Arbeiderpartiet og HRS

Blant de største anklagene mot Arbeiderpartiet fra miljøet (som jeg ofte kaller dem – i min sammenheng det norsk-pakistanske miljøet) har vært partiets tidligere lefling med HRS. Karita B. Orheim fungerte som leflingens største eksponent (s. 6 på linken) og forslaget om forbud mot søskenbarnekteskap og den såkalte 24-års regelen (ved ekteskap inngått i utlandet) som dens klareste manifestasjon.

Human Right Service (som dem kaller seg) har i løpet av de siste 10 årene utviklet seg til å bli en toneangivende premissleverandør i den norske innvandrings- og integreringsdebatten – på godt og vondt. Gjennom Storhaugs skarpe penn og organisasjonens pågåenhet har organisasjonen riktignok satt mange viktige temaer på dagsorden, men til hvilken pris?

Amel Adens avsløringer i Klassekampen er bare ett eksempel i den lange rekken av anklager mot HRS’ tvilsomme metoder. Selv hoppet jeg i stolen da jeg for 2-3 uker siden leste at politiet hadde gått til aksjon mot en familie, mistenkt for å ha omskåret sine barn, etter privat spaning fra HRS. Ingen reagerte. Jeg husker videre en debatt for ca. 7-8 år siden hvor jeg var tilstedet. Der forklarte Storhaug bruken av tvangsekteskap, men etter hvert som hun snakket ble det (i alle fall for meg) veldig uklart om problemet var tvangsekteskap som fenomen eller det at det gjennom slike (u)ekteskap ble så mange innvandrere i landet.

Jeg husker jeg hadde tegnet meg til debatten, men trakk meg, for stemningen var hauset opp på en slik måte at jeg visste at bare jeg – som en brun mann – åpnet munnen, så hadde jeg tapt. Det er det debattklimaet som har preget innvandrings- og integreringsdebattene de siste årene, godt hjulpet av bl.a. HRS (m.fl. deriblant også ”konfliktglade” min. representanter). Et svært dårlig utgangspunkt for et av vår tids viktigste utfordringer.

Under Bondevik II regjeringen begynte HRS å motta penger over statsbudsjettet, etter press fra FrP. Dessverre videreført av den rød-grønne regjeringen, og HRS mottar nå ca. 1.8 millioner årlig fra Integrerings- og mangfoldsdirektoratets budsjett – for privat spaning, avlytting, utpressing og jo da, noen rapporter.

Det er for meg ufattelig at en organisasjon med arbeidsmetoder på kanten av loven, med assimilasjon og kamp mot islam som uttrykt målsetting, år etter år blir finansiert over statskassen.

En annen typisk anklage fra miljøet – denne gangen ikke myntet kun mot Arbeiderpartiet, men hele det politiske landskapet – er forskjellsbehandlingen man opplever stadig gjentar seg. Som Amel Aden spør; Hadde FrP vært stille om det hadde vært innvandrerorganisasjon som hadde stått for skandalene?

Det går ikke lenge før en imam blir mistenkt for det minste lovbrudd før institusjonen/organisasjonen/menigheten mister sin statsstøtte – eller i det minste blir truet med det – gjerne med sinte statsråder på førstesidene.

Jeg forventer ikke at statsråden skal rykke ut med pressekonferanse og forklare seg om HRS, ei heller krever jeg at regjeringen skal komme med et utspill, for selv om det er valgkamptider er det lov å ha is i magen.

Derimot forventer jeg at statsråden, regjeringen og stortingsflertallet innser at HRS eller 'Hege og Rita’s Service' kun er lobbyister og en tenketank for FrP – ikke integreringseksperter, og ikke foreslår å videreføre støtten over statsbudsjettet.

Gateprostitusjonen på vei tilbake

I følge Aftenposten er gateprostitusjonen ikke forsvunnet et halvt år etter forbudet mot sexkjøp. På sin runde i byen kunne Aftenposten registrere både selgere og kjøpere av sex, godt synlig i bybildet.

Jeg har tidligere skrevet om Helse- og Sosialkomiteens tur til Stockholm hvor vi fikk høre om Stockholms erfaringer med sitt 10 år gamle forbud mot sexkjøp. Det Aftenposten viser til, samsvarer godt med erfaringene i fra Stockholm, hvor gateprostitusjonen nærmest hadde stabilisert seg på samme nivå som før forbudet. Vi er ikke helt der enda, men jeg frykter at det ikke blir lenge til.

Det er, som jeg tidligere har skrevet, tydelig tegn på at arbeidet i mot prostitusjon, traficking og dets like er mer komplisert enn å vedta en lov mot sex-kjøp. Jeg var blant de få fra Oslo-benken på Arbeiderpartiets landsmøte i 2007 som stemte i mot innføring av en slik lov, men når det først er innført er det - slik jeg ser det - helt avgjørende at politiet har sterkere sanksjonsmuligheter enn kun å bøtelegge.

Nylig kunne vi lese i diverse medier at 42 menn hadde blitt bøtelagt siden nyttår. Folk godtar boten, og vil selvfølgelig ikke klage og være de første som prøver sin sak i retten. Jeg mener det bør være mulig å straffeforfølge horekundene, slik politiet i Sverige bl.a. har tatt til orde for, om loven skal være effektiv.

Slik det er nå har kjøp av sex bare blitt noe dyrere - om man blir tatt. Det er ikke godt nok.