Ny islamdebatt

Avgjørende for å utvikle en norsk islam er at flere deler sin islam.

En venn spurte meg hvordan det sto til med islamdebatten for tiden: ”Er det fortsatt de samme gamle ”pakistani-onklene” som snakker?”

Jeg husker førsteamanuensis Berit Thorbjørnsrud gjorde seg mektig upopulær, også hos meg, da hun under en forelesning på Blindern for nesten 10 år siden uttalte at det finnes like mange islam som muslimer i Norge. Det finnes jo bare én islam, var jeg blitt lært. Tiden har vist meg at hun hadde rett.

Etter noen år i Midtøsten merket jeg en klar forskjell på hvordan islam praktiseres der versus Pakistan eller for den saks skyld her i Norge. Ja, det er fortsatt bønn, faste og almisse, men det handler en del om kultur, om historie og det handler om hvilket syn man har på sin overbevisning. Er man vant til å definere seg som motsetning til sin nabo, påvirker det deg som person på en annen måte enn om du ikke gjør det.

Det er en stund siden islam i Norge ble målbåret av eldre herrer med dårlig norsk aksent, slik min venn antydet med sitt spørsmål. Allerede på 90-tallet hadde moskeene i Oslo sett behovet for å finne en som snakket majoritetsbefolkningens språk, og Norge gjorde sine første bekjentskap med Abid Raja som talsperson for World Islamic Mission. Senere ble vi kjent med Amber Khan (som tok over for Raja), Usman Rana (medisinstudenten som ledet Muslimsk studentsamfunn (MSS)) og ikke minst Bushra Ishaq, den første kvinnelige lederen for MSS som kjempet og forsvarte retten til å bruke hijab hun selv valgte bort.

Det har med andre ord vært lett å få øye på nye unge jenter og gutter som har bidratt til en langt mer pluralistisk debatt om islam enn for 10-15 år siden, men felles for mange av disse har lenge vært deres pakistanske bakgrunn. I dag ses en ny utvikling: norskpakistanerne mister sitt hegemoni over islam(debatten) i Norge.

Hvis målet er, noe jeg mener det bør være, å utvikle en norsk islam, ikke Punjab islam, Mogadishu- eller Al-Azhar i Kairo islam, er det helt avgjørende at flere med annen bakgrunn enn pakistansk formulerer og uttrykker sitt forhold til religionen og sitt syn på utviklingen i Norge. Bare på den måten vil vi komme nærmere norsk islam. En islam som i langt større grad er tuftet på norske og islamske verdier som tålmodighet, tilgivelse og nestekjærlighet. Det er i så måte fabelaktig at det er stemmer som norsksomaliske Warsan Ismail, norsknorske konvertitter som Yousuf Assidiq og Linda al-Zagheri som er stemmene til den unge norske muslimen i dag.

Av naturlige grunner, les: mye lengre botid i Norge, er det fortsatt slik at det er den pakistanskættede befolkningen som er mest ressurssterk. Det er de som har hatt tid til å utvikle sine organisasjoner, bygge kompetanse og det er derfor ikke unaturlig at disse også uttaler seg. Likevel ser jeg på det som utelukkende positivt for den offentlige debatten at det i tillegg til nye stemmer også fremkommer nye og andre tilnærminger til religionen som sådan.

Jeg tror for eksempel ikke det er helt tilfeldig at det er norsksomaliske Warsan Ismail som i en lengre tekst på Minervanett om guds posisjon i islam referer til Allah som hun. Det høres kanskje banalt ut, men det er helt fantastisk. Det har, meg bekjent, aldri skjedd før, hvor målet ikke var å latterliggjøre, vel og merke. En norskpakistaner ville ikke gjort det.

Selvfølgelig spiller norskpakistanere fortsatt en rolle, også i offentligheten, og undertegnede regnes vel som en av dem. Norskpakistansk ledede organisasjoner som Profetens Ummah og Islam Net stjeler fortsatt mest oppmerksomhet, men med personer som som Isra Zariat, Usman Asif, Qalb-e-Saleem A. Khan og ikke minst Usman Rana og Shoaib Sultan er debatten blitt langt mer berikende med deres meningsfylte innfallsvinkler til å tenke rundt islam.

Men hvor er bosnierne? Eller tyrkerne? Med nesten 500 års uavbrutt historie med islam på Balkan er bosniske muslimer ektefødte europeiske muslimer, og deres perspektiv er derfor svært interessant. Nå har lederen av Islam Råd Norge riktignok vært en bosnier i mange år, men likevel har de unge tyrkiske eller bosniske stemmene uteblitt. Jeg ønsker at også de bidrar og beriker debatten rundt islam i Norge i framtiden. 

Innlegget sto på trykk i Klassekampen 23.05.13 i deres spalte "I god tro". Lars Gule, Anne Kalvig, Bjørn Olav Utvik, Helene Næss og undertegnede skriver om religion hver torsdag.