Maqluba!

Det fantastiske med politikk er at det alltid finnes to versjoner. Av en og samme hendelse. Etter turen til Hebron maatte lordagskvelden selvsagt tilbringes ute blant israelsk ungdom i New Jerusalem. Gatene var smekkfulle av mennesker og det var svaert saa god stemning. Nesten ingen soldater aa se og det var omtrent som aa vaere et hvilket som helst sted i Europa. De fleste rundt oss snakket til og med engelsk selv om de fleste var lokale, men amerikanere var godt representert. Ved ett tilfelle dultet jeg borti en av guttene som satt i baren. Jeg skvatt til og sa unnskyld, som vanlig egentlig, men som jeg sa til mine venner: Etter aa ha sett saa mange israelske soldater med sine enorme vaapen, er jeg redd nesten enhver israeler. Dette horte denne unge mannen og sa at det maatte jeg ikke vaere. Verken av han eller de andre soldatene.

I folge han er IDF nettopp det navnet tilsier; defence force. Det er Israel som er under angrep, fra spesielt Hamas og andre militante, og ikke motsatt. Militaeret forsoker aa holde fred og ro, mens det er de militante gruppene som ikke onsker fred. F.eks. sendes det daglig raketter til byer nord for Gaza, hvor mennesker faar svaert kort varsel til aa komme seg til et bomberom eller risikere aa bli skadd eller do. Han viste til FN resolusjonen i 1948 (en arabisk stat, en jodisk stat og en Jerusalem som internasjonal sone) som Israel godtok mens det var de arabiske landene som ikke ville godta den, og gikk til krig motIsrael, en krig Israel paa mirakulost vis (hans ord) hadde vunnet. Hvorfor skulle Israel naa gi opp de omraadene? Eller hva med Egypt som mer eller mindre ga bort Gaza til Israel, fordi de ikke ville ta de omkostningene omraadet innebar. Det siste kunne jeg vaere enig med han i. Palestinere, overalt hvor jeg har vaert, blir behandlet som kyr. I Libanon f.eks. er de "laast" inne i sine leire helt avskaaret fra storsamfunnet. De kan ikke arbeide der og har heller ikke muligheten til aa bli libanesere. Det er jo allmenn kjent at mange libanesere skylder paa palestinerne for blodige borgerkrigen, med det hatet det innbaerer overfor palestinere. Syria er ikke noe bedre. Situasjonen er noe annerledes i Jordan, men Jordan har sine svin paa skogen i forhold til palestinere fra70-tallet. I Saudi Arabia faar de vaere saa lenge de har en jobb eller en garantist, og blir kastet ut det oyeblikk de ikke lenger har det. De arabiske landene har kanskje ikke bygd hoye murer og tvinger dem kanskje ikke gjennom kontrollposter, men de bor absolutt ta et kikk paa egen behandling av palestinere for de anklager Israel for umenneskelig behandling av palestinere. De vil kanskje hevde at det er Israels "skyld" at de er der i utgangspunktet, men folger man resonnementet til min samtalepartner stemmer ikke det helt heller.

Nok om det.

I dag var vi (ny gjeng i dag; en briter og en singaponeser (?)) i Ramallah. Fin by. Ikke saerlig turistifisert, men saa er det ikke mye aa se der heller. Var paa graven til Abu Ammar (Arafat), og forsokte til og med aa faa hilse paa Abu Mazen (Mahmod Abbas). Vi var svaert naere. Vi fikk lov til aa passere to ulike vaktposter for vi ble stanset. Da var det bare par vegger og tre fire AK47 igjen som skilte oss. Det var, merkelig nok, ikke godt nok at vi bare onsket aa hilse paa han. Han var til stede, men vi kunne ikke gaa inn til han. Det var litt bittert, saerlig naar vi forst hadde faatt passere to kontrollposter allerede. Ja ja, det var verdt et forsok, og soldatene var greie nok aa chit chate med.

Paa vei tilbake fra Ramallah var vi en tur innom Qalandia flyktningsleir rett utenfor Jerusalem. Av de flyktningsleirene jeg til naa har vaert i, saa var denne av en langt hoyere standard. Brede veier og nok av rom aa boltre seg paa. Menneskene var ogsaa desto hyggeligere. Vi ble guidet rundt av en liten unge, som pekte paa ulike settlements og fortalte om skyteepisoder osv. Paa vei ut av leiren, og for aa gjore vaart for aa hjelpe okonomien i leiren, satt vi oss paa en liten "cafe", egentlig bare et stort rom med bord hvor det ble servert te og kaffe, og mulighet for kortspill og annet morro, for en te/kaffe. Hyggelig det.

Det var mange som var innom vaart bord og forsokte aa samtale med oss, men begrenset engelskkunnskaper hos dem, og vaare manglende arabiske kunnskaper reduserte samtalene kraftig. En av dem var mer ivrig enn andre, og ble sittende sammen med oss. Da cafeen ikke hadde toalettfasiliteter, og han selvsagt bodde rett ved siden av, fant vi oss plutselig hejemme hos han. Vaart forsok paa aa hjelpe okonomien hadde allerede mislyktes da det ble nektet aa ta i mot penger i fra oss. Vel, hjemme hos mannen, Abu Nidal, var det utrolig rart aa vaere. Prat om lost og fast, hvor jeg (!) ble brukt som tolk, med de konsekvensene det hadde paa kommunikasjonen, men jeg tror vi alle forstod hverandre godt. Hilse paa barn, kone og selvsagt maatte vi bli til middag. Kan man si nei til noe slikt? Time senere satt vi foran et gigantisk fat med Maqluba. Masse ris med ulike gronnsaker i bunn og med en haug med kyllinger paa topp, salat og yoghurt. Ogsa saa utrolig godt. Selv om det var satt tallerkener der, fikk vi aldri brukt de og bedt om aa spise fra fellesfatet. Alle fra hver sin side. Heldigvis fikk vi skjeer. Vi spiste og spiste og spiste. Helt fantastisk.

Abu Nidal, med sine 10 barn, hvor ca. halvparten var gift, og han ene (eldste) var i fengsel, usikkert hvorfor, var egentlig fra Jerusalem og var flyktet til Qalandia etter 1948. Tidligere hadde han vaert rorlegger, men var naa pensjonert. Hans gronne id-kort gjorde at han og hans familie ikke hadde tillatelse til aa reise inn til Jerusalem lenger. Slike ting er trist aa hore, men det var godt aa se at par av barna hans hadde jobb, og den yngste paa 15 som vi i all hovedsak snakket med, gikk paa skole med en drom om aa bli en advokat. Saa paa bilder av ferien hans i Dubai og Cairo og denslags. Etter teen klarte vi til slutt aa takke for oss, selv om tilbudet om aa sove over selvfolgelig var presentert, og etter en liten spasertur til kontrollposten var vi atter paa vei til Jerusalem etter en nok en begivenhetsrik dag!

I dag venter Jenin og Nablus.

Al-Quds

I'm really enjoying being in Jerusalem, Al-Quds. The green spots I so sorely missed in Syria are plentiful here, but the goal of the day (Friday) was not to find a green spot, but the Friday prayers in the Dome of the Rock. On the way to the mosque I tried to learn to respond “Aiwa, Alhamdulillah” to the question: Are you a Muslim, I knew I would get. I miserably failed long before I reached the mosque, when a kid asked me that question, and the only thing I was able to mumble was a unclear “yes”. Neither the child nor myself was convinced by the answer.

