Militant sekularisme

Det er ikke bare i USA en ikke ønsker å bli for nært knyttet til islam (eller muslimer) av sine politiske motstandere. Barack Obama har brukt mye av sin dyrebare tid i mediene for å bedyre sin kristenhet, og holdt på å si; avstand til islam. Det siste har vel ikke skjedd, men det er ikke langt unna det som nå er i ferd med å skje i Tyrkia.

En grunnlovsdomstol skal i løpet av noen uker avgjøre hvorvidt dagens regjeringsparti – Rettferdighets- og utviklingspartiet (AKP) – er et religiøst parti og dermed i strid med Tyrkias sekulære grunnlov. Som kjent dannet Mustafa Kemal Atatürk Tyrkia i 1923 i det gamle Osmanske rikets kjerneområde. Men Atatürk gjorde noen radikale endringer i forhold til sine forgjengere. Han erstattet det arabiske skriftspråket med det latinske og han slo fast i den nye grunnloven at Tyrkia var en sekulær stat, med militæret som voktere av denne sekulariteten. Denne oppgaven har militæret tatt svært alvorlig, og har ved en rekke anledninger intervenert i Tyrkias politiske liv. Da kan man snakke om den sekulære ekstremismen da...

Det stemmer at partiet politisk stammer i fra et tidligere religiøst parti, men det utslagsgivende for anklagen har vært at AKP nylig gjorde et forsøk på å tillate bruk av hijab ved tyrkiske skoler/universitet. Altså, oppheve forbudet mot hijab (innføre friheten, om du vil), og ikke påby det. Dette blir av mange i Tyrkia sett på som en islamistisk handling og dermed i strid med grunnloven. Konsekvensen (for AKP) av en negativ kjennelse fra grunnlovsdomstolen kan være at et parti med rundt 40 % oppslutning vil bli forbudt, hele regjeringen til statsminister Recep Tayyip Erdogan vil måtte gå av og rundt 70 andre politikere vil måtte oppgi sine posisjoner.

Er det ikke utrolig?

Det er ikke første gangen AKP og statsminister Erdogan blir beskyldt for å være representant for en religiøs (muslimsk) agenda. Under valgkampen i fjor sommer vakte det stor oppmerksomhet at hans kone opptrådte offentlig med hijab. Landet var på randen av militærkupp fordi det alltid lojale militæret ser på det som sin forbannede plikt å befri landet fra den slags ufinheter. I USA blir muslim beskyldningene mot Obama ansett som det største hinderet i hans vei mot det hvite hus. Som en kamerat sa til meg, det er bare å gjenta Barack Hussein Obama mange nok ganger, så har John McCain seieren.

Statsminister Erdogan har rett i at en og en halv milliard muslimer følger med og er opptatt av hva som skjer i Tyrkia. Det vil ikke være første gang at et muslimsk parti blir forbudt eller at en lovlig og demokratisk valgt muslimsk (eller islamistisk om du vil) regjering blir avsatt med tvilsomme midler, enten i Tyrkia eller andre steder av verden. Det vil bety et ytterligere slag mot de moderate muslimske kreftene som kjemper for demokratiske prinsipper i mange land, og gi mer ammunisjon til de som forfekter en mer ekstremistisk agenda. Hva amerikanske muslimer tenker om de stadige dementiene til Obama kan man bare lure på.

At det skal bli en uting at folk fremviser sin overbevisning, sin tro, offentlig med stolthet eller at man blir beskyldt for å være agent for en fremmed makt og ansett som et virus som vil spise samfunnet innenfra fordi man kanskje er muslim eller har muslimske røtter har jeg liten forståelse for i såkalte pluralistiske demokratiske samfunn.

Tiggersta(n)den.

