Assalam-u-Aleikum!

Det finnes ikke en bedre måte å innlede en samtale på enn dette; Fred være med dere.

Med profetenes hilsen innledet Obama sin velkjente tale til muslimene i Kairo sist torsdag, og det var de ordene som møtte millioner av muslimer verden over dagen etter gjennom diverse avisforsider (meg inkludert gjennom Dagsavisens). Å få beskrevet den politiske historien fra en amerikansk president slik en halvfornærmet muslim ville beskrevet den i møte med en såkalt orientalist/neokonservativ (eller rett og slett historieløs og dum) var helt fantastisk.

Utover det innledende og entydige fredsbudskapet er det historisk sus over ordene: I also know civilization’s debt to Islam. Mulig lista har falt kraftig etter 8 år med Bush, men jeg tror selv en kommunikator og retoriker som Bill Clinton aldri ville sagt noe slikt. Så vil mange kanskje mene det er infantilt, men man skal ikke kimse av akkurat disse ordene og den anerkjennelsen de representerer.

Det er ikke mange ting muslimer i dag er enige om - selv når det kommer til islam, men én ting er de skjønt enige om; De har en stolt historie.

Dette faktumet, civilization's debt to Islam, har, i muslimenes øyne, så altfor lenge blitt neglisjert, oversett og ikke blitt gitt den nødvendige anerkjennelse det fortjener. Matematikken, sosiologien, medisinen og ikke minst kunsten hadde ikke vært der den er i dag uten islam og den muslimske verden - også i Europa. Mer viktig; Islam har, som Obama anerkjente, vist gjennom sin historie eksempler på tolerante samfunn med fredfull sameksistens uavhengig av religion, rase og etnisitet.

Mangelen på denne anerkjennelsen, respekten og ydmykheten overfor islam og dens historie, som Obama viste, er en sentral forklaring (blant mange) på de voldsomme reaksjonene og følelsene i debatten rundt karikaturtegningene, på 11. september, Taliban, Al-Qaeda, Salman Rushdie, den iranske revolusjon - ja til og med gamle Egypts Gamal Abdel Nasser og hans pan-arabisme. Bildet av Vesten og USA som en arrogant, uforutsigbar og til og med løgnaktig aktør har sterke historiske røtter i Midtøsten (og kanskje hele den 3. verden) og er en sterk del av mange muslimers bevissthet.

Men plutselig fremstår ikke Vesten, representert av USA, som en arrogant og kunnskapløs aktør men derimot som kunnskapsfull, ydmyk og ærlig.

Det eneste som manglet var at Obama siterte koranen på arabisk.

Det andre jeg har lyst å kommentere er det mange stadig viser til; Vi hører hva han sier, så får vi se hva han gjør og får til. Det har de for så vidt helt rett i, og den berømmelige lista blir lagt stadig høyere, men øynene og oppmerksomheten bør ikke (bare) rettes mot den amerikanske presidenten, men (også) mot lederne i de muslimske land.

Under en fredagsbønn jeg overvar i USA for par uker siden i byen New Brumswick, sa en meget veltalende imam(student?) i sin fredagstale noe sånt som at det er en muslimsk plikt å svare på Assalam-u-Aleikum (og aller helst initiere fredens budskap). Nå har Obama gjort det. Initiert. Nå må "den muslimske verden" svare.

Skal man svare med sannhetens ord, må alle temaer ligge på bordet. Det være seg militant islamisme, Afghanistan, Irak, Guantanamo, oljeinteresser, Israel, Palestina, Irans atomprogram, Hamas' militarisme, demokrati, ytringsfrihet og ikke minst kvinners rettigheter. Det siste er kanskje det svake punktet ved Obamas tale; Han kritiseres for ikke å rette hard nok kritikk mot de brudd på menneskerettigheter, ytringsfrihet og kvinners rettigheter begått av regimene i land som Egypt, Saudi-Arabia og ikke minst Pakistan, alle land som står USA nært.

Men, A new beginning kommer ikke ved hjelp av én mann eller én stat (selv om man kommer langt) – ei heller over natten. Det blir heller ingen lett oppgave, for djevelen sitter som kjent i detaljene, men USA og amerikanerne, og derigjennom Europa, må først høre Ahmedenijad (Iran), Bin-Laden og Taliban, Hasan Nasrallah (Hizbullah), Ismail Haniyeh (Hamas) og resten av den muslimske verden svare:

"Wa-aleikum Salam!" - Og fred være med dere. Så kan vi snakke.