When the Israeli Police Officer repeated the question by the gate of the mosque, my “yes” was not good enough as an answer. I had to recite Surat Fatiha (Opening verse of the Quran) for the policeman to prove my Muslimism. That was not a problem, for after all, Ana mish Kafir!

I was confronted with that question several times once inside the Complex it self, but I had become good in this by now, and was pretty happy with my convincing Aiwas, and Alhamdulillahs.

Unfortunately, only women were allowed under the golden dome, since it was Friday, so I never got in there, but sat in the sun and listened to the Quran being recited over the loudspeakers. It was beautiful. Despite my lack of religiosity, there is something special about these places. After an hour or so, it was time for prayers. That is something I'd recommend to all my Muslim friends; Friday prayers in Al-Aqsa Mosque. There is something unique when 2000-3000 (I have no idea how many there were) men answer with Aamin in chorus after the imam has read Surat Fatiha. Just beautiful.

So, there I was, regretting all my sins and enjoying every second, but… Unfortunately, all the holiness of the moment was completely ruined seconds after the prayer was over. For, immediately after the prayer people gathered in different groups and different personalities preached to them about, God knows what.

I was told that one man who had around 20-30 as his audience were from Hizb al-Tahreer, while the Salafi gang gathered in the other corner. That’s fair enough. What, however, was discouraging was the group of people standing and loudly arguing about something. In my Hamas and Fatah world, the dispute, or literally a fight, was all about that on. It certainly was not. I was told that there were disagreements about religious movements. It all went really bad when a new sheikh gathered a new group of audience in front of him and some of what he said apparently provoked some of the audience, as they stormed his assembly. They never came up to this sheikh, but it was straight out ugly to stand there and watch people fight inside al-Aqsa mosque, which minutes earlier had had a solemn and beautiful atmosphere.

One single attack did of course not stop this controversial Sheikh, who obviously had spoken negatively about all religious schools, claiming to be the only one righteous, while his opponents were keot back on the side while shouting things towards him. The attacks against his congregation came in different waves but each time they were dragged away by the Sheikhs bodyguards and others, and kept standing on the side shouting at him. The sad thing was how the fighting resulted in completely ignorance about getting in the mosque with their shoes on, nudging others who were reading the Quran and the even had the nerve to ask the people reading it to move away. Of course, I had to watch it all, getting increasingly depressed. Could such a thing happen at a Church?

I got the answer later in the evening. Apparently there had been a fight in the Church of Nativity in Bethlehem few days in advance, when the priests from the various factions had fought each other about something meaningless. What is it with us human beings?

Later, I talked with some local shop owners and it was almost touching to hear them talk about the great Caliphate. But they had no answer to why the Caliphate was absent when we already had Islam? What more does the Islamic revolution need? Of course, they could point to the U.S., and the corrupt governments, as a cause for all the misery, but what come after status quo(except the great utopia of the Caliphate), they didn't have a good answer to.

We were supposed to take a trip to Bethlehem today, and the Wall we had to pass is a story for itself (ironically with a huge banner hanging at the entrance stating: Peace be with you), and various works of art on the wall describes the shame of it. "Enjoy Israel, the best country in the world," said the guard, uninspired in the microphone from his booth as we passed the metal detector in the so-called terminal through the wall between Jerusalem and Bethlehem. We had been standing in line for ten minutes but of course we, an Australian, an American and me were waved ahead and sent through the checkpoint while the queue behind us was still several meters long.

I could have agreed with the military guard that Israel is the greatest country in the world, for it is indeed a beautiful country, had it not been for the reality it has created around her. I was shocked by the number of soldiers in Lebanon's streets, or people with weapons in the Palestinian refugee camps, but never had I seen so many soldiers, as much weapons, as here in Israel.

Even though surrounded by a horrible grey wall, the life on the other side of it, Bethlehem in our case, the daily life went on. Although my American travel partner, with his sick sense of humor, thought that the Mexico wall was cooler, higher and was slightly disappointed that there was no tax shops in the terminal (although illustrating a point, the wall does not split two countries).

The wall is often justified by the sharp decline in numbers of suicide bombers, but it may have been that more conciliatory and permanent measures would have been more effective against suicide bombers than a wall cutting through a city. The wall is no solution to the basic problem, the occupation, only a short-term solution to another symptom, suicide bombers. The cause of the suicide bombers, the Palestinians’ hatred and rage will only increase. It may be that Israel lives well with constantly building more and higher walls, but then, she will never be entitled to decorate herself with the best country in the world.

We got an even worse glimpse into the daily lives of Palestinians, when we decided to take a trip to Hebron after visiting the Nativity church. It was a half an hour bus ride (along with a Palestinian who thought we should give him money, uncertain for what reason) to Hebron. In the streets of Hebron the soldiers stood even closer than in Jerusalem. Perhaps not so surprising considering the shooting incident the day before when two Israeli hikers were shot dead.

The checkpoint next to the Abraham Mosque was, for us, pretty easy, but for the Palestinians who didn’t walk as quietly as us through the turnstiles had a bit tougher time. The American with me had his “humorous” moments when he angrily stated: “What’s taking it so long?” Well, the Palestinians go through this every day; I tried to make him reflect. “They seem to be quite all right with it”, he noted, looking at the quite line in front of us. Well, when you have done this over a longer time, you kind of get used to it. “I wouldn’t. It’s still a ghetto”. Well, they are probably not so happy either. “I’m not happy of standing here”. Hm. (Definitely an odd screw, and one may wonder why he was on our trip, but he lived in the same hostel, and when someone asks to join you on your trip, it is difficult to say no. It comes with the story that he financed his entire tour with the sale of smuggled (!) marihuana...)

The Mosque, with the tombs of Abraham, Sarah, Isaac and and many more were well guarded and split in two; A Jewish and a Muslim section. When asked about our religion the American claimed to be a Jew. This meant that I could not go to the Jewish section and the American not to the Muslim apparently because Jews were not allowed in the mosque and vice versa. American started arguing with the guard "I can be a Christian if you want to." The soldier just shook her head, and when I said that there was nothing on me that implied that I was a Muslim, we were all allowed to go to the Jewish part, but she changed her mind and suddenly no tourists were allowed to go in the Jewish part that day. Instead we went to the Muslim part of the mosque, and it was amazing. Even the American who days before had expressed himself very condescending towards religion, religious buildings and people who loved to visit these (I’ve had more fun inside a girl than inside a church) was suddenly thrilled when he learned that the tombs of historical People like Abraham, Isaac and their wives were in front of him.

On the way back towards the bus back to Jerusalem, I was some meters behind my friends due to call from nature, and suddenly found my self behind a platoon (?) of soldiers who was foot patrolling the old Sooq. As I was walking pass them I thought that the worst spot to be was next to soldiers since they were most exposed to firefights, and set up the pace. I shouldn’t have done that. Stop! Where have you been, what have you done, etc. There are never cameras or cameramen available when I need them.

I will not brag being very tough, as I stood surrounded by eight IDF soldiers who looked highly suspicious on my passport and my whole existence. We were standing in an open space, and on the roofs around us there were other soldiers keeping an eye on me as well. It all went calm and quietly, although I thought they could smile a bit or at least answer me politely when I left them with a Shalom.

Hellige land..

Jula er (endelig) over, og mens alles oyne er rettet mot Pakistan med tanke paa dagens hendelser, har jeg selv inntatt det hellige land. Fikk nyheten om attentatet paa Bhutto mens jeg satt i passkontrollen ved Allinby overgangen, og ble noe sjokket. Naa hadde ikke jeg mye til overs for Bhutto som politiker, men det betyr ikke at jeg gleder meg over hennes dod. Det er en trist dag for Pakistan, og det lille som er der av demokrati.

Etter planen skulle jula feires i Betlehem, men jeg tok en spontan endring i planene, og reiste til Petra forst. Det var bra. Veldig bra. Naa er ikke jeg kjent som en kulturelsker, men det var et fantastisk syn, ogsaa var det jo saa fin sol! Var i Jordan i 3 dager, og det er ikke mye aa skrive hjem om, utenom Petra, men det klarer jeg neppe aa sette bedre ord paa det enn det jeg allerede har gjort. Det ble en fin jul med mye gaaing og mye klatring. Saa fikk jeg vaert en ordentlig turist med kulturopplevelse ogsaa.

Fikk et litt ublidt mote med Jordan, da jeg i passkontrollen mellom Syria og Jordan var dum nok til aa nevne at jeg etter Petra skulle til Jerusalem. Hvafforno? Det var nesten uhort. Jeg maatte pent vente. Passet ble grundigere sjekket, flere kontrollorer ble innblandet, og etter at jeg spilte muslimkortet mitt (jeg vil be fredagsbonnen i Haram al-Sharif), og fikk hintet om at jeg halvveis var deres kollega i norsk immigrasjon (you work in immigration? Yes. With passport? No, asylum) sammen med min fransk-algerianske venninnes arabiskkunnskaper, klarte jeg til slutt aa faa det nodvendige stemplet.

Etter et dogn i Petra var jeg klar for det hellige land paa onsdagen. Med sommerfugler i magen satt jeg i taxien paa vei til kong Hussein brua. Da jeg ankom brua i 4 tiden, fikk jeg den nedslaaende beskjeden om at grenseovergangen var stengt. Provde aa vifte med det rode passet, men det var ingen bonn. Grensa var stengt. Hm. De skulle absolutt sende meg til en annen overgang, Sheikh Hussein overgangen (den finnes!), og et lite sekund sa jeg vel ja til aa bli kjort dit, men tok meg heldigvis igjen, for naar jeg sto 100 m. unna Allinby brua, skulle jeg soren meg krysse den ogsaa. Det ble en ufrivillig overnatting i Amman, ogsaa var jeg nok en gang klar for aa komme meg av gaarde dagen etter (i dag). Fortsatt ville alle jeg spurte sende meg til Sheikh Hussein grensa, og jeg maatte stadig gjenta La! malik Hussein! men naar de saa det rode passet saa fikk jeg aaah.. mish mushkil.

Denne gangen var jeg litt mindre spent, men naar jeg satt paa bussen paa den jordanske siden og det snart var klart for avgang, maa jeg innromme at jeg var utrolig spent. Jeg gledet meg stort til aa endelig krysse den brua jeg har mast om til mine sokere i snart et halvt aar. Det var jo nesten maalet med hele turen. Denne brua. Allinby brua, med tre kontrollposter og det hele. Det eneste triste var, her som ved flyktningsleirene i Libanon, at det var "umulig" aa faa tatt noen bilder. Forsokte aa ta et bilde av bussene, men ble ropt etter av noen soldater for jeg fikk tatt bildet.

Bussen kjorte inn paa en vei paa et ode omraade, og jeg ventet i spenning paa brua. Forst kom (etter skjema, bare motsatt) en kontrollpost (jordansk), hvor utreisepapiret (kostet meg 5 dinar) ble samlet inn, og bussen fortsatte paa veien i ingenmannsland. Langt langt borte kunne jeg skimte Dodehavet (da har jeg "sett" det ogsaa) og jeg fortsatte aa vente paa brua. Plutselig var det der, og jeg kunne ikke la vaere aa flire. Jeg tror til og med jeg viste noen tenner; for greit nok at jeg hadde fatt med meg at jordanelva knapt kan kalles en elv (det var saavidt det var noe vann under meg), men den brua burde heller ikke kalles en bru. Den hadde riktignok store, flotte gelendre paa hver sin side, og fra litt avstand saa den baade stor og fin ut, men den var toppen 5-10 m lang!! Jeg flirte hele veien inn til Israel, som var par hundre meter lenger inn etter en ny kontrollpost (israelsk) som vi bare kjorte gjennom uten stans. Hele turen fra jordansk side til Israel hadde tatt 15 min. inkludert stoppet ved den jordanske kontrollposten.

Saa kom den store proven. Aa bli funnet verdig besok i Israel. Gjennom metalldetektoren. Gikk greit. Inn i en annen superfancy maskin, hvor en damestemme sa noe, for det ble blaast luft paa meg fra topp til taa fra noen dingser som var i den Star Trek liknende maskinen. Det var som om jeg ble desinfisert. Utrolig merkelig, og jeg har aldri sett noe liknende. Ikke vet jeg hva det ble brukt til, og ikke turte jeg aa sporre. En brittisk bekjent paa hotellet jeg bor paa svarte folgende paa sprsmaalet om han visste hva det var: "just a fancy machine to scare the hell out of people". Gud(ene) vet om det faktisk er slik. Etter maskinen skulle jeg vise passet til dama som passet paa maskinen, og selvsagt var jeg den eneste som ble bedt om aa vente. Ittj no problem. En annen dame kom (det var bare damer som jobbet bak alle skranker og luker, den ene penere enn den andre, ikke ulikt asylavd. i Udi, bare at de her var fullstendig blottet for smil), tittet gjennom passet, gikk inn paa et rom med det, kom tilbake og ba meg fortsatt vente. Saa kom en smellvakker jente i sivilt og ba meg folge henne. Naa saa jeg for meg et lukket rom, bak en pult og det hele, men jeg ble bare tatt med til siden, satt paa en stol, mens hun sto foran meg, med sine boots opp til kneet, en kul jakke og langt krollete haar og presenterte seg som Israelsk Security Service og at hun skulle stille noen sporsmaal. Noe saerlig mer premisslegging var det ikke. Why do you wanna go to Israel? Why now? Why not 3-4 year ago? Dont you wanna spent the holidays with your family? Litt merkelige sporsmaal synes naa jeg, men det var greit aa svare. Maa innromme at selv om jeg ikke hadde noe som helst aa skjule var jeg nervos. Drit nervos. Det saa hun jo; Why are you shaking? Selvsagt kunne jeg ikke innromme at jeg var nervos, og ei heller kunne jeg si at det var fordi hun var saa pen, saa jeg skyldte paa royken. I smoke too much. Hun godtok svaret, og hun skjonte vel etterhvert at jeg ikke var den skumle skurken, saa jeg fikk en litt lengre premisslegging, og litt flere smil (Im asking you these questions because of the political situation), selv om jeg fikk klar beskjed om aa ikke lyve om mitt evt. medlemskap i noen anti israel organisasjoner (We have the papers to check this)... Etter noen "obligatoriske" sporsmaal om hvorvidt jeg skulle overlevere noe fra noen, mote noen, hadde med meg vaapen osv, saa ble jeg sendt til den vanlige passkontrollkoen.

Der kom mer eller mindre de samme sporsmaalene, og det pinligste var kanskje at jeg ikke husket hva min bestefar het. Hallo? Han dode naar far var 8. Men, maa si, hadde en asylsoker kommet og ikke husket/visst navnet paa sin bestefar hadde jeg ikke akkurat smilt av det. Ikke kunne jeg navn paa noen familie i Pakistan. (I call them just uncles and aunties). Litt usikker paa hva de skulle med email adressen min, men utover det var det ikke noen overraskende sporsmaal. Saa var det venting. Lang venting. Jeg var nok blant de absolutt siste fra den gruppen som ankom med bussen som fikk igjen passet, men jeg hadde ikke daarlig tid. Det var flere andre som var langt mer utaalmodige (og ampre) enn meg, men de fikk klar beskjed om aa sette seg ned igjen. Jeg satt naa der og leste i min bok og koste meg med mine Snickers. Saa ble jeg ropt opp, og endelig fikk jeg et oppriktig smil da passet ble stemplet og jeg sa takk (paa norsk, faktisk)! Selv security service dama (fortsatt smellvakker) smilte da hun saa meg forlate lokalet med bagasjen. Det tok bare 3 timer! Og var saa absolutt ikke sa vanskelig som jeg skulle ha det til.

Saa var det taxi inn til Jerusalem. Det var en spesiell folelse aa kjore inn til Jerusalem, komme ut av en tunnel og se Haram al-Sharif straale i solnedgangen. Noe storre inntrykk har jeg ikke fatt av byen, men det tar jeg igjen i morgen. Da er det fredag, og jeg gleder meg stort til fredagsbonnen. En uke igjen av turen.

Ahlann wa sahlann

Hvorfor er det alltid umulig aa oppdrive en liten gronn flekk hvor man kan sitte og nyte en bok i utlandet? Hvorfor er alle fontener og grontarealer plassert i et veikryss? Hva skal det vaere godt for? Bilistene som knapt ser fotgjengerne, og som kjorer som om de var forfulgt av onde demoner kan da umulig trenge en fontene til aa pynte veiene for seg. Jeg skjonner det ikke. Like lite som jeg noen gang vil forstaa statsledernes behov for aa ha portretter av seg hengende overalt.

Vel, utover den lille frustrasjonen og skuffelsen over ikke aa ha funnet en park hvor jeg kunne site i sola og nyte en sigarett og en bok, eller en cafe med te/kaffe i tillegg, er jeg godt fornoyd med mine siste to dager i Damaskus, Syria. Letingen etter en park/cafe i dag endte med at jeg satt meg paa en trapp foran en lukket port, med utsikt mot en noksaa braakete vei og masse forbipasserende som saa rart paa meg der jeg satt paa trappa og gjorde et forsok paa aa lese og gomlet i meg en flafel samtidig. Jeg satt i det minste i sola.

Jeg la lista kanskje litt vel hoyt i mitt soken etter en cafe. Det skulle ikke vaere hvilken som helst cafe, den skulle helst ha uteservering hvor jeg kunne sitte i sola. Faktisk er kanskje det jeg har funnet vanskeligst med aa reise alene og vandre gatelangs i ukjente byer alene; aa bestemme seg for et sted aa sette seg. Det er alltid et haap om aa finne et bedre sted, med koseligere vegger, bedre bevertning, bedre utvalg av varer og ja, kanskje til og med sotere jenter. Det endte denne gangen med en trapp og en flafel.

Jeg fikk naa slikket noe sol, selv om den her i Damaskus er langt unna den sola jeg hadde forventninger til aa finne i Midtosten. Det er noe falskt over den, noe kraftlost. Den er der, lyser opp dagen, men klarer aldri helt aa faa tak paa dagen og varme den. Men det har vaert godt over 10 grader i Damaskus saa jeg skal kanskje ikke klage? Dessuten var jeg forberedt paa at det ikke var saa veldig varmt i Damaskus, men at det skulle vaere saa kaldt paa kveldstid som det faktisk har vaert de to nettene jeg har vaert her var jeg ikke helt forberedt paa. Den forste natta sov jeg med skjerfet surret rundt orene og med klaerne paa.. Det var veldig saert aa reise helt til Midtosten fra kalde nord, og fryse!

To dager har jeg naa vaert i Syria. Et land som byskt ble plassert i ondskapens akse av Bush for noen aar tilbake, og til tross for trafikken, braaket, stresset, slitsomme ansiktet til Bashar overalt, skjonner jeg veldig godt hvorfor saa mange av mine venner er saa glad i dette landet og denne byen. Trafikken er naa ganske lik andre steder som Libanon, Egypt m.m., men det er forste gangen jeg opplever at fotgjengeren sier sorry for aa ikke ha sett bilen, og ikke motsatt. Saert for en nordmann... Ondskapen derimot har jeg sett lite til. Folk titter, men aldri ondt eller mistenkelig, og det er en helt annen stemning i gatene, selv paa kveldstid, enn f.eks. i Istanbul. Byen er vennligheten selv. Ahlann va Sahlann er det mest brukte ordet, og brukes av alle hele tiden.

De to dagene jeg har vaert her har jeg bare vaert turist, uten maal og mening. I min verden betyr det aa sove lenge, vandre rundt i gatene og slappe av. Tok folge med noen franskinner i gaar og var en tur innom palestinske kvarteret Yarmouk hvor UNRWA skolen maatte avlegges et besok, det kristne kvarteret, gamlebyen med markedet og Ummayademoskeen. Hadde salat Maghrib der, og det var noe skuffende aa oppleve at det ikke var flere som var med i bonnen. Det blir ikke noe god stemning naar det er flere mennesker som vandrer rundt i moskeen som turister under bonn enn det er folk som ber. Kunne like gjerne vaert i moskeen i Oslo, liksom.

Landet er full av historie og severdigheter, men med mine planlagte tre netter var det aldri meningen at jeg skulle sette meg inn i landets historie, kultur, politikk eller noe annet. Det var bare et mellomstopp.

Var ute med noen arabiskstudenter jeg hadde truffet i Beirut og spiste middag. Morsomt. Traff bl.a. en svenske og hadde en hyggelig chit chat med han. Han skjonte aldri hvorfor alle nordmenn var saa sykelig opptatt av Cornelis Vreeswijk og hver gang de traff han attpaatil skulle synge Cornelis. Jeg hadde intet godt svar. Vaar tyskpalestinske venninne lurte paa om Norge og Sverige likte hverandre. Joda, sa jeg, selv om de nok er litt snurte. De regjerte over oss i over 50 aar, men saa skilte vi oss fra dem, gikk vaar egen vei, fant oljen og ble styrtrike. Svensken forsokte seg med at de var langt bedre paa alle felt. De hadde musikken, bilene, teknologien, ikea osv, "but you dont have oil," repliserte jeg fornoyd. "Yeah, and we dont have troops in Iraq!" Der fikk jeg den. Selv om det var godt aa kunne si at det hadde ikke vi heller lenger, saa var det et kraftlost forsvar. Han vant nok den duellen.

