Identitetskrisen

«Jeg er sprøyte lei av muslimer!» 

Det mest irriterende spørsmålet jeg møtte i Midtøsten da jeg var der og jobbet, nest etter om jeg var gift, var spørsmålet om jeg var muslim. Jeg kunne aldri fatte hvorfor mannen i gata, taxisjåføren eller ungdommen jeg traff, var interessert i det. Det eneste det spørsmålet gjorde var å skape et inntrykk av at det var forskjell på folk: muslim, eller ikke-muslim. 

Bare i Midtøsten, eller i muslimske land, holder de på slik, tenkte jeg, nokså nedlatende. I Pakistan, for eksempel, er religiøs tilhørighet nedskrevet i passet. Det har alltid ergret mine pakistanske gener, samtidig som det har gjort meg glad for å tilhøre et land som har kommet lenger: Et land hvor religiøs bakgrunn ikke brukes til å skille på folk eller til å begrense deres muligheter. Det viste seg å være en av mange feilslutninger om Norge.

Det kan nemlig se ut til at Norge kollektivt gjennomgår en alvorlig identitetskrise. Hva annet kan man kalle det når noen ungdommer blir så fremmedgjort at de reiser til andre land for å krige? Når vi stadig jakter på hva som er norsk kultur? Eller når det kommer krav om å få bære sitt kors «hvor hen man vil»? Selvpåtatte identitetsmarkører er blitt viktigere og viktigere for folk. Å bli stilt det innledende spørsmålet «er du muslim?», er blitt langt mer vanlig, også i Norge, enn vi tror.

Fafo-forsker Olav Elgvin tok i denne avis like før sommeren et oppgjør med det samme fenomenet da han kritiserte Civita for deres under­søkelse om muslimenes forståelse av rettssystem. Elgvin kunne ikke forstå hva kategoriseringen «muslim» hadde med undersøkelsen å gjøre, gitt mangfoldet som finnes av mennesker som kaller seg muslimer. Jeg fikk også høre fra noen sentrale meningsbærere, i en diskusjon vi hadde om utdannelse, at det i Norge i dag er stadig flere muslimer som søker og tar høyere utdanning. I motsetning til ateistene eller de kristne da, eller? Når man begynte å skille mellom muslimer og ikke-muslimer i Norge, er uklart for meg. 

Det var med dette bakteppet jeg leste en e-post med beskjeden: «Jeg er sprøyte lei av muslimer.» Avsenderen var heldigvis en venn, men han satte speilet fint opp foran meg. Hans argument lød: «Ved å bruke en merkelapp som for eksempel ‘norsk muslim’, bidrar du til å befeste forskjeller og underkaster deg andre menneskers tanker om merke­lappen, heller enn å bli møtt kun som et medmenneske som tilfeldigvis tror på Gud eller har foreldre fra Pakistan.» Videre sto det: «En ‘muslim’ er en intetsigende fellesbetegnelse og beskriver like stor variasjon på levemåter som mellom meg og en hottentott.»

At jeg skulle bidra til å befeste forskjeller, var en forstyrrende anklage. Samtidig er det vanskelig å komme unna historier hvor unge gutter og jenter står splittet mellom å være «muslim» på den ene siden og «norsk» på den andre. «Hjemme er jeg muslim, når jeg går på bussen er jeg en vanlig norsk person», uttaler 17 år gamle Yasmin Hadafow fra Bø i sin prisvinnende skolefilm «Norsk muslim», og samfunnsdebattanten Yousef Assidiq beskriver følelsen av å ha tapt på både hjemme- og bortebane ved å konvertere til islam. 

Etter over 20 år med debatt om islam i Norge er det kanskje lett å bli «sprøyte lei» muslimer, som min venn formulerte det, men vi har faktisk ikke klart å komme lenger.

Alle identiteter er et sett med forventninger, og den norskmuslimske identiteten er i så måte intet unntak. Det er tydelig at alle forstår ulike begreper på forskjellig måter og at en «norsk muslim» betyr noe annet for meg enn for min nabo. Men slik jeg stadig lærer noe nytt om for eksempel Høyrefolk, er det også mye å lære om den norske muslimen. Å beskrive det mangfoldet, presist illustrert av hottentotteksemplet over, i den norsk­muslimske identiteten som åpenbart vokser frem iblant oss, er ikke et forsøk på å befeste forskjellene, men heller å fylle forventningene til begrepet med et bredere innhold. 

Det bidrar kanskje ikke til å endre paradigmet, men jeg tror det er gjennom en offentlig brytning av våre identiteter og merkelapper vi innser hvor lite disse egentlig sier om hvem vi er. Slik kan vi kanskje finne hverandre som medmennesker i et større fellesskap? Med ønsker om en velsignet advent og gledelig jul.

Innlegget var på trykk i Klassekampen 28.11.13 i deres spalte "I god tro". Lars Gule, Anne Kalvig, Bjørn Olav Utvik, Helene Næss og undertegnede skriver om religion hver torsdag.  

#Norskrasisme

Det er flott med engasjementet rundt norsk rasisme både med og uten hashtag, men det er rart at ”faen, du er blitt så norsk” ikke har dukket opp på hashtag versjonen.

Midt i den verbale krigen mellom broderfolket har Warsan Ismail (@somalieren) tatt debatten et steg videre og løftet frem diskusjonen om hverdagsrasismen. Eksemplene på hva folk er i stand til å si og gjøre er så mange at det er latterlig å forsøke å benekte dens eksistens. Kanskje et tema for ”nok-debattert”-spalten til NRK.

Det er ingen tvil om at det i et samfunn også eksisterer fremmedfrykt. Noen ganger går den på hudfarge, andre ganger klesstil. En viss fremmedfrykt, ja sågar rasisme, er tilnærmet uunngåelig. Man må likevel daglig bekjempe den, men sånn er det, og sånn har det alltid vært. Og denne rasismen går begge veier.

Det var i 1995 at jeg skulle være med på et dramastykket på Karl Johan i forbindelse med Operasjon Dagsverk i regi av Oslo/Akershus OD, hvor fokuset skulle være rasisme/gatevold. Prosjektmidlene skulle det året gå til Brasil, og gatevold og rasisme var et fellestrekk vi skulle spille på. Jeg husker hvordan vi ønsket å fokusere på den volden hvite blir utsatt for av de mørke! I Rio de Janeiro som i Oslo. I altfor stor grad er denne volden basert på ren rasisme!

”Faen, ikke vær så norsk” for eksempel er et skjellsord i mange miljøer og sjargonger. Eller ”ikke gå helt gora på meg”, gora som i hvit, er et uttrykk om å ”slutte å være gjerrig!”. Gjerne etter et kebabkjøp. Bruken av horeordet blant ungdom ligger løst, og er kanskje ikke fullt så etnisk orientert som mange vil ha det til, men eksemplene er likevel mange. Ikke minst fra foreldregenerasjonen som fint kunne inngå i hverdagsrasismen og vært brukt under #norskrasisme.

Det er umulig å vokse opp noe sted, og spesielt i Oslo, uten å møte på rasisme og fremmedfrykt i en eller annen form. Jeg har det også jeg. Her og der, men heldigvis har det ikke vært like skjellsettende som hos mange andre som har delt sine opplevelser på sosiale medier eller som vi kan lese om i mediene. For eksempel historiene HRS høylytt forteller om de ”gjenlatte” i Groruddalen og den versjonen av #norskrasisme de utsettes for. Også i egen by da! Retorikk til side, men beskriver ikke de rasisme da? Alle jeg kjenner som har blitt slått ned, ranet eller banket opp, er etnisk norske og gjerningspersonen… – ja, riktig.

Det er for eksempel vanskelig å nekte for at et stort antall av barneranerne er av en annen etnisk bakgrunn. En raner kjenner kanskje ikke etniske grenser, men det er nok en overvekt av etnisk norske blant ofrene. Det er ikke helt tilfeldig. Man tar sjelden sine egne. Gamle og nye gjenger i drabantbyene har alle hatt et element av rasisme mot spesielt de andre. De hvite! Ofte begrunnet i et slags selvforsvar.

