Identitetskrisen

«Jeg er sprøyte lei av muslimer!» 

Det mest irriterende spørsmålet jeg møtte i Midtøsten da jeg var der og jobbet, nest etter om jeg var gift, var spørsmålet om jeg var muslim. Jeg kunne aldri fatte hvorfor mannen i gata, taxisjåføren eller ungdommen jeg traff, var interessert i det. Det eneste det spørsmålet gjorde var å skape et inntrykk av at det var forskjell på folk: muslim, eller ikke-muslim. 

Bare i Midtøsten, eller i muslimske land, holder de på slik, tenkte jeg, nokså nedlatende. I Pakistan, for eksempel, er religiøs tilhørighet nedskrevet i passet. Det har alltid ergret mine pakistanske gener, samtidig som det har gjort meg glad for å tilhøre et land som har kommet lenger: Et land hvor religiøs bakgrunn ikke brukes til å skille på folk eller til å begrense deres muligheter. Det viste seg å være en av mange feilslutninger om Norge.

Det kan nemlig se ut til at Norge kollektivt gjennomgår en alvorlig identitetskrise. Hva annet kan man kalle det når noen ungdommer blir så fremmedgjort at de reiser til andre land for å krige? Når vi stadig jakter på hva som er norsk kultur? Eller når det kommer krav om å få bære sitt kors «hvor hen man vil»? Selvpåtatte identitetsmarkører er blitt viktigere og viktigere for folk. Å bli stilt det innledende spørsmålet «er du muslim?», er blitt langt mer vanlig, også i Norge, enn vi tror.

Fafo-forsker Olav Elgvin tok i denne avis like før sommeren et oppgjør med det samme fenomenet da han kritiserte Civita for deres under­søkelse om muslimenes forståelse av rettssystem. Elgvin kunne ikke forstå hva kategoriseringen «muslim» hadde med undersøkelsen å gjøre, gitt mangfoldet som finnes av mennesker som kaller seg muslimer. Jeg fikk også høre fra noen sentrale meningsbærere, i en diskusjon vi hadde om utdannelse, at det i Norge i dag er stadig flere muslimer som søker og tar høyere utdanning. I motsetning til ateistene eller de kristne da, eller? Når man begynte å skille mellom muslimer og ikke-muslimer i Norge, er uklart for meg. 

Det var med dette bakteppet jeg leste en e-post med beskjeden: «Jeg er sprøyte lei av muslimer.» Avsenderen var heldigvis en venn, men han satte speilet fint opp foran meg. Hans argument lød: «Ved å bruke en merkelapp som for eksempel ‘norsk muslim’, bidrar du til å befeste forskjeller og underkaster deg andre menneskers tanker om merke­lappen, heller enn å bli møtt kun som et medmenneske som tilfeldigvis tror på Gud eller har foreldre fra Pakistan.» Videre sto det: «En ‘muslim’ er en intetsigende fellesbetegnelse og beskriver like stor variasjon på levemåter som mellom meg og en hottentott.»

At jeg skulle bidra til å befeste forskjeller, var en forstyrrende anklage. Samtidig er det vanskelig å komme unna historier hvor unge gutter og jenter står splittet mellom å være «muslim» på den ene siden og «norsk» på den andre. «Hjemme er jeg muslim, når jeg går på bussen er jeg en vanlig norsk person», uttaler 17 år gamle Yasmin Hadafow fra Bø i sin prisvinnende skolefilm «Norsk muslim», og samfunnsdebattanten Yousef Assidiq beskriver følelsen av å ha tapt på både hjemme- og bortebane ved å konvertere til islam. 

Etter over 20 år med debatt om islam i Norge er det kanskje lett å bli «sprøyte lei» muslimer, som min venn formulerte det, men vi har faktisk ikke klart å komme lenger.

Alle identiteter er et sett med forventninger, og den norskmuslimske identiteten er i så måte intet unntak. Det er tydelig at alle forstår ulike begreper på forskjellig måter og at en «norsk muslim» betyr noe annet for meg enn for min nabo. Men slik jeg stadig lærer noe nytt om for eksempel Høyrefolk, er det også mye å lære om den norske muslimen. Å beskrive det mangfoldet, presist illustrert av hottentotteksemplet over, i den norsk­muslimske identiteten som åpenbart vokser frem iblant oss, er ikke et forsøk på å befeste forskjellene, men heller å fylle forventningene til begrepet med et bredere innhold. 

Det bidrar kanskje ikke til å endre paradigmet, men jeg tror det er gjennom en offentlig brytning av våre identiteter og merkelapper vi innser hvor lite disse egentlig sier om hvem vi er. Slik kan vi kanskje finne hverandre som medmennesker i et større fellesskap? Med ønsker om en velsignet advent og gledelig jul.

Innlegget var på trykk i Klassekampen 28.11.13 i deres spalte "I god tro". Lars Gule, Anne Kalvig, Bjørn Olav Utvik, Helene Næss og undertegnede skriver om religion hver torsdag.