Tiggersta(n)den har vært sterkt i fokus de siste ukene. Det begynte vel med Håkon Lies krasse uttalelse om å bli kvitt de utenlandske tiggerne i forrige uke, så har det gått slag i slag etter det. Selv jeg fikk mine cm. i mediene, men ble vel mer eller mindre overkjørt av Rune G. og Jan Bøhler i Dagsavisen dagen etter som nærmest var enige med Haakon Lie. Nå skal jeg veie mine ord med omhu. Man snakker for det første ikke mot Håkon Lie, men når både Rune G. og Jan B. er ute med det samme budskapet, skal jeg være forsiktig, men jeg er uenig i deres tilnærming.

Grunnen til at man ønsker de utenlandske tiggerne bort er at disse anses som såkalte profesjonelle tiggere. De gjør det på heltid, for å si det sånn. Og det har man problemer med. Selvfølgelig bør man forsøke å komme i dialog med dem og hjelpe dem på andre måter så langt det lar seg gjøre, slik Jan Bøhler foreslår, men den insinuasjon jeg hører er at mens de norske tiggerne tigger pga. nød og elendighet, så tigger de utenlandske tiggere (og det er vel rom-folket vi snakker om) fordi de mer eller mindre har lyst. Jeg er ikke så sikker på om jeg godtar det sånn umiddelbart. Jeg har mer tro på det Forsker Ada Engebrigtsen ved NOVA sier: – De er rett og slett fattigfolk som sårt trenger penger. Da tror jeg ikke, som jeg sa til Dagbladet, at et forbud er veien å gå. De skjebnene, norske eller utenlandske, vil ikke bare forsvinne.

Jeg misliker sterkt den distinksjonen som gjøres mellom norske og utenlandske tiggere selv om jeg også ser forskjellen, men til syvende og sist tigger de fleste fordi de må. Det har irritert meg lenge at mange av tiggerne sitter med "jeg er en norsk uteligger"-skilt foran seg når de tigger. Som om det skulle utgjøre en forskjell? Faktisk er det en grunn til ikke å gi dem penger, de har tross alt en velferdsstat til å ta vare på seg. Det har sjeldent de utenlandske tiggerne. At bladet =Oslo heller ikke har vært tilgjengelig for de utenlandske tiggerne gir jo disse ingen annen mulighet. Dette bør =Oslo klare å finne en løsning på slik dem f.eks. har i Storbritannia med bladet The big Issue.

Argumentasjonen videre er ofte at de utenlandske tiggerne er innpåslitne, frekke og til og med aggressive. Det kan selvsagt ikke være slik at eldre mennesker engster seg, eller unngår bestemte deler av byen pga. de innpåslitne tiggerne. Kan ikke være uenig i det. (Selv om min umiddelbare reaksjon var at man ikke bør la de eldre styre for mye heller, herregud, de er jo redde bare de ser meg på gata. Forby meg også, kanskje?). Men hvor stort er egentlig dette problemet? For å finne ut av dimensjonene valgte jeg å gå fra min jobb i Hausmannsgt, gjennom Youngstorget, forbi Eldorado, tvers gjennom Stortorvet og ned Karl Johans gt. til Nationaltheatret. Dette har jeg gjort i noen dager nå. Og jaggu er det et helvete. Der står dem. Har deg i øyesyn lenge før du er i nærheten, de er flere selvfølgelig, og par av dem følger deg med blikket til du kommer innen deres angrepsradius før de kaster seg over deg med sine bedende blikk, mens andre forbipasserende blir de andres ofre. Det handler om å være målrettet og ta bestemte skritt forbi, ellers kan du aldri vite hva de finner på. Frekke er de også. I det du passerer dem kan man tydelig høre spyttklysene forlate deres lepper og en mumling som neppe er et ønske om et langt og godt liv.

Det gikk nøyaktig to dager før jeg ikke orket mer av de svenskene og andre som sto oppmarsjert bortover Torggt., Karl Johan og på Nationaltheatret for å selge meg lugubre kredittkort, Omega 3 eller telefonkort med de merkeligste navn. For ikke å glemme alle som skulle ha meg til å melde meg inn i en eller annen organisasjon (selv om de kommer innunder en annen kategori). Er det noen jeg ønsker meg vekk, er det disse selgerne! Organiserte er de også. Jeg har selv sett dem notere ned både navn og adresse for å plage sine bytter i mange måneder framover.