Det er nok her jeg tror vi i altfor stor grad er våre egne verste fiender. Jeg vet jeg er det. Jeg forventer rasismen – fordi jeg er brun, og kan reagere deretter. Et blikk kan som kjent drepe, et spørsmål om opprinnelse blir raskt oppfattet som et spørsmål om etnisitet, eller nysgjerrighet på ulik atferd som graving eller mobbing. Men kan hende det blikket man trodde var umulig å mistolke, likevel ble mistolket? Flere av eksemplene som har fremkommet på #norskrasisme, oppviser en variant av ”de lave forventningers rasisme”. Uttrykket betegner ofte den doble standarden ikke-hvite av og til møtes med: ”Vi kan ikke forvente mer menneskerettigheter av dem, stakkar.” Men for brune og svarte nordmenn har den en annen, og mer direkte, tilstedeværelse: Antakelsen om at en brun mann neppe kan være en kirurg, men må være vaskehjelpen. Men mine egne ”forventninger om rasisme” er motsvaret til dette, og er minst like destruktiv.

I mitt tilfelle har riktignok denne forventningen utviklet seg til et ekstra smil, et hakk mer høflighet og vennlighet, men som kjent reagerer folk ulikt på forventninger.

Innlegget ble publisert på Minvervanett.no 19.11.2013

De er fali', de

Er de norske jihadistene bare en sikkerhetstrussel for Norge?

Hva i all verden er det som skjer når en norsksomalier er en sentral aktør i et terrorangrep i Nairobi? Eller når unge jenter og gutter i 20-årene reiser til Syria for å delta i en borgerkrig i ledtog med svært ekstreme elementer? Kort tid etter at vi undret oss over hvordan en vestkantgutt kunne utvikle seg til å bli Norges verste terrorist, spør vi oss igjen hvordan en ung gutt fra Vestfold kunne bli en terrorist i Nairobi. Spørsmål om manglende tilhørighet, økende utenforskap og sviktende lojalitet til Norge er igjen aktuelle i det offentlige ordskiftet. Den debatten må vi ta - igjen!

Det vokser nå frem en ny generasjon med norske muslimer. Et stort flertall av disse vil vi aldri høre noe i fra – heldigvis – fordi. dessverre, og med rette, er det de negative elementene blant disse som får brorparten av medieoppmerksomheten. Likevel er det verdt å minne om den floraen av norskmuslimske menigheter og organisasjoner som eksisterer og som vi aldri hører om. Så hvem er denne generasjonen med norske muslimer, hvorav et flertall er født og oppvokst i Norge?

De aller fleste er i dag i 20-30-årene. Det er umulig å ikke se hen til den spesielle stemningen som har eksistert, også i Norge, etter angrepet på tvillingtårnene 11. september 2001 da denne generasjonen gikk på barne-, ungdomskolen eller videregående skole, og som har preget deres oppvekst. De er med andre ord ikke vokst frem i et vakuum, men vært omgitt av retorikken ”enten er du med oss, eller så er du mot oss” siden de var små. Det var f.eks. påfallende hvordan hijab ble et mer og mer vanlig plagg på Universitetet i Oslo utover 00-tallet eller hvordan den mindre religiøse organisasjonen Pakistansk studentersamfunn mistet medlemmer til fordel for Muslimsk studentersamfunn.

Alle unge muslimer som har vokst opp i Norge vet at de må stå til rette for alle typer islam og muslimer. De blir, om de vil det eller ikke, har kunnskaper til det eller ikke, har interesse for det eller ikke, stilt til veggs for stort og smått muslimer i verden gjør og sier. Det er i den konteksten denne generasjonen har vokst opp. Et muslimsk klingende navn er som regel nok til å bli møtt med alt fra nysgjerrige spørsmål til alvorlige beskyldninger. Fra klassekamerater, lærere, trenere og ikke minst storsamfunnet. Og mens foreldregenerasjonen har kunnet leve isolert bak språkbarrieren, opptatt med sitt og sine egne hjemland, var det de unge som måtte ta støyten på skolen, på fotballbanen og i samfunnet generelt.

Det er en dårlig kontekst for å skape tilhørighet om fellesprosjektet Norge. Det gjør det vanskelig å samles om «Ja, vi elsker dette landet», når man samtidig må forklare hvor man egentlig kommer fra. Det blir slitsomt å henge med Per og Kari når alt de spør om er hvorfor muslimer sprenger seg i lufta for en ”pedofil profet”? Det er ikke alltid lett å være den med tjukkest hud og et hav av selvironi. I hvert fall ikke hele tiden.

«Muslimer har selv ingen ønsker om å la seg inkludere i det norske – vantro – samfunnet,» er gjerne innvendingen. Det er klart at Norge, fra et integreringsperspektiv, ikke var som en lykkelig familie før 11. september heller, og alt kan selvfølgelig ikke forklares med såkalte apologetiske argumenter som jeg serverer ovenfor. Norske muslimer, unge som gamle, har for ofte også inntatt en defensiv holdning, men det er en feilslutning at muslimer ikke vil inkluderes. Det siste stortingsvalget, med historisk høyt antall muslimske stortingsrepresentanter, er et tydelig tegn på det motsatte.

Tidligere visepresident på Stortinget, Akhtar Chaudhry, skriver i Dagbladet 21. oktober om ”vår ungdom, vårt ansvar” om Vestfold-gutten. Det er uten tvil den rette medisinen. De to jentene på vei til Syria er ikke bare to somaliske jenter, men våre jenter. Tenk om statsminister Erna Solberg eller

barne-  og inkluderingsminister Solveig Horne hadde uttalt bekymring for sikkerheten til de unge jentene og guttene, slik at de ikke bare ble fremstilt som sikkerhetsrisiko for Norge når de kommer hjem? 

Innlegget var på trykk i Klassekampen 24.10.13 i deres spalte "I god tro". Lars Gule, Anne Kalvig, Bjørn Olav Utvik, Helene Næss og undertegnede skriver om religion hver torsdag.  

Tro, håp og FrP

FrP skal i regjering, er marerittet blitt virkelig? 

 

Snikislamiseringsbegrepet, kanskje den groveste mistenkeliggjøringen av en gruppe mennesker i Norge de siste årene, kom snikende innpå oss igjen. Og nå skal partiet som lanserte begrepet regjere landet. Er marerittet blitt virkelig?

Det avhenger nok av om FrP evner å være i en regjering for hele befolkningen, eller om de fortsetter i sitt gamle spor. For det er ikke til å komme unna at partiet og dets ledelse lenge har skapt en atmosfære av mistillit mot spesielt muslimer i dekket av å være kritiske til innvandringspolitikken. Eksemplene er så mange at de alene kunne fylt denne spalten, men for all del: på flere områder har partiet også hatt rett i sin kritikk, også mot norske muslimer. Det er med andre ord helt greit å mene ting jeg eller norske muslimer ikke liker, eller å ønske å gå saktere frem med innvandringen. Å spre mistro om en gruppe mennesker i landet i håp om å sanke politisk kapital er derimot ugreit.

I José Saramagos opprivende roman En beretning om blindhet blir vi kjent med en navnløs by hvor nesten alle innbyggere blir rammet av et uforklarlig utbrudd av blindhet, og det sosiale sammenbruddet som følger av det. Boken skildrer hvordan de destruktive sidene i mennesket trer frem når våre handlinger blir styrt av panikk basert på hat og frykt.

Saramagos blindhet åpenbarer seg nesten daglig når uskyldige mennesker sprenges i luften i så altfor mange land fordi hatet og mistroen får dominere. Vårt eget land har også lidd av noen øyeblikks blindhet hvor terrorangrepet 22. juli 2011 slår mot oss som skrekkens eksempel. Det samme gjelder skuddene mot synagogen i Oslo i 2006. Sånn sett er et pølsebanner og et grisehode plassert utenfor norske moskeer den siste måneden kanskje lette å le av, men sammen med trusselen mot Oslos største menighet om at alle moskeer vil brenne innen året er omme viser de en uhyggelig trend.

