Haakon Lie (1905-2009)

Håkon Lie er død, konstaterte jeg kort i forrige uke. Hva mer kunne jeg egentlig skrive? En person, en figur, jeg bare har lest om, hørt om, men aldri verken møtt, sett eller hørt. Kommentarer som Fredrik Mellems på min siste blogg er blant de mange utsagn som gjør at jeg føler jeg virkelig har gått glipp av noe. Det er forsåvidt mange av de gamle Arbeiderparti gutta (for å si det sånn) jeg både har lest og hørt mer om, og som jeg heller aldri har møtt, men så døde de gjerne både 10 og 15 år før jeg kom til ordentlig bevissthet. Haakon Lie derimot var langt mer politisk opplagt, helt til sin død, enn en hvilken som helst gjennomsnittspolitiker i Norge i dag (og definitivt meg).

Haakon Lie var en person man aldri sa adjø til skriver hans biograf Hans Olav Lahlum i ukens Morgenbladet, og hvis noen i en eller annen (parti)sammenheng sa noe som at ”når Haakon dør…” så var det alltid noen som rettet opp med ”Hvis Haakon dør…”.

25. mai 2009 døde han. 103 år gammel, og i morgen bisettes han fra Oslo Arbeidersamfunn.

Bare tallet gir frysninger nedover ryggen, ikke av skrekk, men av respekt.

Født i unionsoppløsningsåret 1905, og opplevd alt det selvstendige Norge har opplevd til nå, og det er ikke så stort lite. I motsetning til mange andre i sin alder iakttok han ikke bare utviklingen, men var en svært viktig og aktiv premissleverandør. Noen vil kanskje mene for aktiv. Den senere tid har jeg, med stor glede, oppdaget at også han gikk på Ila skole og lekte i Ila dalen (slikt gleder meg, og det overrasker meg at ikke Ila skole er mer kry av det?)

Barnslig nok kjente jeg Haakon Lie egentlig kun gjennom Einar Gerhardsens memoarer, og har enda ikke fått lest hans egen bok fra den tid Slik jeg ser det (1975), i tillegg til all snakket om Haakon i partiet og kjente han mest som den strenge partisekretæren på Youngstorget som jaktet på kommunistene. Men en ting har jeg skjønt: Hvis Ap var ørnen blant de norske partiene, var Haakon Lie vingene. Med sitt grundige arbeid i Arbeidernes Opplysningsforbund (AOF) bidro han til at Ap ble en sterk og ikke minst skolert partiorganisasjon. Det var han, sammen med Einar Gerhardsen, som bygde opp det partiet som regjerte kongeriket Norge i 20 sammenhengende år etter andre verdenskrig, mange av de årene med rent flertall på Stortinget. (Helt alene var de ikke og hadde et godt lag med dyktige arbeidsfolk rundt seg…)

Det er først den senere tid jeg (og kanskje mange med meg) fikk øynene opp for Haakon Lie - igjen. Jeg satt i Ramallah i fjor høst (2008) og leste i Aftenposten at Haakon Lie skulle komme med en ny bok: Slik jeg ser det nå (2009). Det var, ikke overraskende, hans uttalelser om Israel som strengt tatt vekket min (og Aftenpostens) interesse. Nylig hadde jeg da lest Odd Karsten Tveits glimrende bok om Norges politikk overfor Israel fra 1978-1996 Krig og Diplomati, og var, som mange andre Palestina venner, mildt sagt sjokkert over Norges og Haakon Lies rolle på 50-, 60- og 70-tallet. I forordet til den boken, og med referanse til sin første bok Alt for Israel, refererer Tveit Håkon Lie slik: Israel fikk det de ba om, vi stilte ikke spørsmål. At Norge spilte en avgjørende rolle for Israels utvikling av atomvåpen er vel viden kjent. Leser man videre i historien om Norge-Israel, dukker navnet Haakon Lie (altfor) ofte opp; Han var blant annet den første utlendingen som rørte Vestmuren (klagemuren) etter at Jerusalem ble okkupert i 1967, og var en sann Israel-venn av hele sitt hjerte.

Arne Strand skriver at Israel for Haakon Lie var guden som sviktet. Så vil mange mene at Sionismen var en falsk gud – men nok om det.

Nå hadde han endret sine synspunkter, var nyheten i Aftenposten.Vi glemte palestinerne, sa Haakon Lie om den perioden, og han utdypet videre: Jeg og andre venner av Israel glemte altfor lenge at palestinerne også var mennesker.

Sterke ord, spør du meg. Jeg husker jeg smilte ironisk for meg selv da jeg leste det. Jeg siterer fra min ”dagbok” 21.09.2008, hvor jeg etter å ha luftet ut min frustrasjon om muren, bosetningene og Norges politikk skriver: Dem sier at Haakon Lie har så mye å si [i partiet]… Han innrømmer nå at han/de på 60-70 tallet "glemte palestinerne" og er på den måten med i den gode, og for palestinernes del tragiske, tradisjonen at jo eldre man blir, jo "smartere" blir man [bl.a. Willoch og Carter], men hvordan; eller på hvilken måte påvirker det han sier norsk og Norges politikk opp mot Israel?" - Dessverre, konstaterte jeg, ikke så mye.

Det er kanskje på sin plass nå å påpeke at dette innlegget på ingen måte er ment som kritikk av Haakon Lie. Jeg tror han på at han alt fra 1967 mente at å bli igjen på Vestbredden var galt av Israel, og at bosetningspolitikken var en feiltakelse (Slik jeg ser det nå). Dette er mer et forsøk på en erkjennelse av at det Norske Arbeiderparti og norske sosialister - som kjøpte den sionistiske myten, slik Tilde Rosmer skriver i tidsskriftet Babylon, om "et land uten folk for et folk uten land", skylder palestinerne mer enn en Oslo-avtale - som døde 2-3 år senere.

Langt mer!

Jeg tror selv'n Haakon ville ment det.

Hvil i Fred Haakon Lie.