I ytterste konsekvens

En får si at den såkalte korte valgkampen kom brått i gang på mandag, første arbeidsdag etter ferien. De første partilederdebattene kom i gang, Holmenkollen gikk dunken, Hatvold på Grønland etterfulgt av debatt i moské.

Det er spesielt én episode i fra sist uke jeg mener fortjener mer oppmerksomhet enn den fikk eller får. Det skjedde tirsdag på Dagsrevyen. FrP sjef Siv Jensen avfeier Menneskerettighetene med stor M med en enkel uttalelse rundt forvaring/retur av Mullah Krekar. Vips, så var Menneskerettighetene lagt på hylla. Riktig nok kom hun med en betingelse: I ytterste konsekvens. På spørsmål om hun var villig til å bryte menneskerettighetskonvensjonen svarer hun: ”Ja, i absolutt ytterste konsekvens så er jeg villig til det.” Og legger til, for å beskytte egen befolkning.

Jeg tror ikke at alle de som nikket anerkjennende til dette inkluderte meg i ”egen befolkning”, men etter mitt syn er det vel nettopp i ytterste konsekvens man ikke skal bryte Menneskerettighetene. Skal de rettighetene hjemlet i denne konvensjonen, og som man kjemper for her hjemme og over sju hav skal ha noe legitimitet og tyngde, må du det! For å si det litt bombastisk: Statsministerkandidat Siv Jensen viste med dette at menneskerettigheter ikke er noe annet enn et praktisk slagord som fungerer bra når man trenger det, men som kan legges til side når de ikke trengs.

På tirsdag var det Mulla Krekars blotte tilstedeværelse som utløste ytterste konsekvens. Hvem forårsaker det neste gang?

For egen del har jeg for lengst avtalt med flere gode nordmenn om kjellerplass å søke asyl i.

Volden mot det homofile paret på Grønland har naturlig nok fått mye spalteplass og heldigvis blitt møtt med avsky av alle, men det er særlig intervjuet med Shahid Aslam på Dagbladet.no som fanget min oppmerksomhet. Han mente at på Frogner kunne de homofile gjøre som de ville, men av hensyn til den multikulturelle befolkningen på Grønland burde de kanskje ikke det. Hvilken verden lever han i, egentlig? Selv de mest verdikonservative, som til en viss grad mener at parallelle samfunn har noe for seg, vil være enig i han. Håper jeg.

Men, oppi alt det avskyelige mener jeg det er en skygge av, hm, optimisme? Mannen uttaler seg med den største selvfølge at sånn kunne han tenke seg at det var. Tanken om at han selv, og den asiatiske befolkningen han forsøker å tale for, var et fremmedelement på Grønland for 30-40 år siden var helt fraværende fra hans bevissthet. Misforstå meg rett, men det er et snev av sjarm i akkurat det. Han hørte hjemme på Grønland, han. Ikke bare det, men han ytret seg om hvordan han synes det bør være der han hører hjemme. Han får det aldri som han vil, men noe på vei har man kanskje kommet i integreringen??

Også er jeg helt enig i de som mener at opplysningsarbeidet må forbedres og intensiveres