Det store asylvalget

Valget i 1989 blir ofte omtalt som det store innvandrings- og asyl valget i norsk historie. Norge opplevde hadde siden 1987 opplevd store ankomster av mennesker som søkte asyl i Norge, og FrP suste inn på Stortinget og gjorde sitt, til da, beste valg. Mye tyder på at asylpolitikken igjen vil være avgjørende for veldig mange når de vil avgi sin stemme mandag 14. september.

Det anslås at det i 2009 vil være 18.500 mennesker som vil søke asyl i Norge. Til nå har litt over 11.500 søkt asyl i år. (Hvor FrP får sine tall over 20.000 får dere spørre dem om). Disse tallene har variert lenge. I perioden 1994-98 lå antallet asylsøknader på mellom 1500 og 2400. I 1998 steg tallet til 8374, for å fortsette å stige fram til 2002 da til 17.800 (under Jern-Erna), før det igjen sank til under 5000. I 2007 begynte antall asylsøknader igjen å øke og kom over 7000, og over 14.000 i 2008. http://www.udi.no/upload/Nyheter/nyheter%202008/alle.pdf (s. 25).

Disse tallene er ikke ensbetydende med antallet som får innvilget asyl i Norge. Innvilgelsesprosenten er ikke særlig høy i Norge. I 2007 ble det gitt oppholdstillatelse i 58 % av sakene, mens denne andelen sank til 41 % i 2008. Alle saker blir ikke en gang realitetsbehandlet i Norge pga. den såkalte Dublin forordningen; dvs. at personen skal få eller har fått beskyttelsesbehovet sitt vurdert i et annet land som deltar i Dublin-samarbeidet (stort sett hele Europa). I løpet av 2008 realitetsbehandlet UDI 7 400 asylsøknader mot 5 000 i 2007 (UDI.no).

Med tanke på at det i verden i dag er 42 millioner mennesker på flukt fra sitt hjemsted er det rart at ekspertene strides om årsakene til de høye tilstrømningen av asylsøkere til Norge, men det er flere årsaker og mye psykologi som spiller inn når folk velger å komme til Norge for å søke asyl. Norge med sin sterke engasjementspolitikk og høye score i bo- og leveforhold gjør landet til et attraktivt reisemål.

Det er en menneskerett å søke asyl, og det er FNs Flyktningkonvensjon fra 1951 som definerer hva som kvalifiserer en person til asyl i et land. Konvensjonen slår fast at personer som "med rette frykter for forfølgelse på grunn av rase, religion, nasjonalitet, medlemskap i en spesiell sosial gruppe eller på grunn av politisk oppfatning, befinner seg utenfor det land han er borger av, og er ute av stand til, eller, på grunn av slik frykt, er uvillig til å påberope seg dette lands beskyttelse…" (Konvensjonens artikkel 1A.)

Det er da opp til UDI å vurdere om en søker oppfyller dette vilkåret. I tillegg til Flyktningkonvensjonen er Norge bundet av bl.a. Europeiske menneskerettighetskonvensjonen som hindrer Norge i fra å sende folk tilbake til land der en flyktning står i ”en nærliggende fare for å miste livet eller bli utsatt for en umenneskelig behandling” (utlendingsloven § 15). Derav den mye omtalte Krekar-saken.

Det er viktig at man diskuterer asyl- og innvandringspolitikken til Norge, som alle andre temaer, men når FrP leder Siv Jensen (og andre) mener at det er asylankomstene og integrering av disse i det norske samfunnet som er hovedutfordringen til Norge i dag, så bommer dem grovt.

I følge SSB er det i Norge i dag 508.000 personer som enten har innvandret selv eller er født i Norge med innvandrerforeldre. 36 % av disse har norsk statsborgerskap, og utgjør til sammen 10,6 % av befolkningen. Om lag halvparten (233 000) er personer med bakgrunn fra Europa. 264.000 har sin bakgrunn i Asia, Afrika og Sør- og Mellom Amerika.

Det er et mindretall av innvandrere som har status som flyktninger. Ved inngangen til 2008 bodde det 132 400 personer med flyktningbakgrunn i Norge, og utgjorde 2.8 % av Norges befolkning (SSB). I all hovedsak er innvandrerbefolkningen i Norge tidligere arbeidsinnvandrere som har bosatt seg her, deres etterkommere eller innvandret ved at norske statsborgere har giftet seg med folk fra et annet land. I 2008 var det for eksempel snakk om ca. 20.000 mennesker som fikk opphold gjennom familiegjenforening.

Ved å utelukkende fokusere på asylankomstene gjerne med snev av skrekkscenarioer som økt kriminalitet og økt konfliktnivå, så underkommuniserer man realitetene. Bevares, det er knyttet en rekke utfordringer til asylinstituttet, også når det gjelder negative ting som kriminalitet begått av asylsøkere, men å skape inntrykk av at alle asylsøkere (el. et stort flertall for den saks skyld) bedriver kriminalitet, eller blande kortene med kriminelle bander fra øst Europa er rett og slett å feilinformere eller direkte løgn!

Den største utfordringen til det nye Norge er ikke å redusere/stanse antall asylanter, men å inkludere personer med innvandrerbakgrunn som har bodd her i lang tid, mange til og med født og oppvokst her, i samfunnet. Å skape det Gahr Støre kaller ”det nye vi”.

Mye tyder på at det går veldig bra med integreringen i Norge. Flere og flere tar høyere utdanning og stadig flere kommer ut i relevant jobb. Likevel er arbeidsledigheten blant innvandrere høyere enn blant den etnisk norske befolkningen. Den registrerte arbeidsledigheten blant bosatte innvandrere gikk opp fra 4,0 prosent i mai 2008 til 6,8 % i mai 2009. I resten av befolkningen gikk den registrerte ledigheten opp fra 1,2 til 2,2 % (SSB).

Det er utfordringen i det nye Norge, og det gleder meg at partisekretær Raymond Johansen (Ap)erklærer lik yrkesdeltakelse for innvandrerbefolkningen som en av de viktigste målsettingene for Arbeiderpartiet de nærmeste 10 år.