Shazia Sarwar tar i VG 15. juli opp et svært viktig tema om barna som tas med til foreldrenes hjemland. Men i en oppfølging av artikkelen idag, gis inntrykket at all flytting utenlands er barnemishandling. Det er det ikke.
I overskriften i Sarwars kommentar velges ordet ”dumpet” framfor det litt mer nøytrale ”tatt med”. Selv om artikkelen beskriver litt ulike situasjoner, later det til at Sarwar med dette mener situasjoner der barnet etterlates uten noen av foreldrene. Det er jeg enig i at er uønsket og problematisk.
Men når lærer og skribent Assad Nasir idag følger opp med sin kommentar ”Ingen barn å miste”, går han et skritt videre. Det er vel først og fremst Nasirs kommentar som gjør at jeg føler behov for en viss nyansering. Nasir skriver: ”Barn og unge blir revet vekk fra sine nærmiljø, fra skole og fra sine venner. De blir plassert i utlandet, hos slektninger eller sammen med en av foreldrene [min utheving]. Veldig ofte er ikke flyttingen til barnas beste, selv om foreldre mener at den er det.”
Årsakene til at foreldre, og i denne sammenheng snakker vi altså om foreldrene med minoritetsbakgrunn, velger å ta med barna sine til sine opprinnelsesland varierer fra familie til familie. Kjennskap til opprinnelseslandets historie og kultur, religion eller bare tettere kontakt med storfamilien kan være blant disse årsakene. Ekstremsituasjoner hvor foreldre tar med barna til sine hjemland for å (tvangs)gifte dem og lignende lar jeg her ligge. Det er et lovbrudd som de rette instanser må følge opp.
Men å utelukkende karakterisere det som en uting og nærmest overgrep mot barna at de blir tatt med til et annet land enn Norge, slik Nasir gjør med sin kommentar, har jeg problemer med. Jo, jeg kan være enig i at mange av disse barna kan få det tøffere i Norge hvis de returnerer til Norge, men det er ikke gitt at alle velger å gjøre det. Dessuten er det en smule arrogant å hevde at det norske utdannelsessystemet er så overlegent andre lands skolesystem at foreldre nærmest på autopilot bør anmeldes for det forholdet.
Jeg er heller ikke uten videre med på antakelsen at de som returnerer får en umulig oppgave i Norge. Sarwar, som forteller om sine år i Pakistan, er vel et godt eksempel på det motsatte?
Også jeg har et opphold i mine foreldres hjemland. Jeg var 11 år og gikk i 5. klasse på barneskolen da vi desember 1990 satt oss på flyet i retning Pakistan. 18. desember for å være nøyaktig. Det hadde vært min fars store drøm og prosjekt hele hans liv i Norge: Vi skulle hjem! Forskning innenfor migrasjon og innvandring til Norge viser at svært mange 70-talls innvandrere hadde hjemreise som sin drøm. Jeg husker min små-sarakstiske kommentar til pappa på flyet: ”Er du fornøyd nå?” Med andre ord var savnet til Norge stort. Jeg kunne stå på taket og synge Ja, vi elsker, mens jeg fløy dragen min. Jeg tegnet det norske flagget overalt og sånn kan jeg fortsette. Ikke minst var overgangen til skoler i Pakistan vanskelig. Far returnerte til Norge og jeg om min bror ble boende med mor.
Men var mitt savn til Norge og etter hvert far noe annerledes fra andre barns savn som flytter fra et sted til et annet sted eller bytter skole fordi foreldrene har fått en annen jobb? Eller av ulike årsaker skilles? Var det et overgrep mot meg at foreldrene mine flyttet på meg? Noe de burde bli anmeldt for? Neppe.
Jeg og min familie returnerte halvannet år senere. Da hadde jeg gått 6. klasse, og så vidt startet i 7. i Pakistan, men var likevel programleder for avslutningsseremonien for sjette klasse på min gamle barneskole. Jeg hadde egentlig ikke så mye jeg skulle ha sagt for den beslutningen heller. Det var noe de voksne, inkludert min storebror som tok seg av. Utdannelse var nok et hovedargument. Var det også en del av tvangsflyttingen?
Jeg er delvis enig i at det var en tøff overgang å returnere. Den største overgangen var samkvemmet med jenter. Mine venner fra ungdomsskolen vil kanskje huske at jeg de første årene på ungdomsskolen var svært sensitiv overfor kroppskontakt med jenter. Jeg kunne flytte meg litt unna hvis en jente satt seg ved siden av meg. Jeg håper og tror ikke at det ble opplevd som problematisk. Dette har (mildt sagt) endret seg med årene.
Livet mitt i Norge ble som det har blitt. Men noe fikk jeg med meg som jeg ellers ikke ville fått: Jeg var blant de få 13-åringene som hadde kjørt bil og moped allerede. Jeg hadde sittet på taket til en buss mens den kjørte i fykende fart over elven Ravi i Lahore. Jeg kunne lese og skrive urdu. Jeg hadde en kulturell og historisk kompetanse fra Pakistan svært få andre hadde. Og norsken min? Den ble faktisk helt grei.
Innlegget ble publisert på Minvervanett.no 16.07.2013
