På reisefot 2

Haakon Lie er død, leste jeg i det jeg satt meg ned for å skrive om min tur til Amerika i går natt. Jeg følte det passet dårlig, men på en annen side var det også riktig. USA, Håkon Lies hjem under krigsårene var helt sentral i Lie’s utenrikspolitiske tilnærming og var kanskje kjernen i uenigheten mellom Haakon Lie og Einar Gerhardsen på 50- og 60- tallet.

Nå har jeg vært i det forgjettede land ti dager i regi av American Council for Young Political Leaders (ACYPL). (Følte at hele navnet var på sin plass…)

Skal ærlig innrømme; Jeg (også) har latt meg fascinere av det enorme landet over Atlanteren. The Land of the Free, hvor frihetsgudinnen med konstitusjonen i den ene og fakkelen i den andre hånden rager høyt og viser vei til Europas og verdens gamle og slitne. Leser man konstitusjonen, talene og ideene til personligheter som Abraham Lincoln, Thomas Jefferson, Martin Luther King og ikke minst Barack Obama er det nesten umulig å ikke la seg fascinere.

I løpet av 10 dager reiste vi, 3 fra Norge, 2 fra Østerrike, og en fra Italia og Storbritannia (alle unge minoritetsspråklige, med god blanding av såkalt 1. og 2. generasjon) på kryss og tvers i Amerika og møtte representanter/ organisasjoner som alle på hver sin måte jobbet med minoritetsspørsmål. Det være seg i politikken, media eller gjennom ikke-statlige organisasjoner/institusjoner. I Washington D.C. møtte vi bl.a. representanter fra Voice of America (VoA) og Arab American Institute (AAI). I San Jose besøkte vi organisasjonen Asian American for Community Involvement (AACI), en ikke statlig institusjon som fungerer som eldresenter, helsestasjon, ressurssenter og tilnærmet en interesseorganisasjon for det sør asiatiske miljøet i San Jose område. I tillegg til unge lokalpolitikere, deriblant ordføreren (Mayor) i byen Mountain View, varaordfører (Vice Mayor) i byen Campbell og andre – alle med såkalt minoritetsbakgrunn, før vi vendte tilbake til øst kysten hvor bl.a. kongressmedlemmer og andre pionerer i ”minoritetsmiljøet” sto på menyen.

Det var et interessant og lærerikt opphold, uten at det er lett å peke på hva konkret jeg har lært. Det var tankevekkende å møte spennende mennesker og høre deres utrolige opplevelser og erfaringer. Det være seg japanske amerikaneres internering i krigsleire (i frykt for forræderi) under 2. verdenskrig, eldre svarte som kjempet i mot raseskillepolitikken eller unge udokumenterte immigranter (illegale blant de konservative) som drømte om å bli forretningsfolk i dette nye landet. Godt blandet med alle de fantastiske menneskene som på hver sin måte jobbet for å bistå befolkningen på sitt vis.

Det var interessant å registrere at selv om så mye var annerledes var også svært mye likt.

Lettelsen over å bli kvitt Bush som en soleklar likhet.

Men selv i et land hvor Obama klarte å kjempe seg gjennom fargebarrieren er USA fortsatt et land som er sterkt rasedelt og splittet. Den såkalte minoriteten av farger (Communities of Color) eller folk av farger (People of Color) som de kalles, opplever fortsatt diskriminering, ekskludering og sosial ulikhet som fører til at de er overrepresentert i all statistikk med negative konnotasjoner. Selv om man ofte hører om innvandrere i USA som selv etter kort tid i det nye landet stolt proklamerer I’m an American er diskusjonen langs dimensjonen integrering/ assimilering minst like aktuell i immigrantenes land som i det homogene Europa. Såkalt minoritetspolitikere, uavhengig av fartstid, møter fortsatt de samme barrierene minoritetspolitikere i andre vest europeiske land. Det være seg fordommer, diskriminering eller manglende støtte i andre miljøer enn fra sine ”egne”.