FrP har ingen skyld i de nevnte hendelsene, men når partiet nå skal danne regjering er det greit å ha dette i mente når de utvikler sin politikk og retorikk.

På mandag ble endelig regjeringsplattformen til Høyre og FrP kjent, og der Samarbeidspartnerne i de fire partiene overraskende nok reduserte hele innvandrings- og integreringsfeltet til å handle om asylpolitikk, går plattformen heldigvis noe videre og målet om nye nordmenns tilhørighet og tilknytning til riket blir løftet fram. Å realisere det ”nye norske, vi”, uavhengig av religiøs eller etnisk bakgrunn, er et helt avgjørende prosjekt for vår felles fremtid – uavhengig av politisk farge.

Men det er dessverre ikke slik at ”det nye vi” blir virkeliggjort bare det ønskes sterkt nok. Til det er motkreftene og utfordringene for mange. Selvsagt er det grenser for hva en regjering kan gjøre med hensyn til ekstreme grupper som SIAN og Profetens ummah eller enkeltpersoner som Fjordmann og Bhatti. Håpet er bare at de heller ikke gir motkreftene drahjelp, men evner å ta i bruk de rette verktøyene så det nye ”vi” ikke blir en drøm fra Disneyland.

I kampen mot utenforskapet kan signaleffekten av et klart budskap og tydelig retning fra en regjering ikke undervurderes. Det er det som skaper en grunnmur av aksept et samfunn trenger. En aksept av at vi alle er en del av det samme skjebnefellesskapet. Den muslimske minoriteten er kommet for å bli, den kommer ikke til å bli borte, og all politisk debatt, hvis den skal være konstruktiv, må bygge på det prinsippet. Her har FrP et og annet å bevise.

Det samme prinsippet må også gjelde for sivilsamfunnet – ikke minst for den muslimske minoriteten selv. Den unge generasjonen med muslimer som trer frem må forvalte foreldregenerasjonens arv med mer omhu enn vist av grupper som Profetens ummah og til tider Islam Net. Det innebærer blant annet å ikke slenge om seg med myter og påstander som om ingenting er på spill.

Myter om et jødestyrt Norge, om islamofobi ved enhver kritisk bemerkning eller påstander om kuffars skittenhet og muslimsk overlegenhet har intet i Norge å gjøre. Det må faktisk kunne forventes at det tas kraftig til motmæle mot slikt både internt og offentlig. Å skjule seg bak ”den evige sannhet” er i et samfunnsperspektiv ren ansvarsfraskrivelse.

”Fyordet” ytringsansvar har mye klokt ved seg og gjelder for flere enn bare FrP. Vi skal tross alt leve side om side, og sammen må vi sørge for å bevare synsevnen.

Innlegget var på trykk i Klassekampen 05.10.13 i deres spalte "I god tro". Lars Gule, Anne Kalvig, Bjørn Olav Utvik, Helene Næss og undertegnede skriver om religion hver torsdag. 

Snikbeklagelsen

Når en nestleder i et politisk parti beklager noe lederen for partiet har sagt, og lederen ikke bifaller nestlederens dementi, er det gjerne lederens ord som blir stående. Snikbeklagelse er et annet ord for slikt.

Det tok altså fire år, to stortingsvalg og global pressedekning til før Fremskrittspartiets nestleder Kjetil Solvik-Olsen under partiets pressekonferanse for internasjonale medier i går beklaget partilederens bruk av begrepet ”snikislamisering” i 2009 – trolig den groveste mistenkeliggjøringen av en gruppe mennesker i nyere norsk historie. Det var en uventet, men gledelig overraskelse.

Men noen timer etter at nestlederen i partiet beklager ordbruken – vel, strengt tatt hvordan begrepet har blitt brukt i ettertid – dukket partilederen opp på riksdekkende medier og mer eller mindre relanserte det, etter at statsministeren ba henne gjenta Solvik-Olsens ord på norsk. Jeg innrømmer det: de lurte meg. Solvik-Olsen er trivelig fyr, og jeg gikk fem på. Jeg glemte det som har kjennetegnet partiet nesten så lenge jeg har kjent det: dobbeltkommunikasjonen.

Partiet som beskylder andre for å tale med to tunger, behersker den kunsten til fingerspissene. Helt siden 1987, da Hagen lansert brevet fra Mustafa har partiet bedrevet dette: Gå bredt ut, få ut budskapet, for senere å trekke det, eller deler av det, tilbake. Målet, å spille ut esset – fremmedfrykten – overfor menigheten blir oppnådd, mens dementiet, med langt mindre bokstaver, blir brukt som buffer mot medienes og kommentariatets angrep. I går skjedde det igjen, bare i motsatt retning, og de lurte altså meg i noen timer.

Det siste var lett å høre fra Siv Jensens uttalelser i går kveld. Hun visste godt hvem hun talte til. At hun måtte ty til en omskrivning av historien, altså av hendelsene forut for lansering av begrepet, var et lite offer i det store spillet.

Jo, det er helt riktig som FrP sier: begrepet snikislamisering ble brukt i en gitt kontekst. I en debatt med undertegnede i går viste FrPs Kristian Norheim blant annet til at det var noen grisetegninger som ble ønsket fjernet fra et sykerom hvor en muslimsk familie hadde sitt syke barn innlagt. Dette ønsket, eller kravet som FrP ønsket å fremstille det som, var ganske meningsløst, men å omskrive dette til å handle om et krav fra et radikalt miljø er vel en smule overdrevet?

I nyhetsdekningen rundt lanseringen av begrepet vises det til ønsket om hijab som del av norsk politiuniform, halal-mat servering ved norske fengsler og imamutdanning i Norge. Andre eksempler på slike krav som nevnes, var forslag fra Venstre-politiker Abid Raja om en ny blasfemilov, Høyre-politiker Afshan Rafiq som foreslo tilpasset eldreomsorg for innvandrere; somalisk drosjeforening som hadde bedt om bønnerom på Gardermoen – og det var altså Abdelmajid Jerad, en lokalpolitiker for Arbeiderpartiet, som hadde tatt til orde for imamutdanning i Norge.

Jeg tviler på at Siv Jensen mener Abid Raja eller Afshan Rafiq, hvis partier Jensen i disse dager forhandler med, eller den muslimske familien med sykt barn på sykehuset representerer et radikalt islamistisk miljø?

Nei, begrepet bekreftet hva FrP anså som et problem anno 2009: Norge var på vei til å bli snikislamisert, og det var bare FrP som kunne stoppe dette. At Solvik-Olsen beklaget bruken i går var et lysglimt. Dessverre forsvant det like fort og plutselig som det kom. 

Innlegget ble publisert på Minvervanett.no 18.09.2013

Boomerangeffekten

”Ikke alle FrPere er rasister, men det er en kjensgjerning at alle rasister i Norge er FrPere”: En urimelig generaliserende setning jeg har vært så altfor fristet til å skrive mens jeg har fulgt munnhuggeriet mellom FrP og Heikki Holmås i sosiale medier de siste timene.

Det er altså en enkel omskriving av Carl I. Hagens mantra ”ikke alle muslimer er terrorister, men alle terrorister er muslimer” han har gjentatt de siste ti årene. En overdrivelse, joda, men jeg tviler på at ikke Hagen og andre FrP’ere som liker å gjenta setningen, ikke vet bedre, slik Jensen mener at Holmås burde om FrP på VG nett.

