Hellige land..

Jula er (endelig) over, og mens alles oyne er rettet mot Pakistan med tanke paa dagens hendelser, har jeg selv inntatt det hellige land. Fikk nyheten om attentatet paa Bhutto mens jeg satt i passkontrollen ved Allinby overgangen, og ble noe sjokket. Naa hadde ikke jeg mye til overs for Bhutto som politiker, men det betyr ikke at jeg gleder meg over hennes dod. Det er en trist dag for Pakistan, og det lille som er der av demokrati.

Etter planen skulle jula feires i Betlehem, men jeg tok en spontan endring i planene, og reiste til Petra forst. Det var bra. Veldig bra. Naa er ikke jeg kjent som en kulturelsker, men det var et fantastisk syn, ogsaa var det jo saa fin sol! Var i Jordan i 3 dager, og det er ikke mye aa skrive hjem om, utenom Petra, men det klarer jeg neppe aa sette bedre ord paa det enn det jeg allerede har gjort. Det ble en fin jul med mye gaaing og mye klatring. Saa fikk jeg vaert en ordentlig turist med kulturopplevelse ogsaa.

Fikk et litt ublidt mote med Jordan, da jeg i passkontrollen mellom Syria og Jordan var dum nok til aa nevne at jeg etter Petra skulle til Jerusalem. Hvafforno? Det var nesten uhort. Jeg maatte pent vente. Passet ble grundigere sjekket, flere kontrollorer ble innblandet, og etter at jeg spilte muslimkortet mitt (jeg vil be fredagsbonnen i Haram al-Sharif), og fikk hintet om at jeg halvveis var deres kollega i norsk immigrasjon (you work in immigration? Yes. With passport? No, asylum) sammen med min fransk-algerianske venninnes arabiskkunnskaper, klarte jeg til slutt aa faa det nodvendige stemplet.

Etter et dogn i Petra var jeg klar for det hellige land paa onsdagen. Med sommerfugler i magen satt jeg i taxien paa vei til kong Hussein brua. Da jeg ankom brua i 4 tiden, fikk jeg den nedslaaende beskjeden om at grenseovergangen var stengt. Provde aa vifte med det rode passet, men det var ingen bonn. Grensa var stengt. Hm. De skulle absolutt sende meg til en annen overgang, Sheikh Hussein overgangen (den finnes!), og et lite sekund sa jeg vel ja til aa bli kjort dit, men tok meg heldigvis igjen, for naar jeg sto 100 m. unna Allinby brua, skulle jeg soren meg krysse den ogsaa. Det ble en ufrivillig overnatting i Amman, ogsaa var jeg nok en gang klar for aa komme meg av gaarde dagen etter (i dag). Fortsatt ville alle jeg spurte sende meg til Sheikh Hussein grensa, og jeg maatte stadig gjenta La! malik Hussein! men naar de saa det rode passet saa fikk jeg aaah.. mish mushkil.

Denne gangen var jeg litt mindre spent, men naar jeg satt paa bussen paa den jordanske siden og det snart var klart for avgang, maa jeg innromme at jeg var utrolig spent. Jeg gledet meg stort til aa endelig krysse den brua jeg har mast om til mine sokere i snart et halvt aar. Det var jo nesten maalet med hele turen. Denne brua. Allinby brua, med tre kontrollposter og det hele. Det eneste triste var, her som ved flyktningsleirene i Libanon, at det var "umulig" aa faa tatt noen bilder. Forsokte aa ta et bilde av bussene, men ble ropt etter av noen soldater for jeg fikk tatt bildet.

Bussen kjorte inn paa en vei paa et ode omraade, og jeg ventet i spenning paa brua. Forst kom (etter skjema, bare motsatt) en kontrollpost (jordansk), hvor utreisepapiret (kostet meg 5 dinar) ble samlet inn, og bussen fortsatte paa veien i ingenmannsland. Langt langt borte kunne jeg skimte Dodehavet (da har jeg "sett" det ogsaa) og jeg fortsatte aa vente paa brua. Plutselig var det der, og jeg kunne ikke la vaere aa flire. Jeg tror til og med jeg viste noen tenner; for greit nok at jeg hadde fatt med meg at jordanelva knapt kan kalles en elv (det var saavidt det var noe vann under meg), men den brua burde heller ikke kalles en bru. Den hadde riktignok store, flotte gelendre paa hver sin side, og fra litt avstand saa den baade stor og fin ut, men den var toppen 5-10 m lang!! Jeg flirte hele veien inn til Israel, som var par hundre meter lenger inn etter en ny kontrollpost (israelsk) som vi bare kjorte gjennom uten stans. Hele turen fra jordansk side til Israel hadde tatt 15 min. inkludert stoppet ved den jordanske kontrollposten.