I morgen skal jeg videre. I folge planen skulle jeg allerede ha reist til Vestbanken, men har gjort min forste spontane endring i planene. Naa skal jeg forst til Petra for jeg krysser Allinby brua til Vestbanken. Dermed blir det ikke jul i Betlehem som planlagt, men naar det aldri ble noe ordentlig Eid stemning selv om jeg vari Midtosten, saa jeg ingen grunn til aa stresse med aa naa julestemningen, naar det var folk fra hotellet som skulle til Petra. Jeg skulle jo til Petra uansett etter Vestbanken, og det er greit aa ha folge naar man forst reiser dit. Men jumma skal fortsatt leses i klippemoskenne paa fredag (inshallah)...

Palestine; the dream.

Sitting in Syria my heart and mind was still in Lebanon. Not only because of its natural beauty, but because the impressions of the last day were overwhelming. My Facebook status last night stated: "Kamil is living as a Palestinian Refugee in Ein al-Hilweh.” But, it was, at best, only halftrue; I was never a refugee.

The last night in Lebanon was in other words spent in a well-known Palestinian refugee camp in Lebanon. "The worst camp in Lebanon" my hotel host in Beirut told me, "You must promise to be careful," a friend plead, and even my boss in Norway had sent a message recommending me to contact the embassy before the trip. I might have exaggerated and given the impression that I was going there by my own, but I wasn’t. I stayed in Ein al-Hilweh with a Palestinian family I got in contact with before my trip to Middle East.

However difficult to describe the impressions, I’ll give it a try from the beginning:

I was picked up by Abu Sharif, (the husband of my contact), after the bus ride from Beirut to Sidon/Saida (South of Lebanon). We drove to the camp, app. 5-10 min. from Saida station, and came to a "gate" or a Lebanese military checkpoint. In the south, the Lebanese army is not allowed to enter the camps opposed to the camps in the north, and therefore, all entering and departures from the camps are firmly checked. I had applied for a permit in advance, so everything should be in order, but of course it wasn’t. There had been a mix up with my permit, and it turned out that I had permission the night before, and not this night. It did not help with ever so little sweet talk, plea or begging, I was simply denied access. Abu Sharif told me to wait there while he drove in and checked what was wrong.

There I was at the checkpoint outside Ein al-Hilweh in the company of two Lebanese soldiers with their M16’s (what do I know?) And all my "prejudices" against the camp had already come true, even if the soldiers were not particularly scary. They just tried to keep me in company with their questions about everything and nothing. What are you doing here? What business? No business, I answered. No business? No. What are you going to do? Just look. That answer had just as little impression on the soldiers as it had had at the boys I met in Burj al-Brajneh refugee camp two days earlier. Are you going on a picnic in the camp? Yes, I said, and we laughed loud all three of us.

Other than that, we just stood there and talked about girls. If I was married or not, if I liked Lebanese girls, Palestinian girls, if I’ll get married in the refugee camp, and so on, and every time a girl passed, regardless of her age, I was asked what I thought of her, but what can you really expect from soldiers in their early 20’s (and many will say, me)?

The wife of Abu Sharif, and my contact in camp, finally came to the checkpoint, called around, and eventually the “misunderstanding” was clarified and I could enter the camp. After the incident in Burj al-Brajneh I didn’t dare taking pictures, so I walked with large eyes, trying to suck every impression and add it to my memory.

On the way to her house, approximately 10 min. of walk, we said hello to almost everyone, giving me the impression that she was “somebody” in the camp. The explanation was far simpler. She was born and raised (now in her 40’s), and most of the people we had greeted were her uncles/ aunts/ cousins/ nephews/ nieces, etc. When we finally arrived at home, I found her family, her daughters that is, in their balcony preparing for what I and the soldiers had laughed of only 10 min. earlier; a picnic.

I was served kebabs, lamb chops, hummus, salad, and I began my life as a refugee with an incredible feast.

An acquaintance of the family, one from PF (L?) P was invited for my sake, and I was told that he'd answer all my questions about Lebanon, the camp, etc. He made it perfectly clear that the camp was not scary, even though all the political groups were represented in the camp, and he was very clear on how his party was the only one open to all, loved by all and worked to unite all the political groups. It got a bit too propaganda-ish, and honestly, had little learning value. Fortunately, A cousin, Dr. Hussein (with a doctorate in philosophy) showed up, and it was he who was my company during my stay.

After lunch he took me on a tour, and I was sure that all their claims about safety would soon fall apart. Out on the Upper Street (that was the name), one of the main streets, I saw lots of people. Just people. They did what people do. Shopping, walking, talking, etc. The whole area was, according to Dr. Hussein, controlled by Usbat al-Ansar, a Lebanon-based Sunni fundamentalist group, but the only thing I saw of it was one militant person. He was in return, quite scary. With a long beard, “Osama bin Laden” cape and a monster of a weapons around his neck. He hurried past us, with only me turning around with big eyes. Besides that, there was little indicating tense situation. I did see some more weapons. There were cars that drove by with easily visible revolvers and that sort of thing, but the picture I had with checkpoints on every street corner and heavily armed militants did not manifest it self.

Walking through the Sooq, down to the Lower Street, I saw children and young people running around with their toy guns playing war. They were in return all over the place. But, as Dr. Hussein told me, yes, there are a lot of weapons in the camp. Most people have weapons at home, but it is certainly not the way I had imagined. We walked past the UNRWA schools and went back home for tea, coffee, card games and water pipe.

I was mildly confused. Although Dr. Hussein came with a remark that it was all organized for me, and that it was he himself who was the big boss of the camp, and the most funny thing was how he fooled Abu Sharif, the man in the house, more than me. Or did he?

At home, there was ample time for political talk. The Israel/ Palestine conflict, of course, was thoroughly analyzed. With the danger of destroying my future (career and) travelling plans, I think Dr. Hussein’s one question provides a good summary of the discussion: "I was born as a Refugee in 1953, I'm still a Refugee, why?"

I, like the rest of the world, did not have a good answer.

There was not much new that emerged in the discussion. There were arguments, theses, (conspiracy) theories I knew well from before, but it was the first time it became so clear to me that Israel/ Palestine issue can not – if at all – be resolved without resolving the question of the refugees. The approximately 300,000 Palestinian refugees in Lebanon, of which over 50,000 (70,000 was claimed) is in the Ein al-Hilweh camp deserve the right to return home, as much - if not more - as the world's Jews, who now face 'home' to Israel.

During the evening I wondered if the situation in the streets was any way different now, after the dark. I could see a strong resignation in the face of the Doctor when he asked if I would like a new trip out? Well… So, out we went. This time accompanied by their youngest daughter (12) on my way to the store to get some eggs. We didn’t go far, but the place seemed, still, safe enough. I cannot refrain from comparing it with Pakistan. The streets of Burj al-Brajneh reminded me of my mother's home village and the streets of this camp reminded me sharply of streets of the town of Gujrat. The reason for the comparison is that even in Lahore, my hometown in Pakistan, I have experienced to be accompanied by a bodyguard with a Kalashnikov to the store across the street and now I was with a 12-year-old - without a Kalashnikov.