Når det gjelder de utenlandske tiggerne, så var de der de, men om de plaget meg? På langt nær så mye som gateselgerne. Jeg tror dessuten ikke vi har vondt av å bli minnet på at livet ikke er likt for alle, så får man selv velge om man vil gi eller ikke.

Utvisningsdirektoratet (UDI)

Det verserer mange historier om mitt arbeidssted Utlendingsdirektoratet (UDI) - og de grusomme folkene som jobber her, selv om jeg anser meg som en sympatisk person, men det skal det jaggu meg bli slutt på hvis FrP kommer i regjering. Da skal UDI bli virkelig ille.

FrPs innvandringstalsmann Per Willy Amundsen er i avisene i dag og foreslår strakstiltak som vil redusere dagens antall asylsøkere ned til en tiendedel. Hvordan det skal gjøres fremstår litt uklart. Hver dag kommer mellom 30-60 mennesker til landet ulovlig, og hvordan de skal demme opp for det i fremtiden har jeg ikke helt fått med meg. En restriktiv asylpolitikk og lukkede asylmottak er visst blant de nevnte strakstiltakene. Med tanke på at UDI høstet storm fra alle kanter da det ble satt opp telt for å huse de rekordhøye ankomstene, blir det spennende å se hvordan FrP regjering vil etablere lukkede asylmottak som "skal ha vaktfunksjoner og fysiske avsperringer, ikke ulikt fengsel" i følge Aftenposten.

Til neste år ser jeg for meg egne bonusordninger for UDI ansatte for antall avslag og kutt i lønn for innvilgede asylsøknader. Jeg ser for meg asylintervjuer hvor jeg begynner med å fortelle søkeren hvor håpløs situasjonen er for han, at han uansett ikke vil få bli uavhengig av asylgrunnene hans. De bryr vi oss rett og slett ikke om lenger, for nå gir Norge blanke i flyktningkonvensjonen, menneskerettighetserklæringen og alle andre internasjonale avtaler vi tidligere respekterte, men at han (eller hun) og jeg godt kan sitte på kontoret mitt og drikke kaffe og snakke om vær og vind, samtidig som vi finner flybilletter hjem igjen til han. Vel, Amundsen vil vel helst ha meg hjem igjen også, når jeg tenker meg om...

Happy times.

Spøkelset Iran..

Med én måned igjen til min egen studietur til Israel, og den vedvarende debatten om spøkelset Iran, godt hjulpet av Irans nylig gjennomførte prøveutskyting av langdistanseraketter (og Israels militærøvelser) er det virkelig så man begynner å lure på om det faktisk er fare for storkrig i regionen.

Selv er jeg av den oppfatning at det er lite sannsynlig. Jeg tror verken USA eller Israel har kapasitet, vilje eller til og med evne til å gå til fullskala krig mot Iran. Det er heller ikke i Irans interesse å starte en krig mot de nevnte nasjonene - tross deres krasse retorikk. Kanskje er det ønsketenkning fra min side (så jeg får gjennomført turen), men grunnen til det første er så enkelt som at Iran anno 2008 er noe helt annet enn et demoralisert Irak anno 2003. Om ikke så veldig mange måneder kan vi se det samme om USA, men ryktet er visst at Israel sterkt ønsker å angripe Iran og gjerne før president Bush forlater det hvite hus. Det betyr mulig krig de nærmeste 3-4 månedene.

At Iran tar første steget ser jeg på som svært usannsynlig!

Det blir vist til at Israel tidligere har hatt strategiske angrip i Irak og Syria, og at det kan gjentas i mot Iran. Jeg tror ikke det, jfr. det samme argumentet. Iran vil ikke finne seg i det, og det vet Israel, og statsminister Olmert har ikke vilje og evne til å føre Israel inn i en ny krig, pga. sin svekkede politiske posisjon. Selvfølgelig kan det argumentet snus, men denne gangen er det ikke snakk om å føre sitt land inn i en krig mot en "marginal geriljagruppe" (sammenliknet med IDF) som Hizballah men en regional stormakt som Iran. Dessuten, kan Israel virkelig utelukke muligheten for at Iran ikke allerede har atomvåpen?