Jeg innrømmer det: Jeg har kost meg glugg i hjel over krangelen mellom Holmås og FrP, og mye tyder på at jeg ikke er alene om det. Partiet som i førti år har liret av seg den ene dumheten etter den andre om nordlendinger, utlendinger og de siste årene muslimer klikker i vinkel når noen kobler dem til meninger og holdninger de selv hevder å ikke ha. År etter år har FrP vært i harnisk over enkelthendelser utlendinger og ikke-vestlige innvandrere har begått og krevd at hele miljøet skal ta avstand, røyker ut sine mørkemenn og jeg vet ikke hva, men det svir når boomerangen kommer farende tilbake.

Oslo FrPs ledelse med Tybring-Gjedde i spissen gikk hardt ut sommeren 2010 med sin kronikk med eventyr fra Disneyland og Arbeiderpartiets kultursvik. Det har i ettertid blitt innrømmet at retorikken var for sterk, men budskapet er ikke dementert. Siv Jensens lansering av begrepet ”snikislamisering” i 2009 mistenkeliggjorde over 100 000 mennesker i Norge. Når FrPs ledelse blir så indignert over Holmås’ uttalelser, kan det virke som at FrP synes det er ok at de får male med bred pensel om andre grupper, og at det blir feil først når noen gjør det om FrP. Det henger lite på greip.

Jeg er ikke blant dem som mener at det er en kobling mellom FrP og Breivik. Bare for å ha sagt det. Men når de nå er så nære kongens bord, vil kanskje denne seansen være en liten lærepenge om hvordan de selv omtaler andre grupper og mennesker. Enkeltrepresentanter, og noen ganger også sentrale personer i ledelsen i FrP, har så altfor ofte brukt en retorikk som sprer mistro mellom folk, framfor å samle dem. Å få høre det og å bli møtt med et krav om klarere avstand mot slike holdninger som Tybring-Gjedde målbar i sin kronikk, eller som deres ex-formann har stått for i så mange år, må FrP nesten tåle.

Jeg lar meg gjerne bli positivt overrasket av FrP dersom de kommer i regjering. Det blir nok den store testen for FrP, om de er i stand til å inneha ministerposter og da være ministre for hele befolkningen – ikke bare deler av den. For tro det eller ei: Vi, dvs. de med utenlandsk bakgrunn i landet, har faktisk lest og fulgt med på hva partiet har sagt og ment om innvandrere, om pakistanere, om ukultur og snikislamisering de siste tiårene. Tillitten er mildt sagt tynnslitt.

At Høyre, Venstre og KrF forsøker å forsvare sin potensielle samarbeidspartner er kanskje forventet, men ikke nødvendigvis klokt. De burde heller gått i bresjen i å stille krav om en tydelig markering mot mistenkeliggjøringen av mange grupper i Norge som for mange i Siv Jensens parti har stått for. Om en slik markering kom, ville det også bli lettere for FrP å få sympati når boomerangen slår tilbake, og det er partiet selv som blir gjenstand for den stigmatiserende generaliseringens logikk.


Innlegget ble publisert på Minvervanett.no 13.09.2013

Muslimske stemmer

Venstresiden har mer å tjene på å flagge utenrikspolitikken sin i valgkampen.

Flere kommentatorer har den siste tiden påpekt at utenrikspolitikken har vært så godt som fraværende i den pågående valgkampen. Mens resten av verden diskuterer Egypt og Syria, har den norske valgkampen handlet om de nære ting. Det øker avstanden mellom partienes retorikk og de muslimske velgernes interesse.

Palestina har riktignok vært nevnt, men Norges forhold til situasjonen i Midtøsten, eller til land som Somalia og Pakistan, som den største andelen av muslimer i Norge har bakgrunn fra, påvirker uten tvil den muslimske stemmen. Undersøkelser har også vist at interessen for internasjonal politikk er stor blant norske velgere (Aftp. 21.08.13), også blant unge velgere. Spesielt venstresiden har mye å tjene på å sette utenrikspolitikken høyere på dagsorden enn tilfellet har vært i år for å mobilisere sine kjernevelgere.

Anslaget til SSB tilsier at det er rundt 4% muslimer i Norge, og grovt sett er litt over halvparten av dem norske statsborgere og dermed stemmeberettigede. Tallets størrelse tilsier ikke at partiene akkurat higer etter denne gruppen, men i enkelte byer som Oslo og Drammen /kan/ denne gruppen virkelig utgjøre en forskjell. Kanskje den forskjellen som fører SV over sperregrensen, eller avgjør Aps kamp om å bli større enn Høyre. Og dette merkes. Hver fredag den siste måneden har de fleste moskeene i Oslo og omegn vært omringet av politikere og alle moskébesøkende har gått hjem fra fredagsbønnen med godteri og en rose i hånden.

Det er ikke tilfeldig at de mottar en rose. Valgforskningen til prof. Thor Bjørklund og Johannes Bergh presentert i boken ”Minoritetsbefolkningens møte med det politiske Norge”, tyder på at minoritetene – i denne sammenheng de med ikke-vestlig bakgrunn generelt – har en tendens til å stemme på partier på venstresiden. Når man videre vet at under halvparten av disse deltar i valg er det ikke overraskende at partiene med størst velgerpotensial oppsøker dem.

Det paradoksale, ifølge valgforskerne, er at dette valget skjer til tross for at de på mange verdispørsmål har et annet syn enn de røde partiene, eller at de tilhører en annen sosioøkonomisk klasse enn stemmegivningen skulle tilsi. Ideen om at den muslimske velgeren er konservativ i sin politiske preferanser stemmer nok, og hun blir selv ikke overrasket over at KrF med sitt fokus på familieverdier, restriktiv alkoholpolitikk og større adgang til religiøse læresteder kommer høyt opp på hennes partitester. Kanskje har hun også gjennomført en enorm klassereise som høytlønnet lege. Så, hvorfor stemmer hun likevel rødt?

Det er nok flere grunner til dette, men det er verken tilfeldig eller paradoksalt at muslimer i Norge stemmer på venstreorienterte partier. Tanken om fellesskapet foran individet gir sterkere utslag hos den muslimske velgeren enn andre velgere. Bakgrunnen fra land med kollektivistiske tradisjoner som igjen ofte har røtter i religion bidrar til dette. Videre har venstresidens solidaritetstanke med de svakerestilte i samfunnet og i verden omkring en sterk appell. Det er ikke uten betydning når partiene på venstresiden i langt større grad er opptatt av for eksempel palestinernes rettigheter enn det partiene på høyresiden er.

Når valgforskerne fremholder at denne skjevheten i stemmegivningen går igjen i andre land i Europa, også blant etterkommerne, skyldes det etter all sannsynlighet nettopp denne solidariteten og krigsmotstanden en kan finne i venstresidens retorikk. Jeg er ikke interessert i norsk politikk, er en velkjent frase (også) blant norske muslimer, men det taxisjåføren Abdi, læreren Omar og legen Mariam har til felles er deres sterke dragning mot internasjonal politikk. Til tross for begrensningene som ligger i et lite lands utenrikspolitikk, er partienes syn på verden sterkt medvirkende til deres stemmegivning.

Partiene på venstresiden må derfor tørre å løfte blikket fra løpeseddel- og roseutdeling ved moskeene, og heller løfte temaet internasjonal solidaritet fram i de store nasjonale debattene. Det er til deres egen fordel.

Godt valg!

Innlegget var på trykk i Klassekampen 05.09.13 i deres spalte "I god tro". Lars Gule, Anne Kalvig, Bjørn Olav Utvik, Helene Næss og undertegnede skriver om religion hver torsdag.

Diffus dialog

Mulig PST er kunnskapsløse, men Islamsk Råd er ikke mindre naive.

PST-direktør Benedicte Bjørnland etterlyste i statskanalen for to uker siden et tydeligere budskap fra imamer i kamp mot ekstremisme. I sitt tilsvar blir hun av Islamsk Råds generalsekretær Mehtab Afsar beskyldt for å være kunnskapsløs. Ordstriden viser hvilket tynnslitt tillitsforhold det er mellom sikkerhetspolitiet og det etablerte norskmuslimske miljøet. Debatten om islam, ekstremisme og vår felles fremtid og sikkerhet er altfor alvorlig til at ansvarlige ledere ikke skal klare å ha en mer fruktbar meningsutveksling.

