tirsdag 20. november 2012

Til Odd Børretzens minne

Odd Børretzen ble et bindeledd for meg inn i norsk kultur. Mormoren hans bodde i Øvre Sirdal. Norskere blir det ikke. Hun var rasist, og han var meget glad i henne. Og jeg ble glad i ham.

Det var i 1997, midt i forberedelsene til Operasjon Dagsverk-kampanjen i Oslo, at jeg på et kontor i Torggata 26 ble introdusert for Odd Børretzen for første gang. Det var sangen om de litt senile, pensjonerte generalene med kakesmuler i tennene som knuste en høne for å lage en omelett.

Det gikk ikke lenge før jeg oppdaget at kjærligheten var gjensidig. Han elsket også meg! Like mye. Hver natt kom han til meg – sin brune prins, som han synger om i sin Vuggesang. Hver natt fikk han meg til ikke å bry meg om det der ute. Om Pakkis eller hvor mye jeg kostet dem. Han passet på meg. Hver natt. Ved sengen min.

Når jeg trengte en Salme til Allah, var det Odd Børretzen som sang den. Ikke imamen, men han – den gamle musikanten. Det var han som ba den allmektige pent om å komme ned til Prinsdal og ta inn på hotell. Slik at Han kunne forstå at jeg bare var folk, og det er så lett å være der oppe og være Allmektig.

Selvfølgelig lærte jeg sangene. Og jeg sang. I ny, og enda mer i ne. Han ble mitt alibi til å kalle meg norsk. Selv Christian Tybring-Gjedde fikk høre min sang. I år 2000, eller var det 2001, da han var på Blindern og i en debatt i regi av Pakistansk studentersamfunn (PSS) presenterte sine tips til innvandrerforeldrene om oppdragelse, råd han nylig gjentok i NA24.

Jeg kunne ikke unngå og stille ham spørsmålet: Kjære Tybring-Gjedde, jeg hører deg fortelle hvordan jeg skal lære norsk kultur. Og jeg har lært meg at Børretzen, og Lillebjørn og Cornelis (om nederlenderen var aldri så svensk) er en vesentlig del av norsk kultur. Jeg har lært meg (og jeg sang): Og Carl I. Hagen er stor og skjønn, og er så glad at du kommer. Han smiler til deg med smilet sitt, og sier om du skulle tvile litt. Kom i mine armer, her er det ømhet og varme. Jeg skulle bare ønske at du forstod at også Kishore, Jigjit og Mehdi Hasan er verdifulle for meg. Kunne ikke du også være interessert i å lære nye musikalske uttrykk, Tybring-Gjedde? Vil du ikke lære å synge: Hame tumse pyar kitna, ye ham nahin, jante?

Da som nå er han meg svar skyldig. Alt jeg fikk, og alltid hadde fått fra Tybring-Gjedde og FrP var: Imamer er dumme. Muslimer er dumme. Du er dum. De sa det ikke slik, naturligvis. Men i kommunikasjonsbransjen er det noe som heter ”etterlatt inntrykk”, det publikum sitter igjen med fra det politikerne har sagt. Jeg tror ikke at det er akkurat det du mener å si, Tybring-Gjedde. Men kan du skjønne at en liten brun prins trenger noe annet enn det du sier for å ville gripe den norske kulturen? Litt anerkjennelse. Litt forståelse. En liten håndsutrekning.

Det er det Børretzen ga meg i 1997. Takk, Odd Børretzen.

Hvil i fred.


Innlegget ble publisert på Minvervanett.no 20.11.2012

Ingen kommentarer: