magen.

Derimot forventer jeg at statsråden, regjeringen og stortingsflertallet innser at HRS eller 'Hege og Rita’s Service' kun er lobbyister og en tenketank for FrP – ikke integreringseksperter, og ikke foreslår å videreføre støtten over statsbudsjettet.

Gateprostitusjonen på vei tilbake

2009-07-02T10:35:00.003+02:00

I følge Aftenposten er gateprostitusjonen ikke forsvunnet et halvt år etter forbudet mot sexkjøp. På sin runde i byen kunne Aftenposten registrere både selgere og kjøpere av sex, godt synlig i bybildet.

Jeg har tidligere skrevet om Helse- og Sosialkomiteens tur til Stockholm hvor vi fikk høre om Stockholms erfaringer med sitt 10 år gamle forbud mot sexkjøp. Det Aftenposten viser til, samsvarer godt med erfaringene i fra Stockholm, hvor gateprostitusjonen nærmest hadde stabilisert seg på samme nivå som før forbudet. Vi er ikke helt der enda, men jeg frykter at det ikke blir lenge til.

Det er, som jeg tidligere har skrevet, tydelig tegn på at arbeidet i mot prostitusjon, traficking og dets like er mer komplisert enn å vedta en lov mot sex-kjøp. Jeg var blant de få fra Oslo-benken på Arbeiderpartiets landsmøte i 2007 som stemte i mot innføring av en slik lov, men når det først er innført er det - slik jeg ser det - helt avgjørende at politiet har sterkere sanksjonsmuligheter enn kun å bøtelegge.

Nylig kunne vi lese i diverse medier at 42 menn hadde blitt bøtelagt siden nyttår. Folk godtar boten, og vil selvfølgelig ikke klage og være de første som prøver sin sak i retten. Jeg mener det bør være mulig å straffeforfølge horekundene, slik politiet i Sverige bl.a. har tatt til orde for, om loven skal være effektiv.

Slik det er nå har kjøp av sex bare blitt noe dyrere - om man blir tatt. Det er ikke godt nok.

Wa-aleikum ... ? (Og med dere ...?)

2009-06-15T11:14:00.014+02:00

Valget i Iran har resultert i opptøyer. Siste nytt er at den tapende presidentkandidaten Mousawi avlyser den varslede demonstrasjonen i frykt for et blodbak i Tehran. Ære være han for det.

I og for seg er det gledelig at den virkelige lederen i landeren, Ayatollah Ali Khamenei, lederen for det såkalte vokterrådet, har beordret en granskning av opposisjonens påstander om valgfusk - men jeg tror alle vet hva resultatet av den granskningen blir.

Det er lett å si 1-0 til de ekstreme kreftene etter det man ser i Iran. Men selv om jeg imøteså at den såkalte reformvennlige kandidaten vant valget, vil jeg ikke mene at det kontroversielle valget av Ahmedenijad i seg selv betyr at iranerne har avvist Obamas "fredshilsen". Det er først og fremst hans politikk framover som vil kunne gi oss noen indikasjoner på det. Desverre er det foreløpig lite som tyder på at Ahmadenijad vil føre en mindre provoserende og konfronterende politikk enn det han har ført de siste årene.

En annen aktør har også gitt "sitt svar" til Obamas tale. Israels statsminister Benjamin Netanyahu holdt i går en tale på Bar Ilan universitetet i Tel Aviv hvor han la frem det Fredrik Græsvik i TV 2 kaller "Netanyahu fredsbløff". Jeg er langt på vei enig.

Bibi forsøkte å invitere de arabiske og palestinske lederne til samtaler uten forutsetninger (prior condtions), før han listet opp flere; Israel må godtas som en jødisk stat, Jerusalem skal være Israels hovedstad, flyktningsproblemet må løses utenfor Israel, palestinske myndigheter må knuse Hamas og godta at Palestina er en avmilitarisert stat.

Riktignok brukte han ordet "palestinsk stat" som anses som et stort steg, men det var ingenting i hans tale som indikerte hvor staten skulle komme eller hvordan den skal bli en virkelighet, bare alt den måtte godta. Territoriell diskusjon kommer senere. Han lover (som Israel har skrevet under på før) at nye bosetninger ikke skal bygges eller at mer land konfiskeres med den hensikt, men den såkalte "naturlige økningen" tas det forbehold mot. Altså, intet nytt fra fronten.

Forståelig nok anses ikke talen som noe fredsbudskap men en provokasjon, eller som Jimmy Carter sier til avisen Haaretz; Netanyahu legger nye hindringer i veien mot fred.

Det blir spennende å se om Obama administrasjonen spiller med på bløffen og vender seg mot palestinerne for at de skal komme med innrømmelser eller om de sier "Takk, det var ett skritt, ta nå to til" ... Jeg tror mer på det første.

Assalam-u-Aleikum!

2009-06-08T21:36:00.014+02:00

Det finnes ikke en bedre måte å innlede en samtale på enn dette; Fred være med dere.

Med profetenes hilsen innledet Obama sin velkjente tale til muslimene i Kairo sist torsdag, og det var de ordene som møtte millioner av muslimer verden over dagen etter gjennom diverse avisforsider (meg inkludert gjennom Dagsavisens). Å få beskrevet den politiske historien fra en amerikansk president slik en halvfornærmet muslim ville beskrevet den i møte med en såkalt orientalist/neokonservativ (eller rett og slett historieløs og dum) var helt fantastisk.

Utover det innledende og entydige fredsbudskapet er det historisk sus over ordene: I also know civilization’s debt to Islam. Mulig lista har falt kraftig etter 8 år med Bush, men jeg tror selv en kommunikator og retoriker som Bill Clinton aldri ville sagt noe slikt. Så vil mange kanskje mene det er infantilt, men man skal ikke kimse av akkurat disse ordene og den anerkjennelsen de representerer.

Det er ikke mange ting muslimer i dag er enige om - selv når det kommer til islam, men én ting er de skjønt enige om; De har en stolt historie.

Dette faktumet, civilization's debt to Islam, har, i muslimenes øyne, så altfor lenge blitt neglisjert, oversett og ikke blitt gitt den nødvendige anerkjennelse det fortjener. Matematikken, sosiologien, medisinen og ikke minst kunsten hadde ikke vært der den er i dag uten islam og den muslimske verden - også i Europa. Mer viktig; Islam har, som Obama anerkjente, vist gjennom sin historie eksempler på tolerante samfunn med fredfull sameksistens uavhengig av religion, rase og etnisitet.

Mangelen på denne anerkjennelsen, respekten og ydmykheten overfor islam og dens historie, som Obama viste, er en sentral forklaring (blant mange) på de voldsomme reaksjonene og følelsene i debatten rundt karikaturtegningene, på 11. september, Taliban, Al-Qaeda, Salman Rushdie, den iranske revolusjon - ja til og med gamle Egypts Gamal Abdel Nasser og hans pan-arabisme. Bildet av Vesten og USA som en arrogant, uforutsigbar og til og med løgnaktig aktør har sterke historiske røtter i Midtøsten (og kanskje hele den 3. verden) og er en sterk del av mange muslimers bevissthet.

Men plutselig fremstår ikke Vesten, representert av USA, som en arrogant og kunnskapløs aktør men derimot som kunnskapsfull, ydmyk og ærlig.

Det eneste som manglet var at Obama siterte koranen på arabisk.

Det andre jeg har lyst å kommentere er det mange stadig viser til; Vi hører hva han sier, så får vi se hva han gjør og får til. Det har de for så vidt helt rett i, og den berømmelige lista blir lagt stadig høyere, men øynene og oppmerksomheten bør ikke (bare) rettes mot den amerikanske presidenten, men (også) mot lederne i de muslimske land.

Under en fredagsbønn jeg overvar i USA for par uker siden i byen New Brumswick, sa en meget veltalende imam(student?) i sin fredagstale noe sånt som at det er en muslimsk plikt å svare på Assalam-u-Aleikum (og aller helst initiere fredens budskap). Nå har Obama gjort det. Initiert. Nå må "den muslimske verden" svare.

Skal man svare med sannhetens ord, må alle temaer ligge på bordet. Det være seg militant islamisme, Afghanistan, Irak, Guantanamo, oljeinteresser, Israel, Palestina, Irans atomprogram, Hamas' militarisme, demokrati, ytringsfrihet og ikke minst kvinners rettigheter. Det siste er kanskje det svake punktet ved Obamas tale; Han kritiseres for ikke å rette hard nok kritikk mot de brudd på menneskerettigheter, ytringsfrihet og kvinners rettigheter begått av regimene i land som Egypt, Saudi-Arabia og ikke minst Pakistan, alle land som står USA nært.

Men, A new beginning kommer ikke ved hjelp av én mann eller én stat (selv om man kommer langt) – ei heller over natten. Det blir heller ingen lett oppgave, for djevelen sitter som kjent i detaljene, men USA og amerikanerne, og derigjennom Europa, må først høre Ahmedenijad (Iran), Bin-Laden og Taliban, Hasan Nasrallah (Hizbullah), Ismail Haniyeh (Hamas) og resten av den muslimske verden svare:

"Wa-aleikum Salam!" - Og fred være med dere. Så kan vi snakke.

Haakon Lie (1905-2009)

2009-06-03T03:27:00.012+02:00

Håkon Lie er død, konstaterte jeg kort i forrige uke. Hva mer kunne jeg egentlig skrive? En person, en figur, jeg bare har lest om, hørt om, men aldri verken møtt, sett eller hørt. Kommentarer som Fredrik Mellems på min siste blogg er blant de mange utsagn som gjør at jeg føler jeg virkelig har gått glipp av noe. Det er forsåvidt mange av de gamle Arbeiderparti gutta (for å si det sånn) jeg både har lest og hørt mer om, og som jeg heller aldri har møtt, men så døde de gjerne både 10 og 15 år før jeg kom til ordentlig bevissthet. Haakon Lie derimot var langt mer politisk opplagt, helt til sin død, enn en hvilken som helst gjennomsnittspolitiker i Norge i dag (og definitivt meg).

Haakon Lie var en person man aldri sa adjø til skriver hans biograf Hans Olav Lahlum i ukens Morgenbladet, og hvis noen i en eller annen (parti)sammenheng sa noe som at ”når Haakon dør…” så var det alltid noen som rettet opp med ”Hvis Haakon dør…”.

25. mai 2009 døde han. 103 år gammel, og i morgen bisettes han fra Oslo Arbeidersamfunn.

Bare tallet gir frysninger nedover ryggen, ikke av skrekk, men av respekt.

Født i unionsoppløsningsåret 1905, og opplevd alt det selvstendige Norge har opplevd til nå, og det er ikke så stort lite. I motsetning til mange andre i sin alder iakttok han ikke bare utviklingen, men var en svært viktig og aktiv premissleverandør. Noen vil kanskje mene for aktiv. Den senere tid har jeg, med stor glede, oppdaget at også han gikk på Ila skole og lekte i Ila dalen (slikt gleder meg, og det overrasker meg at ikke Ila skole er mer kry av det?)

Barnslig nok kjente jeg Haakon Lie egentlig kun gjennom Einar Gerhardsens memoarer, og har enda ikke fått lest hans egen bok fra den tid Slik jeg ser det (1975), i tillegg til all snakket om Haakon i partiet og kjente han mest som den strenge partisekretæren på Youngstorget som jaktet på kommunistene. Men en ting har jeg skjønt: Hvis Ap var ørnen blant de norske partiene, var Haakon Lie vingene. Med sitt grundige arbeid i Arbeidernes Opplysningsforbund (AOF) bidro han til at Ap ble en sterk og ikke minst skolert partiorganisasjon. Det var han, sammen med Einar Gerhardsen, som bygde opp det partiet som regjerte kongeriket Norge i 20 sammenhengende år etter andre verdenskrig, mange av de årene med rent flertall på Stortinget. (Helt alene var de ikke og hadde et godt lag med dyktige arbeidsfolk rundt seg…)

Det er først den senere tid jeg (og kanskje mange med meg) fikk øynene opp for Haakon Lie - igjen. Jeg satt i Ramallah i fjor høst (2008) og leste i Aftenposten at Haakon Lie skulle komme med en ny bok: Slik jeg ser det nå (2009). Det var, ikke overraskende, hans uttalelser om Israel som strengt tatt vekket min (og Aftenpostens) interesse. Nylig hadde jeg da lest Odd Karsten Tveits glimrende bok om Norges politikk overfor Israel fra 1978-1996 Krig og Diplomati, og var, som mange andre Palestina venner, mildt sagt sjokkert over Norges og Haakon Lies rolle på 50-, 60- og 70-tallet. I forordet til den boken, og med referanse til sin første bok Alt for Israel, refererer Tveit Håkon Lie slik: Israel fikk det de ba om, vi stilte ikke spørsmål. At Norge spilte en avgjørende rolle for Israels utvikling av atomvåpen er vel viden kjent. Leser man videre i historien om Norge-Israel, dukker navnet Haakon Lie (altfor) ofte opp; Han var blant annet den første utlendingen som rørte Vestmuren (klagemuren) etter at Jerusalem ble okkupert i 1967, og var en sann Israel-venn av hele sitt hjerte.

Arne Strand skriver at Israel for Haakon Lie var guden som sviktet. Så vil mange mene at Sionismen var en falsk gud – men nok om det.

Nå hadde han endret sine synspunkter, var nyheten i Aftenposten.Vi glemte palestinerne, sa Haakon Lie om den perioden, og han utdypet videre: Jeg og andre venner av Israel glemte altfor lenge at palestinerne også var mennesker.

Sterke ord, spør du meg. Jeg husker jeg smilte ironisk for meg selv da jeg leste det. Jeg siterer fra min ”dagbok” 21.09.2008, hvor jeg etter å ha luftet ut min frustrasjon om muren, bosetningene og Norges politikk skriver: Dem sier at Haakon Lie har så mye å si [i partiet]… Han innrømmer nå at han/de på 60-70 tallet "glemte palestinerne" og er på den måten med i den gode, og for palestinernes del tragiske, tradisjonen at jo eldre man blir, jo "smartere" blir man [bl.a. Willoch og Carter], men hvordan; eller på hvilken måte påvirker det han sier norsk og Norges politikk opp mot Israel?" - Dessverre, konstaterte jeg, ikke så mye.

Det er kanskje på sin plass nå å påpeke at dette innlegget på ingen måte er ment som kritikk av Haakon Lie. Jeg tror han på at han alt fra 1967 mente at å bli igjen på Vestbredden var galt av Israel, og at bosetningspolitikken var en feiltakelse (Slik jeg ser det nå). Dette er mer et forsøk på en erkjennelse av at det Norske Arbeiderparti og norske sosialister - som kjøpte den sionistiske myten, slik Tilde Rosmer skriver i tidsskriftet Babylon, om "et land uten folk for et folk uten land", skylder palestinerne mer enn en Oslo-avtale - som døde 2-3 år senere.

Langt mer!

Jeg tror selv'n Haakon ville ment det.

Hvil i Fred Haakon Lie.

På reisefot 2

2009-05-26T13:36:00.015+02:00

Haakon Lie er død, leste jeg i det jeg satt meg ned for å skrive om min tur til Amerika i går natt. Jeg følte det passet dårlig, men på en annen side var det også riktig. USA, Håkon Lies hjem under krigsårene var helt sentral i Lie’s utenrikspolitiske tilnærming og var kanskje kjernen i uenigheten mellom Haakon Lie og Einar Gerhardsen på 50- og 60- tallet.

Nå har jeg vært i det forgjettede land ti dager i regi av American Council for Young Political Leaders (ACYPL). (Følte at hele navnet var på sin plass…)

Skal ærlig innrømme; Jeg (også) har latt meg fascinere av det enorme landet over Atlanteren. The Land of the Free, hvor frihetsgudinnen med konstitusjonen i den ene og fakkelen i den andre hånden rager høyt og viser vei til Europas og verdens gamle og slitne. Leser man konstitusjonen, talene og ideene til personligheter som Abraham Lincoln, Thomas Jefferson, Martin Luther King og ikke minst Barack Obama er det nesten umulig å ikke la seg fascinere.

I løpet av 10 dager reiste vi, 3 fra Norge, 2 fra Østerrike, og en fra Italia og Storbritannia (alle unge minoritetsspråklige, med god blanding av såkalt 1. og 2. generasjon) på kryss og tvers i Amerika og møtte representanter/ organisasjoner som alle på hver sin måte jobbet med minoritetsspørsmål. Det være seg i politikken, media eller gjennom ikke-statlige organisasjoner/institusjoner. I Washington D.C. møtte vi bl.a. representanter fra Voice of America (VoA) og Arab American Institute (AAI). I San Jose besøkte vi organisasjonen Asian American for Community Involvement (AACI), en ikke statlig institusjon som fungerer som eldresenter, helsestasjon, ressurssenter og tilnærmet en interesseorganisasjon for det sør asiatiske miljøet i San Jose område. I tillegg til unge lokalpolitikere, deriblant ordføreren (Mayor) i byen Mountain View, varaordfører (Vice Mayor) i byen Campbell og andre – alle med såkalt minoritetsbakgrunn, før vi vendte tilbake til øst kysten hvor bl.a. kongressmedlemmer og andre pionerer i ”minoritetsmiljøet” sto på menyen.

Det var et interessant og lærerikt opphold, uten at det er lett å peke på hva konkret jeg har lært. Det var tankevekkende å møte spennende mennesker og høre deres utrolige opplevelser og erfaringer. Det være seg japanske amerikaneres internering i krigsleire (i frykt for forræderi) under 2. verdenskrig, eldre svarte som kjempet i mot raseskillepolitikken eller unge udokumenterte immigranter (illegale blant de konservative) som drømte om å bli forretningsfolk i dette nye landet. Godt blandet med alle de fantastiske menneskene som på hver sin måte jobbet for å bistå befolkningen på sitt vis.

Det var interessant å registrere at selv om så mye var annerledes var også svært mye likt.

Lettelsen over å bli kvitt Bush som en soleklar likhet.

Men selv i et land hvor Obama klarte å kjempe seg gjennom fargebarrieren er USA fortsatt et land som er sterkt rasedelt og splittet. Den såkalte minoriteten av farger (Communities of Color) eller folk av farger (People of Color) som de kalles, opplever fortsatt diskriminering, ekskludering og sosial ulikhet som fører til at de er overrepresentert i all statistikk med negative konnotasjoner. Selv om man ofte hører om innvandrere i USA som selv etter kort tid i det nye landet stolt proklamerer I’m an American er diskusjonen langs dimensjonen integrering/ assimilering minst like aktuell i immigrantenes land som i det homogene Europa. Såkalt minoritetspolitikere, uavhengig av fartstid, møter fortsatt de samme barrierene minoritetspolitikere i andre vest europeiske land. Det være seg fordommer, diskriminering eller manglende støtte i andre miljøer enn fra sine ”egne”.

Det var morsomt å høre de ressurssterke USA-fødte politikerne med bakgrunn i sør asiatiske miljøet fortelle at de (eller vi om vi prøvde oss) ville vært sjanseløse i andre delstater som i Utah, eller hvordan den ensomme bystyrerepresentanten med vietnamesiske bakgrunn – et miljø det politiske Norge ser svært lite til – opplevde nesten å få et krav om ”recall” (valg om å tilbakekalle valget) mot seg fordi det vietnamesiske miljøet ønsket å kalle en bestemt gate for ”Little Saigon”, mens hun (blant andre) mente at ”Saigon Business District” ivaretok langt flere interesser. Det var sågar en som gikk til sultestreik for å få henne ”tilbakekalt”. Både han og hun overlevde turbulensen.

USA som kapitalismens og konkurransementalitetens hjemland var noe jeg tenkte mindre på mens jeg var der, til tross for at vi besøkte The Educational Testing Service (ETS) - kjent for sine Toefl tester, men noe jeg stadig har blitt minnet på når jeg har uttrykt min begeistring for landet i vest den siste uken.

Men liberalismens og kapitalismens høyborg, og FrPs utstillingsvindu, viste tydelig sine preg. Det meste var organisert privat, i mange tilfeller, som eksemplet AACI, til det positive, men på mange områder på randen til det triste. Det aller groveste var kanskje det vi opplevde på Ellis Island. Ankomstøya for flere millioner immigranter til USA mellom 1890-1954. Bortimot halvparten av dagens amerikanere kan spore minst en i sin familie som landet på Ellis Island. Øya ble stengt i 1954 og hele komplekset med sin ankomsthall, ventehall, sykehus og ikke minst fengsel ble liggende helt brakk, og naturen tok tilbake sitt. Først på 80-tallet gjorde en privat innsamlingsaksjon det mulig å restaurere og gjenåpne Ellis Island. I mellomtiden hadde trær vokst mellom vegger og tak og båten som fraktet flere hundre tusen tredje klasses passasjerer (første og andre klasses passasjerer gikk rett i land i NYC) den korte turen fra NYC til Ellis Island hadde rett og slett sunket stående på på brygga utenfor ankomsthallen. Der ligger den fortsatt, og fungerte, i alle fall for meg, som et skrekkeksempel på hvilke konsekvenser en uansvarlig statlig/kommunal kulturpolitikk kan ha.

Og siden jeg så diskret er inne på kritikk av FrP; Jeg ville likt å høre FrPs retorikk hvis utviklingen i Norge virkelig hadde gått som i USA, slik de ønsker, hvor delstaten California har et flertall av amerikanere med ikke-hvit bakgrunn med 37 % såkalte Hispanic American og 12 % Asian American (6% African American) hvor 26 % av disse er utenlandsfødte. Eller hvis speakeren på Ullevål Stadion på en VIF kamp annonserte alt på arabisk/urdu i tillegg til norsk, som på Giants stadium i NYC hvor alle annonsene også ble gitt på spansk..

Det var videre interessant å observere hvordan spørsmålet ”Hvor kommer du i fra egentlig” – et spørsmål jeg tidligere har kommentert, var et ikke-eksisterende spørsmål. Dette samtidig som mange stolt skiltet med sin arv fra diverse europeiske, latin amerikanske eller sør asiatiske land. De elsket, og fikk lov til det, sitt gamle og sitt nye hjemland på en og samme tid. Som nevnt var diskusjonen integrering/assimilering vel så levende i USA som her hjemme. Eksempler på sør asiater som tok til seg nye ”engelske” navn, pga. mobbing, sto fram som det ene ekstreme vs. familier som nektet å snakke engelsk mellom husets fire vegger på den andre siden.

At det spørsmålet har en mindre viktig tilknytningsfaktor kom tydelig fram da en jentegjeng i New Brumswick (New Jersey), uten å trekke en mine, introduserte noen av oss på byen som ”Mr. Norway, Mr. Austria og Mr. Italy”. Mens de samme herremennene på byen i sine hjemland og i Europa generelt i langt større grad vil bli sett på som pakistaner, egypter og marokkaner, eller i beste fall 2. eller 3. generasjons innvandrer, inntil vi evt. vinner i Musikk Grand Prix eller skårer det avgjørende målet i et fotballsluttspill for landet.

Det som derimot betydde noe, i alle fall for jentene, var om vi trodde på en gud.

På reisefot

2009-05-05T21:54:00.005+02:00

Har vært på en reisemaraton gjennom verden de siste ukene. Sverige, Danmark, Nederland, Latvia (strengt tatt bare flyplassen, men 4 turer på tre uker teller) og Israel/Palestina har vært besøkt og til helgen venter USA (i 10 dager).

Turene har hatt ulik målsetting, fra ”harrytur” på danskebåten til studietur med Helse- og Sosialkomiteen til Stockholm og København i midten av april. Det var spennende å høre om erfaringene Stockholm hadde gjort seg etter sitt ti år gamle forbud mot sex kjøp. Arbeidet i mot prostitusjon, traficking og dets like er mer komplisert enn å vedta en lov mot sex-kjøp. Stockholms tall over gateprostitusjonen – som nærmest har stabilisert seg på samme nivå som før forbudet, bærer tydelig bud på det. Dette vet regjeringen godt, og jeg regner med at regjeringen parallelt med faktisk å straffeforfølge, ikke bare bøtelegge, horekundene, også har en helhetlig tilnærming til problemstillingen gjennom et godt hjelpeapparat og gode exit-muligheter for de jentene (og guttene) som måtte ønske det - da også trafickingofre.

Nok om det.

Selv om jeg gleder meg stort til å reise til USA (skal delta i et utvekslingsprogram tilrettelagt av ACYPL i 10 dager) var jeg mest spent på reisen til Vestbredden/Israel av mine planlagte reiser. Utover den normale usikkerheten/spenningen som er knyttet til å få adgang til Israel/Vestbredden, var jeg utrolig spent på å se hvordan menneskene på Vestbredden - og særlig vennene mine - hadde det i "boblen" Ramallah. Det var bare 4 måneder siden jeg forlot Ramallah, men samtidig var "alt" forandret. Over 1400 palestinere var døde siden sist, og palestinere på Vestbredden - som i og for seg ikke ble rammet av krigen - var vitne til at Israel nok en gang viste dem at palestinernes liv var langt mindre verdt enn israelske liv. Denne gangen var selv deres egen president enig med Israel. "Vi vet vi kan ydmyke dere, og vi gjør det… igjen", og selv om verdensopinionen protesterte fikk Israel holde på med sitt inntil den nye presidenten i USA skulle komme på plass.

Utover bombingen av Gaza var det blitt gjennomført valg i Israel, og en høyre(ekstrem) orientert regjering under ledelse av Benjamin Netanyahu var allerede et faktum. Å høre Netanyahu karakterisere seg som partner in peace er for meg en stor vits, men større politiske overraskelser har skjedd. Antakelig er det en like stor vits for andre at Hamas nå godtar en palestinsk stat langs 1967 grensene (i bytte mot 10-årig fredsavtale), men er spent på reaksjonene fra verdensopinionen.

Det ble en hektisk uke på Vestbredden, og som tidligere ble det mange inntrykk på svært kort tid. Tror det var verre for kollegaene mine, men det gjør inntrykk å møte barnefamilie nærmest låst inne i sine hjem av sine naboer fra helvete (les: settlere), rike Fatah skikkelser sveiende med sine diplomatpass, fantastiske kyllingvinger og mat, unge studenter i kø ved kontrollposter på vei til og fra universitetet, religionens sterke tilstedeværelse og ikke minst unge israelske soldater (og tilsynelatende sivile) med sine M16 over skulderen eller i beredskap rettet mot enhver passerende bil. Alt i løpet av 8 dager.

Eller, 7.5, med tanke på at 7 timers sikkerhets kontroll på Ben Gurion (Tel Aviv) ved ankomst ødela en halv dag.

Det er ikke lett å formidle alle inntrykkene med ord, men jeg tror ikke jeg bommer grovt hvis jeg påstår at livet på Vestbredden (og særlig Ramallah) putrer videre. Selvsagt bærer de preg av det som skjedde i Gaza, men det er nesten så man er blitt immune mot antall døde ”brødre”. Det er ikke likegyldighet heller, men mer uttrykk for resignasjon hvor det tas én dag om gangen, så får tiden vise hva morgendagen bringer. Noe alternativ finnes vel heller ikke. Enhver form for protest blir slått hardt ned på av de palestinske myndighetene, eller israelske hæren, og bruk av mild tortur (for å bruke det uttrykket) i palestinske og israelske fengsler er slettes ikke uvanlig. En av mine venner, selvsagt i følge seg selv, ble godt kjent med elektrisitet – og det på sin egen fødselsdag, i palestinske myndigheters forvaring etter demonstrasjonene i Ramallah i vinter.

Skal man tro de fleste internasjonale rapportene fra situasjonen på Gaza er Vestbredden og særlig Ramallah rene himmelen i forhold – og tro meg, Vestbredden er ingen himmel.

Oslo avtalen og tostatsløsning kontra énstatsløsning ble grundig diskutert, og det var mange meninger om saken. Moshe Arens har en kommentar i dagens Haaretz hvor han på sitt vis begrunner hvorfor en tostatsløsning ikke er gjennomførbar i dag. Jeg er uenig i halvparten av premissene, men delvis enig i konklusjonen.

Én slik premiss, som Arens, men også andre ofte bruker, er antall palestinere på de ulike stedene i regionen. Jordan har etter Arens beregning tilnærmet 100% palestinsk befolkning, mens Gazastripen allerede er ”jødefritt” og kontrollert av Hamas som "sammen med Iran kun anser tilintetgjørelse av Israel som løsning på palestinernes problemer". Jeg vet at Hamas’ charter vil bli slengt i mot meg, men antallet jøder og sameksistens har bare unntaksvis vært et problem for palestinerne. Det er sionismen som anser det som et problem. Når målet er en jødisk stat for alle jøder i verden, er noen millioner palestinere bare i veien, og 20 % palestinere (arabere) innenfor landets egne grenser nærmest en direkte trussel.

En stat hvor jødene og arabere bor sammen er en trussel mot sionismen, ikke mot jødene eller palestinerne i det historiske Palestina.

Palestinere på sin side er ikke opptatt av antall jøder, men mer av å være frarøvet sine egne vannressurser, de over 300.000 bosetternes ulovlige okkupasjon av deres land, bosetternes gjentatte vandalisering av deres levebrød eller Israels oppstykking av deres land gjennom over 700 km. mur (eller separasjonsbarriere på fint) eller over 600 kontrollposter osv…!

Overgangen var i så måte stor å vende tilbake til hjemlandet i forrige uke, hvor de største nyhetene var om KrF kanskje ønsket et samarbeid med FrP, at Fritt Ord prisen skulle ha vært gitt en som aldri provoserer framfor en som provoserer og en meningsløs innvandrerquiz.

Jeg fikk forresten kun 6 rette på Hylland Eriksens innvandrerquiz, og 5 rette på Abid Rajas.

Nå venter det store kontinentet på den andre siden av jorden. Integreringsarbeidet er blant hovedtemaene, og jeg gleder meg til å finne hvilke quizspørsmål som er løsningen på deres integreringsspørsmål.

Flott, Jan!

2009-04-06T01:08:00.006+02:00

Det er med undring jeg leser om kritikken Jan Bøhler får for sin såkalte ”bombe” til Landsmøtet etter påsken. Det Jan presenterer er flott, ikke kritikkverdig!

Noe merkelig er det nok at det ikke ble presentert fra partistyret på rep.skapsmøte i forrige uke da forslag til det nye programmet ble debattert, men det burde være unødvendig å minne Jan om at det han kaller hårsårhet ikke er selvutviklet. Han bør heller ta dette som en god måler på hvor temperert debatten er blitt, og heller gå nestleder i AUF i Oslo i møte med litt mer forståelse og respekt – og helst i andre fora enn VG.

Selv er jeg helt enig i Jans tanker. Tiltak mot frafall, bedre helsetjeneste og leksehjelp er alle nødvendige tiltak. Videre tror jeg at flere må erkjenne at foreldremøter, borettslags- og dugnadsarbeid er alle blant mange formelle og uformelle møteplasser som sliter med rekruttering av den såkalte minoritetsbefolkningen. Mange er helt nye innflyttere fra land hvor slikt er heller uvanlig; det være seg lange møter på skolene, rundt kaffebordet hos Andersen eller felles grilling i hagene.

Det er god inkluderingspolitikk å fokusere på det.

Ap dilter heller ikke etter FrP med disse forslagene slik SV representanten i Bergen forsøker å legge opp til. Den diskusjonen gjorde Oslo Ap seg ferdig med det nevnte representantskapsmøte tirsdag i forrige uke.

Det var herlig befriende å høre Raymond Johansen så tydelig ta avstand fra mistenksomhetens- og hatets filosofi. Da han snakket om våre gutter og våre jenter rørt det mitt hjerte. Det var en ekte Oslogutt (og VIF-gutt) som snakket.

Mistillit mot Oslos byråd

2009-03-25T19:42:00.002+01:00

Det har hendt før, og vil sikkert skje igjen, men alvorlighetsgraden er annerledes nå. Mistillitsforslaget (som behandles på neste bystyremøte 22. april) har ikke sin bakgrunn i enkel maktspill om posisjoner eller person men om alvorlige overskridelser i budsjett når det gjelder innføringen av et felles elektronisk billettsystem for kollektivtrafikken i Oslo og Akershus (Flexus).

Vi har alle sett dem. I en fjern fortid (2003/04) poppet det plutselig frem små sølvbokser på alle T-banestasjoner og busser og alle så at noe var i ferd med å skje. Etter det stoppet det helt opp, og slik har det nå vært i flere år. Systemet skulle vært på plass i 2004, men siden er det gitt stadig nye datoer fulgt av stadige utsettelser. Sist gang det ble gitt en dato, var oppstart forventet våren 2008. I mars 2009 er det ingen som vet når systemet vil være i bruk.

Det opprinnelige kostnadsanslaget for prosjektet var 170 mill. kroner. Samlede kostnader pr. oktober 2008 utgjorde 280 millioner kr. Dette har bystyret ikke blitt løpende orientert om og slikt er alvorlig i et såkalt parlamentarisk system. Nå skjer det ofte overskridelser i ulike prosjekter, og det alene er sjelden grunn for opposisjonen å fremme mistillitsforslag.

Det som gjør mistilliten legitim er hva forhenværende ansvarlig byråd (dvs. minister i Oslo) for Samferdsel og Miljø har gitt av opplysninger til den ansvarlige komité og dermed bystyret.

Byråden har rett og slett løyet (eller feilinformert som det heter på parlamentarisk norsk)! Under en høring 23. oktober 2008 om billettsystemet forklarte byråd Myhre at hadde hatt tett og nær oppfølging og viste til Kollektiv Transport Produksjon (KTP) - et av selskapene som tidligere het Oslo Sporveier – sine generalforsamlinger og de årlige tildelingsbrevene. Protokollene fra generalforsamlingene viser at byråden, med ett unntak, ikke har møtt på disse en gang – og videre er det ikke noe som heter tildelingsbrev fordi prosjektet har stått utenfor bykassen.

Byråd Myhre trakk seg som byråd for en måned siden, fordi han nå ønsket å delta i tidenes skitneste valgkamp, og slapp unna kritikken og mistilliten i bystyret i kveld. Det betyr ikke at saken mister sin aktualitet. Myhre var en del av et kollegium (byråd) hvor byrådsleder Erling Lae har ansvaret. Byrådslederen har ansvaret for sine byråder. Når disse begår feil og forsømmelser blir det byrådslederens feil og forsømmelser dersom han ikke griper inn.

I mer enn 5 år har byrådslederen visst at Flexus-saken har vært en skandale. Det har ikke ført til at han har grepet inn eller sørget for at bystyret er gitt relevant informasjon om forsinkelser og overskridelser.

Derfor vil Arbeiderpartiet stemme for mistillit mot byrådet 22. april.

Islamkrise i Arbeiderpartiet?

2009-03-20T18:27:00.003+01:00

Det er islamkrise i partiet ditt, sier dem til meg, selv om jeg ikke helt ser krisen. Foranledningen er selvsagt Martin Kolbergs kommentarer myntet mot såkalt radikal islam og Thorbjørn Jaglands kritikk av disse.

Jeg tilhører dem som er svært kritisk til Kolbergs uttalelser – ikke fordi jeg er uenig i dem – men fordi uttalelsene er så generelle og helt selvsagte. Det skulle bare mangle at vi er i mot enhver (radikal) ideologi som inneholder elementer av vold og tvang. Problemet med utspillet er timingen. Kolberg gjentok en selvfølgelighet tre uker etter at FrP hadde kommet med den allerede. Man trenger ikke være statsviter eller medieviter for å skjønne at det ville komme uheldig ut. Merkelig nok skjønte ikke partisekretæren i Arbeiderpartiet dette.

Det ga grunnlag for betydelig og rettmessig kritikk mot Arbeiderpartiet. Særlig har Abid Raja, stortingskandidat for Venstre i Akershus, brukt dette flittig. Helt siden den såkalte snikislamiseringsdebatten Siv Jensen startet har Abid skreket så høyt han kan og så ofte han kan: ”Ap har neglisjert integreringspolitikken og overlatt arenaen til FrP”, underforstått at nå vil han og Venstre ta over og ”frelse” landet. Etter Kolbergs nye utspill kunne han slå seg på brystet og si: Hva var det jeg sa?

Det er derfor bemerkelsesverdig at Venstres program når det gjelder innvandrings- og integreringspolitikk og Aps program er tilnærmet helt like, og bra er det. Jeg kan heller ikke se når og hvordan V med sin regjeringsdeltakelse revolusjonerte innvandrings- og integreringsfeltet, men mulig Abid er selve revolusjonen. I så fall hører hans kritikk like mye hjemme hos hans parti som hos mitt.

Selv om jeg er uenig i Kolbergs ordbruk og utspill, tar jeg på det sterkeste avstand fra Abid Rajas påstander i Aftenposten i dag om at Kolberg har lagt munnkurv på folk i partiet i et forsøk på å kvele debatten. Jeg var blant dem som ikke ønsket å uttale meg til TV2 i forbindelse med denne saken. Det var ikke fordi jeg var pålagt munnkurv av Kolberg eller ikke turte å kritisere han, men fordi jeg selv ikke ønsket å forsterke et inntrykk jeg vet Kolberg og Arbeiderparti ikke står for. Kolberg fikk mine innspill direkte.

Kolberg viser til at han svarte på et direkte spørsmål fra NRK i forbindelse med snikislamiseringsdebatten generelt og FrPs ”studietur” til Malmø. Greit, men han må tåle kritikk for at hans svar var så generelt og videre for å ha gitt FrP anledningen til å kunne si: Velkommen etter. Det kunne vært unngått.

Ofte er det slik at det viktigste ikke er budskapet, men hvordan det blir oppfattet. Dette utspillet ble oppfattet som at Ap – gjennom partisekretæren, nå forsøkte å kapre stemmer fra FrP. Selvsagt har den eksterne, men også den interne kritikken forsterket dette inntrykket. Derfor var jeg glad for at Kolberg selv forklarte ytterligere hva han mente i Dagsavisen. Det klare likhetstegnet mellom Ap og FrP forsvant, men utspillet forblir en selvfølgelighet.

Adelsmerket til Det Norske Arbeiderparti er, og har vært – i motsetning til for eksempel FrP – at vi i tillegg til å artikulere problemer også er løsningsorienterte. Dessverre så jeg lite som tydet på dette i Kolbergs uttalelser, selv om det enkelt kunne vært vist til både partiprogram og arbeidet i regjering. I stedet ble det skremselsbildet FrP har tegnet forsterket. Videre skapte Kolberg et inntrykk av at radikal islam, eller radikale muslimer, tidligere har fått gå fritt rundt, men nå, nå var det slutt.

Det er så feil som det kan få blitt!

Jeg kan ikke skjønne hvorfor Kolberg så et behov for å si det han sa. Særlig når vi har en utenriksminister som har en høy stjerne i forhold til innvandrings- og integreringspolitikken og som nyter stor tillitt blant minoritetsbefolkningen. Han ble plassert på sidelinjen, og selv om hans (og Stoltenbergs) presisering om at Kolberg har sagt selvsagte ting neppe kan skildres som ros til Kolberg, ble han nødt til å gjenta selvfølgeligheten. Nå siteres Politiets sikkerhetstjenestes (PST) rapport bortimot hver dag, hvor det advares mot elementer av radikale muslimer som kan utgjøre en sikkerhetstrussel for Norge.

Det har disse rapportene gjort siden 2001 – og det vet regjeringen.

For ca. 1.5 år siden arrangerte Muslimsk Student Samfunn et debattmøte ”Muslimer, Norges sikkerhet og overvåkning”. I panelet satt bl.a. justisminister Knut Storberget og leder av Politiets sikkerhetstjeneste (PST) Jørn Holme (i tillegg til daværende advokat Abid Raja). Holme ga her tydelig uttrykk for at det var snakk om 2-300 mennesker PST hadde god oversikt over. Tallet kan virke faretruende for mange, men det er ikke særlig høyere enn andre ekstreme grupper som også er nevnt i PSTs rapport.

Utenriksminister Jonas Gahr Støre skriver i sin bok om det nye "vi” at ”dersom det er grupper som føler seg ekskludert i det nye ”vi-et”, så er det fare på ferde”. Leser man debattinnleggene i avisene den siste tiden, eller advarslene fra Islamsk Råd, religionsdialogsforkjemper Oddbjørn Leirvik og/ eller biskop Kvarme, er det liten tvil om at så er på vei til å skje. Kolberg bærer et stort ansvar for å hindre at dette forsterker seg, men jeg håper at også den nye partisekretæren vil gjøre sitt for å ta et ordentlig grep om denne debatten - straks han blir valgt.

Hijaben brenner

2009-03-12T16:50:00.002+01:00

”i dag vil Sara Azmeh Rasmussen brenne en hijab (…). Møt opp på Youngstorget for å vise din avsky mot dette. Vi vil snu ryggen til i det hun brenner hijaben …”, var meldingen jeg våknet opp til på søndag. Må si nedturen var stor i forhold til den velkjente meldingen i fra Gaza.