Det var morsomt å høre de ressurssterke USA-fødte politikerne med bakgrunn i sør asiatiske miljøet fortelle at de (eller vi om vi prøvde oss) ville vært sjanseløse i andre delstater som i Utah, eller hvordan den ensomme bystyrerepresentanten med vietnamesiske bakgrunn – et miljø det politiske Norge ser svært lite til – opplevde nesten å få et krav om ”recall” (valg om å tilbakekalle valget) mot seg fordi det vietnamesiske miljøet ønsket å kalle en bestemt gate for ”Little Saigon”, mens hun (blant andre) mente at ”Saigon Business District” ivaretok langt flere interesser. Det var sågar en som gikk til sultestreik for å få henne ”tilbakekalt”. Både han og hun overlevde turbulensen.

USA som kapitalismens og konkurransementalitetens hjemland var noe jeg tenkte mindre på mens jeg var der, til tross for at vi besøkte The Educational Testing Service (ETS) - kjent for sine Toefl tester, men noe jeg stadig har blitt minnet på når jeg har uttrykt min begeistring for landet i vest den siste uken.

Men liberalismens og kapitalismens høyborg, og FrPs utstillingsvindu, viste tydelig sine preg. Det meste var organisert privat, i mange tilfeller, som eksemplet AACI, til det positive, men på mange områder på randen til det triste. Det aller groveste var kanskje det vi opplevde på Ellis Island. Ankomstøya for flere millioner immigranter til USA mellom 1890-1954. Bortimot halvparten av dagens amerikanere kan spore minst en i sin familie som landet på Ellis Island. Øya ble stengt i 1954 og hele komplekset med sin ankomsthall, ventehall, sykehus og ikke minst fengsel ble liggende helt brakk, og naturen tok tilbake sitt. Først på 80-tallet gjorde en privat innsamlingsaksjon det mulig å restaurere og gjenåpne Ellis Island. I mellomtiden hadde trær vokst mellom vegger og tak og båten som fraktet flere hundre tusen tredje klasses passasjerer (første og andre klasses passasjerer gikk rett i land i NYC) den korte turen fra NYC til Ellis Island hadde rett og slett sunket stående på på brygga utenfor ankomsthallen. Der ligger den fortsatt, og fungerte, i alle fall for meg, som et skrekkeksempel på hvilke konsekvenser en uansvarlig statlig/kommunal kulturpolitikk kan ha.

Og siden jeg så diskret er inne på kritikk av FrP; Jeg ville likt å høre FrPs retorikk hvis utviklingen i Norge virkelig hadde gått som i USA, slik de ønsker, hvor delstaten California har et flertall av amerikanere med ikke-hvit bakgrunn med 37 % såkalte Hispanic American og 12 % Asian American (6% African American) hvor 26 % av disse er utenlandsfødte. Eller hvis speakeren på Ullevål Stadion på en VIF kamp annonserte alt på arabisk/urdu i tillegg til norsk, som på Giants stadium i NYC hvor alle annonsene også ble gitt på spansk..

Det var videre interessant å observere hvordan spørsmålet ”Hvor kommer du i fra egentlig” – et spørsmål jeg tidligere har kommentert, var et ikke-eksisterende spørsmål. Dette samtidig som mange stolt skiltet med sin arv fra diverse europeiske, latin amerikanske eller sør asiatiske land. De elsket, og fikk lov til det, sitt gamle og sitt nye hjemland på en og samme tid. Som nevnt var diskusjonen integrering/assimilering vel så levende i USA som her hjemme. Eksempler på sør asiater som tok til seg nye ”engelske” navn, pga. mobbing, sto fram som det ene ekstreme vs. familier som nektet å snakke engelsk mellom husets fire vegger på den andre siden.

At det spørsmålet har en mindre viktig tilknytningsfaktor kom tydelig fram da en jentegjeng i New Brumswick (New Jersey), uten å trekke en mine, introduserte noen av oss på byen som ”Mr. Norway, Mr. Austria og Mr. Italy”. Mens de samme herremennene på byen i sine hjemland og i Europa generelt i langt større grad vil bli sett på som pakistaner, egypter og marokkaner, eller i beste fall 2. eller 3. generasjons innvandrer, inntil vi evt. vinner i Musikk Grand Prix eller skårer det avgjørende målet i et fotballsluttspill for landet.

Det som derimot betydde noe, i alle fall for jentene, var om vi trodde på en gud.