Fredrik Mellem grøsser seg over tanken på at ”bandittstaten” Iran har et forsvarssystem som når 2000 km. Jeg er enig i at det ikke er noe positivt i det, men når han karakteriserer Iran som en bandittstat og en irrasjonell aktør i internasjonal politikk vs. USA og Sovjet under kalde krigen, så stusser jeg.

For det første. Det er mulig USA var en rasjonell aktør back then, men det er svært få i regionen og ellers som kjenner igjen den rasjonelle aktøren USA etter de senere års aktiviteter. Med USAs svært så krasse retorikk og politikk mot Iran de siste 15-20 (om ikke 50 års minus perioden med USA innsatte Shah’en) er det faktisk Iran som har vært den rasjonelle og kalde aktøren, slik også Konrad skriver i sin kommentar til Mellem. Per A Christiansen viser i en kommentar i Aftenposten mandag hvordan Iran er omringet av amerikanske soldater, Israel og fiendtlig innstilte arabiske stater og er godt kjent med USAs innblanding i deres anliggende. Det hadde vært lite rasjonelt om ikke Iran bygde opp sitt forsvar, brukte krass retorikk for å holde et angrepskåt USA (og Israel) på avstand, og ja - sågar forsøkte å gå til anskaffelse av atomvåpen.

For det andre. Det er svært arrogant av en norsk blogger å kalle Iran - med deres historie og posisjon i regionen og verden for øvrig - for en bandittstat. Misforstå meg rett, Jeg er ingen fan av Mahmoud Ahmadinejad eller det iranske regimet, og forstår at begrepet brukes mot Iran grunnet deres offensive retorikk mot Israel og deres uspiselige straffelovverk. Men et historisk blikk på for eksempel Irans og USAs atferd i regionen de siste 50 årene (om ikke mer) viser tydelig hvem som fortjener benevnelsen bandittstat og hvem ikke.

Jeg ønsker ikke at Iran anskaffer seg atomvåpen, men det er ikke fordi jeg ser noe umiddelbart galt i at dagens maktbalanse i regionen forrykkes, men fordi jeg ikke ønsker spredning av atomvåpen. Men så lenge ingen av de nåværende atomstatene viser noen tegn til å redusere sine atomarsenaler, og Israel og USA som begge truer Iran med jevne mellomrom har det, ser jeg ingen grunn til at vestlige medier og bloggere skal moralisere eller demonisere Iran for sitt forsøk. Igjen, realismen i og Iranske lederes gjennomføringsvilje av egen retorikk mot for eksempel Israel anser jeg som svært liten.

At USA og Israel er demokratiske stater (slik vi skjønner demokratisk) og Iran ikke, har ikke et fnugg av tyngde i seg. Det har ikke vært så veldig betryggende at en galmann i det hvite hus – riktignok demokratisk valgt – har hatt fingeren på den "røde knappen" i 8 år, framfor en annen.

Nazi klikk!

Jeg visste ikke hvor jeg skulle gjøre av meg da TV 2 i går vist en lengre reportasje om motstandsmann og høyesterettsadvokat Erik Gjems-Onstad som vil gi 250.000 kroner til bl.a. Ole Nicolai Kvisler, som er dømt for drapet på Benjamin Hermansen.

Gjems-Onstad er et av fire medlemmer i en komité som skal fordele arven etter Oslo-kvinnen Clara Weltzin, som døde i fjor. Hun etterlot seg ingen arvinger, men skrev i sitt testament at arven skal gå til personer som arbeider mot fremmedinnvandring til Norge.