The place is safe, as long as you’re known there, or are accompanied by an acquaintance. I would have hardly made it in the streets by my self (well, regardless the fact that I’d never be let in all alone), but the place is safe enough for known and unsafe for strangers. People who are born and raised on 2.4 square kilometers recognize who belongs there and who doesn’t. Even with over 50,000 people living there.

The night came and I stayed up a long time waiting anxiously to hear some shootings, but all I heard was cats, which sounded like kids getting tortured.

The next day, today, Friday, I had nagged to get to Friday prayers. Dr. Hussein’s skepticism was not due to the security situation, but the fact that he himself never prayed. The problem was solved by him following me to some of his relatives/ friends who then followed me to the mosque. This time we went the other way. Up to the north boundary of the camp, to show me how the army surrounded the camp. In front of the checkpoints and the fence stood 20-year-olds with their Kalashnikov keeping guard. Sometimes within the camp, there were security guards, only Palestinians this time. Apparently, answering my question in advance, in order to prevent Molotov bombs being thrown against the army.

Somewhere on the way to his friends, he suddenly turned left, although he initially intended to go straight ahead, and my immediate thought was: Why? What is hidden from me now? It was like he read my thoughts, and said, "to show you some militants." The place on the left had previously been a battleground, and there they were, young guys, in black military like clothes with weapons in their hands. "Exotic" and "bizarre”.

There was nothing special with the Friday prayers. The Imam, a half-creepy young man, talked about Surat Kaferoon, and although I did not understand so much, one can almost imagine what the main theme was. The Imam (sheikh as they call him) had in fact been to both Pakistan and Afghanistan and was even reported missing (dead) for a period of time before suddenly reappearing, but the small hours after the Prayer were more interesting and sad.

We returned to the family I had accompanied, and new people arrived. I was repeatedly presented as: he is Norwegian, Pakistani and actually working in the immigration (which I did) in Norway. I had thankfully scored some points by joining them to the Friday prayers, but felt somewhat uncomfortable with the immigration stamp. It was a little joke about it, of course, but mainly they told their stories.

The family I was with, was originally from Gaza and so-called without identity, meaning without ID papers. The family father, a highly respected blind man, told me how he wasn’t able to register neither his marriage nor his children. His children (my age) therefore couldn’t go to any school/ university outside the camp, and they could barely move out of the camp, all because they did not have ID documents and did not have permission to get new ones.

In short, the family had no future.

The conversation filled me with sadness. Emptiness. Shortly after the visit with the family, I was safely on my way out of the camp, and my life as a Palestinian Refugee was over. The others did not have that luxury. The over 50,000 people will remain refugees for a long time to come, and they will never disappear, just become more. Their children, grandchildren will grow up there, and will never have more than the narrow streets to hang in, play in, drive their scooters in, play war in, and never, never will they stop dreaming of Palestine.

Why should they?

Burj al-Barajneh.

Da var ett av maalene med turen oppnaad. Saann utenom aa vaere i Midtosten, sto de palestinske flyktningsleirene hoyt paa min "maa-se" liste. Langt over Petra og annet kulturgreier, og i dag kunne jeg hake ut det forste maalet Burj al-Barajneh.

I folge min kontakt i Burj skulle alt vaere stengt pga. Eid feiring (som det forovrig er lite aa se noe av ellers i Beirut) i dag, og jeg maatte prove aa ringe henne i nesten uke (too late!), men jeg tok en raasjans og tok taxi'n til Burj. Jeg vet ikke helt hva jeg hadde ventet meg, men det jeg fikk se, riktignok knapt en tiendedel av leiren, var nok til aa gi meg nettopp det jeg onsket; et inntrykk, en folelse og en ide om hva livet i Burj-leiren besto i.

Leiren er plassert sor i Beirut, rett ved flyplassen, og er en 5-10 minutters kjoretur fra Beirut sentrum. Taxisjaaforen kjorte meg til "inngangen" til leiren, som paa ingen maate var en inngang , slik jeg hadde sett for meg, med port og slikt, men bare en sidevei fra motorveien fra flyplassen. Derfra begynte min vandring inn i leiren.

Det forste som motte meg - i tilleg til er en overflod av plakater, bannere, flagg, veggmalerier av det palestinske flagget, klippemoskeen, masse slagord og bilder av ulike martyrer, helter og andre ledere som Arafat, Abbas, Sheikh Yassin, Khalid Mashal og gud vet hvem, og det eneste spesielle med det for en kvasikjenner som meg var hvordan bilder av Fatah ledere og Hamas ledere hang om hverandre - var unger i alle aldre som alle hadde gaatt til innkjop av ulike lekepistoler - pistoler, hagler, maskingevaerer og mye annet jeg ikke kan navnet paa, som de lop rundt og lekte krig med. Noen av disse, bl.a. de hagleliknende leketoyene var fylt med kuler, trolig erter, som de skjot rundt med. Dette fulgte meg gjennom hele min times lange tur i leirens smug og gater; Barn, helt fra 3 aars alderen og opp til 12-13 aars alderen, med en eller annen form for lekevaapen i sin haand lopende rundt og leke krig.

Kanskje er det bare jeg som legger for mye i det, for alle barn har lekt krig, men det ble litt tragisk aa folge med paa hvordan de kriget med hverandre i hvert eneste smug, kjempet seg fram smug, etter smug, ja til og med tomme odelagte bygninger ble brukt til "krigforing" mot hverandre. Dette gjaldt kanskje 8 av 10 barn jeg saa paa min loketur i leirens smug og kroker.

I ett hjorne var det saagar satt opp en "militaerpost" hvor en gutt (10-12 aar) satt med en gigantisk leke-maskingevaer rettet innover mot smuget. Da jeg fortsatte innover dit, ble jeg skutt etter x antall ganger, og jeg horte hvordan ertene traff veggene og bakken rundt meg, og et par av dem traff vel den tjukke vinterjakka (!) mi ogsaa. Du var aldri trygg i et kryss, eller foran et nytt smug, for akkurat det smuget kunne det vaere intens kamp om og full skyting i, saa det var lurt aa titte forsiktig inn for man ruslet inn i det.

Det var absolutt eid-stemning i leiren. I de smaa slakteriene langs "hoved"gatene hang (laa) nylig slakta lam, og slakteren var godt i gang med aa tomme dyret for dets innvoller og skjaere kjottet i passende biter, mens modrene ventet paa aa faa med seg middagen hjem. De barna, og det var stort sett jentebarn, som ikke deltok i "krigforingen" koste seg med sporadisk oppsatte husker, pyntet med sminke og nye klaer. Det var Primitive karuseller som enten gikk rundt og rundt eller enkle husker, men til stor glede for barna.