For frihet og likhet brente hun sin hijab. En hijab hun tok på seg etter gud vet hvor lenge, for så å brenne det. Tydeligvis gjorde ikke ropene fra de hijabkledde kvinnene noe inntrykk på Rasmussen, ei heller innleggene til Ambreen Parvez i Aftenposten eller Hiba Khan i Dagsavisen. Når ressurssterke kvinner som disse uttaler seg så sterkt for sin bruk av hijab blir jeg forundret over at 8. mars komiteen lar et slikt privat stunt få bruke sin arena. At de lar hovedparolene fra sin egen markering drukne i et – ikke overraskende – hav av oppslag om stuntet er for meg forunderlig, men det verste er kanskje argumentasjonen de skjuler seg bak. De støtter det ikke, men støtter det?

Sara Rasmussen fikk feiret sin egen frihet med hele medie-Norge på slep. Jeg unner henne den friheten hun mener hun har fått leve ut i Norge. På et vis er det også beundringsverdig at hun brenner (!) for å gi alle kvinner del i den friheten. Dessverre tar hun oss bare et steg bak, ikke fram i debatten med sitt private stunt.

Hijaben er brent – er de hijabkledde kvinnene nå frie, Sara?

Ikke hvis man skal tro det man leser i avisene av innlegg skrevet av unge, godt utdannede, norskmuslimske jenter som bærer hijab. Jeg nekter å tro at de alle er hjernevasket, tvunget eller undertrykket generelt.

Partisekretæren i Ap, Martin Kolberg, spurte en gang i et møte med minoritetsungdom for par år tilbake hva regjeringen eller systemet kunne gjøre for at ikke så mange av den såkalte bindestrekgenerasjonen ble fremmedgjort i sitt eget land. Å ikke støtte dette PR-stuntet ville ha kommet høyt på den lista. I så måte var det trist å registrere at Aps innvandringspolitiske talsmann Arild Stokkan Grande gikk i fella, men er glad at han fikk tenkt seg om og modererte sine uttalelser.

Hijab brenningen blir ofte og feilaktig sammenliknet med BH brenningen på 70-tallet. BH brenningen ble en symbolsk handling fordi brenningen ble møtt med andre BH brennende søstere, ikke snøballer og en uantennelig BH. Meg bekjent var det ingen som så lite som lettet på sin hijab under og etter Rasmussen symbolske brenning.

De denne handlingen var ment for så nok flere symboler og mirakler i at hijaben ikke lot seg lett antenne.

Jeg er helt enig i generalsekretær i Islamsk Råd (IRN), Shoaib Sultan: Hun får gjøre som hun vil. Ikke fordi jeg ikke tør eller ønsker å ta debatten, men fordi jeg vet at dette neppe bidrar i den nødvendige og vanskelige debatten det er å få slutt på enhver form for undertrykking i religionens navn, og samtidig retten til å leve et religiøst liv. Man bidrar ikke til det eller noen form for dialog gjennom fornærmelser, slik Ingrid Myklebust skriver i Dagsavisen 11. mars. Stuntet ble kun nok et innlegg i den islamofobiske stemningen som gjerne råder i disse tider før et valg.

Så får Dagfinn Nordbø og andre harselere så mye de ønsker over uttrykket, men jeg er ganske overbevist om at Usman Rana har rett i det han skriver.

Min holdning til hijab er som jeg har skrevet tidligere: Fra et rent religiøst perspektiv som gjerne er basert i lære fra både koranen og såkalt sunna, så anses hijab som plikt, i det minste som sterkt anbefalt.

Så vil det være svært sneversynt (av muslimer) å tro at det ikke er mulig å ha et annet syn på hijab enn det. Det bør ikke være en overraskelse at et bestemt plagg forbeholdt kvinner – gjerne med en undertone av seksuell kontroll – også kan anses på som kvinneundertrykkende og forkastelig. Alt annet vil være arrogant. Like arrogant som de som med all pondus har slått fast at plagget er diskriminerende og en uting.

Jeg har selv blitt møtt med kritikk, fra nære og kjære, for å ha gått god for en ”gammel og mannsdominert” lære, eller en kvinneundertrykkende praksis, når jeg skriver at å bære hijab ”er en religiøs plikt”. Jeg mener jeg ikke gjør det. Det er i alle fall ikke intensjonen.

Først og fremst mener jeg dette fordi jeg ikke anser bruken av hijab per se som undertrykkende. Det som er og kan være problematisk er om de jenter som bruker det, bruker det på grunn av direkte eller indirekte press/tvang. Merk at jeg her skriver/snakker om hijab – hodeplagget evt. plikten til å tildekke sitt hår, og ikke bruken av niqab (ansiktsslør) og/eller burka (fullt slør). Skillet er kanskje kun teknisk i manges øyne, men utgjør en vesensforskjell i mine – deriblant når det gjelder bevegelses- og deltakelsesmuligheter i samfunnet. Derfor støttet jeg bl.a. niqab forbudet som var en aktuell problemstilling par år tilbake, men er i mot et forbud/begrensning på bruken av hijab.

Det innebærer ikke at jeg dermed lukker øynene for de jenter som faktisk blir påtvunget hijaben, men la nå det ligge litt.

Når jeg skriver om hijab sett fra et islamsk/religiøst perspektiv, sier jeg ikke dermed at jeg ser det fra et religiøst perspektiv, men hvis man gjør det osv. Kan hende det er vanskelig å gjøre det skillet da jeg selv anses for å være muslim (og dermed inhabil?).

Jeg ønsker helst ikke å gå inn i det rent teologiske rundt bruken av hijab. Det vil jeg ikke ha kompetanse til, men jeg mener jeg ikke går god for noen verdens ting ved å forholde meg til, og beskrive det alle de tradisjonelle lovskolene innenfor islam står for. Jeg har kun forsøkt å gi en forklaring (kall det gjerne en alternativ forklaring) på hvorfor så mange velger å ta på seg en hijab, hvorfor det oppfattes som diskriminerende i forhold til debatten om hijab i politiuniformen og hvorfor det siste stuntet oppleves nærmest som en fornærmelse.

Jeg skal heller ikke nekte for, som jeg har skrevet tidligere, at hijaben har en sterk politisk symbolverdi og også en kulturell dimensjon, men det løsriver ikke hijaben fra plikten som gjelder. Jeg anser det som det samme som at jeg ikke nødvendigvis går god for de lovskolenes, eller Vatikanstatens for den saks skyld, forklaring på guds eksistens eller andre teologiske spørsmål selv om jeg argumenterer med at man innenfor islam tror på én gud osv.

Så er spørsmålet om man anser hijaben – selve plagget – som undertrykkende. Jeg gjør altså ikke det. Det betyr selvsagt ikke at jeg går god for, eller støtter enhver forunderlig og forkastelig (u)skikk i dekke av religiøs mangfold. Det er sjeldent en uskikk er selvvalgt. Ingen, verken vedkommende eller samfunnet, tar skade av at de bruker hijab av eget hjerte og hode.

Hvis man mener at hodeplagget er diskriminerende fordi jentene bruker det på befaling av en uviss gud og/eller mannsdominerte tolkninger, og dermed ikke er frie, så diskuterer vi i så fall på to forskjellige plan.

Men hva så med de jentene som faktisk blir tvunget?

Noen skrev, tror det var i Dagsavisen, at på kvinnedagen skulle man vise solidaritet med de undertrykte og slikt sett var hijab brenningen legitim. For det første stoler jeg såpass på vårt velferdssamfunn med sitt barnevern, rådgivningstjeneste og annet til at slikt blir fanget opp av det apparatet som allerede eksisterer. Selv har jeg for eksempel irritert meg over, og ikke skjønt poenget med, selv fra et islamsk perspektiv, at jenter i 7-13 års alder bruker hijab. Det må jo være påtvunget? Mulig det, men verken mer eller mindre enn når de samme barna ikke får være med på pølsefest..

Der er en gang slik at det er foreldres rett å oppdra sine barn i den religionen de ønsker. Den europeiske menneskerettighetskonvensjonen (EMK) første protokoll artikkel 2 om retten til utdanning, beskytter foreldres rett til å oppdra sine barn i samsvar med sin egen tro og overbevisning. Protokollen er, på linje med EMKs hoveddel, norsk lov gjennom menneskerettsloven. Det gjelder ikke noe særegent for muslimske familier, men også kristne, hinduistiske eller jødiske familier. Å oppdra sine barn, gutter som jenter, til for eksempel en seksualmoral som avviker fra normalen er verken snikislamisering eller galt.

Selvfølgelig skal et barn, i en muslimsk familie som i en ikke-muslimsk, ha rett til å påvirke sitt eget liv etter hvert som det blir eldre, jfr. Barnekonvensjonen artikkel 12 (som også er norsk lov). På dette punkt er det nok et godt stykke å gå, men jeg tror de fleste foreldre vil forbeholde seg retten til å reagere dersom barnet deres insisterer på å spise sjokolade hver eneste dag eller å bruke p-pillen når de er 12.

Innvendingen som ofte kommer er at den seksualmoralen som i og for seg ligger bak bruken av hijab går mest utover jentene, mens brødrene gjerne puler rundt. Det er mulig det empirisk stemmer, men det betyr ikke at det teoretisk er lagt opp slik. Etter min mening kan familier med et slikt dualistisk syn bli konfrontert med det. Også fra et religiøst perspektiv.

Mine resonnementer betyr heller ikke at jenter som ikke bærer det (muslimer som ikke-muslimer) har mindre ære (hva det nå enn innebærer) eller skal ansees som lettsindige. Det er mulig mange tenker slik, men mange tenker mye rart om meg og min hudfarge også, uten at det nødvendigvis er sant. Respekten for kvinner (og menn) skal ikke baseres på hva de velger å gå med av hodeplagg. Og det forutsetter jeg ikke gjøres blant oppegående mennesker, selv om det dessverre eksisterer eksempler på det motsatte, deriblant stuntet på søndag.

India, ikke India

2009-03-03T23:54:00.003+01:00

Jeg hakke peiling!

Jeg har godtatt for lengst at enkelte hendelser i verden er for komplisert til at jeg klarer å ha en kvalifisert og bestemt mening om dem. Særlig så kort tid etter at de forekommer. Å ha det er enkelte ganger rett ut uklokt. Slik er det vel med terrorangrepet i Pakistan.

Det var derfor noe tragikomisk å titte på ”pakistanske” nettverk som Geo News og observere hvordan de hoppende på en stol fortalte om 4-5 klare bevis som visstnok pekte i retning av India. Jeg kan bare forestille meg hvordan stemningen var i indiske medier kort tid etter angrepene i Mumbai (som var flerhundre ganger større i omfang).

Selv har jeg en teori om kineserne. Alle snakker om CIA, ISI, RAW eller Mossad, men ingen snakker om kinesernes etterretningstjeneste. En stor stat med interesser i regionen kan umulig ta skade av at India og Pakistan fortsetter å ha det betent seg i mellom.

Fra spøk til alvor.

Det skjer som alltid mye i regionen for tiden. Angrepet i Mumbai er jo godt kjent, og etter våpenhvilene i Gaza har også Sri Lankas knusing av LTTE og den humanitære krisen fått sin rettmessige plass i mediene og ikke minst i vår bevissthet. Bangladesh opplever også sin andel av problemer i disse dager.

Det er en interessant ramme; Sri Lankas landslag i cricket angrepet på pakistansk jord. Sikkerhetsglipp av dimensjoner og svært pinlig for regjeringen. Med mine politiske preferanser det en fryd å se regjeringsrepresentanter vri seg unna spørsmål knyttet sikkerheten og det voksende kravet; Guvernøren i Punjab provinsens hode.

Jeg har forståelse for regjeringens behov for å rette fingeren mot en gammel fiende. Men gamle ringrever som Lashkare Tayba – samme gjeng som sto bak angrepene i Mumbai, Taliban eller CIA for den saks skyld kan aldri utelukkes.

Men, for alt vi vet – så langt – så var det bare gærne ”Cricket VM i Pakistan 2011” motstandere.

Jeg = en snik?

2009-02-27T15:44:00.002+01:00

Like sikkert som valget og valgkampen kommer Den Store innvandrings- og integreringsdebatten annethvert år. I og for seg ingenting galt i det. Det er, og vil være, blant de største utfordringene vi som et samfunn vil ha med å gjøre i god stund framover, sånn ved siden av klimautfordringene og generelt fred i verden, selv om Per Willy Amundsen vil overbevise oss om at problemstillingen de har tatt opp er langt viktigere enn det de kaller ”såkalte” klimaendringer. Det er vel og viktig at vi snakker sammen om hvordan vi skal leve med hverandre, men klimaendringene kan til syvende og sist avgjøre om vi i det hele tatt lever, så jeg vet ikke helt.

Det problematiske med disse innvandrings- og integreringsdebattene er hvordan disse hele tiden reises på fryktelige premisser, gjerne med FrP i førersetet. Ikke dermed sagt at regjeringspartiene, eller sentrumspartiene for den saks skyld, ikke ønsker debatten, men de velger en fremgangsmåte som sjeldent finner veien til førstesidene.

Noen vil hevde at den tilnærmingen er langt mer fornuftig – hvis målet er løsningen.

Mange har lurt på hvem Siv Jensen har tenkt på når hun lanserte begrepet ”snikislamisering”. Dagbladet har sågar funnet sniken, men det gis et inntrykk av at noe skjer i det skjulte og plutselig en morgen vil Ola Normann (eller Mohammad Khan) våkne opp og oppdage at hans Oslo og Norge er blitt til et sharia-styrt samfunn. Antagelsen Jensen gjør seg videre er altså at Mohammad Khan vil juble og ta fram finstasen og spontant gjøre de første steinene klare (for steining selvfølgelig), mens Ola Normann først da vil skjønne hva som har vært på ferde.

Det er vel denne antagelsen og mistenkeliggjøringen med en så bred pensel Per Kristian Foss hadde i tankene med sine uttalelser som jeg her skal la ligge.

Det er interessant å se hvordan Hagen og FrPs skremselspropaganda har utviklet seg siden det famøse brevet kongen selv (Hagen altså) reiste rundt og preket i fra, til ”snikislamisering”. På nitti-tallet var det imamene som var problemet, i de verste Mullah Krekar dagene var det ekstremister som var det og nå er det den vel definerte gruppen; muslimer.

Da det tidligere var enkelt å argumentere i mot faren om at det i nærstående framtid ville dukke opp en Mullah Olav som med trusler om både død og lemlestelse skulle islamifisere Norge, ved å vise til PSTs arbeid, er det nå vanskeligere å vite hvem man skal frykte.

Det er det mange synes er problematisk.

En favorittsyssel de siste ukene har vært å sammenlikne forholdene i Norge med forholdene i Pakistan. Vi så det i Hijab-debatten, og vi ser det i denne (”nye”) debatten. Det Siv Jensen, Danny og mange andre ikke forstår er at de med sine brannfakler, i dekke av ”nå må vi tørre å snakke om problemene”, faktisk tar et steg nærmere forholdene i Pakistan. Et samfunn med sterke gnisninger langs etniske og religiøse skillelinjer. Det må vi unngå. Heldigvis har i alle fall én i regjeringen skjønt akkurat dette. Så tåler han meget vel at han stadig blir karikert i VG som nissen som ikke kan annet ord enn dialog.

Er det noe nytt under solen i årets innvandrings- og integreringsdebatt?

Ja faktisk. "Talsmannen" har sagt seg enig i ”djevelen selv” (FrP). Nå er ikke det nytt at såkalte innvandrerrepresentanter er enig i de vanskelige problemstillingene. Det har de alltid vært og vil være det inntil det ikke lenger er noe problemstilling.

Ingen trenger å være i tvil om Abid Rajas ”lojalitet” i forhold til disse spørsmålene, og han kan mediespillet langt bedre enn meg, men det er noe urovekkende ved hans ”omfavnelse” av Siv i denne omgang:

For det første gir han FrP rett i at Ap og venstresiden har neglisjert innvandrings- og integreringsdebatten. Det er jeg fullstendig uenig i og skulle gjerne hørt hva han mener skulle vært gjort annerledes. Ap og V er som regel (med rette) enige i 9 av 10 saker når det gjelder dette saksfeltet, men framfor å ta i bruk det virkemiddelet han har profilert seg på den siste tiden – dialog – langer han ut mot Ap og venstresiden. På den måten ødelegges den gode og brede alliansen som trengs på dette område, og på toppen av det hele gir han partiet som ikke ønsker noe dialog rett.

For det andre gjør han arbeidet til de gode kreftene i Ap en bjørnetjeneste. Mye av kritikken mot Ap henger sammen med Aps tidligere kjærlighet til de kontroversielle tiltakene mot tvangsekteskap. Den såkalte 24 års grensen (som kun skulle gjelde utlendinger) og å forby søskenbarnekteskap. Etter min mening var disse forslagene en skamplett for Ap, som dessverre vil forfølge Ap en god stund, selv om ingen av forslagene ble forelagt Stortinget eller er vedtatt. Men tiltakene ble ikke utviklet i et vakuum. De var et resultat av nettopp det Raja etterlyser: ”Tøffere tone og handlekraft”. Logikken var å ”gi FrP rett, men vise at du har bedre løsninger”. Så endte man opp med FrPs forslag. I manges øyne var de forslagene helt konkrete tiltak som – hvis man utelukkende tenker på tvangsekteskap – ville hatt god effekt, men så er ting litt mer kompliserte og sammensatte, og forslagene hadde såpass mye grums med seg at de heldigvis ble lagt til side.

Sosialdemokratiske løsninger er ikke, og bør ikke være, quick-fix løsninger som i det lange løp forsterker problemene eller skaper andre.

For det tredje er jeg ganske lei av uttalelser som ”på høy tid å ta den debatten”. Man klarer hver gang å late som om dette er første gangen debatten reises. Man trenger ikke å være autist for å gjenkjenne de resirkulerte argumentene som slipes på nytt annethvert år. Hva gjorde for eksempel Abid og andre i Tabloiddebatter i 1999, 2001, 2003 osv. om det ikke var for å diskutere nettopp disse problemstillingene? Har man glemt Shabana Rehman allerede? Hun tok da den debatten hun.

Den viktigste innvendingen jeg har i mot debatten, og også Rajas velsignelse, er den sammenblandingen som gjøres mellom tvangsekteskap, omskjæring og islam. En sammenblanding Raja tidligere har kjempet hardt i mot, og man skulle tro at folk (flest) etter 15 års debatt hadde lært seg å ikke gjøre. Premissene som ble lagt fra Siv var ”snikislamisering” og det ble pekt på tvangsekteskap, omskjæring osv. Allerede der er debatten på villspor.

Til slutt; Sist fredag skrev jeg om nyåpningen av Islamsk kultursenters nye praktbygg. En ting jeg glemte å nevne var imam Rehmans tale hvor han bl.a. sa følgende (jeg noterte flittig ned på sms, for å huske ordene, men så glemte jeg å referere): ”Dette landet ga oss fred, dette landet har gitt oss muligheter [bl.a. til å bygge dette bygget]. Det er vår plikt å ta vare på dette landet. Vi er alle likeverdige borgere av dette landet og det er vår plikt å delta i dets utvikling i en positiv utvikling.” Dagen etter smalt ”snikislamiseringsdebatten”, og jeg lurer på imamen fortsatt synes han er en ”likeverdig” borger.

Jeg vet ikke om jeg lenger er like sikker.
FrP har gått opp 6 % på siste meningsmåling. Håper de er lykkelige over det.

Gratulerer med dagen, ICC!

2009-02-20T17:13:00.002+01:00

Tar en pause fra "storpolitikken" for å gratulere Islamsk kultursenter eller Islamic Cultural Centre (ICC) som det heter for deres store dag i dag. Deres årelange drøm om å bygge en moské i byen har endelig blitt realisert, og Oslos muslimer kunne i dag samle seg i det nye praktbygget for å be sin første fredagsbønn bak den gamle imamen Mahboob ul-Rehman.

Det er en stor dag for alle muslimer i Oslo. Selv er jeg oppvokst i ”menigheten”. Endelig har den eldste menigheten i Oslo, etablert i 1974, fått et bygg alle kan være stolte av. Det som begynte som studiesirkler hjemme hos venner (deriblant min far) tidlig på 70-tallet gikk fra leide lokaler på Youngstorget til et nedslitt, men eget, bygg i Tøyebekken i 1991. I dag har det gamle bygget blitt revet og et nytt praktfullt bygg med minaret og kuppel smykker den nye Rubina Rana gaten (vis a vis Det Åpne Theater/Oslo Mek eller Grønlandskvartalene). Det er det tredje (fjerde?) bygget som ”ser ut som” en moské vi i dag har fått i Oslo, og med tanke på den byggevirksomheten som foregår i den delen av byen er jeg sikker på at bygget vil være en kilde til stolthet for alle som vil bo i den nye byen.

Det er svært mange av Oslos muslimer som har bidratt med stort og smått for å få realisert den drømmen styret i ICC har hatt i over 20 år. Det er imponerende at et prosjekt på rundt 70 millioner har blitt fullført helt og holdent uten å ta opp rentebærende lån, en uting i islam for å si det enkelt.

Gratulerer!

Storberget trekker hijab-forslaget

2009-02-20T01:31:00.001+01:00

Det melder Aftenposten torsdag kveld. Helt bekreftet er det ikke da departementet ikke ønsker å kommentere saken før statsråden er tilbake fra vinterferie, men slik som saken har utviklet seg må det bare skje.

En ting er at debatten nådde nye lavmål for hver dag, med uttalelsene til Karita Bekkemellem på mandag som absolutte bunnivå, men når det i tillegg viser seg å være knyttet så my politisk rot til saken er det ingen annen utvei. Det er ergerlig, og det var vel med en viss skadefryd kritikerne gikk høyt på banen og krevde at saken legges død så fort som overhodet mulig i løpet av torsdag. Det er trist å se hvor mange av frihetens kjempere som ivret etter å begrave en viktig prinsippsak.

Jeg vet ikke helt hva jeg skal tenke om den siste utviklingen. Det var jo hyggelig lesning at Hadia Tajik var en av forkjemperne for hijab-saken. Med det viser hun at hun, i motsetning til Saera Khan (dagens Ap stortingsrepresentant), har det nødvendige perspektivet som trengs for å utvikle det nye ”Vi”. Dessverre ble det eksplosive i forslaget undervurdert og det ender med en trist begravelse. Saken har for så vidt vært død en god stund. Ingen statsråd ville ha klart å gjennomføre en så radikal endring med en så klar motstand i et valgår. Slik som debatten utviklet seg ville det nesten vært uansvarlig. Nå er saken borte for en god stund.

Det er ingen tvil om at saken traff noe dypt i sjelen i den norske befolkningen. Det var uten tvil en vanskelig sak og det har vært interessant (og noen ganger skremmende) å observere ryggmargrefleksene til folk. Dessverre fikk skeptikerne rett: Norge er ikke klar for den slags endringer. Jeg mente blant annet at nettopp det var argument for å de foreta den endringen, men det viser seg at det nye ”vi” er lenger unna det mange tror.

Avgjørelsen vil vekke sterke følelser. En betydelig del av befolkningen vil føle dette som en krenkelse av dere grunnleggende rettigheter, mens en stor majoritet vil glede seg. Jeg håper de følelsene og engasjementet denne debatten har vekket blir håndtert på en god måte. Debatten har trukket mange nye stemmer fram i samfunnslyset. Unge, selvsikre kvinner med ambisjoner for seg selv og sitt hjemland har stått frem og håndtert en tøff debatt på en utmerket måte. Det er en positiv utvikling for Norge. Jeg håper de fortsetter å kjempe.

Uniform vs. Multiform

2009-02-13T16:17:00.006+01:00

Det er full krig om hijab i politiet, og de fleste har funnet veien til hver sin skyttergrav. Det er for den ene parten brudd på religionsfriheten og for den andre brudd på politiets nøytralitet. Nå er det ikke lett å tilføre debatten nye momenter, da den har rast i mediene en god stund med både gode og mindre gode innlegg, men det er ingen tvil om at det er mange prinsipper som står mot hverandre, og begge sider har gode argumenter.

Politiets verdinøytralitet blir problematisert av Ingvill Thorson Plesner, forsker ved senter for menneskerettigheter i Dagsavisen i dag, og jeg synes hun skriver mye fornuftig. Politiet skal representere staten, og staten er ikke verdinøytral. Staten står for verdier som likhet for loven, likebehandling og menneskerettigheter. Det er disse verdiene som forplikter politiet og jeg kan vanskelig se hvordan et tøystykke (for å låne uttrykket til Usman Rana) skal hindre noen til å representere dem.

Rune Gerhardsen nærmest harselerer med ønske om å bære hijab i politiet på Sosialdemokratiet.no i dag, og skriver at det er en grunn til at det heter uniform og ikke multiform. Mulig det, men det er også en grunn til at Norge har en målsetting om å være mer enn unikulturelle, og da er kanskje multiform noe å vurdere? Hva er viktigst, Rune, at politiet reflekterer det samfunnet den skal jobbe i og at den representerer felles verdier, eller at de har like klær?

En typisk misforståelse i debatten har vært hvorvidt hijab er et muslimsk symbol eller ikke. ”Muslimer har ikke tradisjoner eller symboler som er mer verdt å ta vare på enn andre religioner, uttalte Elisabeth Aspaker (H). Akkurat det har hun rett i. Saken hadde stilt seg annerledes om det hadde foreligget et ønske om å gå med en måne rundt halsen. Månen er et symbol. Hijab er, om man liker det eller ikke, en religiøs plikt for muslimske, hvis man skal forholde seg til teorien. At Vesten, eller vi, kun ser den som et politisk symbol etter 11. september er egentlig vårt problem, og ikke de kvinners som ønsker å leve etter sin tro. Dermed faller de humoristiske forslagene som har florert i debatten. Å bære samelue, finlandshette eller supportercaps er meg bekjent ingen religiøs plikt.

Derimot ser jeg ingenting i veien for at norsk politi bærer kippa eller turban.

Debatten har for meg (nok en gang) avslørt den norske frykten for annerledeshet. Arne Johannesen i Politiets Fellesforbund begynte debatten med å uttale at ”fram til nå var ren”, og får på en måte fram hvor dypt skrekken ligger for noe som både ser og høres annerledes ut. At man (om ikke han) i debatten har stilt spørsmålstegn ved lojaliteten og integriteten til kvinner som bærer hijab gir det hele en stygg bismak. Jeg undres hvilket syn kritikerne har overfor kvinner med hijab ved andre arbeidsplasser.

Framfor å se på det som unisont positivt at den norske stat kan bli representert av ulike religioner med hvert sitt særpreg gjør man det til et stort problem. Igjen viser det at det er enklere å snakke om et nytt ”vi” enn å implementere det.

Politikvinnen, Sugharan Khan, for øvrig en gammel bekjent av meg fra arbeidet i Pakistansk Studentersamfunn har etter mitt syn tatt et merkelig standpunkt. I alle år har hun jobbet aktivt for å rekruttere minoritetsungdom til politiet, men når det foreligger et forslag på bordet som vil gjøre rekrutteringsarbeidet – hennes arbeid – enklere, er hun kritisk. Hvordan det vil ødelegge for henne, og andre muslimske jenter (hvis det er flere) skjønner jeg ikke. Men, hun er ikke kategorisk i mot forslaget, hun mener bare det er for tidlig og at man bør vente litt.

Jeg ser ingen grunn til det.

Hva svarte store-Støre?

2009-01-29T20:42:00.002+01:00

Han svarte på mye egentlig.

Men det var et stort flertall blant de som tok ordet som hadde argumentert for at boikott i en eller annen form - kulturell, akademisk, økonomisk, politisk osv – var en riktig vei å gå, og Støre brukte selvsagt en del tid på dette i sitt oppsummeringsinnlegg.

Ingen ble overrasket over at Støre var uenig i at boikott – uten at han definerte ordet nærmere – var en god strategi. Det var etter hans syn en overdrivelse å tro at en norsk boikott ville resultere i at verden, eller et flertall av den, ville følge etter. Han gjorde det tidlig klart at det er feil å tro at Norge har en meglerrolle eller er en aktør i regionen. Våre synspunkter er heller ikke så tungtveiende som vi nordmenn vil ha det til. Støre var av den klare oppfatning at en norsk boikott enkelt og greit vil føre til at Norge mistet den innflytelsen vi faktisk har i regionen, for noe er det visst…

Norge er blant de få landene som snakker, eller kan snakke, med alle parter og er et land uten en ”skjult agenda” i regionen. Det er de to faktorene som gjør at vi er interessante for de virkelige aktørene (Egypt, Israel, USA, PA og også Hamas for å nevne noen) i regionen. Dette kortet ønsket ikke Støre å gi i fra seg. Han mente at boikott er et virkemiddel som er veldig sterkt der og da og deretter er det slutt. Man slenger døra, det smeller høyt, men man blir fort glemt. Det er ikke slik at man kan boikotte, markere sitt sterke standpunkt, og fortsatt påvirke. Det er, etter hans syn, slutt på enhver innflytelse, noe han mente ikke var i palestinernes og burde heller ikke være i Arbeiderpartiets interesse. Han var også uenig i evt. eksklusjon av israelske Arbeiderparti fra Sosialist Internasjonale.

Poenget er vel, slik vi har hørt før, at det er knyttet stor usikkerhet rundt reaksjonene og dynamikken en norsk boikott vil medføre.

Jeg må legge til at Støre (tross alt min utenriksminister) var veldig klar på at han hadde forståelse og respekt for boikott standpunktet. Han skjønte hvor det kom fra men mente at det var strategisk feil. Jeg må vel også nevne at han i sitt hovedinnlegg sa alle de ”riktige” tingene: ”Okkupasjonen er kjernen i konflikten” – ”Blokaden av Gaza var gal” – ”Samlingsregjeringen burde ha vært anerkjent av verdenssamfunnet” – ”Israel (men også Hamas) brøt folkeretten i Gaza” og mye mer.

Jeg personlig er ikke umiddelbart enig i alt Støre sa angående boikott. Det er ikke nødvendigvis slik at en boikott resulterer i at alle dører lukkes for Norge. Boikottkortet vil jo nødvendigvis også skape en dynamikk hvor nye dører åpner seg. I det palestinske miljøet, men også i de arabiske landene generelt vil det skape en viss begeistring og føre til at flere av de vil snakke mer med Norge – og dermed vil vi muligens også beholde noe av det som gjør oss interessante i dag. Vi vil dessuten fortsatt være del av FN, NATO og til en viss grad EU og derigjennom ha mulighet til å påvirke de ulike aktørene.

Og man kan vel ikke se helt bort i fra at noen land faktisk følger Norge.

I mitt hode tenkte jeg nok på hva vi skulle med den innflytelsen vi i dag har, hvis den betyr at vi alltid har tenkt å lene oss mot den sterkeste part? Hvorfor delta i samtaler og prate med alle når vi ikke vil gjøre noe? Joda, vi er sikkert best i klassen til å kritisere Israel og det er viktig det, men til syvende og sist har vi jo ikke tenkt å gjøre noe med det vi kritiserer, annet enn å akseptere, hvis ikke det er palestinerne som skal kritiseres da…

Men selv om jeg insinuerer boikott i mitt innlegg er jeg faktisk usikker på hva jeg mener om full økonomisk og politisk boikott.

Boikott er uten tvil det sterkeste maktmiddelet Norge har, og det er absolutt nødvendig med nytt verktøy i Midtøsten, men det ville jo vært synd om det resulterte i at Norge for eksempel ikke lenger kunne delta i TIPH, UNRWA-styret eller gjennomføre prosjekter på Vestbredden/Gaza i det hele tatt. Ikke fordi vi ikke ville lenger, men det kan jo tenkes at Israel nektet oss det. Er det slutt så er det slutt, liksom. Vil Norsk Folkehjelp bli kastet ut?

Men, som jeg sa innledningsvis; boikott er et samleord som kan inkluder mye. Det finnes flere nyanser av boikott. Vi bør i det minste kunne klare å unngå at vi direkte eller indirekte forsyner Israel med våpen, slik mange medier har meldt om. Slutterklæringer er stikkordet.

Jeg tror det er ganske utenkelig at staten Norge starter en unilateral boikott av Israel – noe som i og for seg ikke ville gitt ønsket effekt uansett. Jeg tror heller ikke at Norge vil ta initiativ til å samle andre land til å gjøre det samme. Jeg tror til og med vår økonomi er mer avhengig av israelsk økonomi enn motsatt. Hva Norge vil gjøre om de store landene begynner, for å si det sånn, er jeg jammen ikke sikker på, men tviler på at vi vil befinne oss i den situasjonen den nærmeste framtid. Det er nok mer nærliggende å se for seg forbrukerboikott av ymse slag eller at akademia eller kulturlivet på eget initiativ boikotter israelske motpart, enn å vente på regjeringen, uavhengig av politisk farge.

Noe av det – for meg – mest provokative Støre sa var da han i en bisetning om Hamas bemerket at man skulle jo tro at Norge hadde grunn til å mislike Hamas all den tid de brukte natt og dag til å stikke kjepper i hjulene på Osloavtalen.

Jeg legger muligens for mye i det utsagnet, men å nærmest utelukkende legge skyld på Hamas for å kvele Osloavtalen på den måten, uten å peke på Israel og særlig Netanyahus politikk (etter 1996) eller bosetternes oppførsel (massakren i Hebron 1994) inneholder akkurat den skjevheten i norsk retorikk jeg håper Norge kan luke ut. Støre nevnte for eksempel at Netanyahu hadde gjort det veldig tydelig i deres samtaler dem i mellom at han var i mot en palestinsk stat, uten at Utenriksministeren fant det riktig å i det hele tatt insinuere at også Bibi, som han kalles, hadde skyld eller at Norge hadde grunn til å være skeptiske til han.

Jeg håper ikke utsagnet delvis var utkvittering av min etterlysning av hans tanker om årsaker til Osloavtalens havari

Jeg er overbevist om at den generelle stemningen blant palestinere var pro Osloavtalen på 90-tallet, men det hindret ikke i at for eksempel antall bosettere økte. Det ble altså bygget dobbelt så mange bosetninger (kanskje ikke nye, men antall enheter) mellom 1993-2000 enn det ble i hele perioden 1967-1993. Hvorfor det? For palestinere generelt er det jo nettopp disse bosetningene som er selve okkupasjonen. Det er bosetternes tjuveri av land de kjemper i mot. Soldatene dreper, men uten bosettere hadde ikke soldatene trengt å være der – i alle fall ikke i like sterk grad som nå. Hebron er et tydelig eksempel på dette.

Dessverre ble Hamas gitt vetoretten. Jeg skulle så gjerne ha likt å se at man klarte å overse (i mangel på et bedre ord), ignorere, Hamas’ enkeltangrep. Heve seg over den råtne tankegangen for framtidige generasjoners skyld, og dermed også vist forskjellen mellom ekstremisme og demokrati. Hadde man klart det – som jeg vet er vel mye å be om – så er jeg helt overbevist om at Hamas ville vært enkle å isolere. Hadde en sluttavtale faktisk kommet i 1999 slik Osloavtalen intenderte, og palestinerne fått kontroll over et Palestina, er jeg fristet til å hevde at Hamas hadde vært ikke-eksisterende i dag. I alle fall med de velkjente formuleringene i sitt charter.

Kjære utenriksminister,

2009-01-28T01:17:00.007+01:00

(Under følger innlegget mitt i fra tirsdagens møte i Oslo Arbeiderpartis representantskapsmøtet med utenriksminister Jonas Gahr Støre om situasjonen i Gaza):

Jeg har lyst å begynne med å rose deg for din klare holdning i mot den økende antisemittismen vi dessverre har sett i kjølvannet av Israels bombing av Gaza. Ditt engasjement og solidaritet med norske jøder ble ikke bare satt pris på av de norske jødene, men også andre minoriteter som vet hvordan det er å bli utsatt for hat og vold.

(Hadde planlagt kunstpause her. Ingen ble tatt, men utnytter muligheten her til å gjøre det)

Det blir for dumt, etter 40 års okkupasjon og en apartheidliknende politikk overfor palestinere, å heve vår moralske pekefinger og rette krav mot Hamas, når vår nærmeste alliert og såkalt ”eneste” demokrati i regionen ikke retter seg etter verdenssamfunnets legitime krav.

Når skal vi med alle tilgjengelige maktmidler kreve at Israel anerkjenner Palestinas rett til å eksistere? Hamas har blitt straffet av et helt verdenssamfunn for sitt ståsted i snart tre år, når skal verdenssamfunnet vende Israel ryggen?

Skal varig fred oppnås fordrer det bl.a. at verden – og i vårt tilfelle – Norge tør snakke om det virkelige problemet; okkupasjonen, med alle sine ulike ansikt. Videre er Hamas uunngåelig. De skal ikke fratas all skyld, men heller ikke tillegges brorparten.

Blokaden må heves, og samtaler med helt klare gjensidige forpliktelser settes i gang.

Hamas vet hva PLO fikk igjen for å anerkjenne Israel for 20 år siden; Snakk, eller fredssamtaler som det heter – mens Palestina gjennom Osloprosessen ble redusert til flekker på en leopard – mellom utallige ulovlige bosettinger og 400.000 bosettere, deres veinett på 1700 km., 450 km. med apartheid mur og over 600 kontrollposter.

Okkupasjonen økte i omfang – til tross for forhandlinger og klare avtaler – og det eneste som gikk ned var palestinernes livskvalitet.

Kanskje utenriksministeren har et godt svar på hvorfor Osloavtalen endte slik eller hvorfor Hamas skal godta det samme?

(pause)

Kjære utenriksminister, jeg er mektig lei av Israels stadige ”diskvalifisering” av Norge, og vår lydhørhet overfor det. Det er når vi godtar Israels stadige brudd på folkeretten vi faktisk diskvalifiserer oss. Små nasjoner som Norge er helt avhengige av sterke internasjonale institusjoner og respekt for internasjonal rett. Å tydelig påpeke brudd på disse, uavhengig av aktøren, svekker ikke vår rolle i regionen, den styrkes.

(Et alvorstynget ansikt skulle til slutt se utover salen – sånn for å la det jeg nettopp sa synke inn. Begynne fra venstre i salen - fra den søte jenta til den eldre partikameraten til høyre, før jeg takket for meg og gikk ned. Tror det endte med et keitete blikk opp før jeg plutselig var av talerstolen. Forhåpentligvis talte ordene for seg).

We don't need your cement...

2009-01-20T03:45:00.003+01:00

To dager ut i de ensidige våpenhvilene ser det ut til at palestinere i Gaza igjen kan være ute i gatene etter 22 dagers bomberegn uten å frykte for å få en israelsk bombe eller kule i hodet. Journalistene har, etter å ha vært nektet adgang mens bomberegnet pågikk, fått tilgang til Gazastripen og rapporter om de enorme ødeleggelsene begynner å sirkulere verden over.

Mens smilende israelske soldater med seierstegnet beveger seg ut av Gazastripen er propagandakrigen fullt i gang. ”Vi vant,” slo Israels statsminister Ehud Olmert fast og mente at Israel hadde oppnådd alle sine mål. Hamas’ leder på Gazastripen Ismail Haniyeh var av en annen oppfatning, og jeg må si at når det bare noen timer etter Israels ensidige våpenhvile blir skutt raketter mot Israel fra Gazastripen er det vanskelig å se hvordan Israel har oppnådd alle sine mål. Så vidt jeg husker var det nettopp disse rakettangrepene Israel hevdet de skulle få slutt på. I stedet ble disse rakettene det siste som ble sagt for denne gang.

Det er tydelig at målene til angriperen – som i Irak – endret seg med tiden. Israels blodigste angrep på 40 år startet som krig mot Hamas og endte som en krig mot tunneler. Foreløpige enden på visa er over 1300 døde mennesker og over 5000 sårede. Alt for å bli kvitt noen tunneler?

Er det forresten noen som har hørt noe fra Tony Blair i det siste? Midtøsten-utsendingen til den såkalte Midtøsten kvartetten bestående av FN, EU, USA og Russland har som forduftet i løse luften. Men nå vil de komme fram, en etter en, spøkelsene som ikke viste seg da bombene haglet ned på palestinerne. Som gode foresatte vil de nå omfavne favorittbarnet sitt uten å ville ansvarliggjøre det for sine handlinger – for okkupasjonen, brudd på uttallige FN-resolusjoner eller grusomme krigsforbrytelser. Nå må vi se framover, vil de alle si. Det har palestinere hørt siden 1967 – og flere av de på Gaza siden 1948, men hva vil det egentlig si å se framover? Jo, stans våpensmuglingen, rakettangrepene og garanter Israels sikkerhet. De gode foresatte vil fortsatt ikke snakke om okkupasjonen eller det fengslet Gazastripen er.

Er det rart at palestinere ikke tror på frelse i fra vest – ja, selv med Obama i førersetet?