Det er ikke lenge siden jeg selv etterlyste imamene i det offentlige ordskiftet, med et ønske om å skape en mer synlig front mot ekstremistiske grupper som Profetens Ummah og andre. Det overrasker egentlig å måtte forklare verdien av å gjenta et budskap til en religiøs organisasjon. Når det videre er slik at 99 % av befolkningen, om ikke mer, ikke har tilgang til det interne arbeidet i moskeene (pga. språk og/eller annen tro) kan det ikke lenger vises til kunnskapsløshet hos dem, men heller til det konkrete arbeidet som gjøres. Igjen. Og enda en gang. Det betyr ikke en pressemelding med ordet ”avstand” annenhver måned, men en der arbeidet belyses, dilemmaene drøftes, og hvor nyttige verktøy deles og etterlyses.

Hvordan møter egentlig en imam en person med holdninger som defineres som ekstreme? Hvordan blir dialogen når IRN selv, eller imamene i de etablerte moskeene, blir beskyldt for å være i fanget på de vantro? Eller når det teologisk blir vanskelig å argumentere imot når det sitter muslimske fanger ulovlig på Guantanamo? Alt dette er eksempler på at dialog er en vanskelig øvelse. Dialogen er fylt med dilemmaer som også storsamfunnet er en del av. Å innrømme dette er verken pinlig eller vanskelig. Alle som har bedrevet med dialog, og det er en del av dem i dette landet, vet det.

Når alt det er sagt, og oppfordringen til IRN er gjentatt, er det ikke urimelig å spørre hvorfor PST-direktøren kom med det utspillet nå, og hva hun konkret forventer? Har hun sett noe vi andre ikke vet/ser? Og hva er det hun egentlig legger i ”mer avstand”? Eller et ”tydeligere budskap”? Det er med andre ord tydelig, det må bare bli mer tydelig?

Det er ikke til å komme unna at en vel så god strategi mot ekstremisme i Norge kunne ha vært om Bjørnland var like klar i sitt budskap når det gjaldt den ulovlige overvåkingen av unge muslimer som nylig ble avslørt. Med tanke på PRISM, ulovlig overvåking og myndighetsmisbruk er veien kort til å tenke på Guantanmo. Tar PST-sjefen avstand fra det som skjer der? Min påstand er at hennes utspill har potensial i seg til å utvikle flere ekstremister enn en hvilken som helst imams mangel på den tilstrekkelige grad av tydelighet. Det er når du begynner å fornemme at den andre mistenker deg, og det på tynt grunnlag (usual suspect), at du begynner å utvikle deg til et fremmedlegeme. Det er en skummel kombinasjon.

I Sigurd Hoels roman ”Møte ved milepælen” forsøker jeg-personen, som selv er en god nordmann, å finne en forklaring på hvorfor enkelte av hans likekvinner og –menn fra hans ungdom havnet på feil side under krigen. Detaljene avslører hvordan irrasjonelle valg og motiver kunne ligge bak et slikt valg. Forelskelse, sjalusi og/eller følelse av svik og usynlighet var alle faktorer som påvirket det valget. La meg ta et annet eksempel: For 7-8 år siden fortalte min venn meg at han ble ringt opp av politiet og invitert til en samtale som ”aldri fant sted”. Min venn har plettfritt rulleblad, forresten. Detaljene er ikke vesentlige her, men den opplysningen irriterte meg på to plan: ”Faens, møkka politi,” og ”Faen, hvorfor ikke meg?” Ikke at jeg har et behov for en slik samtale, men var ikke jeg interessant, liksom? (Så kan jeg spekulere i hvorfor en annen gang). Poenget er at det er andre som har et behov for slik oppmerksomhet, og vi husker kanskje beretninger (kanskje bare rykter) om en av lederskikkelsene i Profetens Ummahs skuffelse over å bli pågrepet av vanlig politi framfor sikkerhetspoliti i fjor høst. Menneskets psykologi er med andre ord ofte det fascinerende ukjente i slike analyser.

Etterretning er PST sin jobb, men i sin iver etter å kreve tydelighet fra andre hold, må ikke PST-direktøren glemme at hennes ordvalg og oppfordringer er minst like ansvarsfylte som imamenes tydelighet.

Innlegget sto på trykk i Klassekampen 01.08.13 i deres spalte "I god tro". Lars Gule, Anne Kalvig, Bjørn Olav Utvik, Helene Næss og undertegnede skriver om religion hver torsdag.

Tur/retur

Shazia Sarwar tar i VG 15. juli opp et svært viktig tema om barna som tas med til foreldrenes hjemland. Men i en oppfølging av artikkelen idag, gis inntrykket at all flytting utenlands er barnemishandling. Det er det ikke.

I overskriften i Sarwars kommentar velges ordet ”dumpet” framfor det litt mer nøytrale ”tatt med”. Selv om artikkelen beskriver litt ulike situasjoner, later det til at Sarwar med dette mener situasjoner der barnet etterlates uten noen av foreldrene. Det er jeg enig i at er uønsket og problematisk.

Men når lærer og skribent Assad Nasir idag følger opp med sin kommentar ”Ingen barn å miste”, går han et skritt videre. Det er vel først og fremst Nasirs kommentar som gjør at jeg føler behov for en viss nyansering. Nasir skriver:  ”Barn og unge blir revet vekk fra sine nærmiljø, fra skole og fra sine venner. De blir plassert i utlandet, hos slektninger eller sammen med en av foreldrene [min utheving]. Veldig ofte er ikke flyttingen til barnas beste, selv om foreldre mener at den er det.”

Årsakene til at foreldre, og i denne sammenheng snakker vi altså om foreldrene med minoritetsbakgrunn, velger å ta med barna sine til sine opprinnelsesland varierer fra familie til familie. Kjennskap til opprinnelseslandets historie og kultur, religion eller bare tettere kontakt med storfamilien kan være blant disse årsakene. Ekstremsituasjoner hvor foreldre tar med barna til sine hjemland for å (tvangs)gifte dem og lignende lar jeg her ligge. Det er et lovbrudd som de rette instanser må følge opp.

Men å utelukkende karakterisere det som en uting og nærmest overgrep mot barna at de blir tatt med til et annet land enn Norge, slik Nasir gjør med sin kommentar, har jeg problemer med. Jo, jeg kan være enig i at mange av disse barna kan få det tøffere i Norge hvis de returnerer til Norge, men det er ikke gitt at alle velger å gjøre det. Dessuten er det en smule arrogant å hevde at det norske utdannelsessystemet er så overlegent andre lands skolesystem at foreldre nærmest på autopilot bør anmeldes for det forholdet.

Jeg er heller ikke uten videre med på antakelsen at de som returnerer får en umulig oppgave i Norge. Sarwar, som forteller om sine år i Pakistan, er vel et godt eksempel på det motsatte?

Også jeg har et opphold i mine foreldres hjemland. Jeg var 11 år og gikk i 5. klasse på barneskolen da vi desember 1990 satt oss på flyet i retning Pakistan. 18. desember for å være nøyaktig. Det hadde vært min fars store drøm og prosjekt hele hans liv i Norge: Vi skulle hjem! Forskning innenfor migrasjon og innvandring til Norge viser at svært mange 70-talls innvandrere hadde hjemreise som sin drøm. Jeg husker min små-sarakstiske kommentar til pappa på flyet: ”Er du fornøyd nå?” Med andre ord var savnet til Norge stort. Jeg kunne stå på taket og synge Ja, vi elsker, mens jeg fløy dragen min. Jeg tegnet det norske flagget overalt og sånn kan jeg fortsette. Ikke minst var overgangen til skoler i Pakistan vanskelig. Far returnerte til Norge og jeg om min bror ble boende med mor.

