Snikbeklagelsen

Når en nestleder i et politisk parti beklager noe lederen for partiet har sagt, og lederen ikke bifaller nestlederens dementi, er det gjerne lederens ord som blir stående. Snikbeklagelse er et annet ord for slikt.

Det tok altså fire år, to stortingsvalg og global pressedekning til før Fremskrittspartiets nestleder Kjetil Solvik-Olsen under partiets pressekonferanse for internasjonale medier i går beklaget partilederens bruk av begrepet ”snikislamisering” i 2009 – trolig den groveste mistenkeliggjøringen av en gruppe mennesker i nyere norsk historie. Det var en uventet, men gledelig overraskelse.

Men noen timer etter at nestlederen i partiet beklager ordbruken – vel, strengt tatt hvordan begrepet har blitt brukt i ettertid – dukket partilederen opp på riksdekkende medier og mer eller mindre relanserte det, etter at statsministeren ba henne gjenta Solvik-Olsens ord på norsk. Jeg innrømmer det: de lurte meg. Solvik-Olsen er trivelig fyr, og jeg gikk fem på. Jeg glemte det som har kjennetegnet partiet nesten så lenge jeg har kjent det: dobbeltkommunikasjonen.

Partiet som beskylder andre for å tale med to tunger, behersker den kunsten til fingerspissene. Helt siden 1987, da Hagen lansert brevet fra Mustafa har partiet bedrevet dette: Gå bredt ut, få ut budskapet, for senere å trekke det, eller deler av det, tilbake. Målet, å spille ut esset – fremmedfrykten – overfor menigheten blir oppnådd, mens dementiet, med langt mindre bokstaver, blir brukt som buffer mot medienes og kommentariatets angrep. I går skjedde det igjen, bare i motsatt retning, og de lurte altså meg i noen timer.

Det siste var lett å høre fra Siv Jensens uttalelser i går kveld. Hun visste godt hvem hun talte til. At hun måtte ty til en omskrivning av historien, altså av hendelsene forut for lansering av begrepet, var et lite offer i det store spillet.

Jo, det er helt riktig som FrP sier: begrepet snikislamisering ble brukt i en gitt kontekst. I en debatt med undertegnede i går viste FrPs Kristian Norheim blant annet til at det var noen grisetegninger som ble ønsket fjernet fra et sykerom hvor en muslimsk familie hadde sitt syke barn innlagt. Dette ønsket, eller kravet som FrP ønsket å fremstille det som, var ganske meningsløst, men å omskrive dette til å handle om et krav fra et radikalt miljø er vel en smule overdrevet?

I nyhetsdekningen rundt lanseringen av begrepet vises det til ønsket om hijab som del av norsk politiuniform, halal-mat servering ved norske fengsler og imamutdanning i Norge. Andre eksempler på slike krav som nevnes, var forslag fra Venstre-politiker Abid Raja om en ny blasfemilov, Høyre-politiker Afshan Rafiq som foreslo tilpasset eldreomsorg for innvandrere; somalisk drosjeforening som hadde bedt om bønnerom på Gardermoen – og det var altså Abdelmajid Jerad, en lokalpolitiker for Arbeiderpartiet, som hadde tatt til orde for imamutdanning i Norge.

Jeg tviler på at Siv Jensen mener Abid Raja eller Afshan Rafiq, hvis partier Jensen i disse dager forhandler med, eller den muslimske familien med sykt barn på sykehuset representerer et radikalt islamistisk miljø?

Nei, begrepet bekreftet hva FrP anså som et problem anno 2009: Norge var på vei til å bli snikislamisert, og det var bare FrP som kunne stoppe dette. At Solvik-Olsen beklaget bruken i går var et lysglimt. Dessverre forsvant det like fort og plutselig som det kom. 

Innlegget ble publisert på Minvervanett.no 18.09.2013