Vi trenger ikke deres sement, vi trenger vår frihet – sa en borger i fra Gaza på Al-Jazeera mandag etter våpenhvilen og lovnader om pengestøtte. Friheten betyr ikke Israels utslettelse, men noe så enkelt som åpne grenser med bevegelsesmuligheter, handelsmuligheter og tilnærmet et normalt liv. Det er det palestinerne i førti år har bedt om; Gi oss vår frihet.

Vår egen by Oslo har hatt sine egne kamper å tenke på de siste to ukene. De voldsomme opptøyene i Oslos fikk til tider så stor mediedekningen at man skulle tro at det var i Oslo bombene regnet ned, og ikke på Gazastripen. At FrP ønsket å slå en politisk mynt på disse opptøyene var veldig forståelig. Det var derimot skuffende å se regjeringsmedlemmer gjøre det samme. Nå skulle disse unge pøblene tas og straffes. Dette var helt fremmed og uforståelig.

Glemt var opptøyene under NATO-toppmøte senest i mai 2007, eller demonstrasjonene Huitfeldt og Storberget må ha opplevd hvert år natt til 1. mai og 17. mai mens de var unge. Det var intet nytt denne gangen; bortsett fra kanskje hudfargen på demonstrantene. For all del, de verste problemmakerne må stanses og til og med ilegges bøter og straff, og det apparatet som er til for slikt gjorde allerede det. Jeg så ingen spesiell grunn til at regjeringsmedlemmer skulle stå frem med bekymrede miner på TV og love straff.

En litt positiv politisk mynt ble slått på Litteraturhuset på søndag da venstremannen Abid Q. Raja inviterte til ”dialogmøtet om og med minoritetsungdom” etter volden i Oslos gater. Det er ikke ofte ungdommen (det være seg hvit eller brun) føler seg lyttet til, og ofte er det nok å møte ungdommen ansikt til ansikt, slik det ble lagt opp til, og la dem fyre løs. Bildet av de ”grusomme” ungdomspøblene ble her noe nyansert. I all hovedsak var det ungdom – frustrert over en okkupants grusomme handlinger og verdenssamfunnets handlingslammelse – som uten å vite bedre kastet stein og skjøt raketter mot et politikorps som hadde møtt mannsterke opp og beskyttet det ungdommene anså som fienden; Israelske ambassaden. Ungdom har alltid stått i opposisjon til makteliten, og sunt er det. At de kaster stein eller bruker vold er ikke like sunt, men kan du fatte og begripe hvor de har sin råskap fra?

Alt i alt var dialogseminaret nyttig, og det kommer sikkert mer, selv om jeg i utgangspunktet mente at all snakk om dialogseminaret tok fokuset vekk fra Israels grusomme krigshandlinger og brudd på ufravikelige menneskerettigheter m.m.

Politiet har flinke talspersoner i form av politimester Anstein Gjengedal og andre, men at politiet må jobbe med å få kompetanse om forebygging og dialog lenger ned i rekkene, slik det ble påpekt fra salen, hersker det lite tvil om. Mange av kommentarene ungdommene refererte til er ikke politiet verdig. Derimot var det trist å registrere at sjefredaktørene i to av Norges kanskje største aviser Aftenposten og Dagbladet slet så mye med å henvende seg til ungdommen som satt foran dem. Verst ut kom vel Aftenpostens Hilde Haugsgjerd som selv etter flere korrigeringer ikke klarte å finne det rette uttrykket: Fargerik, flerkulturell, innvandrer, sammensatt, muslim… osv. Hele repertoaret ble vel utnyttet, men ”norsk” var fortsatt for vanskelig å si.

Skal det ikke snart ta slutt?

2009-01-15T01:58:00.002+01:00

Jeg tror jeg må utvide lista mi over krigshelter; Kåre Willoch er selvfølgelig med.

Med sin kronikk i Aftenposten i dag forklarer han på enkelt vis essensen i konflikten mange betrakter som svært komplisert. Den er faktisk såre enkel. Hans enkle åpningssetning ”100 års dobbeltmoral i den vestlige verden,” forklarer alene de fleste konfliktene vi er vitne til i dag. Det er så enkelt. Den forklarer palestinernes kamp mot Israel, Osama bin Ladens kamp mot USA og den forklarer det sinnet man ser utbrer seg i store deler av verden i dag.

Willoch holder (som vanlig) fokus der det hører hjemme; Okkupantens folkerettsstridige brutalitet mot palestinere. Willoch er kanskje den beste til å minne om at konflikten ikke startet for to uker eller to år siden. Ei heller i 1948 da Israel ble grunnlagt. Den startet for snart 100 år siden – under første verdenskrig. Det gjør han uten å la seg distrahere av kreftene som roper om antisemittisme eller om ungdommens råskap i Oslo gater.

Også har vi Mona Levin da.

Jeg kjenner henne ikke, men å tolke Willochs uttalelse om manglende framtidshåp for Midtøsten grunnet ansettelsen av Emanuel Lahm som en kritikk mot jøder generelt, viser en ganske svak oppfattelsesevne. Å ikke klare å se (og høre) at det i forhold til Midtøsten (og da tenker vi på Israel og palestinere) ikke gir særlig grunn til optimisme for den svake part i konflikten at en amerikansk president velger en jøde og en tidligere soldat i den israelske hæren som sin høyre hånd, viser at man hører bare det man vil høre.

Men vi har sett den beskyldningen før og vi vil dessverre fortsette å se den: Kritiserer du Israel så er du jødehater og anti-semitt. Det har vært et effektivt våpen for Israel i over 60 år.

”Skal det ikke snart ta slutt?”spør en av de nye norske legene på Shifa sykehus i Gaza. Bomberegnet har vart for lenge allerede, men det vil dessverre fortsette i noen dager til. Obama er ikke på jobb før om en uke, og Israel vil bombe seg fram til best mulig forhandlingsposisjon inntil da.

Men alt er ikke helt ved det samme. I går gikk sentralstyret i Det Norske Arbeiderparti hardt ut mot Israel og samme dag uttalte utenriksminister Jonas Gahr Støre at det kan være aktuelt å be Israel betale for skadene de har påført Gaza. Det skulle bare mangle. Altfor lenge har Europa og andre betalt for Israels krigføringer.

Hvis krigen i Gaza ikke er mot folket, Israel, så er å betale for skadene det minste dere kan gjøre.

My war hero(es)..

2009-01-12T15:46:00.003+01:00

Legene Mats Gilbert og Erik Fosse er endelig kommet hjem, og en debatt som holdt på å avspore fullstendig pga. de voldelige demonstrasjonene i Oslos gater har igjen fått rett fokus; den grusomme humanitære situasjonen på Gazastripen grunnet Israels nesten to årige blokade og nå to ukers teppebombing.

De norske legene var fra starten av den israelske bombingen de eneste internasjonale hjelpearbeiderne på Gazastripen, og har dermed blitt brukt flittig av medier fra hele verden, til stor irritasjon for Israel, men også Siv Jensen slik Anders Heger så utmerket kommenterer i Dagsavisen i helgen. I dag kom de hjem og ble møtt som helter av barn med palestinske og norske flagg på Gardermoen. Det er ingen tvil om at Fosse og Gilbert er helter av ekte kaliber, og som ekte helter er de ydmyke nok til å rose de virkelige heltene som fortsatt er igjen i Gaza.

Det er ikke mange helter å snakke om i denne krigen. De norske legene utmerket seg i hele verden, men det finnes også andre jeg personlig har vært spesielt glad i de siste to ukene. Det er al-Jazeera (holdt på å si generelt) og deres korrespondent Ayman Mohyeldin. Hver dag i over to uker har han som den eneste journalisten i Gaza rapportert direkte om krigens grusomheter og med enkle ord forklart hva konflikten handler om. Selvfølgelig er ikke jeg alene om å mene dette. Hans fanside på Facebook teller over 600 personer, men Gideon Levys hyllest til den unge journalisten i Haaretz i går må kunne sies å komme fra uventet hold. Jeg tror ikke jeg vil klare å hylle al-Jazeera og Mohyeldin bedre selv, og lar Levys ord tale også for meg: http://www.haaretz.com/hasen/spages/1054282.html

Kulna Gaza!

2009-01-05T11:42:00.017+01:00

Israelske okkupasjonssoldater er nå langt inne på Gazastripen, og over 650 mennesker er nå drept etter 10 dager med angrep. Hører man på Israels og USAs, og dessverre også mange andres, svar på årsakene til Israels teppebombing av Gaza, skulle man nesten tro at konflikten mellom israelere og palestinere startet forrige lørdag, eller for et halvt år eller 8 år siden for den saks skyld. Det bør være unødvendig å minne om at tidslinjen går lengre tilbake enn som så. 2/3 av Gaza er flyktninger, ironisk nok som Robert Fisk forklarer flyktet svært mange av de fra områder i 1948 som i dag heter Ashkelon, Sderot og Beer Sheva.

Nei, jeg støtter ikke rakettene som er skutt inn mot Israel. Hver eneste én av dem gir mer sement til apartheidmuren Vestbredden og Gaza i dag er omringet av. Det jeg ikke skjønner er hvordan en såkalt demokratisk stat som Israel kan drepe 650 mennesker på 10 dager, eller 250 på én (første) dag, og fortsatt få verdenssamfunnets sympati og bli kalt et offer.

Det er lett for Israel, USA og Europa (og nordmenn) å stemple Hamas som en terroristorganisasjon og dermed legge all skyld på dem, men Hamas er et produkt av 40 års okkupasjon. Som sin storebror USA som støttet Osama bin Laden i sin tid, så også Israel mellom fingrene på støtte til Hamas på 80-tallet for å bevisst skape en motvekt til Fatah og PLO. Nå er de terrorister av verste sort. Men uavhengig av alle beskyldningene, er Hamas en grasrotorganisasjon som har stor tilslutning blant folk pga. sitt sosiale og humanitære arbeid i over 20 år i de palestinske områdene, slik Dag Henrik Tuastad, universitetslektor ved UiO forklarer i sin kronikk i Dagsavisen tirsdag. Deres standheftighet i mot Israel skårer også høyt, men først og fremst er det deres sosiale engasjement som har gitt dem stor tillit. Selv på Vestbredden, hvor Hamas i og for seg ikke lenger har noe særlig makt, er det ofte Hamas som tar vare på foreldreløse eller funksjonshemmede barn palestinske myndigheter (PA) ikke har tid til å ta vare på.

Men dessverre har Israels propagandamaskin fått selge sin historie; At over 600 mennesker har blitt drept er ikke de bombene og granatene som kastes over Gaza sin skyld, men Hamas sin skyld. Angivelig fordi de skjuler seg blant sivilbefolkningen. Vel, på et område på størrelse med Mjøsa, med 1.5 millioner innbyggere, er det ikke lett å bygge egne militære soner slik Israel kan. Ei heller har Gaza en profesjonell militærstyrke. Vel, synd for Hamas? De startet krigen, nå får de tåle driten? Det er i dag, som noen så riktig korrigerte meg, ingen krig på Gazastripen. Det er verdens 5. største militærmakt mot en kvasipolitisk, kvasimilitært bevegelse med sterkt sosialt engasjement. Eller som palestinere ser det; 5. største militærmakts nedslakting av en sivilbefolkning zionistene ikke ønsker, med vesten og korrupte arabernasjoner som vitner. Min mening vil være: Bli kvitt en enkel politisk/militær motstander som ikke passet inn i det politiske puslespillet i en tid da Israel snart velger sine ledere. Rakettangrepene var en beleilig unnskyldning.

Jeg ser at det ikke er et sunt spor å harselere med frykten mennesker i sør Israel har opplevd pga. disse rakettene, og jeg husker en venn av meg fra Ramallah (en ganske så radikal en) mente at barna i sør Israel er de som lever tilnærmet lik alle palestinske barn når det gjelder posttraumatisk stress osv. Men tallene og dimensjonene er noen ganger også viktige. 15 mennesker (israelere) har rakettene fra Gaza drept de siste 8 årene. I løpet 8 dager var over 400 mennesker (palestinere) drept ved hjelp av systematisk bombing av Gaza.

Hvordan er det mulig at verdenssamfunnet lar dette skje spurte jeg en palestinsk venn på msn: ”Because you are talking about Palestinians, not Israelis or Europeans nor pandas or whales”. Det er det inntrykket jeg tror alle palestinere sitter igjen med etter denne krigen. Massakren er nok en påminning om at deres liv ikke er verdt mer for verden.

Israel har tydeligvis bestemt seg. De skal inn og ta Hamas. Jeg tror ikke de vil stanse før de har hengt (drept) Ismail Haniyeh på et eller annet vis. Jeg tror videre at de blir værende i Gaza en god stund inntil de er sikre på at Hamas ikke lenger er operasjonelle og at PA, dvs. Fatah, som styrer Vestbredden kan ta over. Hvem denne Hamas som Israel nå vil knuse er, er ikke alltid så lett å bli klok på. Foreløpig har over 600 mennesker blitt drept. Er alle disse i følge Israel Hamas? Er politifolk i gatene som skal forsøke å skape ro og orden Hamas? Er leger, advokater, sykepleiere, lærere som har sympatier med Hamas og/ eller mottar lønn fra Hamas alle terrorister Israel nå har bestemt seg for å drepe? Mye tyder på det.

Er skoleelever som går på Hamas skoler også terrorister??

Israel tror at støtten til Hamas vil forsvinne bare de bomber palestinere godt nok. Kamplysten dør ikke av bombene som faller ned i hodene på folk. Menneskene dør, kamplysten bare øker. Alle med en viss logisk sans må skjønne at et angrep fra et ytre fiende, Israel i dette tilfelle, ikke vil føre til at folket endrer politisk preferanse, snarere tvert i mot. Om Russland går til krig mot FrP (ikke det norske folk, men FrP) så vil selv jeg bli en FrP'er.

Mye tyder også på at verdenssamfunnet har tenkt å la Israel fullføre sin aksjon. At FNs sikkerhetsråd ikke skal samles igjen før på onsdag, etter siste møte i helgen, er et tydelig tegn på det. Vi så det for to år siden under krigen i Lebanon, vi ser det igjen nå. Denne gangen får de fullføre. Jeg tipper at bombingen og drepingen i Gaza fortsetter inntil det nærmer seg 20. januar da Obama blir president. Mulig det er den nye presidenten som "tvinger" partene til å inngå en fredsavtale, men jeg tror det vil være en våpenhvile før hans regjeringstid, mens han "sørger" for en endelig avtale. Israel vil se seg nødt til å finne muligheter til å komme seg ut igjen av Gaza, og en ny president i USA vil kunne ha godt av å starte sin første periode med en slik tilbaketrekkingsavtale. At timingen til Israel har vært perfekt, er det ingen tvil om. Den såkalte Lame duck perioden i amerikansk politikk kunne ikke utnyttes bedre.

Hva skjer etter det? Verdenssamfunnet spytter inn penger i Gaza for å bygge opp igjen en infrastruktur Israel har knust? Abbas som mottas som seiersherre i Gaza med det velkjente seierstegnet til Arafat? Det første er sannsynlig, men det siste er kanskje utenkelig. Splittelsen mellom Hamas og Fatah ble ytterligere forsterket da Abbas de første dagene av bombingen la all skyld på Hamas, og ikke okkupasjonsmakten som bombet.

Dette har ført til relativ spent situasjon også på Vestbredden. Palestinske myndigheter, upopulære som de alltid har vært, har mistet den lille tillitten de hadde igjen. I følge en venn i Ramallah gjør Palestinske myndigheter ved hjelp av sine politi- og sikkerhetsstyrker alt i sin makt for å stanse de spontane demonstrasjonene som har vært i de ulike palestinske byene på Vestbredden.

Omar, min medstudent fra BirZeit (bz) skrev til meg i går: "Today over 15 bz students (all plo supports) were hospitalized with concussions, broken arms and other signs of brutality from pa 2 people TRYING to protest at checkpoints. Tribal elders in BZ actually went to the parents of security force members to tell them that there children are bastards for hitting women".

Han legger ikke skjul på sitt hat mot PA, og stempler dem glatt som kollaboratører. Han skriver i en artikkel på sin FB side:"The PA having heard Khalid Mash'a'l's (Hamas Pol-beauro member in Damascus) call for a new popular intifada, is using it as an excuse to arrest all protesters. Even though Maher al-Taher (PFLP polit-beauro also in Damascus) and Mustafa Barghouti (Palestinain Initiative) called for a third intifada before Mash'al.
The actions of the PA are destroying the sacred right of Palestinians to protest, killing freedoms of speech and press, and seem like Abbas is intent on creating a “respectable Arab regime” like those of Egypt, Jordan and Saudi Arabia, in other words, dictatorship and tyranny. For the political collaboration of the PA can no longer be described as necessities for moving towards negotiation."

Hvordan dette vil utvikle seg for Fatah og Abbas er ikke lett å spå, men jeg frykter en tung framtid, ikke bare på Gazastripen, men også for Vestbredden og de palestinske områdene. For som dem alle sier: Kulna Gaza (Vi er alle Gaza).

Nyttårsaften er avlyst.

2008-12-31T16:15:00.006+01:00

Å våkne opp etter første natt hjemme på lørdag til nyheter om krig i Gaza, og opp mot 200 drepte palestinere i de første angrepene, var ingen god følelse. Nå ville krigen fortsatt vært på god avstand fra meg, men de spontane reaksjonene i Ramallah på lørdag er noe jeg gjerne skulle ha vært en del av - holdt på å si heller det enn å bli dynket i tåregass bak slottsplassen fordi norsk politi endelig fant en unnskyldning til å få brukt noe av tåregassen sin.

Nå, 5 dager ut i Israels angrep - Israels massakre - på Gaza, er det internasjonale samfunnet fortsatt ikke i stand til å stanse det. Det er skammelig. Det er ofte slik at verden ikke klarer å stanse massakre og ugjernigheter. I områder som Burma, DRC, Nigeria, Zimbabwe og sikkert mange fler har verdenssamfunnet tydelig vist mangel på politisk vilje og makt, så hvorfor er massakren mot palestinere så veldig annerledes?

For det første fordi staten Israel eksisterer takket være sterk europeisk og vestlig støtte, og hva den staten gjør rundt seg bør være av interesse for de statene som har ansvaret for at den eksisterer. Videre er aggressatoren og okkupaten en av våre nærmeste allierte i Midtøsten. Israel, som Norge har stått ved siden av i tykt og tynt, er i dag ansvarlig for å massakrere palestinere, slik den var i Libanon i 1982. Da som passive tilskuere, denne gangen som aktive bødler.

For det andre, og det viktigste: I de andre tilfellene av massakre og ugjernigheter finner man sjeldent politiske ledere som ser ned og mumler fram sine protester, slik Aps fylkesordfører Tore O. Sandvik så korrekt kritiserer Norge for å gjøre i dette tilfelle! Vanligvis sier regjeringene i fra om hva de forventer at aggressatoren skal gjøre, og de tar i bruk alle midler de har til rådighet for å få det til.

Men ikke i tilfelle Israel. Noen stater er likere enn andre. Bare tanken på f.eks. et europeisk kultur- og idrettsboikott som Fredrik Mellem og mange andre snakker om er helt umulig, selv om man vet at det vil være den mest effektive måten å stanse apartheidstaten Israel på.

Det er trist å se hvordan det internasjonale samfunnet og også den norske regjeringen er i stand til å skylde på Hamas for denne krigen. Framfor å få Israel - okkupanten de siste 40 år - til å stanse bombingen og massakren, legger man all skyld på de kinaputtene Hamas skyter inn til Israel. Det var ikke annet å forvente fra USA, men jeg, og jeg antar de fleste palestinere, forventet noe annet av sin egen leder Mahmoud Abbas, som ser ut til å være mer opptatt av maktspill enn å kreve stans i bombingen.

Hamas brøt fredsavatalen hevdes det, og har mer eller mindre blitt en etablert sannhet. Glemt er det fengslet palestinerne har levd under de siste 18 månedene (inkl. de seks fredsavtalen eksisterte), med kontinuerlig forverring av situasjonen. Ordet forverret mistet sin verdi, da det ikke var mulig å beskrive hvordan en desperat humanitær situasjon blir når man i tillegg stenger all grenser og nekter innførsel av livsnødvendig humanitær utstyr og varer som bensin og mat. Glemt er de drapene Israels militæret utførte i Gaza i hele sommer og høst under fredsavtalen. Det var knapt noen raketter som ble skutt mot Israel i oktober inntil Hamas ikke lenger kunne sitte og se Israelske soldater angripe og drepe palestinere i tillegg til blokkaden. Et samfunn i en situasjon definert som desperat av alle humanitære organiasjosjoner, er etter alle vestlige regjeringers mening skyld i at de nå blir bombet sønder og sammen av englene i Israel.

Det er trist å se at det eneste norske regjeringen er i stand til å si og gjøre er å kreve stans i angrpene og at partene skal returnere tilbake til fredsavtalen. Hva for et liv er det Raymond Johansen ønsker at palestinerne i Gaza skal returnere til?

Palestinerne trenger ikke lovnader om milliarder i nødhjelp for å bygge opp igjen en infrastruktur Israel kan bombe sønder og sammen igjen om 5-10 års tid, men de trenger sikkerhet. Langt mer enn innbyggerne i Sderot og Ashkelon, som nå har blitt evakuert fra sine hjem i busser, er det borgerne i hele Gazastripen som trenger verdenssamfunnets beskyttelse. De fortjener et liv uten bomber, uten okkupasjon, med åpne grenser og med innførsel av varer og tjenester som er helt nødvendig for et normalt liv.

Kjære J. Støre og R. Johansen: Kall en spade for en spade. Krev stans i Israels bombing av Gaza og drap av uskyldige mennesker. Krev stans i den okkupasjonspolitikken Israel gjennomfører.

Godt nytt år!

What Palestinian state?!?

2008-12-14T22:11:00.014+01:00

I came to Palestine four months ago with a clear idea of a two state solution as the best solution for the region. That will say a Palestinian state alongside with Israel. I thought that most Palestinians wanted that too, but I was pretty surprised when I discovered that that’s not the fact. Now, four months later, I’m having my own doubts about a two-state solution on the territory of historical Palestine.

I still believe that a two state solution is the most realistic, or achievable, but it will be an unfair solution.

First thing first; where exactly do the world community, the Quartet or anyone, see the contiguous state of Palestine, as Bush promised in January 2008, in between the Israeli security zones, settlements, settler roads and of course the apartheid wall that eats up most of the West Bank? There has been little to suggest that Israel plans to give up the territories we know as Jordan Valley (the entire east side of the West Bank, thus the border to Jordan, which Israel wants to keep for security reasons), leaving the West Bank with no other neighbouring (trading) country than Israel, the numerous settlements in the West Bank (128 illegal settlements), their roads, the apartheid wall and so on.

If Israel had a desire to negotiate on those areas, they, if not decreasing the numbers, at least hadn’t continued to build more as they have done. Only in the course of this year, the year when Palestinians and Israelis would, according to Bush, sign a final peace agreement, Israel has built more than 25,000 illegal units inside the West Bank. All while Annapolis agreement was still under function. Illegal settlements have since the beginning in the 70’is been a crucial part of the Zionist project to control and later take over territory, and ar still part of that masterplan. As reported in Haaretz today, the population growth among West Bank settlers was three times higher than that of the rest of Israel during the past 12 years. Settler population went from 130.000 in 2005 to 270.000 by the end of 2007. The Palestinian figures are much higher (around 400.000).

During the same year, the numbers of road blocks on the West Bank have increased with 3%, according to a UN report (September 08), and are currently as high as 630. After standing over 50 minutes in queue at Qalandia checkpoint yesterday, I could only wish that once, only once, the so-called friends of Israel would have to stand in that line, listen to a 18-year old soldier barking his orders from his cabin, as if they were sheep or worse, with no regard to their age or condition, in a language no one but him understood. This year 67 women have given birth at a checkpoint, half of them loosing their child and 2 women bleeding to death.

Secondly, a two state solution would be bloody unfair. It would be unfair to the more than 750.000 Palestinians who were expelled from their homes in 1948. Today they count about 5 million people and are spread throughout the world, but live mainly in neighbouring countries as Jordan, Syria, Lebanon and even West Bank in refugee camps and under severe circumstances.

Ilan Pappe, one of the so-called new-historians in Israel, describes in his newly released book The Ethnic Cleansing of Palestine, how the Jewish (Israel didn’t exist yet) military groups, or better to say, Zionist terrorist groups, as Hagana and the Irgun, under orders from the indisputable leader of Zionist movement, David Ben-Gurion, systematically expelled Palestinians from their homes and destroyed their villages. As part of the so-called Plan Dalet, village after village was attacked and Arabs thrown out of their homes, sometimes even massacred. The massacre in Deir Yassin is the most famous of them, when Menachim Begin (yupp, the later prime minister) led his Irgun group into Deir Yassin 9. April 1948, and killed 170 civilians. Another massacre in Ayn al-Zayton that formed the basis for the novel Bab al-Shams and later a movie, left 70 people were left dead. All this with one aim at sight: Intimidating the Palestinians and thereby judaise the land. “Had we never heard of the events in the former Yugoslavia but had been aware of only the case of Palestine, we would be forgiven for thinking that the US and UN definitions [of ethnic cleansing] were inspired by the Nakba, down to almost their last minute detail”, Pappe writes in his first chapter.

Half of the indigenous people living in Palestine were driven out with half of their villages and towns destroyed by the Jewish military force.

All this before May 15th, 1948, before the state of Israel was declared, and the Arab countries half heartedly entered Palestine to “defend” the Palestinians. By then over a quarter a million Palestinians had already been expelled, two hundred villages destroyed and scores of towns emptied. Villages as Khirbat al-Kasayir and Hawsha are just two examples of villages allcoated to Palestinian state by the UN partition resolution (181) occupied by Zionist troops before May 15th. All under the watch of British troops morally bound to protect the civilians, and the UN representatives who were on the ground supervising the implementation of the division plan, but basically turning there back to whole thing.

There will be no peace without these people getting their right to return, as the unanimous UN resolution 194 (1948, dot 11) states, and Israel taking the moral responsibility of making them refugees in 1948. Pushing them to Europe or other countries, which seems to be the Israeli plan, or not taking any responsibility is not the right stand.

In connection with Israel's UN membership in 1948, fulfilling this resolution was one of the requirements, but Israel holds the "hardly flattering world record of ignoring UN resolutions", as Snorre Lindquist and Lasse Wilhelmson writes in an article in Palestine Chronicle.

It can be written much about the war in 1948. All too often we hear about Jewish David facing an Arab Goliath. Attacked by 7 Arab countries, it fought bravely (and miraculously) won the war. Well, the war started, as just shown, long before May 15th, and the Goliath was at that time defenceless Palestinian villagers. The other reason for the “miraculous” victory is the Israeli superiority both militarily and numerically. Only Hagana had, when plan Dalet was put into effect (april 48), more than 50.000 troops at its disposal, half of which had been trained by the British army during the Second World War (Pappe). The Arab states, numbering at top 30-40.000, knew before entering the war, that the Palestinians had lost, and that they didn’t have any chance to win.

The biggest force, the Jordanian Legion (under the command of British General Chief of Staff, John Glubb Pasha) actually annexed the West Bank without firing one shot, due to a double game King Abdullah of Jordan played. Being the head of the military effort of the Arab countries on the one hand, and striving to reach an agreement with the Jewish state about annexation of the West Bank on the other. In other words, the Jordanian occupation of the West Bank at first came about thanks to a prior agreement with the Israelis, but it remained in Hashemite hands due to defensive efforts of the Jordanians and the Iraqi forces when the Israeli army tried to wrest parts of it back (Ilan Pappe 2007:121).

A two state solution would furthermore be unfair to all the Palestinians who have lived in Israel for the last 60 years.

Out of 970.000 Palestinians living in the 1948 Palestine, only 156.000 remained. 50.000 of these were internal refugees not living in their original villages, since those villages were demolished. Today there are about 1.2 million Palestinians (not including Arabs in East Jerusalem) in the state of Israel (app. 20%). 263.000 of them, or in other words, every 1 in 5 Palestinian/Arab in Israel is a refugee. These people would have a very uncertain future in case of the creation of a new state of Palestine next to Israel. The Foreign Minister and the newly head of the leading Kadima party Tzipi Livni is quoted in Haaretz last week questioning, the already B-citizens in Israel’s, national aspirations.

The “biggest democracy in the Middle East” as some falsely call the state of Israel, wants only to be a home state for the Jews, leaving no room for other nationalities or minorities. As in 1948, The Zionist wants the land, but without the Palestinian population.

There has never been a Palestine, the Ziontists claim, and they are right. All through history the people of Palestine have been under foreign rule, be it the Ottomans or the British Mandate. But this doesn't change the fact that there was an entity of land called Palestine or the Universal Declaration of Human Rights' Article 21 (3) that states that the will of the people shall be the basis of the authority of government, and it definitely doesn't give the Zionist Colonialists the right to claim a state and rule on Palestinian land. If Israel righteously wants to claim the title of “biggest democracy in the Middle East”, there is only one, and the only fair, solution: A bi-national state for all the people of the historical Palestine, even the refugees.

Pakistan, Palestine and Mumbai

2008-12-08T22:17:00.003+01:00

Being in Pakistan for the last two weeks has been an interesting experience. I arrived back yesterday, and was in Lahore for 10 days to celebrate my younger cousin’s wedding. Given the tense situation in Pakistan, me not having a car, and thereby not much to do, I had plenty of time in front of the telly watching the news about everything going on in Pakistan, and especially the attacks in Mumbay. That is, during the hours the power were on. Four to five times a day the power was cut off for an hour at the time due to lack of power. And since i didn't have anything else to do, this blogpost has turned to be a long one.

During all my stays in Palestine I’ve always compared the prevailing conditions in West Bank with Pakistan. The history of Pakistan and the mandate of Palestine have similarities that make this comparison interesting. Both regions were under British authority at the end of the Second World War, but whereas the Muslims in India got their state after a two-state solution on the subcontinent of India in 1947, the Palestinians are still fighting for their state.

This year, while the Palestinians are in their 61st year under occupation, Pakistanis celebrate their 61 years of independence as a free nation. After hundred years of struggle Pakistan was drawn on the map, and the world witnessed one of the largest immigrations in modern times. Over a million people left their homes to the other side of the new boarder drawn on the map to newborn Pakistan or India, including my father at the age of three. Unfortunately this immigration wasn’t as peaceful as described here, but under very tragic and violent conditions. Pakistan har for 61 years now been a united and independent state despite all the predictions of early collapse of Pakistan. There are talks about Pakistan as a failed state, recently at the beginning of this year when the West’s favourite Benazir Bhutto tragically was murdered under a terrorist attack and the political situation was a mess, but Pakistan has been Azad (Free) for 61 years.

This is something I've always had in mind. This freedom, that cost exceedingly and is the dearest that Pakistanis have, is what constitutes the decisive difference between Palestine and Pakistan today. Besides this difference it was depressing to notice that I just moved from one sad reality to another. Despite the independence and freedom, Pakistanis are just as occupied as the Palestinians. Not by soldiers or settlers at gun point, but by fear, corruption and in the chains of poverty.

The conditions are really poor in Pakistan these days. Not a day goes by without a terrorist attack in the country. I lost count over how many people died because of terrorist attacks of various kind, be it bomb explosions, suicide attacks, random shootings, U.S. missiles hitting Pakistan and leaving X people dead, or all at once, during the 10 days I was there. This has resulted in two things in particular; huge aggression against Americans and of course fear of terrorist attacks framing themselves.

This fear is not a new phenomenon in Pakistan, but anyone following the news recently can understand that this fear is greater now than it has been for a long time. Halat bohat kharab Hain (The conditions are very poor), you hear everywhere. Partially is this due to the global economic crisis that Pakistan too suffers from, but the remarks have their root in the uncertainty created by all the terrorist attacks as well. The latest terrorist attacks in Mumbai didn’t help in that matter; but only reinforced the feeling of uncertainty in Pakistan. India was quick, some would say a little too quick, to point at Pakistan, and the situation was very tense for a while. For a couple of days the fear of war was greater than the fear of terrorist attacks. This was on our day of Barat (2. day of Pakistani weddings and the day when the grooms family brings the bride to their house) and Walima day (the last day of the wedding that contains a dinner by the grooms family), the military force of India and Pakistan were both on high alert, and was consequently one of the hottest discussion topics during wedding dinners. That in the face of the fact that there were an outburst of “arbitrary firings” and riots in different areas all over Karachi with over 40 people dead during the week after the attacks in Mumbai.

Remarkable enough those riots started the day after the attacks in Mumbai.

I've been asked to give a comment on the attacks in Mumbai, but I don’t think it’s possible for me to give a neutral or a more well thought comment than all the comments that have been given already. I suppose the question is more to give a report of the attacks as they were seen from Pakistan. The immediate reactions in Pakistan ranged between "this is deeply tragic incident" to "They took one hotel (Marriot in Islamabad for 3-4 months ago), we took their 3". The stronger the allegations against Pakistan got the more the people rallied around the flag and the sympathies drowned in the desire to fight. Now, almost two weeks later, the countries are fighting over whether the the threat to Pakistan was a phoney call or a real threat, but back then it seemd real enough. It was quite difficult for everyone to understand how Indian intelligence so categorically could blame foreign (Pakistani) elements only a few hours after the attacks were engaged. How could they know that the boat the terrorist used came from Pakistan, etc? And if they knew all this, why didn’t they stop the boat? Now, there is no reason to deny that the people were related to or were Pakistanis one way or other. I can even believe that they got their training and that they planned the attacks in Pakistan, but that alone is not a reason to bomb Islamabad. There were reports about British nationals among the terrorists without India having plans to bomb London. I agree with the Pakistani officials when they say that these terrorists are non-state actors attempting to destabilize the region and wanting a war. Let’s not give them want they want.

India points especially at a Pakistani based militant group called Lashkare Tayba. A militant group fighting against Indian occupation of Kashmir but the group was banned in Pakistan in 2002 and are responsible of many terrorist acts even within Pakistan. The terrorists themselves claimed to belong to something they called Deccan Mujahedin; an India based extremist group fighing for Kashmir. As far as I heared that group was connected to Hyderabad area in India. I'm not sure of what else they're fighting for precisely, but it is a province in India that have had major problems between Hindus and Muslims for a long time, with hundreds (if not thousands) killed the last 10 years.

Some of the first reports (that’d say on Friday or Saturday – 2 days after the attacks) were that Pakistan agreed on sending the director of ISI (The Pakistani intelligence agency) to India. This decision was reversed soon after. This U-turn was welcomed by the population. I asked some people why they supported this "non-cooperative line". In their opinion this had nothing to do with cooperation or not. Pakistan had offered to cooperate with any means to find the truth, by setting up a joint investigation team and so on, but the Indians refused to that, and demanded that the ISI director was sent to India for questioning. Sending the director of ISI as a “suspect” to India was – understandably – out of question. No country with some integrity and self respect would do that.

Was Pakistan or ISI involved? No one knows. Just like no one know whether India (or RAW, as their agency is known in Pakistan) were involved in the explosion at the Marriot hotel, the shootings in Karachi or the recent bomb blast in Peshawar. According to some friends Pakistan had intelligence pointing at India after the attacks at Marriot but Pakistan refrained from blaming India as strongly as India blamed Pakistan now. This said it is no secret that both countries have their interests in destabilizing each other for various reasons, and maniacs willing to carry out such actions exist everywhere.

India's accusations are completely without reason was the general perception in Pakistan. Although, it is very symptomatic from both countries to blame each other, or a third actor than internal weaknesses, when anything like this happens. Usually India is more loud in its allegations than Pakistan (as seen in earlier incidents in 2001 and 2003), but this blame game goes both ways. To blame foreign factors, or foreign conspiracies (often with reference to the neighbouring country (or CIA and Mossad for Pakistan’s case)) is one of the favourite hobbies here on this subcontinent, and shows in a way the mistrust that exists between these neighbouring states. Unfortunately, this goes for the ordinary people too. As mentioned, people talk about the obvious connection between the attacks in Mumbai and the attacks in Islamabad. A majority of the people are more than convinced that Indian intelligence is behind the attack on the Marriot hotel in a way or another, and I've also heard people saying : “it was about time. They have come a long way inside Pakistan (with reference to everything going on in Baluchistan and in the northwest areas) and it was time to show them that we exist,” about Mumbai. Although the immediate danger of war (if it ever existed, both countries being nuclear powers) is over, most people in Lahore are waiting for a reaction from their neighbouring country in the East, beyond all that was already happening in Karachi. The problems in Karachi was partly blamed on the political party of MQM and it’s leader in exile Altaf Hussein (of course in alliance with foreign (Indian) elements), but now they have the blast in Peshawar to talk about. I’m glad I’m out of the country before that time.

What I don't really understand is why any terroristattacks in Pakistan so easily is blamed on the sectarian problems within Pakistan, but not in India. As if India doesn't have it's fair share of sectarion or nationalist problems?

Back to Pakistan, my stay and my impressions from there.

The most striking to me has always been the enormous indifference/uncaring (likegyldighet) I see in this country. People – and particularly the sound middle class – tend to seem indifferent to everything, wanting to live their lives without any serious concerns about the conditions around them. Be it the tremendous poverty, the political chaos or the more sickening; combination of extreme poverty next to enormous private wealth.

You find poverty in the West Bank too (since I still haven’t been to Gaza, it’s difficult for me to comment about the conditions there) but it is not even close to being as visible and prominent as in Pakistan. Partly this has to do with the huge population difference between Palestine and Pakistan. With over 172 million inhabitants Pakistan is hard to manage and to develop. Any economical growth is eaten up by the population growth.

Historically, Pakistan and Palestine are both feudal societies not really able to shake that off from their systems. At the same time, Pakistan, in contrast to Palestine, has as mentioned enormous population and just as high illiteracy level. The official figures are 49 % of literacy in Pakistan. Palestinians, for their part, have one of the highest literacy levels in the entire (Arab) Middle East. Feudal societies with huge population (labour) and low or no education is an ideal combination for feudalism. When you add the historical luggage of a hierarchical caste system, paternalism and a good portion of religion, you have the perfect recipe for everlasting feudalism.

The biggest enemy for those in powered by the feudal system is education of the masses. It is only through education that your head, or minds “opens up”, as a friend said to me in the car on the way home one evening, and you'll at least easier be able to know your rights – as a worker or as a citizen.

Those governing Pakistan today and who have done so since the beginning of time for Pakistan are the same landlords who've always benefited from this system of feudalism. Take the leaderships of the Pakistan People Party (B. Bhutto’s party) or Muslim League (N) (Former Prime Minister and now opposition leader Nawaz Sharif’s party) as examples. They are both families we call landlords, owning huge amount of land in Pakistan, and even though they pretend running for elections on slogans as Roti, Kapra or Makaan (food, clothe and housing), it is all too clear that they do not want to relinquish their power and the benefits this old system gives them. PPP is even a member of the Socialist International and from that Norwegian Labour’s (my party’s) counterpart in Pakistan.

While it is and should be a public affair to provide its population with education, at least at a minimum level, it is remarkable that none of the governments the past 60 years have managed to raise the literacy level worth noticing. Conspiratorially enough I’d say that it is not a coincidence. With as little as 4% of the GNP used on education, the educational sector is left for private interests or non-governmental actors to fill. Education, and even primary education, is today a huge industry in Pakistan with private schools on “every street corner”.

To put it very simple and brief, it is the middle class’ duty and responsibility to end the negative impacts of feudalism and to inflame the necessary change. This middle class with education, knowledge of both rights and duties and with the ability to do something exists today in Pakistan without the required change coming.

That nothing (little is more just to say) happens, has a simple explanation, and does not include selfishness or uncaring that is so striking and I pointed out. It has to do with another ingredient that makes a natural and positive development of a society impossible – corruption.

Corruption is so widespread that for a large majority of people in Pakistan there exist no laws or regulations. Anything and everyone are for sale. It goes through all layers of society and numbs any positive development. When corruption is so common and widespread, people end up with no confidence to the institutions of society. To put it more scientifically; Neither the Judiciary, executive or legislative power has the people's confidence in Pakistan today. It's every man for himself, and the survival of the fittest that applies.

Not so strange, when a former criminal is country's president today. I have never held back that the deceased Benazir Bhutto and particularly her husband, the so-called mr. 10%, and current president of Pakistan, Asif Ali Zardari, are not among my favourites. But his impressive game that has taken him from the jail cell only four years back from now to the top of the political hierarchy today is admirable. It is incredible that a man, who, according to everyone, filled his pockets and accounts with state revenues during his wife's governments during the 90s, now is head of state with direct (to say it popular) access to the same revenues.

With a corrupt judiciary, there is no equality of the law, and no one can guarantee the consequences you will face if you claim your legitimate rights. So it is not a mystery why the middle class is so paralyzed.