Saa kom den store proven. Aa bli funnet verdig besok i Israel. Gjennom metalldetektoren. Gikk greit. Inn i en annen superfancy maskin, hvor en damestemme sa noe, for det ble blaast luft paa meg fra topp til taa fra noen dingser som var i den Star Trek liknende maskinen. Det var som om jeg ble desinfisert. Utrolig merkelig, og jeg har aldri sett noe liknende. Ikke vet jeg hva det ble brukt til, og ikke turte jeg aa sporre. En brittisk bekjent paa hotellet jeg bor paa svarte folgende paa sprsmaalet om han visste hva det var: "just a fancy machine to scare the hell out of people". Gud(ene) vet om det faktisk er slik. Etter maskinen skulle jeg vise passet til dama som passet paa maskinen, og selvsagt var jeg den eneste som ble bedt om aa vente. Ittj no problem. En annen dame kom (det var bare damer som jobbet bak alle skranker og luker, den ene penere enn den andre, ikke ulikt asylavd. i Udi, bare at de her var fullstendig blottet for smil), tittet gjennom passet, gikk inn paa et rom med det, kom tilbake og ba meg fortsatt vente. Saa kom en smellvakker jente i sivilt og ba meg folge henne. Naa saa jeg for meg et lukket rom, bak en pult og det hele, men jeg ble bare tatt med til siden, satt paa en stol, mens hun sto foran meg, med sine boots opp til kneet, en kul jakke og langt krollete haar og presenterte seg som Israelsk Security Service og at hun skulle stille noen sporsmaal. Noe saerlig mer premisslegging var det ikke. Why do you wanna go to Israel? Why now? Why not 3-4 year ago? Dont you wanna spent the holidays with your family? Litt merkelige sporsmaal synes naa jeg, men det var greit aa svare. Maa innromme at selv om jeg ikke hadde noe som helst aa skjule var jeg nervos. Drit nervos. Det saa hun jo; Why are you shaking? Selvsagt kunne jeg ikke innromme at jeg var nervos, og ei heller kunne jeg si at det var fordi hun var saa pen, saa jeg skyldte paa royken. I smoke too much. Hun godtok svaret, og hun skjonte vel etterhvert at jeg ikke var den skumle skurken, saa jeg fikk en litt lengre premisslegging, og litt flere smil (Im asking you these questions because of the political situation), selv om jeg fikk klar beskjed om aa ikke lyve om mitt evt. medlemskap i noen anti israel organisasjoner (We have the papers to check this)... Etter noen "obligatoriske" sporsmaal om hvorvidt jeg skulle overlevere noe fra noen, mote noen, hadde med meg vaapen osv, saa ble jeg sendt til den vanlige passkontrollkoen.

Der kom mer eller mindre de samme sporsmaalene, og det pinligste var kanskje at jeg ikke husket hva min bestefar het. Hallo? Han dode naar far var 8. Men, maa si, hadde en asylsoker kommet og ikke husket/visst navnet paa sin bestefar hadde jeg ikke akkurat smilt av det. Ikke kunne jeg navn paa noen familie i Pakistan. (I call them just uncles and aunties). Litt usikker paa hva de skulle med email adressen min, men utover det var det ikke noen overraskende sporsmaal. Saa var det venting. Lang venting. Jeg var nok blant de absolutt siste fra den gruppen som ankom med bussen som fikk igjen passet, men jeg hadde ikke daarlig tid. Det var flere andre som var langt mer utaalmodige (og ampre) enn meg, men de fikk klar beskjed om aa sette seg ned igjen. Jeg satt naa der og leste i min bok og koste meg med mine Snickers. Saa ble jeg ropt opp, og endelig fikk jeg et oppriktig smil da passet ble stemplet og jeg sa takk (paa norsk, faktisk)! Selv security service dama (fortsatt smellvakker) smilte da hun saa meg forlate lokalet med bagasjen. Det tok bare 3 timer! Og var saa absolutt ikke sa vanskelig som jeg skulle ha det til.

Saa var det taxi inn til Jerusalem. Det var en spesiell folelse aa kjore inn til Jerusalem, komme ut av en tunnel og se Haram al-Sharif straale i solnedgangen. Noe storre inntrykk har jeg ikke fatt av byen, men det tar jeg igjen i morgen. Da er det fredag, og jeg gleder meg stort til fredagsbonnen. En uke igjen av turen.