Ahlann wa sahlann

Hvorfor er det alltid umulig aa oppdrive en liten gronn flekk hvor man kan sitte og nyte en bok i utlandet? Hvorfor er alle fontener og grontarealer plassert i et veikryss? Hva skal det vaere godt for? Bilistene som knapt ser fotgjengerne, og som kjorer som om de var forfulgt av onde demoner kan da umulig trenge en fontene til aa pynte veiene for seg. Jeg skjonner det ikke. Like lite som jeg noen gang vil forstaa statsledernes behov for aa ha portretter av seg hengende overalt.

Vel, utover den lille frustrasjonen og skuffelsen over ikke aa ha funnet en park hvor jeg kunne site i sola og nyte en sigarett og en bok, eller en cafe med te/kaffe i tillegg, er jeg godt fornoyd med mine siste to dager i Damaskus, Syria. Letingen etter en park/cafe i dag endte med at jeg satt meg paa en trapp foran en lukket port, med utsikt mot en noksaa braakete vei og masse forbipasserende som saa rart paa meg der jeg satt paa trappa og gjorde et forsok paa aa lese og gomlet i meg en flafel samtidig. Jeg satt i det minste i sola.

Jeg la lista kanskje litt vel hoyt i mitt soken etter en cafe. Det skulle ikke vaere hvilken som helst cafe, den skulle helst ha uteservering hvor jeg kunne sitte i sola. Faktisk er kanskje det jeg har funnet vanskeligst med aa reise alene og vandre gatelangs i ukjente byer alene; aa bestemme seg for et sted aa sette seg. Det er alltid et haap om aa finne et bedre sted, med koseligere vegger, bedre bevertning, bedre utvalg av varer og ja, kanskje til og med sotere jenter. Det endte denne gangen med en trapp og en flafel.

Jeg fikk naa slikket noe sol, selv om den her i Damaskus er langt unna den sola jeg hadde forventninger til aa finne i Midtosten. Det er noe falskt over den, noe kraftlost. Den er der, lyser opp dagen, men klarer aldri helt aa faa tak paa dagen og varme den. Men det har vaert godt over 10 grader i Damaskus saa jeg skal kanskje ikke klage? Dessuten var jeg forberedt paa at det ikke var saa veldig varmt i Damaskus, men at det skulle vaere saa kaldt paa kveldstid som det faktisk har vaert de to nettene jeg har vaert her var jeg ikke helt forberedt paa. Den forste natta sov jeg med skjerfet surret rundt orene og med klaerne paa.. Det var veldig saert aa reise helt til Midtosten fra kalde nord, og fryse!

To dager har jeg naa vaert i Syria. Et land som byskt ble plassert i ondskapens akse av Bush for noen aar tilbake, og til tross for trafikken, braaket, stresset, slitsomme ansiktet til Bashar overalt, skjonner jeg veldig godt hvorfor saa mange av mine venner er saa glad i dette landet og denne byen. Trafikken er naa ganske lik andre steder som Libanon, Egypt m.m., men det er forste gangen jeg opplever at fotgjengeren sier sorry for aa ikke ha sett bilen, og ikke motsatt. Saert for en nordmann... Ondskapen derimot har jeg sett lite til. Folk titter, men aldri ondt eller mistenkelig, og det er en helt annen stemning i gatene, selv paa kveldstid, enn f.eks. i Istanbul. Byen er vennligheten selv. Ahlann va Sahlann er det mest brukte ordet, og brukes av alle hele tiden.

De to dagene jeg har vaert her har jeg bare vaert turist, uten maal og mening. I min verden betyr det aa sove lenge, vandre rundt i gatene og slappe av. Tok folge med noen franskinner i gaar og var en tur innom palestinske kvarteret Yarmouk hvor UNRWA skolen maatte avlegges et besok, det kristne kvarteret, gamlebyen med markedet og Ummayademoskeen. Hadde salat Maghrib der, og det var noe skuffende aa oppleve at det ikke var flere som var med i bonnen. Det blir ikke noe god stemning naar det er flere mennesker som vandrer rundt i moskeen som turister under bonn enn det er folk som ber. Kunne like gjerne vaert i moskeen i Oslo, liksom.

Landet er full av historie og severdigheter, men med mine planlagte tre netter var det aldri meningen at jeg skulle sette meg inn i landets historie, kultur, politikk eller noe annet. Det var bare et mellomstopp.

Var ute med noen arabiskstudenter jeg hadde truffet i Beirut og spiste middag. Morsomt. Traff bl.a. en svenske og hadde en hyggelig chit chat med han. Han skjonte aldri hvorfor alle nordmenn var saa sykelig opptatt av Cornelis Vreeswijk og hver gang de traff han attpaatil skulle synge Cornelis. Jeg hadde intet godt svar. Vaar tyskpalestinske venninne lurte paa om Norge og Sverige likte hverandre. Joda, sa jeg, selv om de nok er litt snurte. De regjerte over oss i over 50 aar, men saa skilte vi oss fra dem, gikk vaar egen vei, fant oljen og ble styrtrike. Svensken forsokte seg med at de var langt bedre paa alle felt. De hadde musikken, bilene, teknologien, ikea osv, "but you dont have oil," repliserte jeg fornoyd. "Yeah, and we dont have troops in Iraq!" Der fikk jeg den. Selv om det var godt aa kunne si at det hadde ikke vi heller lenger, saa var det et kraftlost forsvar. Han vant nok den duellen.

I morgen skal jeg videre. I folge planen skulle jeg allerede ha reist til Vestbanken, men har gjort min forste spontane endring i planene. Naa skal jeg forst til Petra for jeg krysser Allinby brua til Vestbanken. Dermed blir det ikke jul i Betlehem som planlagt, men naar det aldri ble noe ordentlig Eid stemning selv om jeg vari Midtosten, saa jeg ingen grunn til aa stresse med aa naa julestemningen, naar det var folk fra hotellet som skulle til Petra. Jeg skulle jo til Petra uansett etter Vestbanken, og det er greit aa ha folge naar man forst reiser dit. Men jumma skal fortsatt leses i klippemoskenne paa fredag (inshallah)...