Jeg kan bekrefte at jeg har opprettet testamenter, og jeg vet at det har forekommet midler til folk som arbeider mot innvandring, sier Gjems-Onstad til TV2 nyhetene. At mannen er gal har vi visst lenge, og jeg lurer stadig på hvorfor mannen ble dekorert med bemerkelser etter krigen, når man hører han snakke (hvilken side var han på egentlig?)?

Hva enkelte avdøde mennesker ønsker å gjøre med pengene sine er skremmende, men jeg lurer fælt på hvilke reaksjoner som hadde kommet på en nyhet om store pengebeløp testamentert til en ekstremistisk muslimsk organisasjon i Norge/utlandet av en nordmann?

Det hadde vært kaos det.

Saken er en påminnelse om at det fortsatt finnes ekstremister i landet, og visstnok har de sine donorer også. Tviler på at den siste døde i fjor!

Karikatur kaoset fortsetter

Lenge siden sist, men nye tegninger er på gata, og kaoset vi husker fra par år tilbake er igjen et faktum.

Tegneren i Adresseavisa har ikke karikert hvem som helst, men en figur som kan assosierers med profeten Mohammad, og slikt går sjeldent ubemerket hen. Advokat Abid Raja er blant de som har protestert hardest, selv om jeg synes han har tatt et merkelig standpunkt. Har avisa karikert Mohammad er det provokasjon av dimensjoner, og hvis de påstår (som de gjør) at det ikke er Mohammad de har karikert, er det balleløst å ikke stå for det de mener. Hm.

Kanskje er det bare meg (blant "pårørende"), men jeg kan ha tilbøylighet til å mene at den karikaturen får fram et poeng, som det er umulig å få fram på en annen måte, og alle protestene fører bare til at anti-islamistene får mer ammunisjon og samtidig ved å gjøre ubetydelige tegninger verdenskjent gir vi de anti-vestlige elementene mer blod på tann.

Misforstå meg rett. Jeg er ingen fan av karikaturtegninger av Mohammad, men jeg klarer heller ikke å hisse meg over det. Jeg lar meg heller bli fornærmet og provosert over at noen sprenger seg i lufta og tar med seg mange uskyldige (og sikkert noen skyldige) liv med seg i døden i Mohammad og Allahs navn, enn at en og annen i kalde nord gjør et poeng av det ved å karikere Mohammad.

I farta har jeg lyst å si at dette handler om kulturforståelse og en forståelse av det samfunnet vi lever i, men kanskje bør jeg la være å si det.

Argumentet er ofte at man bygger ikke broer ved å fornærme 1/5 av befolkningen (dvs. muslimer i verden), men min mening er at den 1/5 delen av befolkningen blir disset om de lar seg bli disset og mobbet. Det går an å la være å bli så provosert og fornærmet hele tiden. Jfr. enkel barneskolepsykologi: Store gutta mobber de som lar seg bli mobba.

Tror man virkelig at anti islamistene ved disse protestene tenker "Vet dere hva. De har et godt poeng. Det var stygt av oss. Det må vi ikke gjøre mer?"

Neppe.

Middle East longing.

A three-week adventure in the Middle East is finally over. A roundtrip through Lebanon, Syria, Jordan, Occupied Palestinian territories and Israel is behind me and it has been "one hell of a" trip.

I’m already missing the people, the region, but it was somehow nice that it was time to leave Israel last night. I had ended up in a tense discussion about Israel the last hour before my taxi picked me up. It all started with me talking with the hotel host in Tel Aviv and mentioning the word “Palestine”. “Do you call Israel for Palestine?” Instantly sweating, I replied, “Well, yes, I did for the West Bank”. So far so good, but the next question was a bit more tricky to answer. “Are you somehow anti-Israel?” Now how do you answer to a question like that, sitting in the heart of Israel?

I'm not a big fan of the way Israel was created, but the circumstances were quite alike for another state I hold dear, namely Pakistan. They were both under British rule, and similar to some hardcore Indians (or Pakistanis) disagreeing, or even disliking, the fact that a part of Mother India split into two countries, it is difficult for Arabs (Muslims) to accept that the state of Israel was drawn on the map on historical Muslim land before the 2. World war. Besides, The Israel we know today is not the one the UN suggested in 1948, and the occupation of Palestinian territories makes it easy to be somehow “anti-Israel”.