Over time, everyday life is far more important for people than to produce a political change. Especially when any serious attempt could result in unknown consequences, and no average person wants, either for himself or his children, to be a victim of that. This fear, according to my friend, is what keeps the middle class back. Moreover, the educated middle class is numerically a minority in Pakistan, and when considerable bulks of these are equal partners in the corrupted system, there is little Hasan and Sadia can do. Hasan sees how the community fly off in the wrong direction and it doesn’t help how much he cries for justice, he’s only left behind, so finally he flies along. Or as my buddy said: Agar woh kutte ke bachen hain, to main bhi kutte ka bacha hon (if they’re sons of bitches, I’m a son of bitch too). To put it in a more attractive language: If you can not claim your right, you fight for it.

It is an evil circle not easy to get out of.

Besides poverty in Pakistan you’re struck by the class divisions in the society. The huge population is easy to blame in this context too, but in my opinion it has also to do with the old hierarchical caste system that unfortunately still exists today. Pakistanis are obsessed by casts or bradri (families/brotherhoods) as you call them. These bradris goes back to old times, and indicates your family’s background; landlords, salesmen, kings, servants and so on. Combined with the new casts made out of the power of money and education the country is divided into many layers. Sheikh, Choudry, Jatt, Raja, Mughal or Rana are all names used to show what bradri you belong. I don’t want to exaggerate the role of Bradri, but am sad to state that for instance there are still families not wanting to marrying their children outside their bradri and so on…

Most of the homes (middleclass and up) today have their mulazim (workers/servants), and some families make a huge point out of how many mulazims they have. These are people the families cannot function without, but whom they never really trust, even though the mulazims may have served them their entire life, and even lived in the same house (of course in a different section). This is not the worst. The worst part is the clear distinction that’s made between people by everyone. Small children are raised up in an environment where they’re indirectly taught that not everyone is alike. Watching small children bossing around grownups is sometimes hard to watch. What’s interesting is how everyone has found a class / person beneath them. Even the barber I went to had a person underneath him, to find scissors and comb for him, who had one underneath him who had one under him. This hierarchy is often based on age and seniority, and instead of uniting people find someone below them they can kick and thus get out their own frustration. Actually, it can be quite amusing to watch the chain of yelling as it follows age and hierarchy in a matter of five minutes. An order at a shop may sound something like this:

Customer: "A glass of orange juice. Quickly!"
Salesman: "Yes, of course sir."
Then the salesman turns to the guy next to him:
"Oe, a glass of juice ASAP!"
The guys nods, and yells to the kid next to the squeezing machine:
"Come on kid, a glass of juice to the gentleman now."
And so on.

If anything is wrong with the purchased item, the whole chain of command repeats it self.

Walking around in the relatively well-off neighbourhood in Lahore I lived in (a housing society like many others made up behind walls and 24 hours guarded gates, giving the residents a sense of security, and me a sense of Palestine) was typical for a Pakistani city neighbourhood. The only ones walking or riding a bike on the streets on any given day are the so-called Mulazims – or the poor people, while the residents (rich) remains indoors, in cars or all other locations than on the streets. Surely there are tense times these days, but the main reason is clearly the class society I just described and despise each stratum has for the stratum beneath them. People choose to remain indoors or in cars, not in fear of a possible terrorist attack, but because they don’t want to degrade themselves by walking the streets or standing in lines outside a restaurant as a mulazim.

Well, I had to ask my friend about not standing in line and order food when we stayed in the car when we stopped at a burgers shop (same friend and same ride as mentioned a couple of times). He had a different – I may call it a more capitalist – approach to this phenomenon. "By sitting in the car, I will first of all have the privacy I want and secondly, the man who came to the car, took my order and will bring us our food will earn 10-15 Rupee. I do not have to do anything, because there are others who will and wants to do it for me. Good for me, good for them.”

I'm not sure of what I feel about the logic. There was something in me that wanted to protest, but I could not deny the fact that by staying in the car, I “created” jobs. In a country with huge population, enormous poverty and not that many jobs, this is an easy way of “creating” jobs.

To sum up; Pakistan has a great potential and have always had it. No doubt about that. Rich on natural recourses as gas, petrol, coil and so on, this country will (Inshallah) rise up to its potential. But, political instability, huge population and corruption are all obstructions in the way of triggering that potential. This far, the biggest achievement for Pakistan after 61 years of freedom, is not the creation of the best health system, educational system or something like that, but the achievement of becoming a nuclear power (which is quite huge actually). And honestly said, that is the only reason why anyone talks to Pakistan in international affairs, and why India has abstained from attacking the country the last decade.

But before the country can start moving in a more positive direction, the country needs to solve out its problems with its neighbour, but more important it needs a generational revolution especially among its politicians. Besides the exception of 8 years with general/president Musharraf, the same politicians who led the country while I lived here in the early 90s, and was 11 years old, are controlling the country, and that’s not a healthy sign. Political assassinations are not a way of achieving that change.

Besides the change among its politicians, the country must somehow get rid of the corruption, and bring back peoples trust in the institutions developed to serve the people. This seems like the most difficult task, but the generational revolution among policymakers and fight against corruption is kind of interconnected. The fight against corruption must start from the top, meaning that the leadership has to change, either physically or if they are able to, at least in mind. But perhaps the most crucial factor is the task of educating the people, and states lack of focus on that matter. Education alone will, in my opinion, solve many of Pakistan’s problems as poverty, uncontrolled population growth and even corruption and the class society.

The moral is; my cousin is happily married, I’ve left the country of my origin and am still unmarried. Pakistan is nice, but sitting in BirZeit, I’m glad to be back in Arab culture and land.

Turtles and Palestine

2008-11-20T13:38:00.007+01:00

I have been living under the Israeli occupation for three months. I have been with people who have lived their entire lives, longer than my nearly 30 years, under the same occupation. An occupation that they know is visible and well known throughout the world, but which still doesn’t show any signs of ending. For three months I have lived behind the Wall that stretches from south of the West Bank to the far north.

How do the Israeli policies against Palestinians differ from the Nazi policies against the Jews, one participant at a private speach by Herbert Pundak (the father of one of the architects of the Oslo Agreement and a Danish citizen) wondered. She shouldn’t have done that, for it led more or less to the man "clicking in angle" as we say in Norwegian. He got really mad, to put it briefly. Most recently, our (Norwegian) Foreign Minister met the same reaction from the Israeli embassy because he wrote in his newly published book that the situation in Hebron commemorate the events we know from other places from other times. It is not easy for the Palestinians, nor me, to see the clear difference, but I understand why it is so vulnerable to Israel. Nazis are not primarily known for it's discrimination against Jews, but for their attempt to exterminate the Jews (Israel is only attempting to expel Palestinians), but there is no doubt that there are many symptom similarities.

A more fruitful question (for the discussion that night) would be what separate Israel's policies against the Palestinians from South Africa's apartheid policies against the blacks?

No, there is not much. Some would say there is none.

The apartheid regime in South Africa was condemned by the entire world except from the “democratic” state of Israel. A set of policies put out to clearly discriminate between whites and blacks in South Africa. One of the policies was to build various townships well insulated from the white areas, without any form of employment other than low-paid work in the white areas. Not surprisingly, it was after a visit to South Africa in 2000/01 that Ariel Sharon “found the solution” to the Palestinian issue. The result of his solution is clear for everyone today: A massive wall across the entire West Bank.

We Europeans, the children of the Cold War - or whatever we’re called - remember the word Wall only as the Berlin Wall. Every now and then we hear historical speaches held in this city (most recently from our newly elected president Obama) about how we must tear down all the walls in the world. But bad enough as that wall was, it only separated one city. Wall in the West Bank doesn’t only separate one or two cities, or just the West Bank from Israel, it separates and isolates the various Palestinian villages / towns from each other as well. Only exceptionally moving along the green line (the borders between Israel and the West Bank before 1967) it’s largely built deep inside the Palestinian territories. The apartheid wall in Palestine works primarily as a protection for the illegal settlements built deep inside Palestine and secondly to close the Palestinian cities / regions in ghettoes.

Palestinian cities / regions are well enclosed in small enclaves separated from each other, surrounded by the wall, illegal settlements and the so-called settler roads as their new borders. On the map of historical Palestine, the Palestinian areas are reduced to "spots on a leopard" as Karsten O. Tveit, a Norwegian reporter, so nicely formulates it in his book about Norwegian policies towards Israel (1978-96), while Israel controls the rest. 13% of South Africa was for the blacks during apartheid regime; today only 12% of historic Palestine is accessible for the Palestinians.

With huge unemployment, agricultural areas destroyed by the Wall, the only opportunity is to be cheap labour for the Israelis. Very few, if any, are let into Israel for work, but fortunately there are plans for joint Israeli-Palestinian industrial zones in Palestine. Imposed by the World Bank and financed by the EU (which is the milking cow for Israel's occupation) and others, there are plans to construct industrial zones close to Palestinian cities. Work will be created for poor Palestinians, and they’ll work for Israeli companies for far below the Israeli minimum wage. Actually, the Israeli business community is after many years finally talking about being able to compete in the international market, thanks to the cheap labour Palestinians will be for them. To put it even more clear; These industrial zones are nothing more than legitimizing Israeli occupation and maintaining Israeli control over Palestinian development, financed by European and other states.

During the last months, I’ve been walking next to the apartheid wall. Especially in Qalqilia (northwest of Palestine) and Jayyous area (village east of Qalqilia). It can be, and is, written several dissertations about the damage this wall has caused in Palestine. Only in Jayyous, a village of 4,500 people, the wall has confiscated 78% of the village's land. 2,000 olive trees have been completely destroyed (4,000 injured). 100 farmers have lost all their land. 1,000 workers have lost their work and around 300 families have been cut off from their main source of income. To cross the wall (or the security fence) to get to their own land on the other side, people in Jayyous must now cross two of the gates built, the south gate and north gate, which opens twice a day and have a complicated permit system. The occupying forces refuses to allow many from the same family to cross the fence. Only some (usually the oldest) from one family can cross the fence to harvest olives from their own trees on the other side. The land on the “Israeli side” is usually either confiscated by the nearby settlement, or access to it so reduced that it becomes meaningless to own the land and trees on the other side. This story repeats itself across the West Bank. Nearly 72,000 houses have been demolished since 2000 and around 300,000 olive trees are uprooted because of this wall. It is disastrous when the olive trees are the most important income source for 70% of the Palestinians.

Back in Jayyous, after a High Court decision to change the route of the Apartheid Wall, Occupation forces began uprooting trees and destroying farmland to make room for the rerouting of the Wall, resulting in even more loss for the Palestinians in Jayyous. People in Jayyous are fighting for there land these days even after all the losses they've had and the occupation forces keep crushing the demonstrations.

As we (we were a group) walked along the wall that parts Palestine, a friend of mine noticed that we had been trampled through a landscape where one might expect to find many snakes, but we didn't seen any. Only some turtles, holding on to their shells/houses, hastening away, in order to protect themselves from our tramp. The only snake in the area slithering through Palestinian land is today 450 km. long, still growing, and is 7-8 m. tall, while the Palestinians are holding on to their homes and land the best they can.

I didn't mention; The International Court of Justice (ICJ) in Hague, despite intense pressure from Israel, the US and EU Governments, confirmed (July 2005) what Palestinians and the world knew since the beginning of its planning and construction – The Wall is illegal.

For three months I have lived under this occupation, and I understand less for every day. News of the inhuman situation in Gaza, acts of violence in Hebron or poverty in Jenin fill our TV screens every day, and has done so for over 60 years, but still nothing happens. No sincere action is been taken against Israel. It’s all accepted. Israel's security is holy. So holy that no one cares about at what price, or the more significant: what about the Palestinians' security?

Since September, 3 people have been shot and killed by the occupying force in areas around Ramallah (left out are all the killings in the Gaza strip). 2 of them in Jalazone refugee camp, that is close to BirZeit and mentioned in my previous writings. Eyewitnesses say that they came too close to the security fence between the settlement Beit Il, and the camp, while Israeli forces, for their part, claim that they were ready to throw fire bombs against the settlement. What ever reason, it is difficult to understand why the soldiers had to shoot to kill. Why not a shot in the leg, arm or elsewhere to defuse the person, as this article in Haaretz questions? Why did the snipers from the occupation forces use the so-called "butterfly" or "dummy" bullets, which at hit spins around in the body and is synonymous with certain death? A type of bullet that is banned in most civilized countries, but the "largest democracy in the Middle East" doesn’t hesitate using against the Palestinians.

Since September the settlers in Palestine has killed a 14-year-old shepherd in the village Aser al Qablayh, and a 60-year-old shepherd in the Jenin district, and stolen their sheep without the occupation forces being able to do anything about it. Let alone all the difficulties the settlers have made during the harvest season in Hebron, in Kufar Qadum and so on the whole last month, and which the whole world witnessed. On Sunday, we met a 74-year-old man in Salfit, the nearest neighbour to the Ariel settlement, the largest in the West Bank with its own university, who was stripped of his 23 sheep (some of them even pregnant) by the settlers and thus lost his only source of income. The Palestinian Authorities are powerless, and the world is screaming for Israel’s security?

For three months I have lived under this occupation, but still I will never be able to understand what it is like to live under the occupation. With my magical passport, I will never be able to understand how it is to cross the numerous checkpoints as a Palestinian. I may have to stand in line for a few minutes and might even give them the evil eye, but I'll never understand what it is to be harassed by 18 years old soldiers, being stripped or whatever they please. The occupation exists in our heads, a friend of mine said to me the other day, they control everything. They tell us when we can drink, what we can drink. Even the air we breathe they control. 60 years of occupation is enough.

But for the West 60 years are not enough.

The West believes that the occupational force, Israel, can continue its abuse of force. Continue, until the Palestinians are able to guarantee Israel's security. One of the world's top 5 strongest military needs the Palestinians to guarantee their security… While the world's 5th strongest military can shoot their advanced bombs with their advanced aircrafts and helicopters and kill who ever they want, the world community demands that the Palestinians put their hands in the air, let them be shot at, see their country getting confiscated by the illegal settlements day by day and refuse to resist and even guarantee security for Israel.

That's the Oslo-agreement and the recent agreements in brief for you.

So the young Palestinians, not agreeing on giving up their land to the Zionist colonialists without resistance, that being peaceful or armed, will continue to go in and out of Israeli prisons, as over 75 % of Palestinian youth already have, and Israel will not have peace. Until someone gets the guts to make Israel stop the arbitrary arrests, use of force in Palestinian land and increasing the settlements/settlers in Palestine.

Israeli security doesn’t rely on building more checkpoints or higher walls; it relies on ending the problem: The occupation.

Happy boy, living a Happy life

2008-09-28T02:17:00.010+02:00

I went to Beer Sheva, a city in southern Israel, on Friday. I had met a Norwegian / Israeli girl on my way from Prague to Tel Aviv, and I more or less invited myself to visit her town of Beer Sheva. We got to know each other when the passport guy in Prague wondered whether we were travelling together since she showed her Norwegian passport right after me, but unlike me she also held an Israeli passport, which was used by landing in Tel Aviv, and she was not on holidays or for studies in Israel, but to do her military service in Israel ..

We did not talk that much on our way to Tel Aviv, as we didn't sit next to each other, and although I was curious about her military service, I felt I couldn’t ask her too much about it. I got to know that she was stationed in Haifa and not on the West Bank, and she didn't object what so ever to the fact that I was going to the West Bank for studies. By landing in Tel Aviv I tried to keep as close to her as possible, so I'd stay out of trouble, but she disappeared in separate passport queue and was, understandably, much faster through than I was, but I had her phone number and now I wanted to visit her town and hoped to have a serious conversation about her, the military service and Israel.

I remember I thought much of this on the plane. How would a political Party in Norway, say (out of the blue) the Progress Party (Norwegian right wing party) react if I, as a Norwegian Pakistani had done my military service in Pakistan? What horror scenarios had not been drawn about me and my loyalty to Norway? Now, for my part, it would be quite unthinkable doing my military service in Pakistan, but where are the objections about loyalty when it comes to Israel and military service in Israel as a Norwegian citizen?

I tried to reflect over what makes a Norwegian citizen to do the military service in Israel? I know that this question may be biased, because I realize that not everyone sees the current conflict in the same way as I do, but how can anyone do their military service for an occupying force? And especially as a Norwegian citizen?

The original plan was to sleep at her grand parents place, but her grandmother said no to that, so I found me a cheap hotel when I arrived there around 10 pm. after a short trip to Tel Aviv, the only way to get from Jerusalem to Beer Sheva at that moment because of the Sabbath. I must admit my heart skipped a beat when the first question I was faced with, while asking some kids sitting by the main busstation for light, was whether I was a Muslim. I was quite shaken of it, but I had no choice than to confirm the fact. Obviously they had got an eye on my Mashallah necklace I bear, and in pure desperation and anxiety I quickly found my key of life (Ankh) necklace I also bear. "See, I have a cross too." They seemed a bit surprised by that, but I got away without any more problems or questions, other than the usual routine of where I was from. Well, actually, I don’t think I had anything to fear, but what do I know how they react to Muslims in Israel. I just know that I hadn't mentioned me being a Jew if I were a Jew in the West Bank.

Well, my big plan to ask all the questions didn't come out well. My friend asked me if I wanted to join her and her friends to a disco, which I did, and suddenly I found my self at a giant outside disco with several hundred youths enjoying their time. It was all pretty surreal. Not because I've never been in such a place before, but because we, the international students, had a party in Ramallah the night before. Of course, there were some Palestinians present too, and at the end of that party one Palestinian after the other (okay, there were only two of them who) collapsed into tears due to the impossible situation they find themselves in. "You do not know anything about me," said the one. "I carry this (as he slapped his green id-card on the table) with me. This makes me Palestinian, and not a human being. They take my dignity whenever they want. Every time I meet a soldier I'm degraded, humiliated and am no longer a human being. I'm even separated from my wife ..." was his last words, as he stormed out of the room with tears running from his eyes. I must add that at that moment he had consumed a qualified quantity of alcohol, and were quite sentimental.

But from this to now be on this gigantic party was a transition. Try to get me right, it was fun, and I have nothing against them living and enjoying life, but when the same lifestyle they want for themselves and their children is taken away from the Palestinians some small km. away, it all gets obnoxious. When the same kids at that party, including my friend, are part of the military force that steals the freedom from a regular Palestinian to even move freely through their own country, I get troubled enjoying my time. The peak was reached with the remix of "I'm a happy boy, living a happy life".

People ask me if I get some input from "the other side", and this trip was supposed to be an attempt of that, something I failed to take advantage of, but I'm pretty honest on this: There are, for me, not many "sides" on the situation here in the West Bank (or Gaza). To split the country in small parts through apartheid walls (450 km so far), numerous checkpoints and road blocks and over hundred illegal settlements with around 400.000 settlers has no excuse.

Chapter One: Preloge

2008-09-21T00:07:00.002+02:00

I had a crazy day yesterday. Full of contrasts, contradictions and strong impressions, it was difficult to digest - and now to express. Many of the experiences I had are nearly indescribable and to truly grasp requires one to live them, but the hardest part is first and foremost to agree with yourself on what should be rendered and what should be left out. Each single impression in itself was not so unique or complex, but in a time frame of 7-8 hours, I can’t sum up the day as anything other than crazy. Therefore, this blog is in chapters.

It was Friday, and I had scheduled to travel to Jerusalem for Friday prayers – The Jumm’a. It’s Ramadan, and I hadn’t yet been in Jerusalem to al-Aqsa mosque for Jumm’a, so I was determined to get there. Another significant reason to go there on a Friday was to experience what happens at Qalandia checkpoint on Fridays. Qalandia, as told previously, is the checkpoint between Ramallah and Jerusalem. After the apartheid wall (or security fence as some call it) became reality 4-5 years ago, this checkpoint has been very notorious because all travel through Ramallah to Jerusalem passes through it, causing serious delays in everyday life. A journey that normally should take 20-30 minutes now takes at least 45 minutes.

I knew through stories from my fellow students that Israelis close this checkpoint on Fridays and people are queuing for hours in order to travel to the al-Aqsa mosque. Me, Dave and Debbie (my two American friends) arrived at Qalandia at around 10:45 AM with a taxi that normally would drive us all the way to Jerusalem. We were greeted by a large number of parked buses and taxis that were stopped on the Ramallah side of Qalandia, and we all had to walk on foot to the checkpoint to cross it. So we did. Approaching the checkpoint, we were soon among hundreds of people, young and old, men and women. All with the hope of crossing over to the Jerusalem side. The UN was represented by a couple of representatives who tried to facilitate and organize the people the best they could, Clustered among all the civilians were Israeli soldiers walking around with their fingers located on the trigger guards of their M16s, and looked pretty scary. Right in front of us, this young boy, in his late teens was pulled out of the crowd and zip tied his hands behind his back – to us for unknown reasons. No real drama in itself, but when three well-armed soldiers apprehend and drag a young boy for about 100-150 m. past the rest of the crowd. To me the scene suddenly became very dramatic - at least for a tender soul as mine.

Odds are most of the people present were probably on their way to al-Aqsa mosque. Al-Aqsa mosque is the third holiest place on earth for the Muslims, known to be the place where Mohammed ascended to heaven, and among the places all Muslims are encouraged to go visit. Of course, there are many other mosques in Ramallah and other nearby areas that can be used for Friday prayers. And many do use them, because then people don’t have to be lined up, humiliated and degraded in this way every Friday, but to put it differently, not all mosques are alike. There is a distinction between Masjid (small mosque) and al-Jami'a (large mosque as al-Aqsa) in Arabic.

The Masjid being the local mosques in every neighbourhood where people do their daily prayers, and al-Jami'a (from the root Jam'a – meaning many people/ or to gather) used for Friday prayers. Friday is called Jumm'a (from the same root as the last) in Arabic and is a day where Muslims gather. This said, these translations are not totally accurate, but that’s the essence. So, on Fridays people are urged to use a Jami’a for their Friday prayers, and not the local masjids. With regard to the al-Aqsa mosque’s religious significance, it is perhaps somewhat more understandable why such a large majority of people in the villages/towns around Jerusalem are using their holiday/ day off to travel to Jerusalem for Friday prayers, despite the humiliations it may cost. The holy month of Ramadan magnifies it even further, both the urge to get there and the humiliations sufferied in the process.

But now, we were soon to to start our journy across the Qalandia checkpoint.

Chapter Two: Qalandia Checkpoint.

2008-09-21T00:05:00.001+02:00

We were soon going to experience the humiliations people go through.

Israel, not so fond of the huge wave of people coming to Jerusalem described in the preloge, and do their best to put obstacles for the peoples wanting to exercise their religious belief, in the form of closed checkpoints, a huge number of soldiers in front of the entrances and a literally random separation of those allowed through and those who are turned back. The general rule is no access for people under and over a certain age. When we asked one soldier he said no one under 50, but when we finally started flashing our passports, two of them even being American, we were let through the first stage almost immediately. But we still aren’t even there in the story. First we had to go from one roadblock which was closed to another around 50 meters further down the street.

To my great disappointment my camera was out of batteries so I can not illustrate this visually, so all I can give is a more detailed description. Thus, it is one way through the apartheid wall, known as the Qalandia checkpoint (next to the Qalandia refugee camp by the way). The actual checkpoint is an armoured watch tower, and a small "terminal", where all the control occurs. On a normal day, all (except foreigners and others holding blue id-cards) have to get off their taxis/buses on the Palestinian side of the checkpoint and enter the terminal for inspection, before they come out the Israeli controlled side and "retrieve" their buses on the other side to continue the travel. The road itself is blocked off with a normal barrier where soldiers check any private cars and the remaining passengers on buses. But today the entire area in front of Qalandia checkpoint was blocked off, on the Palestinian side, and two roadblocks 100 m. away from the checkpoint with a distance of 50 m. between them were set up as a pre-check to keep out the majority of the people.

Now, for some reason one of the occasional roadblocks was closed, and we had to move to the other, as did hundreds of others. When we got there we were shocked by the whole situation, and for the first few minutes we just stood there behind the other civilians and tried to grasp the logic. The soldiers were pushing people further and further behind, away from the pre-checkpoint, making a new point of gathering some meters away, as people desperately tried to show the soldiers their id-cards and their permissions to them. To get to Jerusalem, as a Palestinian, you need to hold a blue id-card in the first place. Some years ago Israel made a decision of not letting any random person in to Jerusalem and issued the blue id-cards. They were given to those who were in Jerusalem at that actual time. Those who were outside, for example, in connection with their studies or anything else, were not. For example students that are actually from Jerusalem, but were living outside Jerusalem at that particular time, when the blue cards were issued, still hold green cards, and no longer have the permission to travel to Jerusalem, their actual homes and families. It is possible to apply for explicit permission to travel to Jerusalem, but it is a long process, and seldom issued for any lengthy period of time.

So, there they were. Old people and young, presenting their id-cards in vain to the soldiers who just kept pushing them further and further back. Even I was pushed, but that’s just a digression. There were blue id-cards, green id-cards with special permission, and it was the id-card (magnetized cards) that shows that you have a working permit in Israel and there were even orange id-cards. The orange ones are unknown to me, but supposedly they are of old date. Once in a while the soldiers let some through, so we paved our way to the soldiers who did let people through. Keep in mind, through to the pre-checkpoint in front of the checkpoint.

Where are you going? The soldier asked us. The answer was pretty obvious. No, it is not possible. Not even for tourists? No, no one under 50, was the answer but since we were tourists we were told to wait a bit. Another soldier who continued to monitor us wondered why we didn’t take the usual route to Jerusalem. We wondered what (the hell) that was. Well, the road, from Tel Aviv. It is difficult to say anything back when you’re looking at the business end of an M16 assault rifle, plus Qalandia is a significant number of km. away from Tel Aviv, on the opposite side of Jerusalem. Anyway, the end of this was that my American friends got the permission to continue, and eventually even me, when I managed to point out that I was with them and was Norwegian. Norg? Cool. Well, up to the roadblock, Passport control, and so on through the open area that is quarantined and emptied behind the sporadic roadblock and moved on to Qalandia. At this emptied area, there were gathered a large amount of soldiers, and it was amazing to see this huge amount of firepower gathered. They were just sitting there, waiting for an eventuality that hopefully never occurred. A funny story was when some soldiers made a deal trading his tear gas cans for a pack of cigarettes, but we were asked to hurry up to the “terminal”.

Qalandia checkpoint is like any other checkpoint around the West Bank, sad, cold and difficult to describe with words. Israel wants to call it "terminals” to give it a better sound, but in reality it is prison-like corridors with blocks and fences. Here, briefly explained, people stay in queues in a, for lack of a better word, cattle shoot with fences on both sides for quite some while, before coming to a metal spin-doors, which you pass one by one, before finally coming to the metal detector and all that goes with that. A soldier in a cabin (one’s imagination plays games with you as you see a cabin reinforced with inches of ballistic glass reinforced with inch and a half industrial bolts, and think that they literally expect someone to blow themselves up which while in the narrow steal barred corridors of the shoot makes you wonder if you will survive) making people walk back and forth through the metal detector because it keeps beeping, and so on. But before you get that far, you’ve been in a queue and fought your way into the cattle shoot that leads you to the metal spin-doors. As previously told, people have been around for several hours (we heard people talking about 2 and even three hours among them). First just to get into the “terminal”, then to get into the cattle shoot, so obviously there is a lot of frustration, anger and despair in the air. People are shouting, yelling and pushing in order to move the line. Many unfortunate people, come through the spin-door, and just before the metal detector are asked to go back outside. It happened to a group ahead of us, but again of unknown causes. We are all well monitored by police and soldiers and waved us further all the time… And not surprisingly there were no others the same age as us around.

The roadblocks and the checkpoint can hardly be called an obstacle for us internationals by the people still waiting outside, it still took us over one hour to get across the checkpoint. But I was on my way to the holy al-Aqsa, and hundreds were still waiting at Qalandia.

Chapter Three: Jumma and Sabbath!

2008-09-20T23:03:00.007+02:00

Finally on the other side of the checkpoint, and on board the mini bus that was going to drive us to Jerusalem, we discovered that it was now 10-15 minutes left before Friday prayers allegedly would start, and there were many high strung people in the bus that drove as fast it could. It took about fifteen minutes, due to traffic and some small roadblocks that were set up on the way to the bus station in East Jerusalem.

The bus stopped around one hundred meters away from the bus stop and then we (me and the rest of the Muslim passengers) started the race to the Mosque, young people running, elderly jogging and the even older walking as fast as they could, finally entering the old city of Jerusalem through the Damascus Gate, and moved on to al-Aqsa, a touristified old town where people were sprinting through the narrow streets to get to the mosque as fast as they could.

As many may know the old city in Jerusalem is crowded with small alleys and streets. Overfilled with street vendors of various kinds, and it is these alleyways that lead you to the entrance to the al-Aqsa compound. I took the first road leading to the mosque and from the beginning of this alley to the entrance of the compound/mosque there is perhaps 150 m. Already 50 m. into the alley I saw people were standing facing Mecca ready for prayer - outside the mosque compound! The people created two rows (saff), with a small passage left open for people to move towards the mosque. After a quick round of are-you-Muslim-what’s-your-name I was pushed on, and I finally entered the mosque from its back right corner. It was packed in there. People were, as I said, standing in the alleyways outside the mosque, and inside the compound there were people everywhere. On the stairs, on the grass, under the trees, on stones, in short, every inch was used to be able to stand and pray. People stood there, with shoes on, almost side by side with women and the only thing that mattered was to get a place to stand. It was packed full, and people had begun to stand up to get ready for prayer when I got in. I tried to get further ahead, basically because I was in the women's area (or there were mostly women there), and because I was totally in the back. When I eventually had to find a saff and get ready for pray, even the famous golden dome that itself is placed a few hundred meters behind the al-Aqsa mosque was ahead of me.

I have previously described Friday prayers in al-Aqsa as great, and recommended all my Muslim friends to experience this. The experience was enhanced further by having to "struggle" and jog with the Palestinians to get there giving it sense of greater accomplishment. Additionally, when you are out in the sun, with people everywhere and put your head on the ground in Sajjda (when people get down on the floor) and you feel the hard rock against your forehead, that alone is enough to make even the devil religious. How many actually were there is absolutely impossible to say. In some of my texts to friends, I said at least 15-20.000, and later increased it to about 50,000. In a report on Friday prayers during Ramadan from last year the journalist talked about estimates of 120,000. In today's newspapers the figure is 200,000! Big enough, at least.

By the way, In the al-Quds (albeit in Arabic that I understand only occasionally) it reported common Friday Prayers just outside the Qalandia checkpoint among those who couldn’t cross it. After the prayer, people got up and stormed toward the exits. I used the opportunity to get closer to mosque and the Dome of the Rock. Then, a second round of Friday Prayers were announced. I joined again, but this time it was a shorter version without the “reading” of the Qur’an. After that I walked around the Dome of the Rock, in other words, the world-famous golden dome that contains the stone Mohammed stood on when he ascended to heaven.

I took my time, perhaps half an hour before I started moving towards the exits. The time was 13.45 local time, and I was supposed to meet my American friends at the Damascus gate at 14.30 ... After standing in a queue for a ten minutes time I realized that the line was for the bathrooms (I apparently missed the W.C. sign) I finally got out of the mosque 13.55 through the so-called cotton market door. A normal walk from there to Damascus Gate usually takes 10 minutes, but not this time. It took me 45 minutes. Perhaps not so strange when 50.000-100.000 people storm into the narrow alleyways middle of the afternoon rush, with its many shops and business was as usual, all heading the same way. It went slowly. Very slowly. The walk to the Metro after a football match is nothing compared to this. On the way people shopped, argued and pushed. A lot of pushing, and the old ladies are the worst pushers. But there is nothing more that you can do, than to be patient and keep walking. Dave and Debbie had found the way into the old town, and I spotted them a few meters in front of me stuck in the same mass of people. Considering that it was around 30 degrees, and that people were fasting, this was a powerful effort of dimensions. I, not fasting, was completely exhausted when I came out at Damascus Gate.

My throat and body completely totally dehydrated, but we managed to wander the few hundred meters from Damascus gate to West Jerusalem, and suddenly we were in any Western European city with it’s cafe life, half empty streets and musicians on corners. It was surreal. After Qalandia and being squeezed among thousands of people to this street life, where there were hardly any people. There were a few hours to the Sabbath, and the shops had begun to close. Not only did the surroundings, like buildings and roads change, but you could see a different kind of people… The wealth was so obvious, and made us sick in the beginning, before we enjoyed the fruits of wealth in the form of a lot of water and a huge lunch. Then, we relaxed for a couple of hours listening to jazz music, before we started to move towards the Wailing Wall to witness the celebration of the Sabbath.

We found ourselves a place that was a reasonable distance from the wall, and just watched different groups doing there prayers in different forms; there was singing, dancing, regular praying in front of the wall and other “stuff”. It was a lot of joy, happiness and celebration in the words real meaning. People were dressed up for celebration. But, by that time, we were so overwhelmed with all the impressions we had had during the day, so we didn’t stay for long. The most odd thing, for me, was to see all the M16s in the crowd, carried by mostly soldiers but also some people in civilian clothes, while celebrating Sabbath. But I have to say, the day, with all its implications hadn’t left me in a good mood, and watching a huge platoon of soldiers, getting ready and marching in to the old city on their way to the Muslim Quarters as the crowd around them got ready for Sabbath, praying, and Muslims on the other side of the Wall for their Iftar didn’t get me in any better mood.

On our way back to Qalandia (it was still closed) I couldn’t think of anything else than how severely important it is for this Holy country to uphold their fundings from the Western world, cause they seriously need to upgrade their security systems. Some of the installations are starting to get old - at least a new paint job.

Jalazone refugee camp.

2008-09-14T16:33:00.005+02:00

Heard in class, while talking about what we've heard, read or seen on the news lately:

Student A: Israeli soldiers shot and killed a palestinian man in the town of Nablus.
Teacher: Yes, that is true.
Student A: Apparantely, he was one of the 198 prisoners released by Israel last month.
Teacher: That is true too.
Student B: Why was he killed?
Teacher: No reason.
Student B: There has to be a reason?
Teacher: No reason at all.
Student B: But, then why was he killed?
Teacher: Israel is occupying our country. This is their way of achieving peace.
Student B: There must have been a reason?
Teacher: It's occupation. Israel has occupied Palestine.

Later the same day, in my english class. That is, the class (kids between 13-17, and one over 20) I'm teaching english.

Me: I'll ask you questions and I want you to answer in full sentences, ok?
Class: Yes!
Me: Mohannad, where do you live?
Mohannad: Ramallah.
Me: Yes, but try to say 'I live in Ramallah'.
Mohannad: Ok
Me: Where do you live?
Mohannad: Ramallah.

Seeing him having trouble understanding me: Have you learned any english before?
Mohannad: (answers in arabic)...
Class: No, this is his second time here.
Me: But haven't you learned english at school?
Mohannad: (answers in arabic) ...
Class: He was in prison for the last three years.
Me: Oh... Ok. (a bit stressed) What prison?
Mohannad: Sijan israeli... (Israeli prison).
Me: Why?
Mohannad: Because I love Palestine.
Me: Now that's a full senctence.

Mohannad is 16.

On Friday we visited Jalazone refugee camp close to BirZeit town. We were at a cultural center looking for possibilities of voluteer work. Visiting refugee camps is always depressing. Built by UN in 1948, it built one room each to every family, with no regard to the size of the family. With refugees from all over Israel, it's now home for over 14.000 palestinians. The one-room appartments developed into two and three floors appartments, on land owned by the neighbouring villages (Jifna). UNRWA and Jifna has a renting agreement for 99 years. 61 years has passed with no solution, and what would happen after 99 years is not good to know.

It's nearest neighbour is Beit Il (house of god), one of the biggest settlements in the West Bank (built in 1981/1982). Today 50 % of the inhabitants of Jalazone are under 16 years old, with unemployment rate around 60 % (out of the 50 % labour force). The refugee camp has one doctor for its population, one tiny playground (built by the French) and one UNRWA school up to ninth grade. The school is situated at the end of the refugee camp and is closest neighbour of the settlement just mentioned. This causing huge problems since the two, Jalazone refugee camp and Beit Il settlement, have had a number of clashes during the years, especially during the second intifada. This has stopped now, when Israel built a bypass road for the settlement, so the road seperating the camp and the settlement is no more a battlefield. But still, you cannot go too close to the separation fence, for if you do you're at risk of being shot.

By the way. Next time you land at Ben Gurion International Airport you should know that the owner of that land is in Jalazone refugee camp, heading the cultural center for youth owning no land of his own..

Rocks and Walls!

2008-09-09T18:31:00.010+02:00

Alright. Since people have been all over me and wants me to write in english, ill give it a try, and we'll see how it goes.

Day 10 in Ramallah/BirZeit and still everything is under control. My arabic hasn't improved that much yet, mostly because I'm a bit confused by the different rules in Arabic Fussha (standard arabic) and Arabic Aamia (palestinan dialect). Like last night, i sat up really too late, doing homework, trying to learn present and past tense in standard arabic, but today, in Colloquial (as Aamia is called in English) class there were completely different words for the same thing. But, I must confess, I've strayed into the international student bubble as well, and have not been talking enough Arabic. It's hard to resist, but at least my English has improved.

Today I actually had my first English teaching job. I'm hopefully going to teach English to a group of Palestinian girls. That was pretty fun, and it also kind of helped me with my Arabic cause they would give me the Arabic translation for the English words that I wanted to explain to them. But, still, it has just been one week, and most likely my Arabic will improve, and hopefully I'll get a conversation partner, and the people studying with me will know more Arabic so we'll talk more Arabic to each other too.

Well, Since last time I've seen a bit more of the occupation and joined one of the weekly demonstrations at Bil'een village (north west of Ramallah). It wasn't that easy of a decision to make, whether to join the demonstration or not. You hear all the crazy stuff the Israelis do and might do, and little of what you hear is what you want to experience. Our "guide" to Bil'een, a BirZeit local, refused to take us to a place called Nil'een, where the Israelis assumably shoot with real bullets, and not only rubber bullets. But a small group decided to head off to Bil'een, a half hour drive from Ramallah.

Because of Ramadan it wasn't that huge of a demonstration but I had my first experience with tear gas. I mostly stood in the back but still some of the tear gas shells reached me, and I don't recommend anyone to stand in the middle of it. Basically it becomes very painful and difficult to breath as your throat constricts and your eyes burn and tear up often so much that it is near impossible to see. The effects last for several painful minutes the only relief available being the smell of onions handed out by more experienced demonstators. The demonstration wasn't, as i said, that big, and that was okay with me.

Even though we knew the Israeli soldiers at the other side could shoot with rubber bullets, they never did, but you are alarmed and frightened every time you hear the sound of a shot. The problem was that the Israelis weren't just in front of us, but also around us. So they could, and they did, attack us both from the front and from the flanks. Imagine hearing a bang sound, and all you see above you is a teargas shells flying at you, and you don't know where they'll land. One of my friends actually got hit by a teargas grenade, causing severe bruising and four days later still painful.

The "funniest" part with the whole demonstration was this huge truck the Israelis had. From time to time, when the soldiers didn't throw or shoot tear gas grenades at us, this truck came towards us and sprayed toilet water (!) on the demonstrators (pic. to the right). The ones getting wet by it, including a Scottish friend of mine, had their clothes colored blue and scented like shit the rest of the day. During the whole demonstration, as we've often seen on the television, the Palestinians shouted their anger at the Israelis and attacked armored Israelis trucks and soldiers with rocks.

You may say the reaction from the Israelis wasn't that bad, but think about it. For me it was an exotic tourist attraction, but for the people living there, it's hard facts. Israeli occupation forces put up their fences (and, of course, walls) wherever it suits them, call it their land, and there is nothing people actually living there can do about it. Well, except protesting, shouting, throwing rocks and hoping for more internationals to see their fight, and hopefully support them. Sadly, they dont. People like me come to Palestine, see their situation, blog about it, but the countries we're from don't bother making Israel obey their international obligations. On the contrary, they blame the Palestinians for putting up a resistance. Terrorism, is the magical word. We don't respect their fair elections, block their economy and as we all know put the Palestinian territories under further troubles. While, at the same time, we invite Israel into whatever is going on in Europe, be it EuroVision, European championship in Football and so on. That's the way we protest and punish Israel. Hmm. Go figure!

Well. That's it for this time. Other than this, I've been enjoying my days here in BirZeit with a huge birthday party at a local restaurant. So it's not just occupation and resistance. Life goes on, for me, and the Palestinians as well. To end this blog with something nice; Here's a nice picture of the birthday cake the restaurant made for me:

Rush hour in Ramallah

2008-09-04T17:07:00.006+02:00

Så har jeg vært i Ramallah i snart 4 dager, og det var på tide med et livstegn. For de uinnvidde har jeg altså reist til Ramallah (Palestina) og begynt på arabisk og skal etter planen være her fram til jul. Lett humoristisk tituleres denne posten Rush hour in Ramallah - ikke fordi jeg har opplevd så mange av de, for selv bor jeg i BirZeit - en by 15 min. unna Ramallah, men fordi det er navnet på bandet som noen av mine med studenter skal starte... Nok om det.