Der vandret jeg, uten maal og mening og var en periode ganske lost i leirens labyrint av et veinett. Veier og veier. Det var trange, bitte smaa smug omringet av 2-4 etasjers hus. Det hele minte meg, helt fra starten av, om min mors gamle landsby Norowal. Det var den samme lukta, de samme trange smugene, om ikke trangere, smaa barn som lop overalt, det samme stoynivaaet men minus kyrne. Hele omraade kunne vaert en hvilken som helst landsby i Pakistan, bare at husene var av murstein og sement. En hvilken som helst landsby, eller min mors landsby i Pakistan er intet daarlig sted aa bo, eller vokse opp i, men kontrasten var enorm i forhold til livet i Beirut ellers.

Noe annet som minte meg om min barndom var alle ledningene som hang overalt. Svaert amatormessig hang de rundt og forte strom fra den ene leilighet til den andre. Det var som mitt og min brors gamle gutterom, hvor min bror, som paa den tiden var en hobbyelektriker hadde hengt opp ledninger i alle retninger til min mors store forargelse. Det var det rommet ganger 100.

Der vandret jeg uten maal og mening, og var en periode svaert usikker paa hva jeg skulle gjore, og hvordan jeg til slutt skulle komme meg ut av denne labyrinten, og tittet. Tittet, og ble selv tittet paa. Litt sporadisk satt litt eldre ungdom (15-18 aaringer) og royket pipe og kikket mistenksomt paa meg, uten at det var ubehagelig. Utenom han ene som sto med lekemaskinpistol i haanda, som saa meg i oynene i det jeg gikk forbi han og sa noe surt noe.

Det var forst naar jeg gikk forbi en slik klynge med ungdommer for andre gang at noen ropte etter meg for forste gang. Jeg forsokte aa late som at jeg ikke fikk det med meg, og fortsatte videre. Den ene av dem kom selvsagt etter og litt usikker stanset jeg. Det var en hyggelig fyr som lurte paa hvem jeg var og hvor jeg kom fra. Det er i slike situasjoner jeg erger meg gronn over at jeg ikke kan arabisk. Det erget meg egentlig gjennom hele turen, men spesielt i leiren, for det reduserte egentlig min vandring til kun titting. Det ble en trivelig chit chat med masse barn rundt meg, men saa satte spraakbarrieren en stopper for videre samtale.

Etter en times vandring, da jeg begynte aa blir litt sikker paa at stedet var trygt, og menneskene hyggelige nok, turde jeg aa bryte mitt selvpaalagte kameraforbud. Det var noen flagg av Qiyada al-amm og andre ting, jeg tidligere ikke hadde turt aa ta bilde av, men naa naar jeg sto foran et enormt Arafat portrett, tenkte jeg at dette maa vaere ufarlig aa ta bilde av. Jeg vaaget meg til og med til aa ta to bilder, og det var bare noen smaajenter som ropte noe til meg. Det kan jeg taale, tenkte jeg. I neste oyblikk sto en mann (30 aarene) ved siden av meg, og lurte paa hva jeg holdt paa med, og hvor jeg var fra. Ana pakistani (ikke alltid man gidder remsa om at jeg er norsk og den greia der...). Det var et godt nok svar, og jeg fikk fortsette videre, og bak meg horte jeg han fortelle smaajentene howa mish israeli (something, something... altsaa han er ikke israeler).

50 meter lenger opp i gata (naa var det en gate) skulle jeg ta inn i nok et smug, og jeg kom meg 2-3 meter inn, for jeg ble ropt etter bakfra av to gutter (22-28). Ja, ja, jeg skal stoppe jeg. Han ene begynte aa snakke med meg, mens han andre forsvant inn dit jeg var paa vei. Hvor skal du? Dit. Hva skal du? Ingenting. Hvorfor det? Se. Se hva da? Leiren. Hvorfor det? Ingen svar... eh... Snakker du engelsk? Nei, bare arabisk. Ookey... Ana tourist... eee... Ana shof mukhayyam. Ikke godt nok, og jeg fikk hore en lang regle paa arabisk, og det eneste jeg fikk med meg var "forbudt", og "her er det fred" eller noe liknende. Forstaatt? eh... Joa. Hvor er alle tolkene naar man trenger dem?

Jeg skjonte tegninga, og jeg ble vist veien ut mot hovedveien igjen. Heldigvis hadde ikke de to gutta vaapen, eller ikke synlige i alle fall, verken ekte eller lekevaapen, ellers hadde jeg sikkert pissa paa meg. Det er noe annet naar soldater stopper deg paa gata i Beirut by enn naar to unggutter stopper deg og spor deg ut i en flyktningleir, som i og for seg er aa anse som trygg, men som jeg har hort og lest mange historier om. Jeg fant ut at det var greit aa avslutte turen mens leken var god, og kom meg ut paa hovedveien.

Fikk jeg noe ut av det hele? Jeg kan jo ikke si, nei, men utenom planene om masse bilder foler jeg at rundturen var en suksess. Skulle gjerne ha pratet med folk om diverse, men det faar jeg ta i morgen. Da skal jeg til Ein al Helwe! :)

Who do they think they are?

Det var frustrasjon og aggresjon aa lese over min lunsjbordnabos utsagn. Vi snakket om det store militaeroppbudet i gatene i gaar, og hele mannen ble ekstremt aggressiv i tonen. Bafoon! Det var det han kalte dem. Dem og politikerne.

Det store militaeroppbudet i gatene i gaar skyldtes mulig valg av president. Altsaa nasjonalforsmalingens valg av president. Et valg som stadig har blitt utsatt (9 ganger visstnok), og ble det igjen i gaar. Aarsaken til utsettelsen er uklar for meg (det kunne ikke ha vaert sikkerheten, akkurat), men saann ble det naa en gang. Det forklarer hvorfor alle harsmilt oppgitt naar jeg tidligere har spurt folk om det snart er valg... Joa, det er valg snart en gang.

Militaeret er borte fra gatne i dag, selv om de fortsatt synes. De store panserede bilene er borte, men det var ikke mulig aa komme naer parlamentsbygget, og man blir pent guidet videre i en annen retning. Jeg henger meg litt opp i militaeret, for som en nordmann i Midtosten er kanskje menn med gevaerer overalt det mest "eksotiske". De som staar i gatene i dag har sorte luer, mens de fra i gaar hadde rode og gronne. Jeg vet ikke hva det betyr, men noe maa det jo vaere. I mitt hode er det de med rode luer som er hoyest rangert, deretter de med gronne ogsaa de med svarte, siden det er de som staar i Central Town i dag og passer paa et helt tomt markedsomraade. Litt trist syn akkurat det, egentlig. Her er all verdens fancye butikker, og nesten ikke ett menneske aa se. De finner man i all hovedsak i Hamra.

"Its a crazy republic," sa epidemistologen (?) jeg delte bord med i lunsjen, og jeg kunne ikke vaert mer enig. Med den intrikate maktbalansen mellom ulike fraksjoner i landet fremstaar landet meget spesielt. Mannen var ikke saerlig glad i politikere, og han naermest fraadet da han snakket om de. "We pay them to do a job, and they do nothing! We must change them next election." Det er i 2009...