Men var mitt savn til Norge og etter hvert far noe annerledes fra andre barns savn som flytter fra et sted til et annet sted eller bytter skole fordi foreldrene har fått en annen jobb? Eller av ulike årsaker skilles? Var det et overgrep mot meg at foreldrene mine flyttet på meg? Noe de burde bli anmeldt for? Neppe.

Jeg og min familie returnerte halvannet år senere. Da hadde jeg gått 6. klasse, og så vidt startet i 7. i Pakistan, men var likevel programleder for avslutningsseremonien for sjette klasse på min gamle barneskole. Jeg hadde egentlig ikke så mye jeg skulle ha sagt for den beslutningen heller. Det var noe de voksne, inkludert min storebror som tok seg av. Utdannelse var nok et hovedargument. Var det også en del av tvangsflyttingen?

Jeg er delvis enig i at det var en tøff overgang å returnere. Den største overgangen var samkvemmet med jenter. Mine venner fra ungdomsskolen vil kanskje huske at jeg de første årene på ungdomsskolen var svært sensitiv overfor kroppskontakt med jenter. Jeg kunne flytte meg litt unna hvis en jente satt seg ved siden av meg. Jeg håper og tror ikke at det ble opplevd som problematisk. Dette har (mildt sagt) endret seg med årene.

Livet mitt i Norge ble som det har blitt. Men noe fikk jeg med meg som jeg ellers ikke ville fått: Jeg var blant de få 13-åringene som hadde kjørt bil og moped allerede. Jeg hadde sittet på taket til en buss mens den kjørte i fykende fart over elven Ravi i Lahore. Jeg kunne lese og skrive urdu. Jeg hadde en kulturell og historisk kompetanse fra Pakistan svært få andre hadde. Og norsken min? Den ble faktisk helt grei.

Innlegget ble publisert på Minvervanett.no 16.07.2013

Muslimane kjem

150 % flere muslimer på Stortinget skremmer vel vannet av noen?

En TV-sendt debatt fra Stortinget våren 2000 husker jeg spesielt godt. Det var en såkalt ”rikets tilstand”-debatt statsminister Bondevik hadde lansert. Samtidig raste debatten om bønnerop i Norge, noe partiformann Carl I. Hagen fokuserte på i sitt hovedinnlegg: Kunne regjeringen akseptere at det i Norge skulle bli ropt til bønn for muslimer? Og visste regjeringen egentlig hva det var som ble ropt? Hagen leste da opp en oversettelse han hadde fått tak i og inkluderte setningen: ”Drep de vantro”, som en del av bønneropet.

I den stortingsperioden var det ingen stortingsrepresentanter med muslimsk bakgrunn som kunne rette i den åpenbare misforståelsen, og jeg var så forbanna som jeg aldri hadde vært før. Var det virkelig tillatt å lyve, i beste fall å villede, på denne måten fra Stortingets talerstol? Jeg visste ikke om jeg skulle ringe TV-redaksjonen eller politiet.

Jo da, det ble dementert i avisene i dagene som fulgte, men tvilen var – i kjent Frp stil – allerede sådd.

Valgforskerne Tor Bjørklund og Johannes Berg har i en kronikk på Dagbladet.no (22.04.13) gjort det kjent at minoritetsbefolkningen i spesielt Oslo kan oppnå historisk høy representasjon på Stortinget. Meningsmålingene tyder på at kulturminister Hadia Tajik og Høyres Mudassar Kapur er sikret plass, mens Abid Raja har gode muligheter til å sikre Venstre i Akershus et mandat. Går alt riktig – sett fra et minoritetsperspektiv – kan både Høyres Afshan Rafiq og Frps Mazyar Keshvari se frem til minst fire år på Stortinget.

Det kronikkforfatterne ikke tar opp er at alle disse håpefulle kandidatene – statistisk sett – også har muslimsk bakgrunn. Som kjent beregnes prognosene på antall muslimer i Norge basert på enten antall medlemmer i trossamfunn (minimumsanslag) eller på bakgrunn av antallet innvandrere fra muslimske land og deres norskfødte etterkommere (maksimumsanslag).  

Norge ser altså ut til å gå fra å ha to stortingsrepresentanter med muslimsk bakgrunn i inneværende periode til fem. Dette vil i så fall utgjøre 3% av de folkevalgte. Ifølge SSB er det mellom 2-4% muslimer i Norge, så tallet er ikke spesielt høyt, men med tanke på de siste års debatter om muslimsk flertall, Eurabia og slikt må det jo være noen som får mareritt av at det er en økning på 150%? Ikke nok med det: Snikislamiseringens mor, Siv Jensen, vil være med å bidra til denne statistikken, mens SV ikke gjør det.

Men alt dette er statistikkenes tale, og et eksempel på tallenes begrensning. Det er nemlig lite som tyder på at flere muslimer på Stortinget vil gi mer islamifisert nasjonalforsamling.

Valgforskerne Bjørklund og Bergh er inne på det når de trekker frem Frps Keshvaris mulige mandat. Valget av han vil styrke representasjonen med hensyn til etnisk bakgrunn, samtidig som minoritetsbefolkningens politiske preferanser blir svekket. Dette fordi ytterst få minoritetsvelgere stemmer Frp. På samme måte er det ikke gitt at muslimene i Norge vil få økt innflytelse pga. høyere numerisk representasjon. 

Men, langt viktigere enn 150% økning er at ingen av de nevnte kandidatene har en profil som «innvandrerkandidater», eller «muslimske kandidater». De er alle dyktige politikere som representerer sine partier og sine partiprogram på utmerket måte. Valgt som tillitsmenn og kvinner av sine respektive landsmøter på et partiprogram på grunn av sitt engasjement, talent og fullstendig uavhengig av sin religiøse bakgrunn og tro. Enkelte sågar etter en kampvotering.

Fra tidligere er vi kjent med at bystyre- og stortingsrepresentanter med såkalte eksotiske etternavn enten tar eller blir ”tvunget” til å ta rollen som innvandrernes eller muslimenes talsperson. Årets stortingsvalg kan tyde på at Norge anno 2013 er blitt mer modent. Det er åpenbart ikke for å fremme muslimenes sak i nasjonalforsamlingen Oslo Frp nominerer Keshvari på 3. plassen, men for å fronte Frp’s politikk. Det samme gjelder alle de andre. At kandidatene representerer partier fra tilnærmet hele den politiske skalaen viser at også velgerne har modnet. Heri ligger en integreringsfremgang mer enn noen statistikk kan fortelle oss.

De som kjenner de kandidatene jeg har nevnt vet at de vil sette sin farge på Stortinget, men det vil fortsatt være den røde eller blå fargen som vil avgjøre hvilken politikk de vil fremme, og ikke islams grønne.

Innlegget sto på trykk i Klassekampen 20.06.13 i deres spalte "I god tro". Lars Gule, Anne Kalvig, Bjørn Olav Utvik, Helene Næss og undertegnede skriver om religion hver torsdag. 

Ny islamdebatt

Avgjørende for å utvikle en norsk islam er at flere deler sin islam.

En venn spurte meg hvordan det sto til med islamdebatten for tiden: ”Er det fortsatt de samme gamle ”pakistani-onklene” som snakker?”

Jeg husker førsteamanuensis Berit Thorbjørnsrud gjorde seg mektig upopulær, også hos meg, da hun under en forelesning på Blindern for nesten 10 år siden uttalte at det finnes like mange islam som muslimer i Norge. Det finnes jo bare én islam, var jeg blitt lært. Tiden har vist meg at hun hadde rett.

Etter noen år i Midtøsten merket jeg en klar forskjell på hvordan islam praktiseres der versus Pakistan eller for den saks skyld her i Norge. Ja, det er fortsatt bønn, faste og almisse, men det handler en del om kultur, om historie og det handler om hvilket syn man har på sin overbevisning. Er man vant til å definere seg som motsetning til sin nabo, påvirker det deg som person på en annen måte enn om du ikke gjør det.