Kan vel begynne med at det var unødvendig for meg å ha mageknipe og X antall søvnløse netter i en måned i frykt for ikke å slippe inn i Israel/Palestina før turen. Det var lite problematisk. Riktignok måtte jeg gjennom tre avhør, og vente i 3 timer, men de spørsmålene jeg ble møtt med ville jeg definert som "standard spørsmål". Jeg tror jeg gjorde lurt i å kjøre en ærlig linje, og ikke legge skjul på mine studieplaner på BirZeit universitet. Det var aldri noen "kritiske" spørsmål rundt det, og jeg hadde all papirarbeidet i orden. Den eneste gangen jeg følte jeg var på tynn is var når jeg på det tredje intervjuet måtte forklare at selv om jeg var på Arafats grav sist gang jeg var i Ramallah så betydde det ikke at jeg hadde et nært forhold verken til han eller hans sak, men at det var en "må-ting" når man først var i Ramallah. Den andre gangen var når jeg plutselig nevnte Palestina framfor Israel eller Ramallah, og hun (intervjueren) spurte hva mine planer var ved siden av studiene. Jeg bedyret at jeg ikke hadde tenkt å reise rundt fordi det var undervisning hver dag. Men det var aldri noe stress, og ikke i nærheten av så ille som jeg fryktet. Jeg fikk et stempel på tre måneder, med lett formaning om å møte hos innenriksministeriet for å forlenge visumet med én måned for mitt fly som går hjem i slutten av desember. Regelen er, i følge både ambassaden og de på grensen at man kun har lov til å oppholde seg i Israel i tre måneder i løpet av et kalenderår, men har allerede møtt mange som har fått flere tre måneders stempler i løpet av dette året etter et lite opphold i utlandet. Tror også det vil løse seg fint.

En litt "morsom" hendelse på venterommet før sikkerhetskontrollen var da en gammel mann, som hadde sittet i samme venterom som meg, fikk beskjed om bare å gå ut via vanlig passkø likevel, og han glemte sin pose i venterommet. Jeg forsøkte da å fortelle sikkerhetsvakten at den posen tilhørte den mannen, men møtte lite respons. Noe senere kom en annen sikkerhetsvakt, så på posen, stoppet litt, og fortsatte. kvarteret senere kom det en mann med propp i øret og kikket oppi alle søppelkassene, stusset over den posen (på det tidspunktet var det bare meg på den ene rekken av stolene, og den posen på den andre), spurte sikkerhetsvakten som skulle "passe på" venterommet om den, og han bare trakk på skuldrene, og mannen med proppen i øret bare fortsatte. Det tror jeg ikke hadde skjedd på Oslo S en gang.

Vel, jeg har nå vært her i 4 dager, og hadde min første undervisnings dag i dag. Skal ta tre kurs. Ett i standard arabisk, muntlig palestinsk dialekt og et kurs som heter "Palestinian Question". Timeplanen tilsier at det blir et pumaløp, med faktisk undervisning hver dag, mid-exams og oppgaveinnleveringer. Det eneste er at jeg føler meg for gammel for hjemmelekser, men skal man klare å lære seg et språk godt nok, må man vel gjennom det. Må si jeg er veldig stolt av å henge godt med på nivå 2 både skriftlig og muntlig.

Kurset i Palestinian Question holdes av en noe fargerik person. Sa’d Nimr, politiker i mange år og leder av "Fri Marwan Barghouti" kampanjen, skal være vår foreleser. Fargerik fordi han var tydelig på at det ikke vil være en objektiv fremstilling av problemstillingen, men palestinernes synspunkt på situasjonen. I dag ga han bare en kjapp innføring i hva kurset kommer til å handle om, og det manglet ikke på kontroverser. F.eks. kunne han meddele at det var en misforståelse eller miskommunikasjon at FNs resolusjon 181 om deling av Palestina ble godkjent av israelerne. Den ble - i følge han (foreløpig, da jeg ikke har begynt å lese pensum enda) - forkastet av araberne (palestinere) fordi de ikke kunne fatte logikken i at 33 % av befolkningen (jødiske) skulle få 56 % av landområde, og 66 % av befolkningen (arabisk - både muslimer og kristne) skulle få 42 %. Resterende var Jerusalem som skulle være under FN-kontroll. Resolusjonen ble altså også forkastet av israelerne, rett og slett fordi de ønsket mer, deriblant deler av Jordan.

En annen kontrovers var da han påstod (denne gangen som politiker) at Israel ikke ønsker å løse problemet. De håndterer (manage) problemet, men ønsker ikke en løsning. Han tegnet en tidslinje fra 1967 med fire punkter. 1967, 1993, 2000 og november 2007 fram til i dag. Han mente at dersom Israel virkelig ønsket å løse problemet, hvordan kunne det ha seg da
at det mellom 1993-2000 (under Osloprosessen, og før den andre intifadaen) var blitt bygget dobbelt så mange bosettinger som mellom 1967-1993, og hvis Annapolis runden var et ønske om fred, hvorfor hadde det da siden november 2007 fram til i dag blitt bygget 25.150 bosettingsenheter på okkupert territorium? Vel, foreløpig står alt det for hans regning, men det tyder på at det vil være en interessant forelesningsrekke å følge.

Når det kommer til den politiske situasjonen i dag er det foreløpig lite å melde. Tror den søndagen jeg ankom Tel Aviv var første dag etter sommerferie for militærrekruttene i Israel, og det var svært uvant for meg å se de fleste tog stasjonene mellom Tel Aviv og Jerusalem fylt opp med 18-22 åringer med sine M16 over skulderen (ikke alle, men mange). Et syn jeg aldri vil bli vant til, og en verden jeg håper jeg aldri må leve mitt liv i.

Utover turen innover mot Ramallah har jeg kun oppholdt meg i Ramallah (og BirZeit), og av det jeg har sett foreløpig er det vanskelig å komme med noen sterke innspill for eller mot noe. Livet her er ganske rolig, og bortsett fra Qalandia kontrollpost (beksrevet i linken) på vei til Jerusalem går livet sin vante gang. Derimot tviler jeg på at livet i Ramallah omegn er representativ for livet andre steder i Palestina. Livet i Nablus, Jenin, Qalqilia, Hebron og selv i Betlehem er en helt annen enn i Ramallah, men antar at jeg vil få rikelig med informasjon, og forhåpentligvis førstehåndserfaring med det etter hvert. Særlig Qalqilia står høyt blant mine reisemål, så får vi se når jeg får tid til det.

Det som har vært interessant er måten spørsmål rundt konflikten mellom Fatah og Hamas har blitt besvart. Public Relations mannen på universitetet svarte svært rundt og ullent på mitt spørsmål om hvordan den konflikten påvirker/hadde påvirket universitetet. "Vi har alle partier her, og eventuelle konflikter løses internt i løpet av 24 timer", var hans svar. Folk jeg har møtt har bare trukket på skulderen og med et oppgitt uttrykk i ansiktet ikke gitt noe gode svar, og foreleseren i Palestinian Question bagataliserte det hele med at det bare var et et forbigående fenomen. Palestinerne kunne ikke la dette fortsette, og at det i samtalene rett etter Ramadan (dvs. neste måned) i regi av egypterne ville løse seg. Jeg tror det ligger noe i det han sa at det hele var pinlig for palestinerne og jeg antar at de ønsker å skyve det under teppet og fokusere på det virkelige problemet - okkupasjonen - mens utelndinger som meg stadig maser om den konflikten.

Et av mine mål her på turen er å grave mer i den konflikten - uten å bli ufin, og tror ikke noen samtaler i Egypt (eller hvor de er) vil fjerne det hatet som har blitt bygget opp mellom partene de to siste årene. For å bruke samme logikk som Sa'd Nimr; dersom Hamas/Fatah er en forbigående problemstilling og hvis palestinerne ønsker å komme videre, hvorfor fengsles stadig Hamas tilhengere på Vestbredden, og motsatt på Gazastripen?

Vel, det får holde for denne gangen. Ila'l liqa.

Myter om terrorister.

2008-08-21T15:42:00.005+02:00

"Alle muslimer er ikke terrorister, men alle terrorister er muslimer" har vært en av standardreplikkene til Carl I. Hagen etter 11. september 2001, og det nyttet ikke som motdebattant å vise til Irland med sine problemer med IRA, Spania med ETA eller andre land som har pågående konflikter med separatistbevegelser, for Hagen (og andre i FrP) fortsatte å gjenta den setningen. Det sies ofte at en løgn ikke blir en sannhet ved at det gjentas ofte nok, men av en eller annen merkelig grunn har alle slike regler en tendens til å miste sin kraft når det kommer til FrP og deres uttalelser. Folk sugde til seg den setningen, og jeg har hørt den bli uttalt både her og der.

Nå har Britisk etterretning gransket bakgrunnen til flere hundre kjente og antatte britiske ekstremister og terrorister, og slår f.eks. fast at det ikke lar seg gjøre å utarbeide noen generell profil på britiske ekstremister og terrorister, slik FrP gjør stadig vekk. MI5 rapporten konkluderer med at kun et fåtall av de som ender opp som terrorister er islamistiske fundamentalister. Guardian skriver: "They are mostly British nationals, not illegal immigrants and, far from being Islamist fundamentalists, most are religious novices. Nor, the analysis says, are they "mad and bad"."

Nå hører ikke Hagen på noen andre enn CIA, men det kan være greit å nevne dette.

FrP har vokst seg (bekymringsfullt) store, og i Dagsavisen i går sier Siv Jensen blant annet at det ikke nytter å demonisere FrP lenger for folk vil være med på lag med det partiet som vil fornye Norge. Dem om det. Men et parti som har vokst seg enorme på å demonisere andre, det være seg alenemødre, nordlendinger, innvandrere og asylsøkere i Norge, må regne med å bli demonisert tilbake. For min del, som gjennom hele min oppvekst har blitt demonisert (ikke nøvendigvis personlig) av det partiet, forbeholder jeg meg retten til å peke på deres demonsike sider.

Et parti som utnytter enhver negativ situasjon til å nøre opp under frykten ved å spre ut halvsannheter om den ene gruppen etter den andre fortjener ikke bedre. Alt de sier er ikke demonisering, det har absolutt blitt begått kriminalitet og annet av personer med utenlandsk bakgrunn i sommer bla. ved asylmottaket i Våler, men et liberalistisk parti bør klare å skille mellom individer og grupper.

Muslimer i vest

2008-08-04T13:02:00.004+02:00

Under samme tittel som min skriver Aslak Nore i en kommentar til Aftenposten (30/7) om de vellykede amerikanske muslimers historie og kritiserer den norske sosialdemokratiske modellen for å skape en underklasse. Nore viser til en undersøkelse om amerikanske muslimer fra 2007 om at amerikanske muslimers inntekt og den jevne amerikaners inntekt ikke avviker stort, og bruker det som "bevis" på at amerikanske muslimer i motsetning til europeiske muslimer ikke vil utvikle seg til å bli en sosial underklasse, noe man kan se tendenser til i Europa.

Tallene lyver ikke. Amerikanske muslimer er - i motsetning til europeiske muslimer - i en langt bedre sosioøkonomiske situasjon, men spørsmålet er om det er den sosialdemokratiske modellen eller amerikanernes laissez-faire politikk som er grunn til det? Er det egentlig mulig å sammenlikne de to gruppene (hvis det går an å snakke om muslimer i Europa og USA som grupper)?

Det er en evig diskusjon jeg har med mine venner, og vi blir aldri klokere. Jeg er av den oppfatning at det ikke er mulig å sammenlikne muslimer (innvandrere) i USA og muslimer (innvandrere) i Europa med så enkelthet. Det er flere grunner til det og jeg skal (ut i fra min masteroppgave om amerikanske muslimer i fra 2006) peke på to hovedforskjeller:

Det første er de to kontinentenes historie med immigrasjon. Mens Europa (og Norge), fram til immigrasjonen skjøt fart etter 2. verdenskrig, alltid har vært kulturelt homogene samfunn, har USA på sin side alltid vært et kulturelt hetrogent samfunn, bygget på innvandring fra hele verden. Statsemblemet; E pluribus unum "Fra mange, en", illustrerer nettopp det poenget, og påvirker hvilke muligheter og utfordringer en møter på sin ferd med å bli naturlige borgere i sitt nye hjemland. F.eks. lanserte daværende visepresident Al Gore et statsborgerskapsprogram i hvor over 1 million mennesker ble naturalisert i 1996. Så mens muslimske immigranter til USA var nok en gruppe som immigrerte til USA, var muslimske immigranter noe nytt og et fremmedelement i det samfunnet de kom til. I bagasjen hadde de med seg en religion som Europa, med sin fortid ved siden av det Osmanske riket, hadde et betent forhold til. (Også amerikanere ser på islam som et fremmedelement. Amerikanere generelt identifiserer ofte USA som en religiøs smeltedigel av protestanter, katolikker og jøder, tilsynelatende uten rom for andre religioner - men det er en helt annen diskusjon).

Den andre hovedforskjellen mellom de to kontinentene er det utvalget som immigrerte til disse kontinentene. Selv om USA har vært kjent for en liberal innvandringspolitikk, var denne innvandringen fra 60-70 tallet basert på kvalifikasjoner. Det er da den (andre) store innvandringen av muslimer til USA forekom. Det var muslimske studenter fra ulike deler av verden som dro til USA for å studere eller arbeide innenfor medisinske, tekniske eller andre fag. (et apropos her er at det var disse immigrantene som etablerte de største islamske sentra og organisasjoner i USA, og ikke de som hadde immigrert tidligere). Det var med andre ord allerede høyt utdannede eller studenter med mål om høyere utdanning som reiste til USA. I sterk kontrast til muslimer (innvandrere) i Europa (Norge), som i all hovedsak var fattige mennesker på flukt, eller analfabeter som søkte lykken i Europa. Den pakistanske gruppen og/ eller somalske gruppen i Norge og USA er med få unntak gode eksempler på denne forskjellen. Kolonihistorien til f.eks. Storbritannia og Frankrike kompliserer dette bildet noe, men tendensen er den samme. Det har vært en usilet innvandring fra India/Pakistan og Algerie til hhv. Storbritannia og Frankrike, i motsetning til innvandringen til USA fra de samme landene.

Etter mitt syn utgjør disse to ulikhetene alene det nesten umulig å snakke om de to gruppene på hver sin side av Atlanteren som sammenliknbare størrelser. Det er langt mer fruktbart å peke på disse forskjellene som årsak til ulik suksessgrad enn bare å peke på den sosialdemokratiske "likhetstanken" som årsak til manglende suksess. Jeg vil ikke forkaste "sy-puter-under-armene på-innvandrere" argumentet i en fei, men når utvalget er så annerledes i de to kontinentene blir det vanskelig å peke på det som eneste årsak.

Jeg er derimot enig i Nores siste oppfordring. Se mot vest (og ikke Danmark). Vi har mye å lære av et samfunn hvor kulturell ulikhet anses som en styrke, og ikke en svakhet.

(Forøvrig er min masteroppgave om amerikanske muslimers innflytelsespotensial over amerikanske presidentvalg, og er å finne på www.duo.uio.no)

Militant sekularisme

2008-07-29T14:52:00.005+02:00

Det er ikke bare i USA en ikke ønsker å bli for nært knyttet til islam (eller muslimer) av sine politiske motstandere. Barack Obama har brukt mye av sin dyrebare tid i mediene for å bedyre sin kristenhet, og holdt på å si; avstand til islam. Det siste har vel ikke skjedd, men det er ikke langt unna det som nå er i ferd med å skje i Tyrkia.

En grunnlovsdomstol skal i løpet av noen uker avgjøre hvorvidt dagens regjeringsparti – Rettferdighets- og utviklingspartiet (AKP) – er et religiøst parti og dermed i strid med Tyrkias sekulære grunnlov. Som kjent dannet Mustafa Kemal Atatürk Tyrkia i 1923 i det gamle Osmanske rikets kjerneområde. Men Atatürk gjorde noen radikale endringer i forhold til sine forgjengere. Han erstattet det arabiske skriftspråket med det latinske og han slo fast i den nye grunnloven at Tyrkia var en sekulær stat, med militæret som voktere av denne sekulariteten. Denne oppgaven har militæret tatt svært alvorlig, og har ved en rekke anledninger intervenert i Tyrkias politiske liv. Da kan man snakke om den sekulære ekstremismen da...

Det stemmer at partiet politisk stammer i fra et tidligere religiøst parti, men det utslagsgivende for anklagen har vært at AKP nylig gjorde et forsøk på å tillate bruk av hijab ved tyrkiske skoler/universitet. Altså, oppheve forbudet mot hijab (innføre friheten, om du vil), og ikke påby det. Dette blir av mange i Tyrkia sett på som en islamistisk handling og dermed i strid med grunnloven. Konsekvensen (for AKP) av en negativ kjennelse fra grunnlovsdomstolen kan være at et parti med rundt 40 % oppslutning vil bli forbudt, hele regjeringen til statsminister Recep Tayyip Erdogan vil måtte gå av og rundt 70 andre politikere vil måtte oppgi sine posisjoner.

Er det ikke utrolig?

Det er ikke første gangen AKP og statsminister Erdogan blir beskyldt for å være representant for en religiøs (muslimsk) agenda. Under valgkampen i fjor sommer vakte det stor oppmerksomhet at hans kone opptrådte offentlig med hijab. Landet var på randen av militærkupp fordi det alltid lojale militæret ser på det som sin forbannede plikt å befri landet fra den slags ufinheter. I USA blir muslim beskyldningene mot Obama ansett som det største hinderet i hans vei mot det hvite hus. Som en kamerat sa til meg, det er bare å gjenta Barack Hussein Obama mange nok ganger, så har John McCain seieren.

Statsminister Erdogan har rett i at en og en halv milliard muslimer følger med og er opptatt av hva som skjer i Tyrkia. Det vil ikke være første gang at et muslimsk parti blir forbudt eller at en lovlig og demokratisk valgt muslimsk (eller islamistisk om du vil) regjering blir avsatt med tvilsomme midler, enten i Tyrkia eller andre steder av verden. Det vil bety et ytterligere slag mot de moderate muslimske kreftene som kjemper for demokratiske prinsipper i mange land, og gi mer ammunisjon til de som forfekter en mer ekstremistisk agenda. Hva amerikanske muslimer tenker om de stadige dementiene til Obama kan man bare lure på.

At det skal bli en uting at folk fremviser sin overbevisning, sin tro, offentlig med stolthet eller at man blir beskyldt for å være agent for en fremmed makt og ansett som et virus som vil spise samfunnet innenfra fordi man kanskje er muslim eller har muslimske røtter har jeg liten forståelse for i såkalte pluralistiske demokratiske samfunn.

Tiggersta(n)den.

2008-07-23T14:42:00.000+02:00

Tiggersta(n)den har vært sterkt i fokus de siste ukene. Det begynte vel med Håkon Lies krasse uttalelse om å bli kvitt de utenlandske tiggerne i forrige uke, så har det gått slag i slag etter det. Selv jeg fikk mine cm. i mediene, men ble vel mer eller mindre overkjørt av Rune G. og Jan Bøhler i Dagsavisen dagen etter som nærmest var enige med Haakon Lie. Nå skal jeg veie mine ord med omhu. Man snakker for det første ikke mot Håkon Lie, men når både Rune G. og Jan B. er ute med det samme budskapet, skal jeg være forsiktig, men jeg er uenig i deres tilnærming.

Grunnen til at man ønsker de utenlandske tiggerne bort er at disse anses som såkalte profesjonelle tiggere. De gjør det på heltid, for å si det sånn. Og det har man problemer med. Selvfølgelig bør man forsøke å komme i dialog med dem og hjelpe dem på andre måter så langt det lar seg gjøre, slik Jan Bøhler foreslår, men den insinuasjon jeg hører er at mens de norske tiggerne tigger pga. nød og elendighet, så tigger de utenlandske tiggere (og det er vel rom-folket vi snakker om) fordi de mer eller mindre har lyst. Jeg er ikke så sikker på om jeg godtar det sånn umiddelbart. Jeg har mer tro på det Forsker Ada Engebrigtsen ved NOVA sier: – De er rett og slett fattigfolk som sårt trenger penger. Da tror jeg ikke, som jeg sa til Dagbladet, at et forbud er veien å gå. De skjebnene, norske eller utenlandske, vil ikke bare forsvinne.

Jeg misliker sterkt den distinksjonen som gjøres mellom norske og utenlandske tiggere selv om jeg også ser forskjellen, men til syvende og sist tigger de fleste fordi de må. Det har irritert meg lenge at mange av tiggerne sitter med "jeg er en norsk uteligger"-skilt foran seg når de tigger. Som om det skulle utgjøre en forskjell? Faktisk er det en grunn til ikke å gi dem penger, de har tross alt en velferdsstat til å ta vare på seg. Det har sjeldent de utenlandske tiggerne. At bladet =Oslo heller ikke har vært tilgjengelig for de utenlandske tiggerne gir jo disse ingen annen mulighet. Dette bør =Oslo klare å finne en løsning på slik dem f.eks. har i Storbritannia med bladet The big Issue.

Argumentasjonen videre er ofte at de utenlandske tiggerne er innpåslitne, frekke og til og med aggressive. Det kan selvsagt ikke være slik at eldre mennesker engster seg, eller unngår bestemte deler av byen pga. de innpåslitne tiggerne. Kan ikke være uenig i det. (Selv om min umiddelbare reaksjon var at man ikke bør la de eldre styre for mye heller, herregud, de er jo redde bare de ser meg på gata. Forby meg også, kanskje?). Men hvor stort er egentlig dette problemet? For å finne ut av dimensjonene valgte jeg å gå fra min jobb i Hausmannsgt, gjennom Youngstorget, forbi Eldorado, tvers gjennom Stortorvet og ned Karl Johans gt. til Nationaltheatret. Dette har jeg gjort i noen dager nå. Og jaggu er det et helvete. Der står dem. Har deg i øyesyn lenge før du er i nærheten, de er flere selvfølgelig, og par av dem følger deg med blikket til du kommer innen deres angrepsradius før de kaster seg over deg med sine bedende blikk, mens andre forbipasserende blir de andres ofre. Det handler om å være målrettet og ta bestemte skritt forbi, ellers kan du aldri vite hva de finner på. Frekke er de også. I det du passerer dem kan man tydelig høre spyttklysene forlate deres lepper og en mumling som neppe er et ønske om et langt og godt liv.

Det gikk nøyaktig to dager før jeg ikke orket mer av de svenskene og andre som sto oppmarsjert bortover Torggt., Karl Johan og på Nationaltheatret for å selge meg lugubre kredittkort, Omega 3 eller telefonkort med de merkeligste navn. For ikke å glemme alle som skulle ha meg til å melde meg inn i en eller annen organisasjon (selv om de kommer innunder en annen kategori). Er det noen jeg ønsker meg vekk, er det disse selgerne! Organiserte er de også. Jeg har selv sett dem notere ned både navn og adresse for å plage sine bytter i mange måneder framover.

Når det gjelder de utenlandske tiggerne, så var de der de, men om de plaget meg? På langt nær så mye som gateselgerne. Jeg tror dessuten ikke vi har vondt av å bli minnet på at livet ikke er likt for alle, så får man selv velge om man vil gi eller ikke.

Utvisningsdirektoratet (UDI)

2008-07-17T14:57:00.005+02:00

Det verserer mange historier om mitt arbeidssted Utlendingsdirektoratet (UDI) - og de grusomme folkene som jobber her, selv om jeg anser meg som en sympatisk person, men det skal det jaggu meg bli slutt på hvis FrP kommer i regjering. Da skal UDI bli virkelig ille.

FrPs innvandringstalsmann Per Willy Amundsen er i avisene i dag og foreslår strakstiltak som vil redusere dagens antall asylsøkere ned til en tiendedel. Hvordan det skal gjøres fremstår litt uklart. Hver dag kommer mellom 30-60 mennesker til landet ulovlig, og hvordan de skal demme opp for det i fremtiden har jeg ikke helt fått med meg. En restriktiv asylpolitikk og lukkede asylmottak er visst blant de nevnte strakstiltakene. Med tanke på at UDI høstet storm fra alle kanter da det ble satt opp telt for å huse de rekordhøye ankomstene, blir det spennende å se hvordan FrP regjering vil etablere lukkede asylmottak som "skal ha vaktfunksjoner og fysiske avsperringer, ikke ulikt fengsel" i følge Aftenposten.

Til neste år ser jeg for meg egne bonusordninger for UDI ansatte for antall avslag og kutt i lønn for innvilgede asylsøknader. Jeg ser for meg asylintervjuer hvor jeg begynner med å fortelle søkeren hvor håpløs situasjonen er for han, at han uansett ikke vil få bli uavhengig av asylgrunnene hans. De bryr vi oss rett og slett ikke om lenger, for nå gir Norge blanke i flyktningkonvensjonen, menneskerettighetserklæringen og alle andre internasjonale avtaler vi tidligere respekterte, men at han (eller hun) og jeg godt kan sitte på kontoret mitt og drikke kaffe og snakke om vær og vind, samtidig som vi finner flybilletter hjem igjen til han. Vel, Amundsen vil vel helst ha meg hjem igjen også, når jeg tenker meg om...

Happy times.

Spøkelset Iran..

2008-07-15T16:52:00.006+02:00

Med én måned igjen til min egen studietur til Israel, og den vedvarende debatten om spøkelset Iran, godt hjulpet av Irans nylig gjennomførte prøveutskyting av langdistanseraketter (og Israels militærøvelser) er det virkelig så man begynner å lure på om det faktisk er fare for storkrig i regionen.

Selv er jeg av den oppfatning at det er lite sannsynlig. Jeg tror verken USA eller Israel har kapasitet, vilje eller til og med evne til å gå til fullskala krig mot Iran. Det er heller ikke i Irans interesse å starte en krig mot de nevnte nasjonene - tross deres krasse retorikk. Kanskje er det ønsketenkning fra min side (så jeg får gjennomført turen), men grunnen til det første er så enkelt som at Iran anno 2008 er noe helt annet enn et demoralisert Irak anno 2003. Om ikke så veldig mange måneder kan vi se det samme om USA, men ryktet er visst at Israel sterkt ønsker å angripe Iran og gjerne før president Bush forlater det hvite hus. Det betyr mulig krig de nærmeste 3-4 månedene.

At Iran tar første steget ser jeg på som svært usannsynlig!

Det blir vist til at Israel tidligere har hatt strategiske angrip i Irak og Syria, og at det kan gjentas i mot Iran. Jeg tror ikke det, jfr. det samme argumentet. Iran vil ikke finne seg i det, og det vet Israel, og statsminister Olmert har ikke vilje og evne til å føre Israel inn i en ny krig, pga. sin svekkede politiske posisjon. Selvfølgelig kan det argumentet snus, men denne gangen er det ikke snakk om å føre sitt land inn i en krig mot en "marginal geriljagruppe" (sammenliknet med IDF) som Hizballah men en regional stormakt som Iran. Dessuten, kan Israel virkelig utelukke muligheten for at Iran ikke allerede har atomvåpen?

Fredrik Mellem grøsser seg over tanken på at ”bandittstaten” Iran har et forsvarssystem som når 2000 km. Jeg er enig i at det ikke er noe positivt i det, men når han karakteriserer Iran som en bandittstat og en irrasjonell aktør i internasjonal politikk vs. USA og Sovjet under kalde krigen, så stusser jeg.

For det første. Det er mulig USA var en rasjonell aktør back then, men det er svært få i regionen og ellers som kjenner igjen den rasjonelle aktøren USA etter de senere års aktiviteter. Med USAs svært så krasse retorikk og politikk mot Iran de siste 15-20 (om ikke 50 års minus perioden med USA innsatte Shah’en) er det faktisk Iran som har vært den rasjonelle og kalde aktøren, slik også Konrad skriver i sin kommentar til Mellem. Per A Christiansen viser i en kommentar i Aftenposten mandag hvordan Iran er omringet av amerikanske soldater, Israel og fiendtlig innstilte arabiske stater og er godt kjent med USAs innblanding i deres anliggende. Det hadde vært lite rasjonelt om ikke Iran bygde opp sitt forsvar, brukte krass retorikk for å holde et angrepskåt USA (og Israel) på avstand, og ja - sågar forsøkte å gå til anskaffelse av atomvåpen.

For det andre. Det er svært arrogant av en norsk blogger å kalle Iran - med deres historie og posisjon i regionen og verden for øvrig - for en bandittstat. Misforstå meg rett, Jeg er ingen fan av Mahmoud Ahmadinejad eller det iranske regimet, og forstår at begrepet brukes mot Iran grunnet deres offensive retorikk mot Israel og deres uspiselige straffelovverk. Men et historisk blikk på for eksempel Irans og USAs atferd i regionen de siste 50 årene (om ikke mer) viser tydelig hvem som fortjener benevnelsen bandittstat og hvem ikke.

Jeg ønsker ikke at Iran anskaffer seg atomvåpen, men det er ikke fordi jeg ser noe umiddelbart galt i at dagens maktbalanse i regionen forrykkes, men fordi jeg ikke ønsker spredning av atomvåpen. Men så lenge ingen av de nåværende atomstatene viser noen tegn til å redusere sine atomarsenaler, og Israel og USA som begge truer Iran med jevne mellomrom har det, ser jeg ingen grunn til at vestlige medier og bloggere skal moralisere eller demonisere Iran for sitt forsøk. Igjen, realismen i og Iranske lederes gjennomføringsvilje av egen retorikk mot for eksempel Israel anser jeg som svært liten.

At USA og Israel er demokratiske stater (slik vi skjønner demokratisk) og Iran ikke, har ikke et fnugg av tyngde i seg. Det har ikke vært så veldig betryggende at en galmann i det hvite hus – riktignok demokratisk valgt – har hatt fingeren på den "røde knappen" i 8 år, framfor en annen.

Nazi klikk!

2008-06-10T18:07:00.004+02:00

Jeg visste ikke hvor jeg skulle gjøre av meg da TV 2 i går vist en lengre reportasje om motstandsmann og høyesterettsadvokat Erik Gjems-Onstad som vil gi 250.000 kroner til bl.a. Ole Nicolai Kvisler, som er dømt for drapet på Benjamin Hermansen.

Gjems-Onstad er et av fire medlemmer i en komité som skal fordele arven etter Oslo-kvinnen Clara Weltzin, som døde i fjor. Hun etterlot seg ingen arvinger, men skrev i sitt testament at arven skal gå til personer som arbeider mot fremmedinnvandring til Norge.

Jeg kan bekrefte at jeg har opprettet testamenter, og jeg vet at det har forekommet midler til folk som arbeider mot innvandring, sier Gjems-Onstad til TV2 nyhetene. At mannen er gal har vi visst lenge, og jeg lurer stadig på hvorfor mannen ble dekorert med bemerkelser etter krigen, når man hører han snakke (hvilken side var han på egentlig?)?

Hva enkelte avdøde mennesker ønsker å gjøre med pengene sine er skremmende, men jeg lurer fælt på hvilke reaksjoner som hadde kommet på en nyhet om store pengebeløp testamentert til en ekstremistisk muslimsk organisasjon i Norge/utlandet av en nordmann?

Det hadde vært kaos det.

Saken er en påminnelse om at det fortsatt finnes ekstremister i landet, og visstnok har de sine donorer også. Tviler på at den siste døde i fjor!

Karikatur kaoset fortsetter

2008-06-04T09:23:00.002+02:00

Lenge siden sist, men nye tegninger er på gata, og kaoset vi husker fra par år tilbake er igjen et faktum.

Tegneren i Adresseavisa har ikke karikert hvem som helst, men en figur som kan assosierers med profeten Mohammad, og slikt går sjeldent ubemerket hen. Advokat Abid Raja er blant de som har protestert hardest, selv om jeg synes han har tatt et merkelig standpunkt. Har avisa karikert Mohammad er det provokasjon av dimensjoner, og hvis de påstår (som de gjør) at det ikke er Mohammad de har karikert, er det balleløst å ikke stå for det de mener. Hm.

Kanskje er det bare meg (blant "pårørende"), men jeg kan ha tilbøylighet til å mene at den karikaturen får fram et poeng, som det er umulig å få fram på en annen måte, og alle protestene fører bare til at anti-islamistene får mer ammunisjon og samtidig ved å gjøre ubetydelige tegninger verdenskjent gir vi de anti-vestlige elementene mer blod på tann.

Misforstå meg rett. Jeg er ingen fan av karikaturtegninger av Mohammad, men jeg klarer heller ikke å hisse meg over det. Jeg lar meg heller bli fornærmet og provosert over at noen sprenger seg i lufta og tar med seg mange uskyldige (og sikkert noen skyldige) liv med seg i døden i Mohammad og Allahs navn, enn at en og annen i kalde nord gjør et poeng av det ved å karikere Mohammad.

I farta har jeg lyst å si at dette handler om kulturforståelse og en forståelse av det samfunnet vi lever i, men kanskje bør jeg la være å si det.

Argumentet er ofte at man bygger ikke broer ved å fornærme 1/5 av befolkningen (dvs. muslimer i verden), men min mening er at den 1/5 delen av befolkningen blir disset om de lar seg bli disset og mobbet. Det går an å la være å bli så provosert og fornærmet hele tiden. Jfr. enkel barneskolepsykologi: Store gutta mobber de som lar seg bli mobba.

Tror man virkelig at anti islamistene ved disse protestene tenker "Vet dere hva. De har et godt poeng. Det var stygt av oss. Det må vi ikke gjøre mer?"

Neppe.

Middle East longing.

2008-01-06T18:20:00.006+01:00

A three-week adventure in the Middle East is finally over. A roundtrip through Lebanon, Syria, Jordan, Occupied Palestinian territories and Israel is behind me and it has been "one hell of a" trip.

I’m already missing the people, the region, but it was somehow nice that it was time to leave Israel last night. I had ended up in a tense discussion about Israel the last hour before my taxi picked me up. It all started with me talking with the hotel host and mentioning the word “Palestine”. “Do you call Israel for Palestine?” Instantly sweating, I replied, “Well, yes, I did for the West Bank”. So far so good, but the next question was a bit more tricky to answer. “Are you somehow anti-Israel?” Now how do you answer to a question like that, sitting in the heart of Israel?

I'm not a big fan of the way Israel was created, but the circumstances were quite alike for another state I hold dear, namely Pakistan. They were both under British rule, and similar to some hardcore Indians (or Pakistanis) disagreeing, or even disliking, the fact that a part of Mother India split into two countries, it is difficult for Arabs (Muslims) to accept that the state of Israel was drawn on the map on historical Muslim land before the 1. World war. Besides, The Israel we know today is not the one the UN suggested in 1948, and the state of occupation of Palestinian territories makes it easy to be somehow “anti-Israel”.

I was of course doomed to lose that discussion, and was a happy man when the taxi arrived and I could leave for the airport.

So, what will I remember from my adventure to perhaps the most frequently mentioned area in the Media?

A lot.

It will go a long time before I’ll forget all the soldiers. Two nights in a row now I’ve dreamt about soldiers and war(s), so the trip has done something with me. Although there were soldiers and tense situation across the region, it is primarily in Israel/ Palestine where the situation is so tense that there might be open clashes, so not surprisingly, it is the Israeli soldiers who have found their way into my dreams.

Just today, there was a report about intense fighting in Gaza due to new rocket attacks from Gaza on Ashkelon. These rocket attacks are exactly the argument that makes Israel not risk to give up the West Bank without any further do. What guarantee do they have not to be targets of new missiles from the West Bank?

Maybe none, but the status quo (read: an increasing number of settlements and thus additional troops) is not making Israel any safer.

Perhaps Israel can not, or will not, give up its military presence in the West Bank, but my clear impression is that it is not the presence of soldiers which constructs the worst hardship for the Palestinians. No, it is all the illegal settlements that keep popping up – on their land. I’m not saying the Palestinians enjoy the military checkpoints and the soldiers, but the apartheid wall, the settler roads, and the expansion and construction of new settlements are the biggest blow – both physically and psychologically.

They have no right to be on occupied territory.

From time to time, and I even heard the argument during my trip, Israel claims that the extremists’ fight against Israel is an ideological struggle, and I’m not totally denying the fact, but as long as the state of Israel look upon the entire area as a god-given land to the Jews, and bless new settlements, these extreme elements will not be less, only increase.

Rather than destroying the infrastructure, homes and eliminate the possibilities for the Palestinians, I think Israel had served her cause better if she had built up the West Bank. It was for instance sad to observe how Saddam Hussein was the hero for Palestinians (after Arafat), solely because he used the Palestinian struggle rhetorically (and with 42 Scud rockets during first Gulf war) and large amounts of money to rebuild the West Bank, while Israel destroyed.

I will remember all the smoking men. I do not think there is one man in the Middle East, particularly in the Arab countries, who do not smoke. The richest of the rich, moving out of their fancy cars, or the poorest of the poor, sitting in an intersection, both had that in common that in the fingers, they held a cigarette.

And I will remember the women. Not (only) because they were so incredibly beautiful, but because they were so proud, so confident. They walked around, with or without their hijab (without being worried by their choice), and showed no signs of being oppressed - in any way.

Especially in the Palestinian territories and in the Palestinian refugee camps across the region, made a strong impression. They were never afraid to speak out; everyone took some form of (higher) education and they all had ambitions. They carried the passed grief but looked ahead.

It's not the girls - the young women - who are the problem in the future Palestine; it is the men: The youngsters, the old, the unemployed and the frustrated. They hang around in the streets of the refugee camps, of the cities across the West Bank without finding anything useful to do than harass people, or find hope and solution in weapons and weapon power. They are a problem for the society they live in and for Israel. The solution is not to build more walls around them but rather to give them hope or something as simple as a job...

Finally, I will remember all the passport controls. The harsh looks in the Police/ Military Officer, the everlasting queues behind red lines and people with stiff eyes and bowed heads, constantly proving their identity, waiting for the stamp or the redeeming wave to continue.

The World Citizen in me got a sharp stab during this trip. The passport, which in Europe has more or less lost its function, is it exactly that little book and the color of it that determines what rights you have and what treatment you get in the whole region. It was a challenge to cross five borders and meant that the passport was never packed and always available. Of course, even this topped in the Palestinian territories with all its Israeli (and sometimes Palestinian) checkpoints throughout the West Bank.

Now three weeks after, real life waits. Thank you for a great time, people of Middle East, I will be back!

Siste natt

2008-01-04T00:10:00.000+01:00

Ja saa gaar det mot slutten av turen. Siste natt i Midtosten, og selv om jeg i og for seg har halvkjedet meg i Tel Aviv (misforstaa meg rett, det er en flott by), og jeg er klar for aa komme meg hjem, er det hele litt trist. 20 dager i Midtosten har kommet til veis ende. Jeg har hatt det bra. Veldig bra. Med saerlig den siste uken som et langt hoydepunkt. Petra, al-Aqsa moskeen, Jenin og Nablus var alle ubeskrivelig gode opplevelser. Skulle gjerne hatt to- tre ganger lengre ferie og vaert i alle disse byene og stedene i mye lengre tid, men saann er det naa en gang. Saerlig Damaskus og Syria har jeg daarlig samvittighet for. Foler jeg mer eller mindre har fornaermet byen og landet ved aa bare vaere der i tre dager. Samme gjelder Jerusalem, Vestbredden generelt og ikke minst Tel Aviv. Planen var jo aa besoke Haifa, men det ble det heller ikke noe av.

Er nodt til aa komme tilbake en gang i framtiden.

Inntrykket av Tel Aviv endret seg fra det noe lusne forsteinntrykket jeg beskrev i forrige blogg. Vel og merke var det mitt syn paa byen, og ikke folket, som endret seg. Folk er fortsatt uhoflige, ja naermest frekke, men det vokser paa deg, og du blir vant til det. Det er bare aa vaere like kort og uhoflig tilbake. Visstnok er israelere (joder?) kjent for aa vaere aerlige eller det man paa engelsk kaller straight forward og bryr seg ikke om hoflighet i motsetning til arabere (muslimer?) som er tilsynelatende hoflige men ikke nodvendigvis saa aerlige. Jeg velger den falske hofligheten anytime! Tel Aviv har egentlig nektet aa vise seg fra den beste siden for meg, for den sola jeg egentlig kom hit for aa faa i meg, har ikke vaert saa synlig. Det har vaert sol, men saa har det ogsaa regnet, kraftig, de to dognene jeg har vaert her. Men byen er utrolig pen. Hele byen, strandpromenaden, gatene, boulevardene, cafeene osv er alle rene og pene, og er en stor overgang fra de andre stedene jeg har vaert i Midtosten.

De helt fantastisk pene jentene Israel skulle ha aa by paa har jeg sett saa veldig mye til. Igjen, misforstaa meg rett, de er veldig pene her, men det er ikke akkurat paradis slik jeg ble forespeilet meg. Ei heller gaar alle med vaapen. Det er mange av dem, altsaa siviltkledde gutter og jenter som baerer en M16, men ikke saa veldig mange som jeg trodde. Visstnok gjor de det for de er soldater, eller under militaertjeneste. Hvorfor de baerer vaapenet sitt med seg har jeg faatt to forklaringer paa. Det forste, som er gitt meg fra en ikke-israeler, fordi det er 7 aars fengsel for aa miste vaapenet sitt, og enkel kost-nytte tenkning gjor at man baerer vaapenet med seg uansett hvor man gaar. Den andre forklaringen, som jeg fikk i gaar kveld, er at soldater ofte er et maal, og da er det greit aa ha vaapen. De to israelere som ble drept i Hebron var f.eks. soldater off duty.

