Mulig PST er kunnskapsløse, men Islamsk Råd er ikke mindre naive.
PST-direktør Benedicte Bjørnland etterlyste i statskanalen for to uker siden et tydeligere budskap fra imamer i kamp mot ekstremisme. I sitt tilsvar blir hun av Islamsk Råds generalsekretær Mehtab Afsar beskyldt for å være kunnskapsløs. Ordstriden viser hvilket tynnslitt tillitsforhold det er mellom sikkerhetspolitiet og det etablerte norskmuslimske miljøet. Debatten om islam, ekstremisme og vår felles fremtid og sikkerhet er altfor alvorlig til at ansvarlige ledere ikke skal klare å ha en mer fruktbar meningsutveksling.
Det er ikke lenge siden jeg selv etterlyste imamene i det offentlige ordskiftet, med et ønske om å skape en mer synlig front mot ekstremistiske grupper som Profetens Ummah og andre. Det overrasker egentlig å måtte forklare verdien av å gjenta et budskap til en religiøs organisasjon. Når det videre er slik at 99 % av befolkningen, om ikke mer, ikke har tilgang til det interne arbeidet i moskeene (pga. språk og/eller annen tro) kan det ikke lenger vises til kunnskapsløshet hos dem, men heller til det konkrete arbeidet som gjøres. Igjen. Og enda en gang. Det betyr ikke en pressemelding med ordet ”avstand” annenhver måned, men en der arbeidet belyses, dilemmaene drøftes, og hvor nyttige verktøy deles og etterlyses.
Hvordan møter egentlig en imam en person med holdninger som defineres som ekstreme? Hvordan blir dialogen når IRN selv, eller imamene i de etablerte moskeene, blir beskyldt for å være i fanget på de vantro? Eller når det teologisk blir vanskelig å argumentere imot når det sitter muslimske fanger ulovlig på Guantanamo? Alt dette er eksempler på at dialog er en vanskelig øvelse. Dialogen er fylt med dilemmaer som også storsamfunnet er en del av. Å innrømme dette er verken pinlig eller vanskelig. Alle som har bedrevet med dialog, og det er en del av dem i dette landet, vet det.
Når alt det er sagt, og oppfordringen til IRN er gjentatt, er det ikke urimelig å spørre hvorfor PST-direktøren kom med det utspillet nå, og hva hun konkret forventer? Har hun sett noe vi andre ikke vet/ser? Og hva er det hun egentlig legger i ”mer avstand”? Eller et ”tydeligere budskap”? Det er med andre ord tydelig, det må bare bli mer tydelig?
Det er ikke til å komme unna at en vel så god strategi mot ekstremisme i Norge kunne ha vært om Bjørnland var like klar i sitt budskap når det gjaldt den ulovlige overvåkingen av unge muslimer som nylig ble avslørt. Med tanke på PRISM, ulovlig overvåking og myndighetsmisbruk er veien kort til å tenke på Guantanmo. Tar PST-sjefen avstand fra det som skjer der? Min påstand er at hennes utspill har potensial i seg til å utvikle flere ekstremister enn en hvilken som helst imams mangel på den tilstrekkelige grad av tydelighet. Det er når du begynner å fornemme at den andre mistenker deg, og det på tynt grunnlag (usual suspect), at du begynner å utvikle deg til et fremmedlegeme. Det er en skummel kombinasjon.
I Sigurd Hoels roman ”Møte ved milepælen” forsøker jeg-personen, som selv er en god nordmann, å finne en forklaring på hvorfor enkelte av hans likekvinner og –menn fra hans ungdom havnet på feil side under krigen. Detaljene avslører hvordan irrasjonelle valg og motiver kunne ligge bak et slikt valg. Forelskelse, sjalusi og/eller følelse av svik og usynlighet var alle faktorer som påvirket det valget. La meg ta et annet eksempel: For 7-8 år siden fortalte min venn meg at han ble ringt opp av politiet og invitert til en samtale som ”aldri fant sted”. Min venn har plettfritt rulleblad, forresten. Detaljene er ikke vesentlige her, men den opplysningen irriterte meg på to plan: ”Faens, møkka politi,” og ”Faen, hvorfor ikke meg?” Ikke at jeg har et behov for en slik samtale, men var ikke jeg interessant, liksom? (Så kan jeg spekulere i hvorfor en annen gang). Poenget er at det er andre som har et behov for slik oppmerksomhet, og vi husker kanskje beretninger (kanskje bare rykter) om en av lederskikkelsene i Profetens Ummahs skuffelse over å bli pågrepet av vanlig politi framfor sikkerhetspoliti i fjor høst. Menneskets psykologi er med andre ord ofte det fascinerende ukjente i slike analyser.
Etterretning er PST sin jobb, men i sin iver etter å kreve tydelighet fra andre hold, må ikke PST-direktøren glemme at hennes ordvalg og oppfordringer er minst like ansvarsfylte som imamenes tydelighet.
Innlegget sto på trykk i Klassekampen 01.08.13 i deres spalte "I god tro". Lars Gule, Anne Kalvig, Bjørn Olav Utvik, Helene Næss og undertegnede skriver om religion hver torsdag.