Det er en stund siden islam i Norge ble målbåret av eldre herrer med dårlig norsk aksent, slik min venn antydet med sitt spørsmål. Allerede på 90-tallet hadde moskeene i Oslo sett behovet for å finne en som snakket majoritetsbefolkningens språk, og Norge gjorde sine første bekjentskap med Abid Raja som talsperson for World Islamic Mission. Senere ble vi kjent med Amber Khan (som tok over for Raja), Usman Rana (medisinstudenten som ledet Muslimsk studentsamfunn (MSS)) og ikke minst Bushra Ishaq, den første kvinnelige lederen for MSS som kjempet og forsvarte retten til å bruke hijab hun selv valgte bort.

Det har med andre ord vært lett å få øye på nye unge jenter og gutter som har bidratt til en langt mer pluralistisk debatt om islam enn for 10-15 år siden, men felles for mange av disse har lenge vært deres pakistanske bakgrunn. I dag ses en ny utvikling: norskpakistanerne mister sitt hegemoni over islam(debatten) i Norge.

Hvis målet er, noe jeg mener det bør være, å utvikle en norsk islam, ikke Punjab islam, Mogadishu- eller Al-Azhar i Kairo islam, er det helt avgjørende at flere med annen bakgrunn enn pakistansk formulerer og uttrykker sitt forhold til religionen og sitt syn på utviklingen i Norge. Bare på den måten vil vi komme nærmere norsk islam. En islam som i langt større grad er tuftet på norske og islamske verdier som tålmodighet, tilgivelse og nestekjærlighet. Det er i så måte fabelaktig at det er stemmer som norsksomaliske Warsan Ismail, norsknorske konvertitter som Yousuf Assidiq og Linda al-Zagheri som er stemmene til den unge norske muslimen i dag.

Av naturlige grunner, les: mye lengre botid i Norge, er det fortsatt slik at det er den pakistanskættede befolkningen som er mest ressurssterk. Det er de som har hatt tid til å utvikle sine organisasjoner, bygge kompetanse og det er derfor ikke unaturlig at disse også uttaler seg. Likevel ser jeg på det som utelukkende positivt for den offentlige debatten at det i tillegg til nye stemmer også fremkommer nye og andre tilnærminger til religionen som sådan.

Jeg tror for eksempel ikke det er helt tilfeldig at det er norsksomaliske Warsan Ismail som i en lengre tekst på Minervanett om guds posisjon i islam referer til Allah som hun. Det høres kanskje banalt ut, men det er helt fantastisk. Det har, meg bekjent, aldri skjedd før, hvor målet ikke var å latterliggjøre, vel og merke. En norskpakistaner ville ikke gjort det.

Selvfølgelig spiller norskpakistanere fortsatt en rolle, også i offentligheten, og undertegnede regnes vel som en av dem. Norskpakistansk ledede organisasjoner som Profetens Ummah og Islam Net stjeler fortsatt mest oppmerksomhet, men med personer som som Isra Zariat, Usman Asif, Qalb-e-Saleem A. Khan og ikke minst Usman Rana og Shoaib Sultan er debatten blitt langt mer berikende med deres meningsfylte innfallsvinkler til å tenke rundt islam.

Men hvor er bosnierne? Eller tyrkerne? Med nesten 500 års uavbrutt historie med islam på Balkan er bosniske muslimer ektefødte europeiske muslimer, og deres perspektiv er derfor svært interessant. Nå har lederen av Islam Råd Norge riktignok vært en bosnier i mange år, men likevel har de unge tyrkiske eller bosniske stemmene uteblitt. Jeg ønsker at også de bidrar og beriker debatten rundt islam i Norge i framtiden. 

Innlegget sto på trykk i Klassekampen 23.05.13 i deres spalte "I god tro". Lars Gule, Anne Kalvig, Bjørn Olav Utvik, Helene Næss og undertegnede skriver om religion hver torsdag. 

Kråkerøy

Islamistiske miljøer prøver å få fotfeste blant norske muslimer. Oppgjøret med dem må være langt kraftigere enn det vi har sett så langt. Og det må komme innenfra.

Kjære generalsekretær Mehtab Afsar, imam Senaid Kobilica, imam Basim Ghozlan, imam Syed Ikram Shah Jilani, imam Mehboob ul-Rehman, imam Noor Ahmad. Kjære representanter for islam i Norge:

Jeg vet dere er travle mennesker med mange viktige gjøremål. Det er viktig å bidra til halal-sertifisert kylling, interreligiøs dialog med ulike religiøse grupper i Norge og kanskje er det allerede på tide å avgjøre når neste Ramadan skal starte, men jeg har likevel en bønn til dere: Gjør det situasjonen krever. Ikke gå utenom.

La meg forklare hva jeg mener:

Jeg er til vanlig en mann med mye is i magen. Jeg er ikke en som lar meg hisse opp for hver minste ting. Jeg er tross alt vokst opp i et moskémiljø i Oslo, og vet hvordan ulike islamdebatter kommer og går, enten det er på grunn av noen tegninger, et angrep i et fremmed land, eller uttalelser fra en norsk muslim. Jovisst, det gjør vondt at hver gang jeg kikker på nyhetene, blir islam representert enten av utenlandske jihadister som driver offentlig pisking, en hjemlig jihadist som retter en advarende finger mot alle og enhver, eller et fakkeltog fordi man (igjen) er såret over dette eller hint. Jeg har i min tid som politiker blitt kalt ”løpegutt” for islam i bystyret av enkelte. En hedersbetegnelse, for meg, men nå håper jeg på handling fra dere. Vi er mange som har vent oss til å måtte leve med dette, mens vi håper mediene også kan fortelle andre historier, og mens vi prøver å formidle andre erfaringer med islam til våre medmennesker.

Men det er noe mer nå. Det finnes en islam i Norge, i moskeene og utenfor, som prøver å få fotfeste her i landet, som vi ikke kan, ikke må, ikke vil akseptere. Og jeg spør:

Hvor er dere?

Profetens Ummah, ja de tillater seg å påberope seg det ordet, og dens leder Ubaydullah Hussain har våknet til fra vinterdvalen sin og så sitt snitt til å hylle gisseltakerne på en nyopprettet Facebook-profil. Borte er kjærligheten for andre medmennesker. Borte er respekt for fienden. Han forsøker å plassere drapet på de uskyldige arbeiderne i In Aménas i et større perspektiv hvor alt forklares med vestens krig mot islam. At lederen for terrorgruppen har fetet seg og sin organisasjon opp på tobakk- og narkotikasmugling, ser man bort ifra i dette store bildet. Kanskje ikke så rart når mange av gruppens egne medlemmer selv er kjent for den slags virksomhet.

Det er lett å plassere Ubaydullah Hussain og organisasjonen Profetens Ummah i kategorien ”gale” eller ”oppmerksomhetssyke”, men der kan vi neppe plassere de urovekkende uttalelsene fra imam Nehmat Ali Shah og Ghulam Sarwar til Dagsavisen torsdag 17.01. Her deler de sin (manglende) samfunnskunnskap med norske medier. Jeg ser det for meg, hvordan de to herrene endelig skulle få satt skapet på plass og forklart hvordan det egentlig henger sammen: At islam har et dårlig rykte her til lands fordi det er jødene som styrer mediene. Eller at Holocaust ble til fordi jødene er et ”urolig” folk.

Hvorfor søke makt i mediene for å sverte islam når man har disse to sittende i et styrerom i en moské på Grønland?

Kjære ledere og representanter for islam i Norge: Er det greit for dere? Kan dere virkelig akseptere dette? Og mener dere at det er nok å vise til all den flotte dialogen dere har gående med den ene og den andre, når slike holdninger kommer fram? Det får selv meg til å lure: hva slags dialog er det som føres? Meg bekjent er dette Oslos største menighet – og medlem av Islamsk Råd Norge.