Har i kveld vaert paa middag med med 1. sekretaeren ved den norske ambassaden (ja, jeg gir hele tittelen, for det er litt stas) paa et halvfancy sted, og det var veldig hyggelig. Naa sitter jeg egentlig og venter paa at klokken skal bli saa mye at jeg tar taxi til flyplassen og steller meg i security service koen. Har med meg en del materiale jeg egentlig skulle ha postet hjem til meg, men som jeg ikke fikk gjort (lat som jeg er), og som jeg er litt redd vil skape litt problemer. Vi faar se hva som skjer...

Er jeg klar for aa trekke noen konklusjoner etter tre uker i Midtosten? Neppe. Har jeg blitt noe klokere paa konflikten? Neppe. Ja, hodet mitt tenker sitt, men begge sider har gode argumenter og det er nesten umulig aa gi den ene rett uten aa gjore seg blind og dov for den andre siden. Konflikten har saa mange dimensjoner, saa mange nyanser at det for en utenforstaaende (som meg) er helt umulig aa se alle nyansene. Aa gjore slutt paa okkupasjonen, som virker som en plausibel god losning paa det hele, har sine kompliserte implikasjoner, for Israel vel aa merke, noe som maa tas i betraktning naar man tenker paa konflikten i Midtosten. Jeg skal ikke en gang prove aa forsvare Israels haandtering av situasjonen, men jeg forstaar at de ikke vil risikere aa vaere maal for rakettangrep ogsaa fra Vestbredden slik de i dag er fra Gaza ved aa overlate Vestbredden til Palestinske myndigheter. Saa kan man alltid innvende at Israel har satt seg selv i den situasjonen ved aa okkupere det omraade, men saann er det naa blitt en gang. Vanskelig. Veldig vanskelig. Og det er desverre ingen enkle losninger paa det lenger.

Naa venter ett dogn i Istanbul for jeg er hjemme. Gleder meg til en laaaaaang varm dusj, barbering og alt annet hjemreise innebaerer.

Kontrastenes dag

2008-01-02T01:33:00.000+01:00

"We live in a beatiful world," synger Coldplay over hoyttalerne, mens jeg naa sitter her og skal forsoke aa formidle inntrykkene de siste 24 timene. Det er ikke lett aa vaere enig i Coldplay naar man vaakner i Jenin i Vestbredden og gjor seg klar til aa legge seg i Tel Aviv. Det er snakk om to forskjellige verdener. Fra kontrollpost-helvete til det ultra liberale, hippe Tel Aviv. Alt i lopet av 12 timer. Er det egentlig mulig aa sette ord paa de intrykk jeg har hatt det siste dognet, eller de siste 12 timene?

I gaar reiste jeg til Jenin. Det sto mellom nyttaarsaften med sine fester i Tel Aviv, eller reise til Jenin og en reise til Vestbredden for aa oppleve noe av Palestina, hvor jeg valgte det siste. Det angrer jeg ikke paa. Mens "alle" feiret nyttaarsaften med fyrverkeri, tur paa byen og alt det andre folk gjor paa nyttaarsaften, feiret jeg nyttaarsaften i Jenins gater. Det var ingen daarlig feiring. Tilfeldigvis er dagen i dag (1. januar) "bursdagen" til Fatah, og i Jenins gater var det full fest. Det visste selvfolgelig vi ingenting om. Vi drev bare aa loket i Jenins gater, paa jakt etter en bra kebabsjappe, hvor vi ble stoppet av en fyr (en som kalte seg Rabie, men som var Zakaria Zubaidi, sjefen for al-Aqsa brigaden i Jenin, og en relativ kjent figur), som lurte paa hvem vi var og hva vi gjorde (alt paa en hyggelig maate), og fortalte oss om dette og at det noe senere paa kvelden ville vaere barnetog i Jenins gater. Samtidig ble vi omringet av en stor mengde unger, fortsatt mens vi sto i et veikryss i Jenin. Der sto vi og lagde bokstavelig talt fullstendig kaos. Det var rundt 10-15 unger rundt oss, folk kom ut av bilene/taxiene sine og lurte paa hvem vi var, hvor vi var fra, hva vi gjorde osv og vi maate til slutt flytte oss til et mindre trafikkert sted for aa slippe trafikken fram. Jeg kan tenke meg at det var litt av et syn. Der sto en norsk pakistaner, en singaponeser og en briter (som for oyeblikket var en irlander, klok av skade, og med tanke paa britenes historie i regionen) med rodt haar midt i Jenin omringet av en haug med unger. Det var bilder, haandtrykk, Assalam-u-aleikum, Marhaba, Ahlann, tehkami arabi? osv...

De ungene (alt fra 14-17 aar) var helt fantastiske. De tok oss med paa en rundtur i Jenin. Maa innromme jeg var litt skeptisk til aa bli med dem til de morkeste hjornene, men de var faktisk alle veldig hyggelige. Da vi kom tilbake til hovedgaten, var det full barne- og voksentog i gatene. Det var folk med masse flagg (baade palestinske og fatahs), fakler, fyrverkeri som gikk gjennom gatene. Det hele var helt uvirkelig. Ut av "ingnting" var jeg (vi) plutselig midt i en Fatah demonstrasjon og kunne ikke la vaere aa rope Fattahvi, fattahvi, fattahi der vi vandret fra Jenin sentrum mot politistasjonen. Rundt oss var de barn med sine fakler og flagg, voksne som ropte slagord, politifolk og militaere med sine AK47 og ropte Fattahvi paa vei mot politistasjonen. Dessverre (heldigvis!) var det ingen skyting i luften, for visstnok har Abu Mazen (Mahmood Abbas) sagt at slikt gjor vi ikke lenger. Jeg tror jeg sier heldigvis, for hadde de gjort det ville jeg ha vaert livredd, men naa i ettertid er det litt trist at vi ikke fikk oppleve det... Da vi kom fram til politistasjonen, eller hva det var, var omraade fylt opp med militaeret og politistyrker. Det var tale av den lokale Fatah-lederen og vi fikk lov til bli fotografert mens vi holdt i AK'er og var ordentlig toffe!

Etter det var det hele egentlig over, men det skulle vaere et storre arrangement dagen etter (altsaa nytt aarsdagen) i Jenin sentrum. Ungene som hadde fulgt oss hele veien, tok oss med til en cafe, og der satt vi og slang drit. Ble kjent med en Fatah Youth fyr, som kjente mange AUF'ere. Det var ganske sykt aa sitte i Jenin og ha felleskjente med en fyr derfra, men samtidig svaert hyggelig. Vi prata fotball, politikk og alt annet gutter kan finne paa aa prate om. Etterpaa fulgte de samme guttene oss helt hjem til Freedeom theatre i flyktningsleiren i Jenin. Et utrolig sted egentlig. Et teater startet av en jodisk kvinne i begynnelsen av 90-tallet for aa gi flyktningsbarna noe aa gjore i en flyktningsleir som mer eller mindre ble jevnet med jorden under den andre intifadaen i 2002, men som naa har blitt gjenoppbygget deriblant ogsaa dette teateret. De har et veldig kjent stykke Arna's children (i dag er 4 av 6 skuespillere dode), og har ogsaa et guesthouse hvor vi bodde.

Dagen etter, dvs. i dag, forste nyttaarsdag, vaaknet vi i Jenin. Planen var aa komme seg til Nablus og "feire" Fatah dagen der, siden det var en storre by. Vi ble ringe opp av Rabie og han sendte en gutt etter oss, og vi ble tatt med til "torget" hvor det ble rigget opp til en stor "folkefest", men vi var fast bestemt paa aa komme oss til Nablus, og Rabie lovet aa skaffe oss "kontakter". Vi var forresten igjen omringet av barn og voksne som var nysgjerrige paa oss, men vi kom oss videre derfra. Rabie ga oss en siste liten rundtur i Jenin, og fulgte oss deretter til busen.

Bussturen til Nablus fra Jenin var fantastisk. Gjennom wadi maut (dodens dal) og de dramatiske fjellomraadene var nydelig. Gjennom Qabatia, Tubaz og videre mot Nablus. Baade paa vei opp mot Jenin dagen for, og tilbake derfra mot Nablus kjorte vi gjennom det man paa engelsk kan kalle et hilly (fjell?) omraade. Toppene var paa ingen maate saa veldig hoye. I hvertfall ikke til aa begynne med. Paa vei oppover mot Jenin var det stortsett Grefsenkollen og Kolsaastoppen hoyder, men paa vei fra Jenin til Nablus ble hoydene noe hoyere. Jeg tror den hoyeste toppen var paa 900 moh., hvor "fjell"ryggene hele tiden var fylt opp med oliventraer, og toppene tatt over av bosettere (settlements)! Paa alle toppene var det bosettere. Du kunne kjenne dem igjen (saann utover at folk i bussen fortalte oss) paa de de borglignende bygninger og/eller gjerder som omringet disse. Det var rett og slett provoserebde aa se hvordan hver topp rundt enhver palestinske landsby/by var omringet av israelske bosettere som igjen var beskyttet av store mengder IDF soldater. Det er, slik jeg ser det, hele problemet med Vestbredden; bosettere, sponset og velsignet av Israel. Som mannen ved siden av meg i taxien paa vei tilbake til Ramallah sa; det er to myndigheter i VB, bosettere og IDF. IDF er der for aa beskytte disse bosetterne, og gjor livet surt for alle palestinere i VB. I dag er det rundt 250.000-400.000 bosettere i VB, og ser man paa kartet over Vestbanken kan man se hvordan de spiser seg inn i VB. Langs hele Jordan elven, som er det mest fruktbare omraadene i VB, og fra Jerusalem og ostover er det saa mange bosettere at de nesten deler VB i to.

Nablus var ingen fest. Rabie ringte oss aldri og ga oss ingen kontakter. Byen var mye storre og minte meg kraftig om Mostar (Bosnia), som er omringet av hoye topper paa hver side. Etter aa ha vaert i Jenin, hvor vi var fokus for all oppmerksomhet og deretter komme til en by hvor ingen brydde seg om oss i saerlig grad, var Nablus en nedtur. Etter aa ha spist rikelig med knafeh, en dessertlignende sak laget av geiteost, som Nablus er verdenskjent for, bestemte vi oss for aa komme oss av gaarde. Vi hadde egentlig allerede bestilt et rom, men avbestilte det (kosta oss 1/3 av prisen) og reiste sorover mot Jerusalem. Det tok sin tid.

Vi kjorte taxi til den kjente Hawara kontrollposten. Den maatte vi krysse til fots. Jeg maa innromme at jeg hadde forestilt meg den langt storre enn det den var, men den foraarsaker nok frustrasjon og og ligger utrolig klumsete til paa vei ut av Nablus. Israelske flagg veiende langs hele kontrollposten, midt i VB, kan i seg selv virke svaert saa provoserende, men det hele gikk greit. Jeg maatte vise innholdet i sekken min, hvor jeg klarte aa skjule det lille palestinske flagget jeg hadde faatt i Jenin, saa var det en ny taxi mot Ramallah. Etter 20 min. var det en ny kontrollpost (Zaatara). Gikk greit. Etter en liten halvtime fra Hawara var det ennaa enn kontrollpost (Atarra), ironisk nok samtidig som det ble annonsert på radioen at Israel jobber med aa gjore reisene enklere for palestinerne. Kontrollposten gikk i og for seg gikk greit, men jeg klarer ikke aa glemme maaten soldaten ba oss om aa vise passene etter at han saa at det var utlendinger i taxien. Passport! skrek han til oss i en svaert saa aggressiv tone, selvom det samme kunne ha vaert oppnaad med en langt hofligere tone. Det var kanskje det som har irritert meg mest i de kontrollpostene. En ting er at de eksisterer langt inne i de palestisnek omraadene, men deres framtoning er i tillegg saa unodvendig uhoflig. Det er noe jeg har lagt merke til; uansett hvem du snakker med i palestina, det vaere seg politi, militaer, sivilie som alle selvsagt kikker svaert saa skeptisk og mistenksomt paa deg, losner helt opp og smiler i det du sier assalam-u-aleikum, men det samme er paa ingen maate tilfelle med israelere, og i hvertfall ikke med soldatene. Den eneste soldatene som hevet sin haand og svarte paa mitt Shalom med et smil om munnen var ved Hawara. Utenom det er mitt inntrykk at de stirrer bare enda styggere paa deg hvis du sier Shalom, det vaere seg politi, militaeret eller sivile. Merkelig nok.

Fra Ramallah var det ny buss/maxitaxi til Jerusalem. En tur paa 30 min. tok over en time, grunnet kontrollposten ved Qalandia. Da vi stoppet der, reiste alle mennene seg automtisk seg og gikk ut av taxi'n, for de maa gaa manuelt gjennom kontrollposten, mens folk med Jerusalem stempel, eller utlendinger som oss kunne bli sittende. Det var 5 maxitaxier foran oss, og 3 bak oss som alle ble tomt for vi kjorte gjennom kontrollposten. Vi fikk besok av en soldat inn i bilen som saa paa visumet vaart for vi sto paa andre siden og ventet paa folket som maatte krysse kontrollposten manuelt. Det tok sin tid... Omsider var vi framme i Jerusalem, hvor jeg betalte skyhoyt for taxi'n til aa komme meg til bussholdeplassen for aa ta bussen til Tel Aviv.

Det forer meg over til et nytt kapittel av mine opplevelser de siste timene; uhofligheten. Har vaert litt innom det, men maken til uhoflighet skal man lete lenge etter. Tonen og humoret er helt annerledes her enn i Vestbredden. Service er ikke den beste siden av noen i de arabiske landene, men maken til dette har jeg aldri opplevd for. Fra bussjaforen, taxisjaaforen, hotellet og til og med servitrisen paa restauranten. Det hele faar meg til tenke at de uhoflige soldatene ikke var uhoflige fordi de var soldater, men fordi de var israelere?? Jeg har aldri folt meg saa uvelkommen i et hostell noe sted gjennom hele min tur som ved dette hotellet. Noen finner det sjarmerende har jeg skjont. Den israelske (ikke)servicen, hvor de skriker what you want?, for de smeller en eller annen melding skal visst ha en sjarm ved seg, men det var litt av en overgang... Det forsteinntrykket har forbedret seg noe naa etter at jeg har vaert i noen timer, men de forste par timene var jeg klar for aa pakke sammen og reise tilbake til Jerusalem, men her er jeg naa, i Tel Aviv, 2 dager for jeg skal hjem igjen, og det hele er over.

Maa innromme det er utrolig surt aa ikke kunne forstaa noen av skiltene/plakatene som henger rundt omkring, og ei heller faa kunne faa snakket mer arabisk, som jeg personlig (og etter mange komplimenter) folte jeg begynte aa kunne dagligdagstalen i...

Maqluba!

2007-12-30T19:09:00.000+01:00

Det fantastiske med politikk er at det alltid finnes to versjoner. Av en og samme hendelse. Etter turen til Hebron maatte lordagskvelden selvsagt tilbringes ute blant israelsk ungdom i New Jerusalem. Gatene var smekkfulle av mennesker og det var svaert saa god stemning. Nesten ingen soldater aa se og det var omtrent som aa vaere et hvilket som helst sted i Europa. De fleste rundt oss snakket til og med engelsk selv om de fleste var lokale, men amerikanere var godt representert. Ved ett tilfelle dultet jeg borti en av guttene som satt i baren. Jeg skvatt til og sa unnskyld, som vanlig egentlig, men som jeg sa til mine venner: Etter aa ha sett saa mange israelske soldater med sine enorme vaapen, er jeg redd nesten enhver israeler. Dette horte denne unge mannen og sa at det maatte jeg ikke vaere. Verken av han eller de andre soldatene.

I folge han er IDF nettopp det navnet tilsier; defence force. Det er Israel som er under angrep, fra spesielt Hamas og andre militante, og ikke motsatt. Militaeret forsoker aa holde fred og ro, mens det er de militante gruppene som ikke onsker fred. F.eks. sendes det daglig raketter til byer nord for Gaza, hvor mennesker faar svaert kort varsel til aa komme seg til et bomberom eller risikere aa bli skadd eller do. Han viste til FN resolusjonen i 1948 (en arabisk stat, en jodisk stat og en Jerusalem som internasjonal sone) som Israel godtok mens det var de arabiske landene som ikke ville godta den, og gikk til krig motIsrael, en krig Israel paa mirakulost vis (hans ord) hadde vunnet. Hvorfor skulle Israel naa gi opp de omraadene? Eller hva med Egypt som mer eller mindre ga bort Gaza til Israel, fordi de ikke ville ta de omkostningene omraadet innebar. Det siste kunne jeg vaere enig med han i. Palestinere, overalt hvor jeg har vaert, blir behandlet som kyr. I Libanon f.eks. er de "laast" inne i sine leire helt avskaaret fra storsamfunnet. De kan ikke arbeide der og har heller ikke muligheten til aa bli libanesere. Det er jo allmenn kjent at mange libanesere skylder paa palestinerne for blodige borgerkrigen, med det hatet det innbaerer overfor palestinere. Syria er ikke noe bedre. Situasjonen er noe annerledes i Jordan, men Jordan har sine svin paa skogen i forhold til palestinere fra70-tallet. I Saudi Arabia faar de vaere saa lenge de har en jobb eller en garantist, og blir kastet ut det oyeblikk de ikke lenger har det. De arabiske landene har kanskje ikke bygd hoye murer og tvinger dem kanskje ikke gjennom kontrollposter, men de bor absolutt ta et kikk paa egen behandling av palestinere for de anklager Israel for umenneskelig behandling av palestinere. De vil kanskje hevde at det er Israels "skyld" at de er der i utgangspunktet, men folger man resonnementet til min samtalepartner stemmer ikke det helt heller.

Nok om det.

I dag var vi (ny gjeng i dag; en briter og en singaponeser (?)) i Ramallah. Fin by. Ikke saerlig turistifisert, men saa er det ikke mye aa se der heller. Var paa graven til Abu Ammar (Arafat), og forsokte til og med aa faa hilse paa Abu Mazen (Mahmod Abbas). Vi var svaert naere. Vi fikk lov til aa passere to ulike vaktposter for vi ble stanset. Da var det bare par vegger og tre fire AK47 igjen som skilte oss. Det var, merkelig nok, ikke godt nok at vi bare onsket aa hilse paa han. Han var til stede, men vi kunne ikke gaa inn til han. Det var litt bittert, saerlig naar vi forst hadde faatt passere to kontrollposter allerede. Ja ja, det var verdt et forsok, og soldatene var greie nok aa chit chate med.

Paa vei tilbake fra Ramallah var vi en tur innom Qalandia flyktningsleir rett utenfor Jerusalem. Av de flyktningsleirene jeg til naa har vaert i, saa var denne av en langt hoyere standard. Brede veier og nok av rom aa boltre seg paa. Menneskene var ogsaa desto hyggeligere. Vi ble guidet rundt av en liten unge, som pekte paa ulike settlements og fortalte om skyteepisoder osv. Paa vei ut av leiren, og for aa gjore vaart for aa hjelpe okonomien i leiren, satt vi oss paa en liten "cafe", egentlig bare et stort rom med bord hvor det ble servert te og kaffe, og mulighet for kortspill og annet morro, for en te/kaffe. Hyggelig det.

Det var mange som var innom vaart bord og forsokte aa samtale med oss, men begrenset engelskkunnskaper hos dem, og vaare manglende arabiske kunnskaper reduserte samtalene kraftig. En av dem var mer ivrig enn andre, og ble sittende sammen med oss. Da cafeen ikke hadde toalettfasiliteter, og han selvsagt bodde rett ved siden av, fant vi oss plutselig hejemme hos han. Vaart forsok paa aa hjelpe okonomien hadde allerede mislyktes da det ble nektet aa ta i mot penger i fra oss. Vel, hjemme hos mannen, Abu Nidal, var det utrolig rart aa vaere. Prat om lost og fast, hvor jeg (!) ble brukt som tolk, med de konsekvensene det hadde paa kommunikasjonen, men jeg tror vi alle forstod hverandre godt. Hilse paa barn, kone og selvsagt maatte vi bli til middag. Kan man si nei til noe slikt? Time senere satt vi foran et gigantisk fat med Maqluba. Masse ris med ulike gronnsaker i bunn og med en haug med kyllinger paa topp, salat og yoghurt. Ogsa saa utrolig godt. Selv om det var satt tallerkener der, fikk vi aldri brukt de og bedt om aa spise fra fellesfatet. Alle fra hver sin side. Heldigvis fikk vi skjeer. Vi spiste og spiste og spiste. Helt fantastisk.

Abu Nidal, med sine 10 barn, hvor ca. halvparten var gift, og han ene (eldste) var i fengsel, usikkert hvorfor, var egentlig fra Jerusalem og var flyktet til Qalandia etter 1948. Tidligere hadde han vaert rorlegger, men var naa pensjonert. Hans gronne id-kort gjorde at han og hans familie ikke hadde tillatelse til aa reise inn til Jerusalem lenger. Slike ting er trist aa hore, men det var godt aa se at par av barna hans hadde jobb, og den yngste paa 15 som vi i all hovedsak snakket med, gikk paa skole med en drom om aa bli en advokat. Saa paa bilder av ferien hans i Dubai og Cairo og denslags. Etter teen klarte vi til slutt aa takke for oss, selv om tilbudet om aa sove over selvfolgelig var presentert, og etter en liten spasertur til kontrollposten var vi atter paa vei til Jerusalem etter en nok en begivenhetsrik dag!

I dag venter Jenin og Nablus.

Al-Quds

2007-12-29T17:36:00.003+01:00

I like it really well in Jerusalem, Al-Quds. The green spots I so sorely missed in Syria are plentiful here, but the goal of the day yesterday (Friday) was not a green spot, but Friday prayers in the Dome of the Rock. On the way to the mosque I tried to learn to respond “Aiwa, Alhamdulillah” to the question Are you a Muslim, I knew I would get. I miserably failed a long time before I reached the mosque, when a kid asked me that question, and the only thing I was able to mumble was a unclear “yes”. Neither the child nor myself was convinced by the answer.

When the Israeli Police Officer repeated the question by the gate of the mosque, my “yes” was not good enough as an answer. I had to recite Surat Fatiha (Opening verse of the Quran) for the policeman to prove my Muslimism. That was not a problem, for after all, Ana mish Kafir!

I was confronted with that question several times once inside the Complex it self, but I had become good in this by now, and was pretty happy with my convincing Aiwas, and Alhamdulillahs.

Unfortunately, only women were allowed under the golden dome, so I never got in there, but sat in the sun and listened to the Koran being recited over the loudspeakers. It was beautiful. Despite my lack of religiosity, there is something special about these places. After an hour or so, it was time for prayers. That is something I would recommend to all my Muslim friends; Friday prayers in Al-Aqsa Mosque. There is something unique when 2000-3000 (I have no idea how many there were) men answer with Aamin in chorus after the imam has read Surat Fatiha. Just beautiful.

So, there I was, regretting all my sins and enjoying every second, but… Unfortunately, all the holiness of the moment was completely ruined seconds after the prayer was over. For, immediately after the prayer people gathered in different groups and different personalities preached to them about, God knows what.

I was told that one man who had around 20-30 as his audience were from Hizb al-Tahreer, while the Salafi gang gathered in the other corner. That’s fair enough. What, however, was discouraging was the group of people standing and loudly arguing about something. In my Hamas and Fatah world, the dispute, or literally a fight, was all about that on. It was certainly not. I was told that there were disagreements about religious movements. It all went really bad when a new sheikh gathered a new group of audience in front of him and some of what he said apparently did not fell in taste for some of the audience, as they stormed his assembly. They never came up to this sheikh, but it was straight out ugly to stand there and watch people fight inside al-Aqsa mosque, which minutes earlier had had a solemn and beautiful atmosphere.

One single attack did of course not stop this controversial Sheikh, who obviously had spoken negatively about all religious schools, claiming to be the only one righteous, while his opponents were held again on the side while shouting things against him. The attacks against his congregation came in different waves but each time they were dragged away by the Sheikhs bodyguards and others, and kept standing on the side shouting at him. The sad thing was how the fighting resulted in completely ignorance about getting in the mosque with their shoes on, nudging others who were reading the Koran and the even had the nerve to ask the people reading the Koran to move away. Of course, I had to watch it all, getting increasingly depressed. Could such a thing happen in a Church?

I got the answer later in the evening. Apparently there had been a fight in the Church of Nativity in Bethlehem few days in advance, when the priests from the various factions had fought each other about something meaningless. What is it with us human beings?

Later, I talked with some local shop owners and it was almost touching to hear them talk about the great Caliphate. But they had no answer when I asked why the Caliphate was absent when we already have Islam? What's more does the Islamic revolution need? Of course, they could point to the U.S., and the corrupt governments, as the cause, but what comes after them (except the great utopia of the Caliphate) they did not have a good answer to.

We were supposed to take a trip to Bethlehem today, and the Wall we had to pass is a story for itself (ironically with a huge banner hanging at the entrance stating: Peace be with you), and various works of art on the wall describes the shameful of it. "Enjoy Israel, the best country in the world," said the guard, uninspired in the microphone from his booth as we passed the metal detector in the so-called terminal through the wall between Jerusalem and Bethlehem. We had been standing in line for ten minutes but of course we, an Australian, an American and me were waved ahead and sent through the checkpoint while the queue behind us was still several meters long and who weren’t that easily let through.

I could have agreed with the military guard that Israel is the greatest country in the world, for it is indeed a beautiful country, had it not been for the reality it has created around her. I was shocked by the number of soldiers in Lebanon's streets, or people with weapons in the Palestinian refugee camps, but never have I seen so many soldiers, as much weapons, as here in Israel.

Even though surrounded by a horrible grey wall, the life on the other side of it, Bethlehem in our case, the daily life went on. Although my American travel partner, with his sick sense of humor, thought that the Mexico wall was cooler, higher and was slightly disappointed that there was no tax shops in the terminal (although illustrating a point, the wall does not split two countries).

The wall is often justified by the sharp decline in numbers of suicide bombers, but it may have been that more conciliatory and permanent measures would have been more effective against suicide bombers than a wall cutting through a city. The wall is no solution to the basic problem, the occupation, only a short-term solution to another problem, suicide bombers. The cause of the suicide bombers, the Palestinians’ hatred, their rage will only increase. It may be that Israel lives well with constantly building more and higher walls, but then, she will never be entitled to decorate herself with the best country in the world.

We got an even worse glimpse into the daily lives of Palestinians, when we decided to take a trip to Hebron after visiting the Nativity church. It was a half an hour bus ride (along with a Palestinian who thought we should give him money, uncertain for what reason) to Hebron. In the streets of Hebron the soldiers stood even closer than in Jerusalem. Perhaps not so surprising considering the shooting incident the day before when two Israeli hikers were shot dead.

The checkpoint next to the Abraham Mosque was, for us, pretty easy, but for the Palestinians who didn’t walk as quietly as us through the turnstiles had a bit tougher time. The American with me had his “humorous” moments when he angrily stated: “What’s taking it so long?” Well, the Palestinians go through this every day; I tried to make him reflect. “They seem to be quite all right with it”, he hissed, looking at the quite line in front of us. Well, when you have done this over a longer time, you kind of get used to it. “I wouldn’t. It’s still a ghetto”. Well, they are probably not so happy either. “I’m not happy of standing here”. Hm. (Definitely an odd screw, and one may wonder why he was on our trip, but he lived in the same hostel, and when someone asks to join you on your trip, it is difficult to say no. It comes with the story that he financed his entire tour with the sale of smuggled (!) marihuana...)

The Mosque, with the tombs of Abraham, Sarah, Isaac and and many more was well guarded and split in two; A Jewish and a Muslim section. When asked about our religion the American claimed to be a Jew. This meant that I could not go to the Jewish section and the American not to the Muslim apparently because Jews were not allowed in the mosque and vice versa. American started arguing with the guard "I can be a Christian if you want to." The soldier just shook her head, and when I said that there was nothing on me that implied that I was a Muslim, we were all allowed to go to the Jewish part, but she changed her mind and suddenly no tourists were allowed to go in the Jewish part that day. Instead we went to the Muslim part of the mosque, and it was amazing. Even the American who days before had expressed himself very condescending towards religion, religious buildings and people who loved to visit these (I’ve had more fun inside a pussy than inside a church) was suddenly thrilled when he learned that the tombs of historical People like Abraham, Isaac and their wives were in front of him.

On the way back towards the bus back to Jerusalem, I was some meters behind my friends due to call from nature, and suddenly found my self behind a platoon (?) of soldiers who was foot patrolling the old Sooq. As I was walking pass them I thought that the worst spot to be was next to soldiers since they were most exposed to firefights, and set up the pace. I shouldn’t have done that. Stop! Where have you been, what have you done, etc. There are never cameras or cameramen available when I need them.

I will not brag being very tough, as I stood surrounded by eight IDF soldiers who looked highly suspicious on my passport and my whole existence. We were standing in an open space, and on the roofs around us there were other soldiers keeping an eye on me as well. It all went calm and quietly, although I thought they could smile a bit or at least answer me politely when I left them with Shalom.

Hellige land..

2007-12-27T19:42:00.000+01:00

Jula er (endelig) over, og mens alles oyne er rettet mot Pakistan med tanke paa dagens hendelser, har jeg selv inntatt det hellige land. Fikk nyheten om attentatet paa Bhutto mens jeg satt i passkontrollen ved Allinby overgangen, og ble noe sjokket. Naa hadde ikke jeg mye til overs for Bhutto som politiker, men det betyr ikke at jeg gleder meg over hennes dod. Det er en trist dag for Pakistan, og det lille som er der av demokrati.

Etter planen skulle jula feires i Betlehem, men jeg tok en spontan endring i planene, og reiste til Petra forst. Det var bra. Veldig bra. Naa er ikke jeg kjent som en kulturelsker, men det var et fantastisk syn, ogsaa var det jo saa fin sol! Var i Jordan i 3 dager, og det er ikke mye aa skrive hjem om, utenom Petra, men det klarer jeg neppe aa sette bedre ord paa det enn det jeg allerede har gjort. Det ble en fin jul med mye gaaing og mye klatring. Saa fikk jeg vaert en ordentlig turist med kulturopplevelse ogsaa.

Fikk et litt ublidt mote med Jordan, da jeg i passkontrollen mellom Syria og Jordan var dum nok til aa nevne at jeg etter Petra skulle til Jerusalem. Hvafforno? Det var nesten uhort. Jeg maatte pent vente. Passet ble grundigere sjekket, flere kontrollorer ble innblandet, og etter at jeg spilte muslimkortet mitt (jeg vil be fredagsbonnen i Haram al-Sharif), og fikk hintet om at jeg halvveis var deres kollega i norsk immigrasjon (you work in immigration? Yes. With passport? No, asylum) sammen med min fransk-algerianske venninnes arabiskkunnskaper, klarte jeg til slutt aa faa det nodvendige stemplet.

Etter et dogn i Petra var jeg klar for det hellige land paa onsdagen. Med sommerfugler i magen satt jeg i taxien paa vei til kong Hussein brua. Da jeg ankom brua i 4 tiden, fikk jeg den nedslaaende beskjeden om at grenseovergangen var stengt. Provde aa vifte med det rode passet, men det var ingen bonn. Grensa var stengt. Hm. De skulle absolutt sende meg til en annen overgang, Sheikh Hussein overgangen (den finnes!), og et lite sekund sa jeg vel ja til aa bli kjort dit, men tok meg heldigvis igjen, for naar jeg sto 100 m. unna Allinby brua, skulle jeg soren meg krysse den ogsaa. Det ble en ufrivillig overnatting i Amman, ogsaa var jeg nok en gang klar for aa komme meg av gaarde dagen etter (i dag). Fortsatt ville alle jeg spurte sende meg til Sheikh Hussein grensa, og jeg maatte stadig gjenta La! malik Hussein! men naar de saa det rode passet saa fikk jeg aaah.. mish mushkil.

Denne gangen var jeg litt mindre spent, men naar jeg satt paa bussen paa den jordanske siden og det snart var klart for avgang, maa jeg innromme at jeg var utrolig spent. Jeg gledet meg stort til aa endelig krysse den brua jeg har mast om til mine sokere i snart et halvt aar. Det var jo nesten maalet med hele turen. Denne brua. Allinby brua, med tre kontrollposter og det hele. Det eneste triste var, her som ved flyktningsleirene i Libanon, at det var "umulig" aa faa tatt noen bilder. Forsokte aa ta et bilde av bussene, men ble ropt etter av noen soldater for jeg fikk tatt bildet.

Bussen kjorte inn paa en vei paa et ode omraade, og jeg ventet i spenning paa brua. Forst kom (etter skjema, bare motsatt) en kontrollpost (jordansk), hvor utreisepapiret (kostet meg 5 dinar) ble samlet inn, og bussen fortsatte paa veien i ingenmannsland. Langt langt borte kunne jeg skimte Dodehavet (da har jeg "sett" det ogsaa) og jeg fortsatte aa vente paa brua. Plutselig var det der, og jeg kunne ikke la vaere aa flire. Jeg tror til og med jeg viste noen tenner; for greit nok at jeg hadde fatt med meg at jordanelva knapt kan kalles en elv (det var saavidt det var noe vann under meg), men den brua burde heller ikke kalles en bru. Den hadde riktignok store, flotte gelendre paa hver sin side, og fra litt avstand saa den baade stor og fin ut, men den var toppen 5-10 m lang!! Jeg flirte hele veien inn til Israel, som var par hundre meter lenger inn etter en ny kontrollpost (israelsk) som vi bare kjorte gjennom uten stans. Hele turen fra jordansk side til Israel hadde tatt 15 min. inkludert stoppet ved den jordanske kontrollposten.

Saa kom den store proven. Aa bli funnet verdig besok i Israel. Gjennom metalldetektoren. Gikk greit. Inn i en annen superfancy maskin, hvor en damestemme sa noe, for det ble blaast luft paa meg fra topp til taa fra noen dingser som var i den Star Trek liknende maskinen. Det var som om jeg ble desinfisert. Utrolig merkelig, og jeg har aldri sett noe liknende. Ikke vet jeg hva det ble brukt til, og ikke turte jeg aa sporre. En brittisk bekjent paa hotellet jeg bor paa svarte folgende paa sprsmaalet om han visste hva det var: "just a fancy machine to scare the hell out of people". Gud(ene) vet om det faktisk er slik. Etter maskinen skulle jeg vise passet til dama som passet paa maskinen, og selvsagt var jeg den eneste som ble bedt om aa vente. Ittj no problem. En annen dame kom (det var bare damer som jobbet bak alle skranker og luker, den ene penere enn den andre, ikke ulikt asylavd. i Udi, bare at de her var fullstendig blottet for smil), tittet gjennom passet, gikk inn paa et rom med det, kom tilbake og ba meg fortsatt vente. Saa kom en smellvakker jente i sivilt og ba meg folge henne. Naa saa jeg for meg et lukket rom, bak en pult og det hele, men jeg ble bare tatt med til siden, satt paa en stol, mens hun sto foran meg, med sine boots opp til kneet, en kul jakke og langt krollete haar og presenterte seg som Israelsk Security Service og at hun skulle stille noen sporsmaal. Noe saerlig mer premisslegging var det ikke. Why do you wanna go to Israel? Why now? Why not 3-4 year ago? Dont you wanna spent the holidays with your family? Litt merkelige sporsmaal synes naa jeg, men det var greit aa svare. Maa innromme at selv om jeg ikke hadde noe som helst aa skjule var jeg nervos. Drit nervos. Det saa hun jo; Why are you shaking? Selvsagt kunne jeg ikke innromme at jeg var nervos, og ei heller kunne jeg si at det var fordi hun var saa pen, saa jeg skyldte paa royken. I smoke too much. Hun godtok svaret, og hun skjonte vel etterhvert at jeg ikke var den skumle skurken, saa jeg fikk en litt lengre premisslegging, og litt flere smil (Im asking you these questions because of the political situation), selv om jeg fikk klar beskjed om aa ikke lyve om mitt evt. medlemskap i noen anti israel organisasjoner (We have the papers to check this)... Etter noen "obligatoriske" sporsmaal om hvorvidt jeg skulle overlevere noe fra noen, mote noen, hadde med meg vaapen osv, saa ble jeg sendt til den vanlige passkontrollkoen.

Der kom mer eller mindre de samme sporsmaalene, og det pinligste var kanskje at jeg ikke husket hva min bestefar het. Hallo? Han dode naar far var 8. Men, maa si, hadde en asylsoker kommet og ikke husket/visst navnet paa sin bestefar hadde jeg ikke akkurat smilt av det. Ikke kunne jeg navn paa noen familie i Pakistan. (I call them just uncles and aunties). Litt usikker paa hva de skulle med email adressen min, men utover det var det ikke noen overraskende sporsmaal. Saa var det venting. Lang venting. Jeg var nok blant de absolutt siste fra den gruppen som ankom med bussen som fikk igjen passet, men jeg hadde ikke daarlig tid. Det var flere andre som var langt mer utaalmodige (og ampre) enn meg, men de fikk klar beskjed om aa sette seg ned igjen. Jeg satt naa der og leste i min bok og koste meg med mine Snickers. Saa ble jeg ropt opp, og endelig fikk jeg et oppriktig smil da passet ble stemplet og jeg sa takk (paa norsk, faktisk)! Selv security service dama (fortsatt smellvakker) smilte da hun saa meg forlate lokalet med bagasjen. Det tok bare 3 timer! Og var saa absolutt ikke sa vanskelig som jeg skulle ha det til.

Saa var det taxi inn til Jerusalem. Det var en spesiell folelse aa kjore inn til Jerusalem, komme ut av en tunnel og se Haram al-Sharif straale i solnedgangen. Noe storre inntrykk har jeg ikke fatt av byen, men det tar jeg igjen i morgen. Da er det fredag, og jeg gleder meg stort til fredagsbonnen. En uke igjen av turen.

Ahlann wa sahlann

2007-12-23T22:29:00.000+01:00

Hvorfor er det alltid umulig aa oppdrive en liten gronn flekk hvor man kan sitte og nyte en bok i utlandet? Hvorfor er alle fontener og grontarealer plassert i et veikryss? Hva skal det vaere godt for? Bilistene som knapt ser fotgjengerne, og som kjorer som om de var forfulgt av onde demoner kan da umulig trenge en fontene til aa pynte veiene for seg. Jeg skjonner det ikke. Like lite som jeg noen gang vil forstaa statsledernes behov for aa ha portretter av seg hengende overalt.

Vel, utover den lille frustrasjonen og skuffelsen over ikke aa ha funnet en park hvor jeg kunne site i sola og nyte en sigarett og en bok, eller en cafe med te/kaffe i tillegg, er jeg godt fornoyd med mine siste to dager i Damaskus, Syria. Letingen etter en park/cafe i dag endte med at jeg satt meg paa en trapp foran en lukket port, med utsikt mot en noksaa braakete vei og masse forbipasserende som saa rart paa meg der jeg satt paa trappa og gjorde et forsok paa aa lese og gomlet i meg en flafel samtidig. Jeg satt i det minste i sola.

Jeg la lista kanskje litt vel hoyt i mitt soken etter en cafe. Det skulle ikke vaere hvilken som helst cafe, den skulle helst ha uteservering hvor jeg kunne sitte i sola. Faktisk er kanskje det jeg har funnet vanskeligst med aa reise alene og vandre gatelangs i ukjente byer alene; aa bestemme seg for et sted aa sette seg. Det er alltid et haap om aa finne et bedre sted, med koseligere vegger, bedre bevertning, bedre utvalg av varer og ja, kanskje til og med sotere jenter. Det endte denne gangen med en trapp og en flafel.

Jeg fikk naa slikket noe sol, selv om den her i Damaskus er langt unna den sola jeg hadde forventninger til aa finne i Midtosten. Det er noe falskt over den, noe kraftlost. Den er der, lyser opp dagen, men klarer aldri helt aa faa tak paa dagen og varme den. Men det har vaert godt over 10 grader i Damaskus saa jeg skal kanskje ikke klage? Dessuten var jeg forberedt paa at det ikke var saa veldig varmt i Damaskus, men at det skulle vaere saa kaldt paa kveldstid som det faktisk har vaert de to nettene jeg har vaert her var jeg ikke helt forberedt paa. Den forste natta sov jeg med skjerfet surret rundt orene og med klaerne paa.. Det var veldig saert aa reise helt til Midtosten fra kalde nord, og fryse!

