Til Odd Børretzens minne

Odd Børretzen ble et bindeledd for meg inn i norsk kultur. Mormoren hans bodde i Øvre Sirdal. Norskere blir det ikke. Hun var rasist, og han var meget glad i henne. Og jeg ble glad i ham.

Det var i 1997, midt i forberedelsene til Operasjon Dagsverk-kampanjen i Oslo, at jeg på et kontor i Torggata 26 ble introdusert for Odd Børretzen for første gang. Det var sangen om de litt senile, pensjonerte generalene med kakesmuler i tennene som knuste en høne for å lage en omelett.

Det gikk ikke lenge før jeg oppdaget at kjærligheten var gjensidig. Han elsket også meg! Like mye. Hver natt kom han til meg – sin brune prins, som han synger om i sin Vuggesang. Hver natt fikk han meg til ikke å bry meg om det der ute. Om Pakkis eller hvor mye jeg kostet dem. Han passet på meg. Hver natt. Ved sengen min.

Når jeg trengte en Salme til Allah, var det Odd Børretzen som sang den. Ikke imamen, men han – den gamle musikanten. Det var han som ba den allmektige pent om å komme ned til Prinsdal og ta inn på hotell. Slik at Han kunne forstå at jeg bare var folk, og det er så lett å være der oppe og være Allmektig.

Selvfølgelig lærte jeg sangene. Og jeg sang. I ny, og enda mer i ne. Han ble mitt alibi til å kalle meg norsk. Selv Christian Tybring-Gjedde fikk høre min sang. I år 2000, eller var det 2001, da han var på Blindern og i en debatt i regi av Pakistansk studentersamfunn (PSS) presenterte sine tips til innvandrerforeldrene om oppdragelse, råd han nylig gjentok i NA24.

Jeg kunne ikke unngå og stille ham spørsmålet: Kjære Tybring-Gjedde, jeg hører deg fortelle hvordan jeg skal lære norsk kultur. Og jeg har lært meg at Børretzen, og Lillebjørn og Cornelis (om nederlenderen var aldri så svensk) er en vesentlig del av norsk kultur. Jeg har lært meg (og jeg sang): Og Carl I. Hagen er stor og skjønn, og er så glad at du kommer. Han smiler til deg med smilet sitt, og sier om du skulle tvile litt. Kom i mine armer, her er det ømhet og varme. Jeg skulle bare ønske at du forstod at også Kishore, Jigjit og Mehdi Hasan er verdifulle for meg. Kunne ikke du også være interessert i å lære nye musikalske uttrykk, Tybring-Gjedde? Vil du ikke lære å synge: Hame tumse pyar kitna, ye ham nahin, jante?

Da som nå er han meg svar skyldig. Alt jeg fikk, og alltid hadde fått fra Tybring-Gjedde og FrP var: Imamer er dumme. Muslimer er dumme. Du er dum. De sa det ikke slik, naturligvis. Men i kommunikasjonsbransjen er det noe som heter ”etterlatt inntrykk”, det publikum sitter igjen med fra det politikerne har sagt. Jeg tror ikke at det er akkurat det du mener å si, Tybring-Gjedde. Men kan du skjønne at en liten brun prins trenger noe annet enn det du sier for å ville gripe den norske kulturen? Litt anerkjennelse. Litt forståelse. En liten håndsutrekning.

Det er det Børretzen ga meg i 1997. Takk, Odd Børretzen.

Hvil i fred.

Innlegget ble publisert på Minvervanett.no 20.11.2012

I dag er vi alle jøder

Jeg vil verken bekrefte eller avkrefte om jeg synes du er en møkkamann, Ubaydullah.

Det får være opp til enhver å spekulere i hva det menes med denne kommentaren, men under det fargerike håndklede på hodet, bak det kvasi-fromme skjegget og ikledd høyvannsbuksene lirer du av deg den ene dumheten etter den andre.  Den siste er at du verken vil bekrefte eller avkrefte at du truer norske jøder.

En menighet i Oslo, et trossamfunn, er ikke en del av okkupasjonsmakt. Ei heller et helt folkeslag, uavhengig av okkupasjonen det er snakk om. Hindutemplet på Ammerud er ikke ansvarlige for Indias okkupasjon av Kashmir. Marokkanske kultursentre i Oslo ikke av Marokkos okkupasjon av Vest-Sahara, tyrkeren på hjørnet ikke av okkupasjonen av Nord-Kypros. På samme måte er ikke din gamle menighet skyld i skuddene på Malala Yousafzai. På samme måte er heller ikke du skyld i de skuddene.

Vi muslimer er én nasjon og ett folk, har du uttalt. Nå anses neppe jeg som muslim i dine øyne og dermed ikke en del av ditt folk (og godt er det), men jeg kan ikke skjønne hvem som vil assosieres med deg og din nasjon?

Bak dine ”insha’ allah”-er og ”fred være med ham” skinner ditt hatefulle og forskrudde sinn så tydelig frem at det i grunn er latterlig å ta deg alvorlig. Men som du selv uttaler: det er riktig å reagere når man mener at det er noe urettferdighet som kommer opp i samfunnet. Og dine kommentarer og uttalelser er ikke bare urettferdige (i ordets rette forstand), uanstendige og uislamske, men så urimelige at det er umulig ikke å reagere.

En uke etter at båten Estelle trosser den israelske militærmakten og forsøker å bryte den israelske blokaden av Gaza med sitt seilas til Gazastripen, og mens israelske jøder som Elik Elhanan, Reut Mor og Yonathan Shapira tar i mot elektrosjokk og fengselsstraff for slik å ha vist sin avsky mot okkupasjonen, står du på Birkelunden og ”verken avkrefter eller bekrefter” en trussel mot en gruppe mennesker i Oslo. En skulle jo anta at dine såkalte studier i religion hadde lært deg at det er forbud mot å angripe religiøse bygg? At kun stridende i en krig er legitime mål og ikke hele folkeslag? Og helst ikke 2000 km unna selve okkupasjonen.

Verdens okkupasjoner trenger verdens oppmerksomhet. Vi trenger Estelle. Urettferdighet trenger idealister! Bloggere! Ja, som vi har sett de siste to årene – sågar revolusjoner! Det siste de trenger er idioter som deg!

Du skal få kle deg som du vil, Ubaydullah. Du skal få ha så langt skjegg du bare orker. Men du skal ikke uimotsagt få å spre ditt budskap av hat og spre frykt med dine uttalelser og meninger i min by. Det kan jeg bekrefte. Og du krysser ikke bare moralske grenser – du truer mennesker på livet. Jeg setter min lit til politiet om at du ikke får gjøre det ustraffet. Insha’ allah. Du, og dine kompiser i ummah’n din har allerede fått holde på altfor lenge.

Det er nok nå, Ubaydullah. Jeg sørger over hva du gjør med islams navn. Men idag er det ikke det som er det viktigste: I dag burde vi alle bli støttemedlemmer av Det mosaiske trossamfunnet.

Innlegget ble publisert første gang på Minvervanett.no 25.10.2012