Det holder ikke å si at islam betyr fred. Den tiden er forbi. Det nytter ikke. Det norske folk tror ikke på det lenger. For guds skyld: selv jeg begynner å miste troen på det.

Abid Raja, tidligere talsmann for World Islamic Mission, skrev for ikke så veldig lenge siden en kommentar hvor han antydet at antisemittisme i det (norsk-)pakistanske miljøet blir overført gjennom morsmelken. Jeg trodde ikke på ham. Jeg mente han overdrev. Jeg mener fortsatt det. Han malte med for bred pensel. Men nå trenger jeg dere til å vise at jeg hadde et poeng!

Min far tilhører den generasjonen som kom med islam til Norge, og selv om dette eplet (dessverre) har falt et stykke unna stammen, er jeg likevel opptatt av den tradisjonen, og av at denblir forvaltet bedre i dette landet. Det har jeg fått inn med morsmelken. Jeg, og etter min mening dere, kan ikke akseptere at noen ekstremt oppmerksomhetssyke mennesker kupper møysommelige arbeid utført gjennom fire tiår.

Det finnes dyptgående problemer som trenger en sterkere reaksjon fra det muslimske miljøet enn jeg har sett til nå.

Jeg er ingen tilhenger av fakkeltog. Av markeringer. Det er ikke uvanlig med fakkeltog og rosetog når en film eller bok ingen har hørt om eller sett, blir lansert. Men denne ekstremismen vi nå er vitne til, midt i blant oss, vil dessverre ikke brenne bort ved hjelp av noen fakler i januarkulden. Noe mer må til.

Selv har jeg ikke kunnet unngå å tenke på Norges landsfader Einar Gerhardsens tale på Kråkerøy i Fredrikstad 29. februar 1948 den siste tiden. Kjent som Kråkerøy-talen ble den tolket som en politisk krigserklæring mot kommunistene i Norge etter det kommunistiske kuppet i Tsjekkoslovakia.

”Problemet for Norge”, sa Gerhardsen, ”er, så vidt jeg kan se, et innenriksproblem – representert ved det norske kommunistpartiet. Den viktigste oppgaven i kampen for Norges selvstendighet, for demokratiet og rettssikkerheten er å redusere kommunistpartiet og kommunistenes innflytelse mest mulig.”

Dette er det jeg vil at dere skal si. Hele tiden.

Problemet for islam i Norge er så vidt vi kan se et internt problem, representert ved ekstreme holdninger målbåret av Profetens Ummah, kunnskapsløshet og fordommer formulert av enkeltimamer og ledere og rett og slett ignoranse representert ved en overdreven og enøyd fokus på konflikten i Midtøsten.

Vet dere for eksempel hva de arabiske statene gjør med de palestinske flyktningene som bor i deres land? 5 millioner mennesker mer eller mindre råtner i flyktningleire. Men det er en digresjon – la meg komme tilbake til poenget, Gerhardsens poeng og mitt poeng: Den viktigste oppgaven i kampen for islams tilstedeværelse i et selvstendig Norge, for demokratiet og rettssikkerheten er å redusere Profetens Ummah og ekstremistenes innflytelse mest mulig.

Nå skal man ikke lese alt dette så bokstavelig. Norges selvstendighet er langt i fra truet. Ei heller er demokratiet under press. Islamistene i Norge eller Europa er på langt nær så sterke politisk og kan heller ikke vise til en støtte som kommunistene i etterkrigstiden. Ikke har islamistene noen supermakt i  ryggen, med mindre man anser Iran eller Taliban som en supermakt. Men islamistene utfordrer demokratiet og vitterlig rettssikkerheten. Derfor savner jeg en Kråkerøy-tale i ordskiftet mot Profetens Ummah.

En ordentlig ørefik.

Sett ned foten og si: nok!

Men som Gerhardsen la til: ”Vi må ikke skape noen hetsstemning mot dem. Vi skal ikke bekjempe dem med de samme metodene som deres tsjekkiske (algeriske/syriske) partifeller bekjemper sine politiske motstandere. De norske kommunister (islamister) vil fortsatt kunne nyte godt av alle demokratiske rettigheter (i menighetene og samfunnet). De vil kunne tale og skrive fritt. (…). Vi skal kjempe mot kommunistene (islamistene) med demokratiske midler og åndelige våpen.”

Å si «nok!», å si fra, å sette en grense er ikke et tegn på panikk. Det trenger vi ikke. Som Gerhardsens fortsatte:


”Fordi jeg tror at problemet for tiden er et innenrikspolitisk (internt) problem, synes jeg en har rett til å si at det foreløpig ikke er noen fare for Norge. Det sier jeg i tillit til at det frie norske folket (muslimer) selv sørger for å redusere kommunistpartiet (islamistene) til den beskjedne sekt det var før krigen (11.september). Og med det er faren for tsjekkoslovakiske (afghanske/algeriske osv.) tilstander i Norge redusert tilsvarende. Vi skal se alvoret i situasjonen åpent i øynene, men heller ikke her er det grunn til å male bildet for svart.”

Det som gjorde Gerhardsens ord så virkningsfulle, var at de kom fra ”innsiden”. Det var arbeider mot arbeider. Det var ikke en Høyre-mann som kom med dem, eller politimesteren. Det var heller ikke menig-arbeideren. Det var Gerhardsen, lederen for det norske Arbeiderpartiet og statsministeren for landet, som tok ledelsen, og viste vei. Arbeiderbevegelsen var mer enn Sovjetunionen og kommunismen.

Det samme gjelder islam.

Men da er det ikke nok at jeg – eller Yousef Assidiq, som skrev i Dagbladet nylig – tar den kampen. All ære til Assidiq som med hud og hår har gått inn i kampen mot ekstremistenes retorikk på sosiale medier, og har presentert det nærmeste jeg har lest av et ordentlig oppgjør. Respekt. Likevel er ikke det nok. Kjære ledere for islam i Norge, dere kan ikke bare si: ”Nå må vi ta tak i dette”, ”vi er i dialog med alle” eller som nevnt ”islam betyr fred”. Det er dere, som ledere for islam i Norge, som må vise vei. Det er imam Mehboob ul-Rehman som skal lede. Det er imam Shah Jilani som skal slåss. Det er Usman Rana og Info Islam som skal vise vei.

Det er disse som er de religiøse og organisatoriske autoritetene og som kan snakke deres språk. Om kufr og shirk. Sharia og sunna. Om hidyaah og jihad. Om sura Ambia og Al-Nasr. Og så videre og så videre.

Det er nå dere skal vise – med ord og i praksis – at det er mulig å elske Norge og være profetens tjener – om man så ønsker. At det er mulig å kalle seg norsk og muslim. At det er mulig å være glad i nordmenn, det norske demokratiet og islam. Eller, sagt på en annen måte, være uenig i krigen i Afghanistan uten å være islamist. Se paradoksene i internasjonal politikk uten å ty til personangrep, trusler og ekstremisme. Være for palestinsk stat og samtidig mot jødehets.

Gerhardsens tale gjorde det klart for alle, og en gang for alle: At det var mulig å være tilhenger av den norske sosialismen uten å være kommunist. Uten å ønske revolusjon, proletariatets diktatur, kollektivisering. Nå er det dere som må vise at det er mulig å være for islam i Norge uten å være fundamentalist.

Kanskje synes dere ikke det er rettferdig at dette kreves av dere. Men det er det situasjonen krever. Slik sovjetkommunismen var en totalitær svulst som ikke kunne ignoreres, og som truet med å ødelegge den sosialismen Gerhardsen jobbet for, slik er Profetens ummah en svulst som forgifter islam i Norge.

Kampen handler om islams overlevelse i Norge. La meg for et øyeblikk blande metaforene og bruke et uttrykk Gerhardsen nok ville gjenkjent: Ekstremistene må knuses som ei lus. Derfor er min bønn: Ikke gå utenom. Denne gangen må dere gå tvers igjennom.

Innlegget ble publisert første gang på Minvervanett.no 23.01.2013