To dager har jeg naa vaert i Syria. Et land som byskt ble plassert i ondskapens akse av Bush for noen aar tilbake, og til tross for trafikken, braaket, stresset, slitsomme ansiktet til Bashar overalt, skjonner jeg veldig godt hvorfor saa mange av mine venner er saa glad i dette landet og denne byen. Trafikken er naa ganske lik andre steder som Libanon, Egypt m.m., men det er forste gangen jeg opplever at fotgjengeren sier sorry for aa ikke ha sett bilen, og ikke motsatt. Saert for en nordmann... Ondskapen derimot har jeg sett lite til. Folk titter, men aldri ondt eller mistenkelig, og det er en helt annen stemning i gatene, selv paa kveldstid, enn f.eks. i Istanbul. Byen er vennligheten selv. Ahlann va Sahlann er det mest brukte ordet, og brukes av alle hele tiden.

De to dagene jeg har vaert her har jeg bare vaert turist, uten maal og mening. I min verden betyr det aa sove lenge, vandre rundt i gatene og slappe av. Tok folge med noen franskinner i gaar og var en tur innom palestinske kvarteret Yarmouk hvor UNRWA skolen maatte avlegges et besok, det kristne kvarteret, gamlebyen med markedet og Ummayademoskeen. Hadde salat Maghrib der, og det var noe skuffende aa oppleve at det ikke var flere som var med i bonnen. Det blir ikke noe god stemning naar det er flere mennesker som vandrer rundt i moskeen som turister under bonn enn det er folk som ber. Kunne like gjerne vaert i moskeen i Oslo, liksom.

Landet er full av historie og severdigheter, men med mine planlagte tre netter var det aldri meningen at jeg skulle sette meg inn i landets historie, kultur, politikk eller noe annet. Det var bare et mellomstopp.

Var ute med noen arabiskstudenter jeg hadde truffet i Beirut og spiste middag. Morsomt. Traff bl.a. en svenske og hadde en hyggelig chit chat med han. Han skjonte aldri hvorfor alle nordmenn var saa sykelig opptatt av Cornelis Vreeswijk og hver gang de traff han attpaatil skulle synge Cornelis. Jeg hadde intet godt svar. Vaar tyskpalestinske venninne lurte paa om Norge og Sverige likte hverandre. Joda, sa jeg, selv om de nok er litt snurte. De regjerte over oss i over 50 aar, men saa skilte vi oss fra dem, gikk vaar egen vei, fant oljen og ble styrtrike. Svensken forsokte seg med at de var langt bedre paa alle felt. De hadde musikken, bilene, teknologien, ikea osv, "but you dont have oil," repliserte jeg fornoyd. "Yeah, and we dont have troops in Iraq!" Der fikk jeg den. Selv om det var godt aa kunne si at det hadde ikke vi heller lenger, saa var det et kraftlost forsvar. Han vant nok den duellen.

I morgen skal jeg videre. I folge planen skulle jeg allerede ha reist til Vestbanken, men har gjort min forste spontane endring i planene. Naa skal jeg forst til Petra for jeg krysser Allinby brua til Vestbanken. Dermed blir det ikke jul i Betlehem som planlagt, men naar det aldri ble noe ordentlig Eid stemning selv om jeg vari Midtosten, saa jeg ingen grunn til aa stresse med aa naa julestemningen, naar det var folk fra hotellet som skulle til Petra. Jeg skulle jo til Petra uansett etter Vestbanken, og det er greit aa ha folge naar man forst reiser dit. Men jumma skal fortsatt leses i klippemoskenne paa fredag (inshallah)...

The dream of Palestine

2007-12-21T22:13:00.004+01:00

While sitting in Syria my heart and mind have remained in Lebanon. Not only because of its natural beauty, but because the impressions of the last day were overwhelming. My Facebook status last night stated: "Kamil is living as a Palestinian Refugee in Ein al-Hilweh.” But, it was a truth with a need of a strong adjustment: I was never a refugee.

The last night in Lebanon was in other words spent in a well-known Palestinian refugee camp in Lebanon. "The worst camp in Lebanon" had my hotel host in Beirut told me, "You must promise to be careful," a friend plead, and even my boss in Norway had sent a message recommending to contact the embassy before the trip. I might have exaggerated and given the impression that I was going there by myself, but I wasn’t. I stayed in Ein al-Hilweh with a Palestinian family I got in contact with before my trip to Middle East.

Even though difficult to describe the impressions, I’ll give it a try from the beginning:

I was picked up by Abu Sharif, (the husband of my contact), after the bus ride from Beirut to Sidon/Saida (South of Lebanon). We drove to the camp, app. 5-10 min. from Saida station, and came to a "gate" or Lebanese military checkpoint. In the south, the Lebanese army is not allowed to enter the camps opposed to the camps in the north, and therefore, all entering and departures from the camps are firmly checked. I had applied for a permit in advance, so everything should be in order, but it of course wasn’t. There had been a mix up with my permit, and it turned out that I had permission the night before, and not this night. It did not help with ever so little sweet talk, plea or begging, I was simply denied access. Abu Sharif told me to wait there while he drove in and checked what was wrong.

There I was at the checkpoint outside Ein al-Hilweh in the company of two Lebanese soldiers with their M16’s (what do I know?) And all my "prejudices" against the camp had already come true, even if the soldiers were not particularly scary. They just tried to keep me in company with their questions about everything and nothing. What are you doing here? What business? No business, I answered. No business? No. What would you do? Just look. That answer had just as little impression on the soldiers as it had had at the boys I had met in Burj al-Brajneh refugee camp two days earlier. Are you going on a picnic in the camp? Yes, I said, and we laughed loud all three of us.

Other than this, we just stood there and talked about girls. If I was married or not, if I liked Lebanese girls, Palestinian girls, if I’ll get married in the refugee camp, and so on, and every time a girl passed, regardless of her age, I was asked what I thought about her, but what can you really expect from soldiers in their early 20’s (and many will say, me)?

The wife of Abu Sharif, and my contact in camp, finally came to the checkpoint, called around, and eventually the “misunderstanding” was clarified and I could enter the camp. After the incident in Burj al-Brajneh I didn’t dare taking pictures, so I walked with large eyes, trying to suck every impression and add it to my memory.

On the way to her house, approximately 10 min. of walk, we greeted almost everyone, giving me the impression that she was “somebody” in the camp. The explanation was far simpler. She was born and raised (now in her 40’s), and most of the people we had greeted were her uncles/ aunts/ cousins/ nephews/ nieces, etc. When we finally arrived at home, I found her family, her daughters that is, in their balcony preparing for what I and the soldiers had laughed of only 10 min. earlier; a picnic.

I was served kebabs, lamb chops, hummus, salad, and I began my life as a refugee with an incredible feast.

An acquaintance of the family, one from PF (L?) P was invited for my sake, and I was told that he'd answer all my questions about Lebanon, the camp, etc. He made it perfectly clear that the camp was not scary, even though all the political groups were represented in the camp, and he was very clear on how his party was the only one open to all, loved by all and worked to unite all the political groups. It got a bit too propaganda-ish, and honestly, had little learning value. Fortunately, A cousin, Dr. Hussein (with a doctorate in philosophy) showed up, and it was he who was my company during my stay.

After lunch he took me on a tour, and I was sure that all their claims about safety would soon fall apart. Out on the Upper Street (that was the name), one of the main streets, I saw lots of people. Just people. They did what people do. Shopping, walking, talking, etc. The whole area was, according to Dr. Hussein, controlled by Usbat al-Ansar, a Lebanon-based Sunni fundamentalist group, but the only thing I saw of it was one militant person. He was in return, quite scary. With a long beard, “Osama bin Laden” cape and a monster of a weapons around his neck. He hurried past us, with only me turning around with big eyes. Besides that, there was little indicating tense situation. I did see some more weapons. There were cars that drove by with easily visible revolvers and that sort of thing, but the picture I had with checkpoints on every street corner and heavily armed militants did not manifest it self.

Walking through the Sooq, down to the Lower Street, I saw children and young people running around with their toy guns playing war. They were in return all over the place. But, as Dr. Hussein told me, yes, there are a lot of weapons in the camp. Most people have weapons at home, but it is certainly not the way I had imagined. We walked past the UNRWA schools and went back home for tea, coffee, card games and water pipe.

I was mildly confused. Although Dr. Hussein came with a remark that it was all organized for me, and that it was he himself who was the big boss of the camp, and the most funny thing was how he fooled Abu Sharif, the man in the house, more than me. Or did he?

At home, there was ample time for political talk. The Israel/ Palestine conflict, of course, was thoroughly analyzed. With the danger of destroying my future (career) travelling plans, I think Dr. Hussein’s one question provides a good summary of the discussion: "I was born as a Refugee in 1953, I'm still a Refugee, why?"

I, like the rest of the world, did not have a good answer.

There was not much new that emerged in the discussion. There were arguments, theses, (conspiracy) theories I knew well from before, but it was the first time it became so clear to me that Israel/ Palestine issue can not – if at all – resolve without resolving the question of the refugees. The approximately 300,000 Palestinian refugees in Lebanon, of which over 50,000 (70,000 was claimed) is in the Ein al-Hilweh camp deserve the right to return home, as much - if not more - as the world's Jews, who now face 'home' to Israel.

During the evening I wondered if the situation in the streets was any way different now, after the dark. I could see a strong resignation in the face of the Doctor when he asked if I would like a new trip out? Well… So, out we went. This time accompanied by their youngest daughter (12) on my way to the store to get some eggs. We didn’t go far, but the place seemed, still, safe enough. I cannot refrain from comparing it with Pakistan. The streets of Burj al-Brajneh reminded me of my mother's home village and the streets of this camp reminded me sharply of streets of the town of Gujrat. The reason for the comparison is that even in Lahore, my hometown in Pakistan, I have experienced to be accompanied by a bodyguard with a Kalashnikov to the store across the street and now I was with a 12-year-old - without a Kalashnikov.

The place is safe, as long as you’re known there, or are accompanied by an acquaintance. I would have hardly made it in the streets by my self (well, regardless the fact that I’d never be let in all alone), but the place is safe enough for known and unsafe for strangers. People who are born and raised on 2.4 square kilometers recognize who belongs there and who doesn’t. Even with over 50,000 people living there.

The night came and I stayed up a long time waiting anxiously to hear some shootings, but all I heard was cats, which sounded like kids getting tortured.

The next day, today, Friday, I had nagged to get to Friday prayers. Dr. Hussein’s skepticism was not due to the security situation, but the fact that he himself never prayed. The problem was solved by him following me to some of his relatives/ friends who then followed me to the mosque. This time we went the other way. Up to the north boundary of the camp, to show me how the army surrounded the camp. In front of the checkpoints and the fence stood 20-year-olds with their Kalashnikov keeping guard. Sometimes within the camp, there were security guards, only Palestinians this time. Apparently, answering my question, in order to prevent Molotov bombs being thrown against the army.

Somewhere on the way to his friends, he suddenly turned left, although he initially intended to go straight ahead, and my immediate thought was: Why? What is hidden from me now? It was like he read my thoughts, and said, "to show you some militants." The place on the left had previously been a battleground, and there they were, young guys, in black military like clothes with weapons in their hands. "Exotic" and "bizarre”.

There was nothing special with the Friday prayers. The Imam, a half-creepy young man, talked about Surat Kaferoon, and although I did not understand so much, one can almost imagine what the main theme was. The Imam (sheikh as they call him) had in fact been to both Pakistan and Afghanistan and was even reported missing (dead) for a period of time before suddenly reappearing, but the small hours after the Prayer were more interesting and sad.

We returned to the family I had accompanied, and new people arrived. I was repeatedly presented as: he is Norwegian, Pakistani and actually working in the immigration (which I did) in Norway. I had thankfully scored some points by joining them to the Friday prayers, but felt somewhat uncomfortable with the immigration stamp. It was a little joke about it, of course, but mainly they told their stories.

The family I was with was originally from Gaza and so-called without identity, meaning without ID papers. The family father, a highly respected blind man, told me how he wasn’t able to register neither his marriage nor his children. His children (my age) therefore couldn’t go to any school/ university outside the camp, and that they could barely move out of the camp, all because they did not have ID documents and did not have permission to get new ones.

In short, the family had no future.

The conversation filled me with sadness. Emptiness. Shortly after the visit with the family, I was safely on my way out of the camp, and my life as a Palestinian Refugee was over. The others did not have that luxury. The over 50,000 people will remain refugees for a long time to come, and they will never disappear, just become more. Their children, grandchildren will grow up there, and will never have more than the narrow streets to hang in, play in, drive their scooters in, play war in, and never, never will they forget Palestine.

Why should they?

Burj al-Barajneh.

2007-12-19T14:42:00.000+01:00

Da var ett av maalene med turen oppnaad. Saann utenom aa vaere i Midtosten, sto de palestinske flyktningsleirene hoyt paa min "maa-se" liste. Langt over Petra og annet kulturgreier, og i dag kunne jeg hake ut det forste maalet Burj al-Barajneh.

I folge min kontakt i Burj skulle alt vaere stengt pga. Eid feiring (som det forovrig er lite aa se noe av ellers i Beirut) i dag, og jeg maatte prove aa ringe henne i nesten uke (too late!), men jeg tok en raasjans og tok taxi'n til Burj. Jeg vet ikke helt hva jeg hadde ventet meg, men det jeg fikk se, riktignok knapt en tiendedel av leiren, var nok til aa gi meg nettopp det jeg onsket; et inntrykk, en folelse og en ide om hva livet i Burj-leiren besto i.

Leiren er plassert sor i Beirut, rett ved flyplassen, og er en 5-10 minutters kjoretur fra Beirut sentrum. Taxisjaaforen kjorte meg til "inngangen" til leiren, som paa ingen maate var en inngang , slik jeg hadde sett for meg, med port og slikt, men bare en sidevei fra motorveien fra flyplassen. Derfra begynte min vandring inn i leiren.

Det forste som motte meg - i tilleg til er en overflod av plakater, bannere, flagg, veggmalerier av det palestinske flagget, klippemoskeen, masse slagord og bilder av ulike martyrer, helter og andre ledere som Arafat, Abbas, Sheikh Yassin, Khalid Mashal og gud vet hvem, og det eneste spesielle med det for en kvasikjenner som meg var hvordan bilder av Fatah ledere og Hamas ledere hang om hverandre - var unger i alle aldre som alle hadde gaatt til innkjop av ulike lekepistoler - pistoler, hagler, maskingevaerer og mye annet jeg ikke kan navnet paa, som de lop rundt og lekte krig med. Noen av disse, bl.a. de hagleliknende leketoyene var fylt med kuler, trolig erter, som de skjot rundt med. Dette fulgte meg gjennom hele min times lange tur i leirens smug og gater; Barn, helt fra 3 aars alderen og opp til 12-13 aars alderen, med en eller annen form for lekevaapen i sin haand lopende rundt og leke krig.

Kanskje er det bare jeg som legger for mye i det, for alle barn har lekt krig, men det ble litt tragisk aa folge med paa hvordan de kriget med hverandre i hvert eneste smug, kjempet seg fram smug, etter smug, ja til og med tomme odelagte bygninger ble brukt til "krigforing" mot hverandre. Dette gjaldt kanskje 8 av 10 barn jeg saa paa min loketur i leirens smug og kroker.

I ett hjorne var det saagar satt opp en "militaerpost" hvor en gutt (10-12 aar) satt med en gigantisk leke-maskingevaer rettet innover mot smuget. Da jeg fortsatte innover dit, ble jeg skutt etter x antall ganger, og jeg horte hvordan ertene traff veggene og bakken rundt meg, og et par av dem traff vel den tjukke vinterjakka (!) mi ogsaa. Du var aldri trygg i et kryss, eller foran et nytt smug, for akkurat det smuget kunne det vaere intens kamp om og full skyting i, saa det var lurt aa titte forsiktig inn for man ruslet inn i det.

Det var absolutt eid-stemning i leiren. I de smaa slakteriene langs "hoved"gatene hang (laa) nylig slakta lam, og slakteren var godt i gang med aa tomme dyret for dets innvoller og skjaere kjottet i passende biter, mens modrene ventet paa aa faa med seg middagen hjem. De barna, og det var stort sett jentebarn, som ikke deltok i "krigforingen" koste seg med sporadisk oppsatte husker, pyntet med sminke og nye klaer. Det var Primitive karuseller som enten gikk rundt og rundt eller enkle husker, men til stor glede for barna.

Der vandret jeg, uten maal og mening og var en periode ganske lost i leirens labyrint av et veinett. Veier og veier. Det var trange, bitte smaa smug omringet av 2-4 etasjers hus. Det hele minte meg, helt fra starten av, om min mors gamle landsby Norowal. Det var den samme lukta, de samme trange smugene, om ikke trangere, smaa barn som lop overalt, det samme stoynivaaet men minus kyrne. Hele omraade kunne vaert en hvilken som helst landsby i Pakistan, bare at husene var av murstein og sement. En hvilken som helst landsby, eller min mors landsby i Pakistan er intet daarlig sted aa bo, eller vokse opp i, men kontrasten var enorm i forhold til livet i Beirut ellers.

Noe annet som minte meg om min barndom var alle ledningene som hang overalt. Svaert amatormessig hang de rundt og forte strom fra den ene leilighet til den andre. Det var som mitt og min brors gamle gutterom, hvor min bror, som paa den tiden var en hobbyelektriker hadde hengt opp ledninger i alle retninger til min mors store forargelse. Det var det rommet ganger 100.

Der vandret jeg uten maal og mening, og var en periode svaert usikker paa hva jeg skulle gjore, og hvordan jeg til slutt skulle komme meg ut av denne labyrinten, og tittet. Tittet, og ble selv tittet paa. Litt sporadisk satt litt eldre ungdom (15-18 aaringer) og royket pipe og kikket mistenksomt paa meg, uten at det var ubehagelig. Utenom han ene som sto med lekemaskinpistol i haanda, som saa meg i oynene i det jeg gikk forbi han og sa noe surt noe.

Det var forst naar jeg gikk forbi en slik klynge med ungdommer for andre gang at noen ropte etter meg for forste gang. Jeg forsokte aa late som at jeg ikke fikk det med meg, og fortsatte videre. Den ene av dem kom selvsagt etter og litt usikker stanset jeg. Det var en hyggelig fyr som lurte paa hvem jeg var og hvor jeg kom fra. Det er i slike situasjoner jeg erger meg gronn over at jeg ikke kan arabisk. Det erget meg egentlig gjennom hele turen, men spesielt i leiren, for det reduserte egentlig min vandring til kun titting. Det ble en trivelig chit chat med masse barn rundt meg, men saa satte spraakbarrieren en stopper for videre samtale.

Etter en times vandring, da jeg begynte aa blir litt sikker paa at stedet var trygt, og menneskene hyggelige nok, turde jeg aa bryte mitt selvpaalagte kameraforbud. Det var noen flagg av Qiyada al-amm og andre ting, jeg tidligere ikke hadde turt aa ta bilde av, men naa naar jeg sto foran et enormt Arafat portrett, tenkte jeg at dette maa vaere ufarlig aa ta bilde av. Jeg vaaget meg til og med til aa ta to bilder, og det var bare noen smaajenter som ropte noe til meg. Det kan jeg taale, tenkte jeg. I neste oyblikk sto en mann (30 aarene) ved siden av meg, og lurte paa hva jeg holdt paa med, og hvor jeg var fra. Ana pakistani (ikke alltid man gidder remsa om at jeg er norsk og den greia der...). Det var et godt nok svar, og jeg fikk fortsette videre, og bak meg horte jeg han fortelle smaajentene howa mish israeli (something, something... altsaa han er ikke israeler).

50 meter lenger opp i gata (naa var det en gate) skulle jeg ta inn i nok et smug, og jeg kom meg 2-3 meter inn, for jeg ble ropt etter bakfra av to gutter (22-28). Ja, ja, jeg skal stoppe jeg. Han ene begynte aa snakke med meg, mens han andre forsvant inn dit jeg var paa vei. Hvor skal du? Dit. Hva skal du? Ingenting. Hvorfor det? Se. Se hva da? Leiren. Hvorfor det? Ingen svar... eh... Snakker du engelsk? Nei, bare arabisk. Ookey... Ana tourist... eee... Ana shof mukhayyam. Ikke godt nok, og jeg fikk hore en lang regle paa arabisk, og det eneste jeg fikk med meg var "forbudt", og "her er det fred" eller noe liknende. Forstaatt? eh... Joa. Hvor er alle tolkene naar man trenger dem?

Jeg skjonte tegninga, og jeg ble vist veien ut mot hovedveien igjen. Heldigvis hadde ikke de to gutta vaapen, eller ikke synlige i alle fall, verken ekte eller lekevaapen, ellers hadde jeg sikkert pissa paa meg. Det er noe annet naar soldater stopper deg paa gata i Beirut by enn naar to unggutter stopper deg og spor deg ut i en flyktningleir, som i og for seg er aa anse som trygg, men som jeg har hort og lest mange historier om. Jeg fant ut at det var greit aa avslutte turen mens leken var god, og kom meg ut paa hovedveien.

Fikk jeg noe ut av det hele? Jeg kan jo ikke si, nei, men utenom planene om masse bilder foler jeg at rundturen var en suksess. Skulle gjerne ha pratet med folk om diverse, men det faar jeg ta i morgen. Da skal jeg til Ein al Helwe! :)

Who do they think they are?

2007-12-18T16:08:00.000+01:00

Det var frustrasjon og aggresjon aa lese over min lunsjbordnabos utsagn. Vi snakket om det store militaeroppbudet i gatene i gaar, og hele mannen ble ekstremt aggressiv i tonen. Bafoon! Det var det han kalte dem. Dem og politikerne.

Det store militaeroppbudet i gatene i gaar skyldtes mulig valg av president. Altsaa nasjonalforsmalingens valg av president. Et valg som stadig har blitt utsatt (9 ganger visstnok), og ble det igjen i gaar. Aarsaken til utsettelsen er uklar for meg (det kunne ikke ha vaert sikkerheten, akkurat), men saann ble det naa en gang. Det forklarer hvorfor alle harsmilt oppgitt naar jeg tidligere har spurt folk om det snart er valg... Joa, det er valg snart en gang.

Militaeret er borte fra gatne i dag, selv om de fortsatt synes. De store panserede bilene er borte, men det var ikke mulig aa komme naer parlamentsbygget, og man blir pent guidet videre i en annen retning. Jeg henger meg litt opp i militaeret, for som en nordmann i Midtosten er kanskje menn med gevaerer overalt det mest "eksotiske". De som staar i gatene i dag har sorte luer, mens de fra i gaar hadde rode og gronne. Jeg vet ikke hva det betyr, men noe maa det jo vaere. I mitt hode er det de med rode luer som er hoyest rangert, deretter de med gronne ogsaa de med svarte, siden det er de som staar i Central Town i dag og passer paa et helt tomt markedsomraade. Litt trist syn akkurat det, egentlig. Her er all verdens fancye butikker, og nesten ikke ett menneske aa se. De finner man i all hovedsak i Hamra.

"Its a crazy republic," sa epidemistologen (?) jeg delte bord med i lunsjen, og jeg kunne ikke vaert mer enig. Med den intrikate maktbalansen mellom ulike fraksjoner i landet fremstaar landet meget spesielt. Mannen var ikke saerlig glad i politikere, og han naermest fraadet da han snakket om de. "We pay them to do a job, and they do nothing! We must change them next election." Det er i 2009...

Den samme oppgittheten var lett aa lese i min forste libanesiske venns ansikt da vi i gaar snakket politikk. Han hadde vaert der. Paa martyrenes plass 14. mars 2005 da hundretusener av libanesere deltok i pro- og anti-syriske demonstrasjoner i Beirut, og pro syriske Omar Karami gikk av. Der hadde han staatt og folt et haap og trodd paa den lysefremtiden. Han folte han var med paa noe stort, noe nytt og en forandring. Akkurat som menneskene i den oransjerevolusjonen i Ukraina, Roserevolusjonen i Georgia og saa videre og saa videre. Men realitetene er ikke saa lette aa endre, desverre. Maaneder senere ble Karami spurt om aa danne en ny regjering. Naa har min venn gitt opp politikken.

Fotball og krig..

2007-12-17T17:24:00.000+01:00

Det er det som fyller nyhetsbildet i Istanbul. Hvor hen jeg satt meg ned for aa nyte en kaffe, cola eller noe annet, saa var det det samme som gjentok seg. Fotball og animerte bilder av F16 fly som lettet fra baser i tyrkia, floy over til Nord Irak og etterlot seg smaa eksplosjoner i noe som visstnok skulle vaere pkk-baser. Ordet Pkk var det eneste jeg klarte aa tyde ut i fra teksten paa skjermen, og angivelig hadde tyrkiske militaeret gaatt til det angrepet de lenge har snakket om.

Bekreftelsen maatte jeg faa fra Norge. Det kom i form av folgende melding: "Ja, de har drept sivile kurdere, og angrepet smaa landsbyer, men tyrkiske myndigheter er fornoyde." Jeg kan legge til at det tyrkiske folk saa heller ikke saa veldig sjokket og betvilt ut. De fleste reagerte ikke i det hele tatt, i hvertfall ikke paa en merkverdig maate, over nyhetene. Om de drepte sivile eller hva, kan jeg ikke uttale meg om. Det eneste tv-bildene viste var de nevnte animerte bildene, hvor tre smaa f16 fly floy i en fin sirkel over nord Irak, sammen med gamle treningsbilder over avfyrte raketter som treffe sine maal paa et ode omraade. Ingen brente bygg, ingen odelagte hjem.

Kanskje var det det som gjorde at mine 24 timer i Istanbul ikke ga merlyst? Kanskje det var det dumme spraaket som er helt umulig aa faa greie paa, de paagaaende selgerne som dukker opp fra nowhere og folger deg et godt stykke paa veien eller kanskje det bare var fordi jeg var alene i en enorm by uten aa vite hvor jeg skulle gjore av meg. Jeg saa en stor moske (blaa moskeen), en annen stor moske/museum, men bare utenfra, fordi det var stengt, mange smaa moskeer, en stor gaagate (Turkish Champs Elyssee, Taksim) og et fiskemarked.

Det var Midtosten som var maalet, og transit byen Istanbul ble nettopp det, en transit by. Allerede i loungen paa tyrkias internasjonale flyplass folte jeg meg bedre, og lykkeligere. Paa flyet paa vei til Beirut ble det snakket arabisk rundt meg. Det ble ledd paa arbisk, og jeg holdt paa aa si at den lille babyen bak meg som graat konstant gjennom hele turen, graat paa arabisk. At et saa lite vesen kan ha saa mye energi i seg forundrer meg hver gang jeg ser en graatende baby. "He's so tired," var det eneste en flau mor kunne faa fram, men sove gjorde han aldri.

Selv om det aa snakke arabisk var en del av mine planer for turen, har det ikke blitt saa mye av det. De faa sjansene jeg har faatt har endt i fiasko. Det begynte allerede i passkontrollen paa flyplassen hvor jeg ble spurt hva min far heter paa arabisk. Jeg horte vel aldri hva han sa, men jeg fikk et utrolig stygt blikk, da jeg sa "sorry?" og en anklage om at "You have an arabic name, but you dont speak arabic?" Han sa det i en tone som tilsa at han ikke hadde tiltro til en brokdel av det jeg sa. Forst naa fikk jeg stutra fram "La!", og etter litt mer intens stirring, gikk det egentlig greit. Mye bra intervjuteknikk aa laere her...

Den passkontrollen var saer. Har naa gaatt gjennom en del passkontroller i mitt liv, og javel saa ser de alle utrolig sure og gretne ut, men maken til hat har jeg aldri sett i en passkontrollors oyne tidligere. Som om akkurat jeg var aarsaken til hans miserable liv, til Beiruts og Libanons kaos. Meg onsket han dit peppern gror, og helst enda lenger. Og enda er jeg ikke kommet til Israel... Jeg kjenner jeg gruer meg litt til det. Selv om det ikke er noe problematisk, saa er det en ubehagelig folelse.

Saa var jeg ankommet jeg Beirut. Krigssonen Beirut! Det er ikke saa mye krig her naa, men dette er vel det naermeste jeg (til naa) har vaert en krigssone. De helt store odeleggelsene har jeg heller ikke sett etter 8 timers vandring i Beiruts gater, men jeg har sett masse militaeret. Overalt. Paa hvert eneste gatehjornet, og vel saa det. Jeg synes synd paa de. Greit nok at det norske forsvaret er sjanselose ved en eventuell krig, men libanesiske haeren har ikke bare ytre fiender, de har en stat i staten i form av Hizballah de ikke klarer aa faa has paa.

Der staar de, paa hvert eneste kryss, i sine panserede kjoretoy og holder vakt. Vakt mot hva da? Det eneste jeg har observert dem gjore er aa dirigere trafikken, og sende turister som meg, og andre innfodte i ulike retninger. Sjekke bager, legitimasjon og bare se barske ut. Baggen min har blitt sjekket 4-5 ganger og jeg har vist passet til ca. 14 militaer/politi eller andre sikkerhetsfolk. For det er ikke bare nok med at det er en haug med militaeret i gatene, saa mange at man faar en bestemt folelse av at dette landet maa ha fleste militaer pr. innbygger, saa er det nesten like mange mennesker i politiuniformer. Og ikke nok med det, saa har man sikkerhetsfolk. Alle gaar de oppaa hverandre, og alle skal ha noe aa si paa hvor jeg skal gaa og hvor bilene skal kjore.

Naar parkeringsvakter/sikkerhetsfolk sjekker passet ditt saa skjonner du at dette gaar for langt. "What you think about Beirut?", fikk jeg i sporsmaal fra en slik sikkerhetsvakt, som tittet iherdig paa passet. "I dont know, Im not allowed to see anything..." var det aerlige svaret han fikk. Det traff, passet ble levert raskt sammen med en en smule flau "Go, go...."

Inntrykket av Beirut bedret seg kraftig da jeg etter en stor omvei, rundt hele Central town som jeg tidligere paa dagen ikke hadde faatt passere, kom meg til Hamra. Her gikk de glade rundt, satt paa fancy cafeer, drakk sin te eller kaffe eller bare lekte med sine baerbare pc'er.. Gud, som jeg savner Pc'n min, som jeg ikke turde aa ta med... American University of Beirut var ogsaa et imponerende syn, og den gamle studenten i meg vaaknet til livet inni meg, kjente jeg. Her hadde jeg likt aa gaa.

I morgen eller over i morgen skal jeg til ain al-Hilwe og sove der en natt. Blir spennende aa se hvordan "the worst camp", som det ble sagt, egentlig er.

Har naa reist alene i tre dogn, og det hele bolger fram og tilbake fra det grusomt kjedelige, til det herlig befriende. Forelobig slaar bolgene mest mot det forste.

Det er den draumen me ber på II

2007-11-20T22:51:00.000+01:00

Oslo Arbeiderparti hadde storbesøk på sitt representantskapsmøte i kveld. Den første minoritetsspråklige statsråden, barne- og likestillingsminister Manuela Ramin-Osmundsen var på besøk, og for et fantastisk første møte! Vi fikk se en dyktig, saklig og offensiv barne- og likestillingsminister (og vi slapp til og med å starte rep.skapsmøtet med den franske nasjonalsangen). Jeg har truffet henne før, men ikke som statsråd. Og helt uavhengig av partipolitikken (yeah right!); Dette gjør meg utrolig stolt!

Rene tilfeldigheter at det var Ap og den rødgrønne regjeringen som sto for at Norge fikk første "brune" minister, vil mange mene, men jeg tror ikke det var (det har jo gått en liten stund nå) en tilfeldighet. En ting var at regjeringen i 2005 rettmessig fikk kritikk for å komme opp med en kritthvit regjering, og dermed nå endret sammensetningen, men jeg tror Stoltenberg tok den telefonen til Ramin-Osmundsen fordi det var riktig, og fordi Ap har tradisjon for å gå i spissen og vise vei, for å si det litt brautende. Men, i tillegg til å være den første og alt det der, sa hun også mye bra. At integreringsarbeidet nå skal gå hånd i hånd med likestillingsarbeidet, har lenge vært et krav fra mange. Likestilling mellom kjønnene er viktig, men likestilling mellom ulike befolkningsgrupper er minst like viktig, og det er helt naturlig å se likestilling og integrering i sammenheng for å lykkes med begge delene.

"Vi må tørre å snakke om makt, også når det gjelder innvandrere/minoriteter," sa Ramin-Osmundsen. Kunne ikke vært mer enig. Men for at noen skal få makt, må andre gi den i fra seg. Så enkelt er det. Dette har jeg sagt før, men sier det igjen; I arbeidet med likestilling mellom kjønnene har vi kommet langt, bl.a. fordi det mer eller mindre har vært en dugnad i hele samfunnet, og ikke bare noe kvinnene har kjempet for. Den dugnaden må gjentas! Selv om Norge nå har fått sin første minoritetsspårklig statsråd og har allerede en politisk rådgiver, så er det ennå langt igjen.

Fortsatt er det slik at en stor andel av Norges befolkning møter en ugjennomtrengelig vegg i møtet med arbeidslivet, og altfor mange av dem har det til felles at de har et annerledesklingende navn. Tall fra Statistisk sentralbyrå viser at den registrerte arbeidsledigheten for innvandrere er ca. tre ganger så høy som i befolkningen generelt. Hva det skyldes er sammensatt, men svært mye peker på at fordommer, myter og uvitenhet blant arbeidsgivere har stor del av skylden. For å rette opp i disse skjevhetene, og for å nå regjeringens beskjedne mål om å gjøre Norge til det mest inkluderende fellesskap verden har sett, må en tørre å ta noen nye grep, tørre å tenke nytt. Det var derfor svært gledelig å høre statsråden ta opp nettopp denne problemstillingen og nevne at regjeringen fra nyttår (1.1-08) vil sette i gang et forsøk med moderat kvotering av personer med minoritetsbakgrunn i 12 statlige virksomheter.

Den rødgrønne regjeringen har som ambisjon å skape det mest inkluderende fellesskap verden har sett, og for å nå målet må vi blant annet skape et mer inkluderende arbeidsliv. En rekke tiltak har vært forsøkt, og foreslått, men uten merkbar resultat. Selv om 760 nyansatte minoritetsspråklige i staten etter at ordningen med å innkalle minst én minoritetsspråklig til intervju ikke er trvielle tall, men jeg hilser det nye forsøket velkommen.

Bruk av kvotering i utgangspunktet er ikke et sunnhetstegn for samfunnet. Imidlertid viser den manglende suksessen med å få til integrering i arbeidslivet at kvotering likevel er nødvendig. Til tross for den belastning kvotering innebærer, er det nødvendig å ta i bruk radikale virkemidler for hindre den diskriminering mange nordmenn med utenlandsk bakgrunn i dag møter. Imidlertid må jeg få presisere at kvotering heller ikke bør være det eneste tiltaket. Anonyme søknader, forbedret norskopplæring, arbeidsmarkedstiltak og flere praksisplasser er alle gode virkemidler. Men tiden er likevel overmoden for å forebygge den urett som i dag eksisterer. For å få til et integrert samfunn må den reelle makten i samfunnet fordeles mer rettferdig.

Etter min mening er vi ett skritt nærmere den draumen me ber på!

Kaoset fortsetter

2007-11-14T19:36:00.000+01:00

i Pakistan, og blir stadig verre. Riktignok lover Musharraf i kveld at han vil trekke seg som øverste militære leder innen utgangen av november, og videre å gjennomføre parlamentsvalg innen 9. januar. Nå er ikke dette første gang han gir slike lovnader, så det gjenstår å se om han innfrir denne gang. Unntakstilstand og frie, demokratiske valg er to motsigelser, som det blir spennende å følge med på hvordan utvikler seg.

Imidlertid uteblir den store folkemobiliseringen mot unntakstilstanden som flere medier og opposisjonspolitikere har etterlyst. Det kan selvsagt skyldes frykt for represalier fra militæret, apati, men kan hende også det enkle faktum at folk støtter Musharraf.

Men, det jeg irriterer meg mest over, er hvordan Benazir Bhutto, den korrupsjonsanklagede tidligere statsminister, som har bodd i eksil de siste 8 år, nå med god hjelp av internasjonale medier, også norske, blir fremstilt som en stor demokratiforkjemper og demokratisk lyspunkt i Pakistan. Visstnok den eneste i Pakistan skal man tro mediene. Det er svært misvisende, for å si det mildt.

Det var ikke tilfeldig at hennes sympatisører tidlig i prosessen ble behandlet mer skånsomt enn andre opposisjonspolitikere (ja, det finnes andre enn Bhutto!) og reelle demokrati- og menneskerettighetsforkjempere. En av dem, leder for partiet Movement for Justice og tidligere crickethelt, Imran Khan, ble i dag arrestert etter at han deltok i en demonstrasjon og viste seg offentlig for første gang siden han klarte å rømme fra husarresten han ble satt i fra dag 1. Ikke tilfeldig det heller.

I mediene i dag forsøker ”demokratiforkjemperen” Bhutto å samle opposisjonen for å øke presset mot Musharraf. En allianse Bhutto selv gravla i det hun inngikk i en hestehandel med Musharraf. At hun forkaster videre samarbeid med Musharraf nå, skyldes ikke at hun har kommet på bedre tanker, men mer at hun innser at hennes vei til makt ikke lenger går gjennom Musharraf.

Det er viktig å minne om at det ikke er Bhutto som har ledet an i kampen mot unntakstilstanden og Musharraf, men landets advokater og dommere. Disse har Musharraf vært på kant med siden tidligere i år da han avsatte høyesterettsjustitiarius Ch. Mohammad Iftikhar, og det er samme mann som tydeligist har oppfordret til protester mot unntakstilstanden.

Nei, Bhutto er ingen demokratiforkjemper i Pakistan, ei heller et lyspunkt for Pakistan!

Pakistan først?

2007-11-05T18:52:00.000+01:00

'Sabb se pehle Pakistan', eller 'Pakistan først', var president Parvez Musharrafs budskap i hans tale til folket lørdag ved midnatt lokaltid. Imidlertid er det vanskelig å se hvordan de siste dagers utvikling har tjent Pakistans ve og vel.

Musharraf bedyret at unntakstilstanden skyldtes den økende trusslen ekstremistene representerte for landet og viste til hendelsen ved den røde moskeen i sommer, og de siste selvmordsaksjonene i Karachi ved Benazir Bhuttos tilbakekomst til Pakistan. En stat i staten er en ydmykelse for landet. Det har han så absolutt rett i. Videre pekte han på en handlingslammet politistyrke, et rettssystem som sammen med mediene stakk kjepper i hjulene for demokratiet (hans) som andre grunner for å innføre unntakstilstand. Mediene skal være frie, sa han, men han likte ikke at de kun fokuserte på det negative, og aldri det positive. "Det var jeg som ga media frihet," som han sa, men nå liker han visst ikke hva de rapporterte. Hørt på maken!

Dette var utrolig skuffende, selv for Musharraf å være. Presidenten var under sterkt press, og ryktene ville også ha det til at høyesterett ikke ville godkjenne valget av han som president i 5 nye år. Da blir det hele så falskt når han later som at unntakstilstanden er i landets interesse og ikke et utslag av hans personlige maktbegjær.

Selv har jeg vært av den oppfatning (selvsagt som en liksom-pakistaner langt unna Pakistan) at det landet har godt av å ha en sterk leder som viser vei, framfor en gjeng med gjennomkorrupte politikere som under et glans av demokrati lurer til seg enorme rikdommer fra landet og kjører landet lenger ned i grøfta enn en liksom-president. Kanskje ikke så veldig demokratiske tanker jeg nå fremmer, men heller en general enn tulle-politikere som Benazir og/eller andre som later som at de har landets interesser som utgangspunkt.

For sikkerhetsskyld kan jeg vel melde at dette ikke er en prinsipiell holdning, men mer etter erfaring med Pakistans skinndemokrati.

Musharraf har måttet ta noen tøffe valg i sin tid som regjeringssjef, og etter mitt syn har de delvis upopulære valgene vært nødvendige. Nå tenkte jeg særlig på hans allianse med USA i den såkalte krigen mot terror. Han har også gode resultater å vise til når det gjelder landets økonomi, og bygging av infrastruktur. Jeg ser ikke bort i fra at USA hadde stått med sine styrker langt innenfor Pakistans territorium om det hadde vært opp til noen av de såkalte politiske lederne som nå ønsket å stille til valg. I så måte kan jeg bli sett på en som støtter unntakstilstanden, men når han før unntakstilstanden angivelig inngikk en politisk maktfordelingsavtale med Benazir Bhutto, og nå når hans makt ble truet av høyesterett, begynner å avsette dommere etter eget forgodtbefinnende, arrrestere advokater og menneskerettighetsforkjempere og andre som uttaler seg kritisk til hans gjerninger blir det hele bare kvalmt og råttent.

Det er ikke noe som heter opplyst enevelde - kun enevelde.

To verdener!