I was of course doomed to lose that discussion, and was a happy man when the taxi arrived and I could leave for the airport.

So, what will I remember from my adventure to perhaps the most frequently mentioned area in the Media?

A lot.

A long time will pass before I’ll forget all the soldiers. Two nights in a row now I’ve dreamt about soldiers and war(s), so the trip has done something with me. Although there were soldiers and tense situation across the region, it is primarily in Israel/ Palestine where the situation is so tense that it my come to open clashes, so, not surprisingly, it is the Israeli soldiers who have found their way into my dreams.

Just today, there was a report about intense fighting in Gaza due to new rocket attacks from Gaza to Ashkelon. These rocket attacks are exactly the argument that makes Israel not wanting to risk to give up the West Bank without any further due. What guarantee do they have not to be targets of new missiles from the West Bank - as they are from the Gaza strip?

Maybe none, but the status quo (read: an increasing number of settlements and thus additional troops) is not making Israel any safer.

Perhaps Israel can not, or will not, give up its military presence in the West Bank, but my clear impression is that it is not the presence of soldiers which constructs the worst hardship for the Palestinians. No, it is all the illegal settlements that keep popping up – on their land. I’m not saying the Palestinians enjoy the military checkpoints and the soldiers, but the apartheid wall, the settler roads, and the expansion and construction of new settlements are the biggest blow – both physically and psychologically.

They have no right to be on occupied territory.

From time to time, and I even heard the argument during my trip, Israel claims that the extremists’ fight against Israel is an ideological struggle, and I’m not totally denying the fact, but as long as the state of Israel look upon the entire area as a god-given land to the Jews, and bless new settlements, these extreme elements will not be less, only increase.

Rather than destroying the infrastructure, homes and eliminate the possibilities for the Palestinians, I think Israel had served her cause better if she had built up the West Bank. It was for instance sad to observe how Saddam Hussein was the hero for Palestinians (after Arafat), solely because he used the Palestinian struggle rhetorically (and with 42 Scud rockets during first Gulf war) and large amounts of money to rebuild the West Bank.

I will remember all the smoking men. I do not think there is one man in the Middle East, particularly in the Arab countries, who do not smoke. The richest of the rich, coming out of their fancy cars, or the poorest of the poor, sitting in an intersection, both had that in common that in their fingers, they held a cigarette.

And I will remember the women. Not (only) because they were so incredibly beautiful, but because they were so proud, so confident. They walked around, with or without their hijab (without being worried by their choice), and showed no signs of being oppressed - in any way.

Especially in the Palestinian territories and in the Palestinian refugee camps across the region, made a strong impression. They were never afraid to speak out; everyone took some form of (higher) education and they all had ambitions. They carried the passed grief but looked ahead.

It's not the girls - the young women - who are the problem in the future Palestine; it is the men: The youngsters, the old, the unemployed and the frustrated. They hang around in the streets of the refugee camps, of the cities across the West Bank without finding anything useful to do than harass people, or find hope and solution in weapons and the power of weapon. They are a problem for the society they live in and for Israel. The solution is not to build more walls around them but rather to give them hope or something as simple as a job...

Finally, I will remember all the passport controls. The harsh looks in the Police/ Military Officer, the everlasting queues behind red lines and people with stiff eyes and bowed heads, constantly proving their identity, waiting for the stamp or the redeeming wave to continue: Yallah!

The World Citizen in me got a sharp stab during this trip. The passport, which in Europe has more or less lost its function, and the color of it, is the little book that determines what rights you have and what treatment you get in the whole region. It was a challenge to cross five borders, and meant that the passport was never packed and always available. Of course, it all topped in the Palestinian territories with all its Israeli (and sometimes Palestinian) checkpoints throughout the West Bank.

Now three weeks after, real life waits. Thank you for a great time, people of Middle East, I will be back!