Den samme oppgittheten var lett aa lese i min forste libanesiske venns ansikt da vi i gaar snakket politikk. Han hadde vaert der. Paa martyrenes plass 14. mars 2005 da hundretusener av libanesere deltok i pro- og anti-syriske demonstrasjoner i Beirut, og pro syriske Omar Karami gikk av. Der hadde han staatt og folt et haap og trodd paa den lysefremtiden. Han folte han var med paa noe stort, noe nytt og en forandring. Akkurat som menneskene i den oransjerevolusjonen i Ukraina, Roserevolusjonen i Georgia og saa videre og saa videre. Men realitetene er ikke saa lette aa endre, desverre. Maaneder senere ble Karami spurt om aa danne en ny regjering. Naa har min venn gitt opp politikken.

Fotball og krig..

Det er det som fyller nyhetsbildet i Istanbul. Hvor hen jeg satt meg ned for aa nyte en kaffe, cola eller noe annet, saa var det det samme som gjentok seg. Fotball og animerte bilder av F16 fly som lettet fra baser i tyrkia, floy over til Nord Irak og etterlot seg smaa eksplosjoner i noe som visstnok skulle vaere pkk-baser. Ordet Pkk var det eneste jeg klarte aa tyde ut i fra teksten paa skjermen, og angivelig hadde tyrkiske militaeret gaatt til det angrepet de lenge har snakket om.

Bekreftelsen maatte jeg faa fra Norge. Det kom i form av folgende melding: "Ja, de har drept sivile kurdere, og angrepet smaa landsbyer, men tyrkiske myndigheter er fornoyde." Jeg kan legge til at det tyrkiske folk saa heller ikke saa veldig sjokket og betvilt ut. De fleste reagerte ikke i det hele tatt, i hvertfall ikke paa en merkverdig maate, over nyhetene. Om de drepte sivile eller hva, kan jeg ikke uttale meg om. Det eneste tv-bildene viste var de nevnte animerte bildene, hvor tre smaa f16 fly floy i en fin sirkel over nord Irak, sammen med gamle treningsbilder over avfyrte raketter som treffe sine maal paa et ode omraade. Ingen brente bygg, ingen odelagte hjem.

Kanskje var det det som gjorde at mine 24 timer i Istanbul ikke ga merlyst? Kanskje det var det dumme spraaket som er helt umulig aa faa greie paa, de paagaaende selgerne som dukker opp fra nowhere og folger deg et godt stykke paa veien eller kanskje det bare var fordi jeg var alene i en enorm by uten aa vite hvor jeg skulle gjore av meg. Jeg saa en stor moske (blaa moskeen), en annen stor moske/museum, men bare utenfra, fordi det var stengt, mange smaa moskeer, en stor gaagate (Turkish Champs Elyssee, Taksim) og et fiskemarked.

Det var Midtosten som var maalet, og transit byen Istanbul ble nettopp det, en transit by. Allerede i loungen paa tyrkias internasjonale flyplass folte jeg meg bedre, og lykkeligere. Paa flyet paa vei til Beirut ble det snakket arabisk rundt meg. Det ble ledd paa arbisk, og jeg holdt paa aa si at den lille babyen bak meg som graat konstant gjennom hele turen, graat paa arabisk. At et saa lite vesen kan ha saa mye energi i seg forundrer meg hver gang jeg ser en graatende baby. "He's so tired," var det eneste en flau mor kunne faa fram, men sove gjorde han aldri.

Selv om det aa snakke arabisk var en del av mine planer for turen, har det ikke blitt saa mye av det. De faa sjansene jeg har faatt har endt i fiasko. Det begynte allerede i passkontrollen paa flyplassen hvor jeg ble spurt hva min far heter paa arabisk. Jeg horte vel aldri hva han sa, men jeg fikk et utrolig stygt blikk, da jeg sa "sorry?" og en anklage om at "You have an arabic name, but you dont speak arabic?" Han sa det i en tone som tilsa at han ikke hadde tiltro til en brokdel av det jeg sa. Forst naa fikk jeg stutra fram "La!", og etter litt mer intens stirring, gikk det egentlig greit. Mye bra intervjuteknikk aa laere her...

Den passkontrollen var saer. Har naa gaatt gjennom en del passkontroller i mitt liv, og javel saa ser de alle utrolig sure og gretne ut, men maken til hat har jeg aldri sett i en passkontrollors oyne tidligere. Som om akkurat jeg var aarsaken til hans miserable liv, til Beiruts og Libanons kaos. Meg onsket han dit peppern gror, og helst enda lenger. Og enda er jeg ikke kommet til Israel... Jeg kjenner jeg gruer meg litt til det. Selv om det ikke er noe problematisk, saa er det en ubehagelig folelse.

Saa var jeg ankommet jeg Beirut. Krigssonen Beirut! Det er ikke saa mye krig her naa, men dette er vel det naermeste jeg (til naa) har vaert en krigssone. De helt store odeleggelsene har jeg heller ikke sett etter 8 timers vandring i Beiruts gater, men jeg har sett masse militaeret. Overalt. Paa hvert eneste gatehjornet, og vel saa det. Jeg synes synd paa de. Greit nok at det norske forsvaret er sjanselose ved en eventuell krig, men libanesiske haeren har ikke bare ytre fiender, de har en stat i staten i form av Hizballah de ikke klarer aa faa has paa.

Der staar de, paa hvert eneste kryss, i sine panserede kjoretoy og holder vakt. Vakt mot hva da? Det eneste jeg har observert dem gjore er aa dirigere trafikken, og sende turister som meg, og andre innfodte i ulike retninger. Sjekke bager, legitimasjon og bare se barske ut. Baggen min har blitt sjekket 4-5 ganger og jeg har vist passet til ca. 14 militaer/politi eller andre sikkerhetsfolk. For det er ikke bare nok med at det er en haug med militaeret i gatene, saa mange at man faar en bestemt folelse av at dette landet maa ha fleste militaer pr. innbygger, saa er det nesten like mange mennesker i politiuniformer. Og ikke nok med det, saa har man sikkerhetsfolk. Alle gaar de oppaa hverandre, og alle skal ha noe aa si paa hvor jeg skal gaa og hvor bilene skal kjore.

Naar parkeringsvakter/sikkerhetsfolk sjekker passet ditt saa skjonner du at dette gaar for langt. "What you think about Beirut?", fikk jeg i sporsmaal fra en slik sikkerhetsvakt, som tittet iherdig paa passet. "I dont know, Im not allowed to see anything..." var det aerlige svaret han fikk. Det traff, passet ble levert raskt sammen med en en smule flau "Go, go...."

Inntrykket av Beirut bedret seg kraftig da jeg etter en stor omvei, rundt hele Central town som jeg tidligere paa dagen ikke hadde faatt passere, kom meg til Hamra. Her gikk de glade rundt, satt paa fancy cafeer, drakk sin te eller kaffe eller bare lekte med sine baerbare pc'er.. Gud, som jeg savner Pc'n min, som jeg ikke turde aa ta med... American University of Beirut var ogsaa et imponerende syn, og den gamle studenten i meg vaaknet til livet inni meg, kjente jeg. Her hadde jeg likt aa gaa.

I morgen eller over i morgen skal jeg til ain al-Hilwe og sove der en natt. Blir spennende aa se hvordan "the worst camp", som det ble sagt, egentlig er.

Har naa reist alene i tre dogn, og det hele bolger fram og tilbake fra det grusomt kjedelige, til det herlig befriende. Forelobig slaar bolgene mest mot det forste.