2007-10-30T21:52:00.000+01:00

Det begredelige valgresultatet, sett med røde øyne, må ta noe av skylda for min plutselige anonymitet etter valget, og etter at egen posisjon var sikret, som noen har kommentert. Men livet går videre og nå var det på tide å skrive igjen. Fort gjort å skrive om valget;

Nå blir det spennende å se hvordan den nye konstellasjonen på borgerlig side vil fungere framover, etter den litt tunge starten. Mye er sagt og skrevet om valget, og særlig ordførervalget. Anders Hegers sammenlikning av Fabian Stang med australske skøyteløperen Steven Bradburry som vant OL-gull i 2002, var morsom lesing i helgen, men nå er Fabian Stang (H) en gang valgt som ordfører for byen i fire år. Selv mener jeg det er for tidlig å trekke noen bombastiske konklusjoner, selv om han, som det borgerlige flertallet, har hatt sine startvansker. For meg har han alltid fremstått som en jovial og hjelpsom person. Aller mest er jeg sjeleglad for å slippe å tilkalle FrPs Svenn Kristiansen som ordfører i fire år. Det holdt med fire uker!

Men alt det er gammelt nytt. Det nye bystyret er godt i gang med budsjettarbeidet, og selv har jeg kastet meg over et nytt saksfelt; sitter ikke lenger i kultur- og utdanningskomiteen, men har byttet til Helse- og sosialkomiteen. Komiteen styrer over halvparten av Oslobudsjettet som inkluderer bl.a. bydelene, sosialtjenesten, eldreomsorgen, sykehjemmene, rusomsorgen, barnevern, legevakta, byomfattende ungdomstiltak, og mye mye mer. Det er litt overveldende etter fire uker, men utrolig spennende.

Onsdag 31.10 (i morgen) skal den nye komiteen ha deputasjoner. De ulike etatene og mange av bydelene kommer på besøk til komiteen og vil legge fram sitt syn på Oslobudsjettet. Det er da det slår en hvordan Oslo er to forskjellige verdener avhengig av posisjon i bystyret. Mens byrådet skryter av en historisk satsning til bydelene, eldreomsorgen, rusomsorgen m.m, vil de komme, bydel etter bydel, etat etter etat, og peke på den tunge økonomiske virkeligheten de befinner seg i. Totalt fjernt fra den virkeligheten byrådet, og byrådspartiene liker å fremstille.

Jeg vet dette fordi jeg i helgen har lest bydelenes og etatenes såkalte konsekvensanalyser av byrådets budsjettforslag for 2008.

Byrådets budsjettforslag, sammenliknet med korrigert budsjett for 2007, medfører defacto en budsjettreduksjon for f.eks. bydel Søndre Nordstrand på ca. 3 millioner, for bydel Alna 4,3 millioner, 8-10 millioner for bydel Bjerke, 40-50 millioner for bydel Sagene og så videre og så videre. Årsakene er mange. Bydel Sagene drar f.eks. med seg et stor underskudd fra tidligere år, samme gjelder bydel Bjerke, men hovedgrunnen for de fleste bydelene er at byrådet varsler en økning i prisene på sykehjemsplassene på en størrelsesorden 5-7 %. For bydel Gamle Oslo f.eks. utgjør en slik endring ca. 1,5 millioner kroner pr. prosentpoeng og for bydel Østensjø 3 millioner pr. %-poeng.

Det skal bli godt å sitte i komiteen i morgen og spørre byråd Sylvi Listhaug (Frp) hvilken Oslo hun viser til, og hvilke effektiviseringstiltak hun f.eks. mener at rusmiddeletaten skal foreta seg for å spare ytterligere penger utover kuttet på 1,7 millioner kroner?

Stem på ... meg?!?

2007-09-07T02:07:00.000+02:00

I disse dager har de fleste av de jeg kjenner fått en melding eller mail , med en appell om at de under valget i Oslo gir meg en kumulering/ slenger, uavhengig av deres partipreferanse. Noen lurer kanskje på hvorfor de skal gjøre det?

Hovedårsaken til det er selvsagt at jeg ønsker å bli gjenvalgt til bystyret for fire nye år. Står man da på en ukumulert plass er man nødt til å mobilisere de man har rundt seg og de man kjenner. Det som også er kjent som sitt nettverk.

28 år (på dagen) i Oslo har gitt meg det. Mennesker jeg har møtt og brukt mer eller mindre tid sammen med. Kanskje gjennom barneskolen, videregående skole. Eller kanskje spilt basketball med en sommer, gått i samme moské, på samme fritidsklubb, hatt samme arbeidssted, drukket kaffe med, vært på samme hyttetur, samme fest, samme møte, eller bare møtt på bussen, på byen, på gata, og så videre og så videre.

Det er mennesker som kjenner meg veldig godt og mennesker som ikke kjenner meg i det hele tatt – lenger. Det de alle har til felles er at de har et inntrykk av min person, min tankegang, min humor, mitt intellekt, min dumhet, altså meg, på en eller annen måte. Jeg håper og tror jo at det alene vil være grunn nok for mange til å avse 1/59 av sin stemme, og gi meg for eksempel en slenger den 10. september. Det må jo lønne seg å være en ålright fyr.

Men det er også mange substansielle grunner til å stemme på meg, selv om de ikke alltid er like enkle å trekke frem. Som en menig listekandidat eller bystyrerepresentant er det ikke lett å overbevise velgere om det. Derimot er det veldig lett å havne i gruppen av det store flertallet av politikere man aldri – eller svært sjeldent – hører fra. Det er kanskje det som gjør at en i langt større grad er avhengig av et personlig forhold med folk - et nettverk.

En grunn til å gi meg en stemme er mitt engasjement for en gruppe mennesker som er svært neglisjert i byen vår, nemlig ungdom mellom 15-18 år. Særlig gutter – med såkalt minoritetsbakgrunn – i drabantbyene. Disse fortjener ikke bare et bedre kvalitativt skoletilbud, men også et godt fritidstilbud etter skoletid. I stedet for å bli møtt med stadig mer politi som i dag, bør de bli møtt med sivile mennekser i form av en opprustet aktivitets og fritidstilbud i bydelene.

Alle vil ikke det samme. Ei heller ungdom. Noen vil på bibliotek og andre på skumparty på klubben. Noen vil sparke fotball og andre spille sjakk. Ungdom bør ha krav på samme grad av valgfrihet som andre grupper, men det er ikke mange som snakker om. Deres valgfrihet er kanskje enda tyngre å etterkomme, men skal man få et samfunn hvor alle er med må man begynne med ungdommen. Et rødt byråd vil gjøre nettopp det. En styrket bydelsøkonomi vil gi bydelene rom til å drive en ungdomspolitikk som ungdommen fortjener, bl.a gjennom lengre åpningstider på bibliotekene, flere idrettsalternativer og ikke minst bedre fritidsaktiviteter og tilbud i form av ungdomsklubb, kaféer, skatehall og konserter. En forebyggende politikk med sikte på å utjevne de sosiale forskjellene i byen.

Jeg går til valg på Aps bystyreprogram, som etter mitt skjønn, vil sørge for at Osloskolen blir et bedre sted å være for alle uavhengig av deres foreldre, om de er gutter eller jenter, brune eller hvite, har 400 i iq eller 50. Videre er Rune Gerhardsen, til tross for sin kontroversielle person – og kanskje på grunn av det – et bedre alternativ enn Erling Lae som byrådsleder. Det er kanskje ikke så mye som skiller de to, og Lae er ingen dårlig byrådsleder, men Lae kommer i en pakke som heter FrP. Ferdig snakket.

Min kombinasjon av sosialdemokratisk tankgang, brennende engasjement for ungdom, hjerte i Oslo øst, krydret med en flerkulturell bakgrunn gjør at jeg mener jeg fortjener en bystyreplass og har derfor sendt mail/meldinger o.a. i håp om å mobilisere mitt nettverk.

Resten er opp til dere. Det viktigste er å bruke stemmeretten. :)

Godt valg!

Takk, ordfører!

2007-08-23T00:18:00.000+02:00

Den store nyheten for dagen er selvfølgelig ordfører Per Ditlev-Simonsens beslutning om å gå av som ordfører. Uten å kjenne han bedre enn gjennom bystyreforhandlinger gjennom de siste 4 år, var hans siste ord til offentligheten som ordfører sterk kost for meg! At hans avgang skulle skje på denne måten hadde ingen forestilt seg før sommeren. Det var rett og slett trist.

Jeg har selvsagt full forståelse for hans avgjørelse, og så vel selv ingen annen utvei etter de siste dagers avsløringer og hendelser. I tillegg tror jeg situasjonen allerede hadde blitt en såpass stor belastning for Høyre – og ville fortsette å være det fram til valget – at de var nødt til å finne en rask løsning. Ordføreren måtte gå!

Men under komitémøte i kveld var det ikke bare jeg som satt med en klump i magen.

Selv om ordføreren aldri helt klarte å lære seg uttalelsen på navnet mitt (da kan dere tenke dere hvordan han uttalte min tidligere nevnte partikollega Balasingham Yogarajahs navn), lærte jeg meg å kjenne en raus ordfører. En ordfører som ledet bystyreforhandlingene med respekt, naturlig autoritet, mye humor og skapte en god atmosfære i bystyresalen. Hans møteledelse alene økte takhøyden i salen til langt over de 3-5 meterne det er til taket.

Jeg hadde egentlig ikke til hensikt å skrive så mye om dette, men følte det riktig nå å benytte dette fora til å takke ordføreren for hans innsats for byen, hans åpne møteledelse og hans romslige personlighet som gjorde det mulig for en relativ ung og uerfaren jypling som meg å føle seg komfortabel i bystyret!

Takk, ordfører!

Nå har FrP ”endelig” ordføreren i Oslo. Vi får bare inderlig håpe det blir en kortvarig glede.

Uten tillit til politiet...

2007-08-13T22:14:00.000+02:00

Aften (13.8) melder om en trist utvikling hvor spesielt afrikanere i byen ikke har tillit til politiet. Antirasistisk Senter melder om full skjæring mellom politi og afrikanere i Oslo og etterlyser endringer i både måten politiet møter befolkningen på, men også institusjonelle endringer for å få snu denne trenden. Dette er en alvorlig situasjon som politiet må ta på alvor.

Den velkjente Obiora-saken, og hendelsen i Sofienbergparken for en uke tilbake er klare eksempler på hendelser som ikke var heldige i så måte. I samme avis (papirversjonen) kommenterer advokat Abid Q. Raja rasismeproblemet som eksisterer blant politiet. Jeg har ingen grunn til å motsi Abid i dette, (meg bekjent har han til og med skrevet hovedfagsoppgave om dette), og har heller ingen grunn til å være uenig i mange av synspunktene i oppslaget om manglende tillit blant afrikanere, særlig kommentaren om at 'enkelte politifolk burde ikke vært i tjeneste'. Selv om jeg personlig aldri har opplevd negative episoder har også jeg øyne og ører som observerer ting som skjer rundt meg.

Det jeg derimot er litt skeptisk til er måten offentlige talspersoner omtaler politiet. De krasse ordvalgene, grove beskyldningene og stadige mistenkliggjøringen er heller ingen konstruktiv måte å bygge tillit på. Selvsagt ligger hovedansvaret for å bygge opp tillit hos politiet selv. De må gå i seg selv, endre sine rutiner, luke ut verstingene og ikke minst øke rekrutteringen av folk med minoritetsbakgrunn i sine rekker, men talspersoner for de store antirasistiske organisasjonene, "innvandrermiljøene" og kjendisadvokater har da sannelig også et ansvar i alt dette?

Nå skal politiet visstnok ansette en egen person med bakgrunn fra Organisasjonen mot Offentlig Diskriminering fra 1. september med ansvar for å bedre kontakten med minoirtetsmiljøene og jobbe med de ansatte i politiets holdninger. Et godt tiltak, men å bygge tillit er som jeg forsøker å få fram en toveis operasjon. Det nytter ikke for politiet å jobbe med sine holdninger hvis de stadig blir mistenkliggjort fra minoritetsorganisasjonene... Politiet må kanskje tåle at de blir møtt med aggressivitet og til og med får slengt bemerkninger etter seg av folk på gata, men av offentlige talspersoner må en forvente noe mer.

Med fare for å skyte seg selv i foten (da jeg selv har uttalt meg krast mot politiet i enkelte sammenheng) var uttalelser fra Balasingham Yogarajah (forøvrig bys.rep. fra Ap) fra Norsk Tamilsk Forum - i forbindelse med det blodige gjengoppgjøret på Kaldbakken søndag - en frisk pust. I motsetning til andre talspersoner som peker på hvordan en eventuell uheldig episode (som f.eks. skytingen på Aker Brygge for et år tilbake) må ses på som en enkeltstående hendelse og det er lite de som representanter for et bestemt miljø kan gjøre, viser Yogarajah en helt annen type holdning når han uttaler: "Vi kommer til å samarbeide med politiet og gi dem all informasjon vi sitter på." Så er sikkert ikke den informasjonen ny for politiet, men det viser en type holdning som kan være til etterfølgelse for mange - deriblant også meg.

Uklokt av Obama!

2007-08-02T12:15:00.000+02:00

Jeg tilhører de som gjerne ser Barack Obama som USA`s neste president. Uten å nødvendigvis kjenne til alle detaljene ved hans politikk, har jeg vært av den mening at det ville være et langt skritt for USA om de valgte Obama som sin president. Nå tror jeg ikke det er så sannsynlig, og tror fordomsfullt nok at tiden dessverre er umoden for en afrikansk-amerikansk president i USA. Men i ”mulighetenes land” skal man aldri si aldri.

Obama har i følge Dagbladet nå gitt uttrykk for å kjøre en hardere linje overfor Pakistan som et ledd i USAs krig mot terror. Trolig gjemmer flere Taliban krigere seg i fjellområdene i grensa mellom Pakistan og Afghanistan. Et område selv den pakistanske hæren ikke har full kontroll over, og det er disse Obama er etter. Det ryktes og antydes at selv Osama Bin-Laden har dette område som sitt tilholdssted, og Pakistan blir beskyldt for ikke å gjøre nok i kampen mot Taliban og al-Qaeda i dette området.

Dessverre gjør utspillet meg nødt til å gi Hillary Clinton rett i når hun karakteriserer Obamas utenrikspolitikk som naiv. Pakistan er blant USAs nærmeste allierte i krigen mot Taliban i Afghanistan, og selv om "en strengere linje overfor Pakistan" ikke er et ukjent argument i amerikansk politikk, vil det være synonymt med å miste en nær alliert i krigen mot terror. Å bombe eller innvadere deler av Pakistan vil vekke en storm av avsky mot USA og destabilisere Pakistan og derigjennom en ny region. Jeg er ingen sterk tilhenger av Pakistans president Musharraf og det faktum at han kom til makten gjennom et militærkupp, men har en pragmatisk holdning til hans styre i Pakistan, men la nå det ligge. Obamas lille invasjon vil til en viss grad gjenta hendelsene i Irak. Kan hende ikke av samme dimensjon, men vil – som de amerikanske militæreksperter helt korrekt påpeker – gi grobunn til mer ekstremisme. I Pakistan, som allerede sliter med stor grad av ekstremisme og terrorisme, men også internasjonalt.

Det som gjør dette utspillet så uklokt, er budskapet som ligger i å gå til angrep på nok et (muslimsk) land. Det er ingen vinnersak for en ivrig krigsmotstander som Obama, og ingen klok strategi forut for et valg. Det frastøter seg mange av hans velgere og spesielt den muslimske befolkningen i USA. I min masteroppgave om amerikanske muslimers innflytelse over amerikanske presidentvalg (2006), viste jeg til hvordan amerikanske muslimer gjennom massiv mobilisering til fordel for Bush i 2000 vippet valget i hans favør i bl.a. staten Florida. Riktignok tapte John Kerry valget i 2004 til tross for en like massiv mobilisering blant amerikanske muslimer, så den muslimske blokkstemmen skal ikke overdrives unødig, men at muslimer i økende grad stemmer i blokk er ingen feil konklusjon.

Med sin 2-3 % av befolkningen nasjonalt (det samme som amerikanske jøder), og med sitt bomønster er den muslimske blokkstemmen i stand til å vippe valgresultatet i vippe-stater som Florida, Ohio og Pennsylvania. Når jeg videre vet at 30 % av muslimer i USA er fra Sør-Asia, og mest trolig Pakistan/India, blir Obamas ”hardere linje overfor Pakistan”, etter mitt syn både politisk og taktisk uklokt.

Viktig avgjørelse!

2007-06-28T16:18:00.000+02:00

Riksadvokaten gir Spesialenheten for politisaker ordre om å gjennomføre mer etterforskning av politiets handlemåte i Obiora-saken. Som kjent døde 48 år gamle Eugene Ejike Obiora etter å ha blitt utsatt for et halsgrep og lagt i bakken da han kom i basketak med fire polititjenestemenn på et servicekontor i Trondheim 7. september i fjor.

Riksadvokatens avgjørelse er bra! Imidlertid er jeg spent på hva mer etterforskning fra samme instans vil frembringe av nye opplysninger. Spesialenheten har jo på sin måte etterforsket saken og henlagt den. Det burde helst ha vært en uavhengig granskning.

Men i Riksadvokatens avgjørelse ligger det i alle fall en erkjennelse av at Spesialenheten for politisaker ikke gjorde grundig nok arbeid i utgangspunktet, og ber dem foreta grundigere vitneavhør og grundigere avhør av de involverte polititjenestemennene.

Det kan jeg tenke meg svir for leder i Politiets Fellesforbund Arne Johannesen, men er avgjørende for tillitten til politiet i framtiden.

V+KrF = FrP+H

2007-06-20T16:34:00.000+02:00

Ligningen i tittelen ble nok en gang bevist da Oslos reviderte budsjett i dag ble vedtatt av bystyret. Bystyreperiodens siste budsjettbehandling bekreftet at Venstre og KrF er komfortable med rollen som garantister for et Høyre og Fremskrittsparti byråd i Oslo. Som KrFs Anne Kathrine Tornås selv sa under debatten: ”Hva hadde byrådet gjort uten KrF?”.

Det er kanskje ikke så merkelig at KrF og Venstre inngår i budsjettsamarbeid med Høyre og Fremskrittspartiet, men det blir litt merkelig når det går en automatikk i det. Hadde de vært så uavhengige som de later til å være hadde de i det minste tatt en titt på Arbeiderpartiets og SVs alternative forslag. Det har aldri vært et alternativ for dem.

Det betyr rett og slett at det er to klare byrådsalternativer til valget i høsten. Et Høyre og FrP byråd og et Ap og SV byråd. Det betyr videre at en stemme til KrF og Venstre er synonymt med en stemme til fortsatt H og FrP byråd i Oslo.

Skolebyråden må følge med i timen!

2007-06-08T02:03:00.000+02:00

I et aggressivt innlegg i bystyret 6. juni proklamerte skolebyråden at han de siste fire årene ikke hadde registrert noen konkrete forslag som stimulerte til økt læring fra Arbeiderpartiet, og at vi hadde stemt i mot alle de endringene han hadde foreslått. Han viste blant annet til obligatorisk lesing og skriving i fra 1. trinn, felles læreplan i norsk (i stedet for læreplan i norsk som annenspråk) og på uviljen til å teste fireåringenes norskferdigheter.

Byråden har åpenbart ikke fulgt med i timen. Arbeiderpartiet har ikke stemt mot noe av dette. Riktignok var vi skeptiske til å fjerne læreplanen i norsk som annenspråk og av testing av fireåringer, men kan hende vi mente læreplanen i norsk som annenspråk representerte et viktig verktøy for økt læring for enkelte elever som fulgte den læreplanen, og at testing av fireåringene i seg selv ikke fremmer læring? Arbeiderpartiet var mer opptatt av å fokusere på tiltakene etter testingen. Men byråden skjønner kanskje ikke dette?

Det er kanskje også vanskelig for byråden å forstå at når Arbeiderpartiet og opposisjonen i bystyret ønsker mer penger til Osloskolen er det fordi vi mener at mer til skolene gir mer og bedre læring. Det gir rom for flere lærere, mer tilpasset opplæring, flere bøker i skolebibliotekene, bedre rådgivning, bedre vedlikeholdte skoler og at alt dette har sammenheng med hvilke type læring elevene får.

Tydeligvis gikk det byråden også hus forbi at Arbeiderpartiet fremmet en rekke forslag for å øke lærlingplasser i Oslokommune. Men det kan virke som at byråden ikke ser sammenhengen mellom antall læreplasser og læringstilbudet, hvis vi skal tolke hans bombastiske utsagn rett. I 2004 la byråd Ødegaard ned lærlingetaten og overførte ansvaret for lærlingene til bydelene. Bydeler som allerede slet med økonomien kunne ikke ta på seg ytterligere kostnader og byrådet sørget dermed for at lærlingene ikke fikk den nødvendige læringen de har krav på i læreperioden. Mange måtte (og må fortsatt) ta til takke med siste år på skole og dermed et langt dårligere opplæringstilbud enn om de var i lære hos en bedrift. Litt i seneste laget så byrådet også problemene dette medførte og fremmet senere noen forslag for å øke antall læreplasser i kommunen.

Det er med andre ord å fare med løgn å påstå at Arbeiderpartiet og opposisjonen ikke har vært opptatt av læring i skolen. Snarere tvert i mot. Vi har bare ulik forståelse av hva læring er. Mens byråden tror at testing og karaktersetting er læring i seg selv, mener vi for eksempel at en viktigere innsatsfaktor er mange nok og gode nok lærere i Osloskolen.

Spilleautomatene ..

2007-05-22T11:23:00.000+02:00

Spilleautomatene har den siste tiden fått mye oppmerksomhet. I bystyremøte i morgen skal et interessant privat forslag fra Ann Kathrine S. Tornås (KrF) og Bård Folke Fredriksen (H) vedrørende nye spilleautomater behandles. Deres forslag går bl.a. ut på at de helsepolitiske hensyn må veie tyngst når det gjelder godkjenning av spillautomater, og at det bør være opp til kommunene selv å kunne bestemme om spilleautomater skal settes ut, hvor de evt. skal plasseres osv. I og for seg en god tanke, og et godt forslag. Nærmere 150 norske ordførere sier nei til Norsk Tippings nye spilleautomater i følge Aftenposten 29. mars.

Det hele blir litt sært når de samme mener at et eventuelt nei til utplassering av automater ikke skal innebære at kommunen mister overføringer fra tippemidlene. Hallo? Hvor er logikken i det? Jeg kan skjønne at det virker umyndiggjørende når staten krever at kommunene skal utplassere de nye spillautomatene, uavhengig av om de vil eller ikke. Å være sur for det, er greit. Men å mene at det skal være opp til Oslo å avgjøre om vi ønsker automatene, men samtidig kreve pengene fra spillautomatene er for meg smålig. Eller gjør det ikke noe at mennesker i Nesna spiller seg til fant så lenge Oslo får pengene sine?

Arbeiderpartiet vil bli stående alene i bystyret i denne saken. Vi godtar de nye spilleautomatene, som både departementet og Norsk Tipping fremhever ikke vil skape spilleavhengighet, og hvor bruken vil overvåkes kontinuerlig og omfattende.

At SV i Oslo velger å bryte med regjeringens linje og åpner for flertall for forslaget er merkverdig.

Hvor stammer du i fra?

2007-05-21T11:00:00.000+02:00

Et spørsmål jeg – og jeg antar andre med lik hudfarge som meg – stadig blir stilt er hvor vi kommer i fra. Ordlyden ”stammer i fra” gir meg en ekkel fornemmelse av å ha noe neandertalsk over meg, men avhengig av hvem som spør, er det vel ikke ment så vondt som det kanskje kan høres ut.

Selv om jeg irriterer meg over spørsmålet hver gang, har spørsmålet også sine positive sider. Reaksjonene og usikkerheten som brer seg over ansiktene til spørsmålsstillerene når svaret de blir møtt med er ”Jeg er norsk” er i seg selv god nok grunn til å svare på det spørsmålet hele tiden. Eller når jeg svarer med å synge Lillebjørn Nilsens første strofe i Gategutt: ”Jeg kom til verden i en murstensgård og ble en gategutt” er det en fryd å se på den gapende munnen og de store øynene.

Etter 27 år i Oslo er det dritt å svare på det spørsmålet hele tiden, men det er et maktmiddel jeg har. Den usikkerheten som kommer til syne er godt å ha med seg videre i samtalen, og dessuten er Lillebjørn Nilsens viser et godt sjekketriks.

For sikkerhetsskyld; Jeg er norsk. Født og oppvokst på Kiellandsplass!

Nok innvandrere

2007-05-21T10:23:00.000+02:00

I forrige uke gikk Fabian Stang og Erling Lae hhv. ordførerkandidaten til Høyre og byrådslederen fra Høyre ut i mediene og mente at det i Oslo var for mange innvandrere, og at Oslo derfor måtte integrere de som er her på en god måte før vi tok debatten om økt innvandring. Helt tilfeldig kom disse utsagnene to dager etter den såkalte Operasjon Nemesis hvor flere B-gjengmedlemmer ble pågrepet. Det var skuffende og populisitisk lesning fra Høyres to profilerte personligheter. Fabian Stang irriterte på seg mange av sine egne da han lanserte sitt kandidatur som ordførerkandidat med at Oslo ikke kunne ha en innvandrerfiendtlig ordfører fra FrP og at han skulle lære FrP å ikke plage innvandrere i byen. Dette var i så fall en dårlig start.

Stang og Lae har rett i at det vokser fram en sosial underklasse som korrelerer høyt med etnisk bakgrunn. Løsningen på det er ikke å snakke om tiltak Oslo uansett ikke råder over – nemlig innvandringspolitikken – men å sette i gang gode integrerings- og inkluderingstiltak. Her er god skolepolitikk, norskopplæring og jobbmuligheter viktige faktorer for å løfte opp den sosiale underklassen som er på vei til å vokse fram i Oslo. Det er bl.a. derfor partiene på venstresiden ønsker å gi skoler med høy minoritetsandel økte ressurser og er opptatt av å motivere kommunens egne virksomheter til å ansette flere personer med minoritetsbakgrunn – mot enkelte Høyrerepresentantenes kraftige hoderisting.

Oslo opplever en rekordstor befolkningsvekst. Flere og flere velger å flytte inn til byen vår. Deriblant mange fra andre land. Nye innbyggere uansett hudfarge skaper utfordringer. De nye innbyggerne trenger bosted, arbeidssted, skoleplass, barnhageplass og noen trenger ekstra oppmerksomhet fra kommunen til å klare seg. Mener Lae og Stang at de ikke er i stand til å håndtere disse utfordringene, eller at byen har vært for dårlig til å integrere sine borgere, er det bare å ta konsekvensene av det og kaste inn håndkleet og la andre slippe til. Det er tross alt de som har styrt byen de siste 10 årene.

Det er litt over 10 år siden Høyre skulle danne byråd med Fremskrittspartiet for første gang, men planene strandet fordi Khalid Mahmood stemte ned planene grunnet det såkalte innvandrerregnskapet. Hvem forvalter arven etter Mahmood i Høyre i dag?

kommunepolitikk

2007-05-14T23:42:00.000+02:00

Som kommunepolitiker blir man fra tid til annen - av både venner og ukjente- stilt til ansvar for manglende handling i kommunen. Det være seg innenfor skolesektoren, kollektivtilbudet eller barnehageplasser. I dag hadde jeg en slik samtale, og de - som meg - blir like paffe hver gang det går opp for oss hvor lite jeg som kommunepolitiker egentlig har å si for byens utvikling. Ikke fordi jeg er lat, men fordi kommunen ikke lenger er en kommune slik den bør være. Kommunepolitikernes makt er redusert til kun å bestemme hvem som skal bestemme, og knapt nok det.

Kanskje er det nettopp den folkeopplysninga jeg blir betalt for gjennom mitt honorar fra bystyret - videregående voksenopplæring for venner og ukjente over min manglende makt...?

Det var jammen ikke derfor jeg begynte med politikk.

skyt en snut?

2007-05-14T10:12:00.001+02:00

7. september i fjor, min fødselsdag, endte tragisk for Eugene Obiora. Han ble arrestert av fire politimenn i Trondheim og mistet livet i basketaket som oppstod under arrestasjonen. Spesialenheten for politisaker ble koblet inn, men som mange andre saker henla spesialenheten også denne gangen saken etter bevisets stilling.

Den 7. mai i år ble det arrangert en følelsesladet demonstrasjon i regi av bl.a. Organisasjonen mot Offentlig Diskriminering (OMOD) utenfor justisdepartementet mot henleggelsen. Det ble holdt sterke og engasjerende appeller og justisministeren Knut Storberget mottok demonstrantenes krav om uavhengig granskning. Et krav jeg støtter. Mange reagerte imidlertid på at ministeren ikke tok avstand fra politivold og/eller rasisme. Det kunne han godt spandert på seg, men på en annen side er det vanskelig å ta avstand fra ting han hevder han (les: politietaten) ikke har skyld i eller ansvaret for. Det burde mange av de frammøtte visst alt om.

Selv mener jeg at justisministeren gjorde klokt i å ikke kommentere denne enkeltsaken. Det påstås, helt korrekt, at mange av politikerne som denne gangen er tause på grunn av pågående etterforskning, ikke følte det samme behovet for taushet under den såkalte Kadrasaken. Men en urett rettferdiggjør da sannelig ikke en annen. Kanskje tenker politikerne seg om både en og to ganger før de neste gang kommenterer en voldssak?

Ble Obiora drept med overlegg? Det vites ikke, men mye tyder på at det ble tatt i bruk unødvendig mye makt, og det bør være i politiets egeninteresse å ønske å komme til bunns i denne saken gjennom en uavhengig granskning. Vold og rasisme kan ikke godtas på noe arbeidssted, og det ligger et særskilt ansvar på politiet for ikke å misbruke den tilliten de har i samfunnet. Hva er det politiet er redde for?

Lørdag 19. mai kl. 14.00 er det en ny demonstrasjon utenfor Jernbanetorget. Mot politivold, mot rasisme og en uavhengig granskning av Obiora saken. Det er derimot ikke en demonstrasjon mot politiet. Jeg håper derfor at jeg kan slippe å stå blant folk som roper ”mordere” etter politiet som mest sannsynlig vil være der for å utføre sin jobb. Hele konseptet ”skyt en snut” setter seg i vrangstrupen på meg, og tjener heller ikke saken. Å skape tillit til politiet er ikke en enveis prosess, men også noe OMOD og de andre frammøtte må ta et ansvar for.

1. mai, NATO og Blitz

2007-05-04T14:05:00.000+02:00

Det har gått en uke. En uke siden det var NATO toppmøte i byen. Oslo var igjen satt på verdenskartet, og resultert i at halve sentrum var stengt av. Det lyste varslingslys på E6’en ved Alnabru at det var redusert fremkommelighet i byen. Selvsagt. Selveste Condi skulle til Oslo. Kan ikke la hvem som helst slippe til i området nær henne.

Det var det møtet president Putin kuppet med sin trussel med å trekke Russland ut fra CFE-avtalen. Det er avtalen som omhandler nedrustning av konvensjonelle våpen i Europa. Russland skulle trekke seg fra avtalen som et mottiltak til rakettskjoldsplanene til USA. Condi hadde fnyst av det hele. Russland trengte ikke å føle seg truet av noen titalls raketter i deres bakgård. De var ment mot andre; røverstatene Iran og Nord Korea.

Jeg tror ikke Russland føler seg truet heller. Men mens Bush og den amerikanske krigsindustrien har hatt sine ytre fiender i Al-Qaida og de nevnte statene, dekker NATO og USA det tomrommet president Putin og den russiske krigsindustrien så sårt trenger. Tjestjenia er for lite. Iran er de på godfot med, og selv Kina regnes som venner.

Den siste ukas retorikk mellom USA og Russland er som gufs fra en tid jeg trodde var over. Et nytt våpenkappløp i Europa gjennom unødvendig provokasjon av Russland må unngås. Ansvaret for dette hviler selvsagt på stormaktene, Russland og USA, men ikke minst må de nye EU og NATO landene ta sin del av ansvaret. Norge løste i sin tid dette klokt gjennom den kjente baseerklæringen. Den slår fast at fremmede makter ikke skal kunne stasjonere baser på norsk jord i fredstid, og fra 1957 ble den bestemmelsen utvidet og presisert til også å gjelde atomvåpen og utskytningsramper for atomraketter.

En slik politikk ville ha vært nyttig i Polen og Tsjekkia.

Det er også en uke siden byrådsleder Erling Lae nærmest egenhendig kastet Blitzmiljøet på ræva og huet ut av det gule huset i Pilestredet. De hadde protestert for mye mot NATO. Kasta steiner til og med. Politiet svarte – som rutinen er – med tåregass. Sammenhengen mellom å gå nærmere gjerdet og gassen så ikke ut til å gå opp for de oppmøtte og til slutt ble 260 av de tatt med inn til varetekt. Til slutt var det bare åtte av de som ble siktet. åtte – 8 – av 260. Det er tre prosent det.

Som aktivt forsvarer av Blitzhuset skulle jeg gjerne ha sett at ungdommene hadde klart å styre hormonene sine litt oftere. Hadde de latt være å fortsette demonstrasjonen da den offisielle demonstrasjonen var over, ville det ha tjent både dem og saken. De visste de kom til å få pes, men taktikkeri er kanskje ikke deres sterkeste side. Det til tross kan man ikke la enkeltelementers handling avgjøre framtiden til et så sammensatt og fargerikt miljø.

Men det brydde ikke Erling seg noe om. Han var sint, og var ikke alene om det. Varaordfører Sven Kristiansen var ikke mindre sint. Det ultra blåe byrådet så rødt. Få dem ut. Kast dem alle i fengsel. Ikke noe snikk snakk. Få vekk pakket. At varaordføreren ønsker Blitz dit sola aldri skinner er ingen overraskelse. Blitz er ikke særlig begeistret for han heller. Men heldigvis har byrådet fått tommelen ned fra opposisjonen minus KrFs Tornås som også lar seg bli skremt av småunger som kaster stein.

Blitz er ingen søndagsskole. De burde kanskje alle sendes på en søndagsskole – framfor fengsel. Det hadde i det minste vært noe konstruktivt. Men det huset betyr kolossalt mye for mange her i byen. Ikke ved å være et fristed for kriminelle eller lagringsplass for våpen, men gjennom å være en fargeklatt i byen. Et ypperlig konsertlokale. En kafeteria med billig kaffe og vafler. Et sted hvor du er den du er. Et sted med aksept. Et sted med meninger og engasjement.

Et lite inntrykk fikk vi på 1. mai. Blitz var der som alltid. Foran Møllergata 19 sto de mannesterke og dekket nærmest hele himmelen med sorte og røde faner. Fanen ”Foreldre for Blitz” svevet stolt over hodet på Rune Gerhardsen mens han talte til forsamlingen som ivret etter å gå i tog i det nydelige sommerværet. Blitz satte som alltid farge på 1. mai toget og Blitz må fortsatt bestå!

Og det er også en uke siden jeg så Odd Børretzen. Han var på Dattera til Hagen. Mannen som hater måker, som ikke skjønner hvorfor han må stå opp, som forteller oss at vi ikke er ulver og ikke minst synger en nydelig Vuggesang for meg. Det hele var helt ufattelig, og satte meg kraftig ut. Nå er jeg generelt dårlig til å treffe på kjendiser, men maken til hakeslep har jeg aldri hatt før. I det vi passerte hverandre, stoppet det rett og slett opp. Til slutt klarte jeg å lire av meg et ”hei”. Han smilte og gikk videre. Det var alt. Et smil. Jeg skulle ha hoppet opp og gitt han en klem, men det ble med det smilet. Takk for alt du har gitt, Børretzen!

Trenger Oslo et eget innvandrerparti?

2007-04-24T23:34:00.000+02:00

Et nytt parti er stiftet. Det nye Innvandrerpartiet (Ip) har sågar levert liste i Oslo til høstens kommunevalg. Deres ønske er å fylle det politiske tomrommet de mener de etablerte partiene ikke fyller, nemlig innvandrings- og integreringspolitikk. Nå har Oslo bystyre lite med innvandringspolitikken å gjøre, men i integreringspolitikken har Oslo bystyre et tydelig ansvar, og gir dem i så måte livets rett. Partileder Mohan Singh Varma har argumentert kraftig i mediene med at de etablerte partiene i for liten grad er opptatt av innvandrernes interesser og bare deres stemmer ved valg. En påstand (myte!) jeg forkaster på det sterkeste, men det er lett å tro at Varma vet hva han snakker om når vi vet om hans politiske fartstid som tidligere tillitsvalgt i Fremskrittspartiet, Høyre, Senterpartiet og Arbeiderpartiet (Nettavisen 13. mars 2007).

Nå er det å skjære alle disse partienes integreringspolitikk over en kam i seg selv en bragd, og gjør det fristende å spørre seg hva slags integreringspolitisk syn Varma selv representerer, når ingen av de nevnte partiene innfridde hans forventninger. Foreløpig er deres eneste kjente argument at de er lei av de andre partienes prioriteringer og at deres parti nå vil ”ordne opp”.

Jeg har ingen vanskeligheter med å se tanken bak dannelsen av partiet. Alle de etablerte partiene startet en gang som partier for spesielle interesser i samfunnet og i det lys virker det logisk å danne et eget parti som kjemper for innvandrernes interesser. Politiske partier som representerer særinteresser er heller ikke et ukjent fenomen i Oslopolitikken. Pensjonistpartiet er et eksempel på et slikt parti, men det er partier uten særlig stor oppslutning ved valg, og på den måten kan Ip som er stiftet med økt makt for gruppen i sikte virke mot sin hensikt. Jeg er uansett av den oppfatning at dette er feil vei å gå, og en uønsket utvikling. La meg utdype dette litt nærmere.

Et slikt parti bidrar til å sementere det parallellsamfunnet vi delvis kan skimte konturene av allerede i dag. Det er et feil signal å sende til storsamfunnet og feil strategi for økt makt og innflytelse. Riktignok er jeg for at innvandrere i byen og landet for øvrig skal få sin del av makten i samfunnet – og den må det kjempes for – men den rette veien er å gå gjennom de etablerte partiene. På den måten får man fremhevet at også innvandrere ønsker å være inkludert i storsamfunnet og kan dermed stille de etablerte partiene tydeligere til ansvar.

For det andre er jeg skeptisk til slike ”vi er lei av” partier. Et slikt parti fremmer etter mitt syn kun egoistiske interesser – det være seg egen lommebok eller egen familie – uten særlig hensyn til samfunnet som helhet. Det holder med FrP, og vi trenger ikke mer av det. Jeg håper inderlig at byens borgere ikke lar seg bli revet med av noen tomme løfter om å ”ordne opp” i de etablerte partienes integrerings- og innvandringspolitikk, og lar partiet dø en stille død allerede til høsten.

Når det er sagt er jeg – som nevnt - fullstendig uenig i Varma i at de etablerte partiene ikke er opptatt av innvandrernes interesser og de problemstillinger som angår den fargerike delen av befolkningen. Jeg vet ikke hvilket bystyret Varma satt i, men det går knapt ett møte i dagens bystyre hvor det ikke stilles et relevant spørsmål angående innvandrerbefolkningens interesser. Det interessante er at flertallet av de spørsmålene ikke kommer fra de såkalte innvandrerrepresentantene som er i bystyret i dag (meg inkludert), men andre representanter som Trond Jensrud (Ap), Kari Pahle (SV) eller Erling Folkvord (RV). For sikkerhetsskyld, de såkalte innvandrerrepresentantene (fra de nevnte partier) er flinke til å følge opp i mange saker, men jeg har lyst å rose de nevnte representantene for deres innsats for den flerkultrulle byen.

Jeg mener det også er galt av Varma å tro at innvandrere i Oslo kun er interessert i innvandrings/ og integreringsspørsmål. Selvsagt betyr disse spørsmålene mye, og mange vil stemme ut i fra hvilket parti de mener har den beste integreringspolitikken, men jeg håper og tror at også innvandrerne i byen er opptatt av bussen, trikken og banen. Av Oslos skoler, barnehager og SFO. Av Oslos mangfoldige kulturliv og idrettsmuligheter osv. Det kan absolutt argumenteres for at alle områder har et ”innvandrerperspektiv”, men det er som nevnt å fare med løgn å påstå at de etablerte partiene ikke er opptatt av det perspektivet. Jeg tror og håper at innvandrere i byen anser seg som innbyggere og borgere i byen, og ikke innvandrere som trenger å kjempe egne kamper gjennom et eget parti. Jeg tror dessuten at en gjennomgang av partiprogrammene til partiene på venstresiden vil avsløre at de til sammen dekker de fleste områder Ip eventuelt står for.

Tiden er inne for å skifte ut FrP og Høyre byrådet. Det er en skam for hovedstaden å ha en varaordfører som rynker på nesen hver gang han tenker på nesten 25 % av byens befolkning. Han blir vi kvitt kun – og jeg presiserer kun – ved å stemme rødt i Oslo til høsten.