150 % flere muslimer
på Stortinget skremmer vel vannet av noen?
En TV-sendt debatt fra Stortinget våren 2000 husker jeg
spesielt godt. Det var en såkalt ”rikets tilstand”-debatt statsminister
Bondevik hadde lansert. Samtidig raste debatten om bønnerop i Norge, noe
partiformann Carl I. Hagen fokuserte på i sitt hovedinnlegg: Kunne regjeringen
akseptere at det i Norge skulle bli ropt til bønn for muslimer? Og visste
regjeringen egentlig hva det var som ble ropt? Hagen leste da opp en oversettelse
han hadde fått tak i og inkluderte setningen: ”Drep de vantro”, som en del av bønneropet.
I den stortingsperioden var det ingen
stortingsrepresentanter med muslimsk bakgrunn som kunne
rette i den åpenbare misforståelsen, og jeg var så forbanna som jeg aldri hadde
vært før. Var det virkelig tillatt å lyve, i beste fall å villede, på denne
måten fra Stortingets talerstol? Jeg visste ikke om jeg skulle ringe TV-redaksjonen
eller politiet.
Jo da, det ble dementert i avisene i dagene som fulgte, men
tvilen var – i kjent Frp stil – allerede sådd.
Valgforskerne Tor Bjørklund og Johannes Berg har i en
kronikk på Dagbladet.no (22.04.13) gjort det kjent at minoritetsbefolkningen i
spesielt Oslo kan oppnå historisk høy representasjon på Stortinget. Meningsmålingene
tyder på at kulturminister Hadia Tajik og Høyres Mudassar Kapur er sikret
plass, mens Abid Raja har gode muligheter til å sikre Venstre i Akershus et
mandat. Går alt riktig – sett fra et minoritetsperspektiv – kan både Høyres
Afshan Rafiq og Frps Mazyar Keshvari se frem til minst fire år på Stortinget.
Det kronikkforfatterne ikke tar opp er at alle disse
håpefulle kandidatene – statistisk sett – også har muslimsk bakgrunn. Som kjent
beregnes prognosene på antall muslimer i Norge basert på enten antall medlemmer
i trossamfunn (minimumsanslag) eller på bakgrunn av antallet innvandrere fra
muslimske land og deres norskfødte etterkommere (maksimumsanslag).
Norge ser altså ut til å gå fra å ha to
stortingsrepresentanter med muslimsk bakgrunn i inneværende periode til fem.
Dette vil i så fall utgjøre 3% av de folkevalgte. Ifølge SSB er det mellom 2-4%
muslimer i Norge, så tallet er ikke spesielt høyt, men med tanke på de siste
års debatter om muslimsk flertall, Eurabia og slikt må det jo være noen som får
mareritt av at det er en økning på 150%? Ikke nok med det: Snikislamiseringens
mor, Siv Jensen, vil være med å bidra til
denne statistikken, mens SV ikke gjør det.
Men alt dette er statistikkenes tale, og et eksempel på
tallenes begrensning. Det er nemlig lite som tyder på at flere muslimer på
Stortinget vil gi mer islamifisert nasjonalforsamling.
Valgforskerne Bjørklund og Bergh er inne på det når de
trekker frem Frps Keshvaris mulige mandat. Valget av han vil styrke
representasjonen med hensyn til etnisk bakgrunn, samtidig som
minoritetsbefolkningens politiske preferanser blir svekket. Dette fordi ytterst
få minoritetsvelgere stemmer Frp. På samme måte er det ikke gitt at muslimene i
Norge vil få økt innflytelse pga. høyere numerisk representasjon.
Men, langt viktigere enn 150% økning er at ingen av de
nevnte kandidatene har en profil som «innvandrerkandidater», eller «muslimske
kandidater». De er alle dyktige politikere som representerer sine partier og
sine partiprogram på utmerket måte. Valgt som tillitsmenn og kvinner av sine
respektive landsmøter på et partiprogram på grunn av sitt engasjement, talent
og fullstendig uavhengig av sin religiøse bakgrunn og tro. Enkelte sågar etter
en kampvotering.
Fra tidligere er vi kjent med at bystyre- og stortingsrepresentanter
med såkalte eksotiske etternavn enten tar eller blir ”tvunget” til å ta rollen
som innvandrernes eller muslimenes talsperson. Årets stortingsvalg kan tyde på
at Norge anno 2013 er blitt mer modent. Det er åpenbart ikke for å fremme muslimenes
sak i nasjonalforsamlingen Oslo Frp nominerer Keshvari på 3. plassen, men for å
fronte Frp’s politikk. Det samme gjelder alle de andre. At kandidatene
representerer partier fra tilnærmet hele den politiske skalaen viser at også
velgerne har modnet. Heri ligger en integreringsfremgang mer enn noen
statistikk kan fortelle oss.
De som kjenner de kandidatene jeg har nevnt vet at de vil
sette sin farge på Stortinget, men det vil fortsatt være den røde eller blå
fargen som vil avgjøre hvilken politikk de vil fremme, og ikke islams grønne.
Innlegget sto på trykk i Klassekampen 20.06.13 i deres spalte "I
god tro". Lars Gule, Anne Kalvig, Bjørn Olav Utvik, Helene Næss og undertegnede
skriver om religion hver torsdag.
