Det er flott med engasjementet
rundt norsk rasisme både med og uten hashtag, men det er rart at ”faen,
du er blitt så norsk” ikke har dukket opp på hashtag versjonen.
Midt i den verbale krigen mellom broderfolket har Warsan Ismail (@somalieren) tatt debatten et steg videre og løftet frem diskusjonen om hverdagsrasismen. Eksemplene på hva folk er i stand til å si og gjøre er så mange at det er latterlig å forsøke å benekte dens eksistens. Kanskje et tema for ”nok-debattert”-spalten til NRK.
Det er ingen tvil om at det i et samfunn også eksisterer fremmedfrykt. Noen ganger går den på hudfarge, andre ganger klesstil. En viss fremmedfrykt, ja sågar rasisme, er tilnærmet uunngåelig. Man må likevel daglig bekjempe den, men sånn er det, og sånn har det alltid vært. Og denne rasismen går begge veier.
Det var i 1995 at jeg skulle være med på et dramastykket på Karl Johan i forbindelse med Operasjon Dagsverk i regi av Oslo/Akershus OD, hvor fokuset skulle være rasisme/gatevold. Prosjektmidlene skulle det året gå til Brasil, og gatevold og rasisme var et fellestrekk vi skulle spille på. Jeg husker hvordan vi ønsket å fokusere på den volden hvite blir utsatt for av de mørke! I Rio de Janeiro som i Oslo. I altfor stor grad er denne volden basert på ren rasisme!
”Faen, ikke vær så norsk” for eksempel er et skjellsord i mange miljøer og sjargonger. Eller ”ikke gå helt gora på meg”, gora som i hvit, er et uttrykk om å ”slutte å være gjerrig!”. Gjerne etter et kebabkjøp. Bruken av horeordet blant ungdom ligger løst, og er kanskje ikke fullt så etnisk orientert som mange vil ha det til, men eksemplene er likevel mange. Ikke minst fra foreldregenerasjonen som fint kunne inngå i hverdagsrasismen og vært brukt under #norskrasisme.
Det er umulig å vokse opp noe sted, og spesielt i Oslo, uten å møte på rasisme og fremmedfrykt i en eller annen form. Jeg har det også jeg. Her og der, men heldigvis har det ikke vært like skjellsettende som hos mange andre som har delt sine opplevelser på sosiale medier eller som vi kan lese om i mediene. For eksempel historiene HRS høylytt forteller om de ”gjenlatte” i Groruddalen og den versjonen av #norskrasisme de utsettes for. Også i egen by da! Retorikk til side, men beskriver ikke de rasisme da? Alle jeg kjenner som har blitt slått ned, ranet eller banket opp, er etnisk norske og gjerningspersonen… – ja, riktig.
Det er for eksempel vanskelig å nekte for at et stort antall av barneranerne er av en annen etnisk bakgrunn. En raner kjenner kanskje ikke etniske grenser, men det er nok en overvekt av etnisk norske blant ofrene. Det er ikke helt tilfeldig. Man tar sjelden sine egne. Gamle og nye gjenger i drabantbyene har alle hatt et element av rasisme mot spesielt de andre. De hvite! Ofte begrunnet i et slags selvforsvar.
Det er nok her jeg tror vi i altfor stor grad er våre egne verste fiender. Jeg vet jeg er det. Jeg forventer rasismen – fordi jeg er brun, og kan reagere deretter. Et blikk kan som kjent drepe, et spørsmål om opprinnelse blir raskt oppfattet som et spørsmål om etnisitet, eller nysgjerrighet på ulik atferd som graving eller mobbing. Men kan hende det blikket man trodde var umulig å mistolke, likevel ble mistolket? Flere av eksemplene som har fremkommet på #norskrasisme, oppviser en variant av ”de lave forventningers rasisme”. Uttrykket betegner ofte den doble standarden ikke-hvite av og til møtes med: ”Vi kan ikke forvente mer menneskerettigheter av dem, stakkar.” Men for brune og svarte nordmenn har den en annen, og mer direkte, tilstedeværelse: Antakelsen om at en brun mann neppe kan være en kirurg, men må være vaskehjelpen. Men mine egne ”forventninger om rasisme” er motsvaret til dette, og er minst like destruktiv.
I mitt tilfelle har riktignok denne forventningen utviklet seg til et ekstra smil, et hakk mer høflighet og vennlighet, men som kjent reagerer folk ulikt på forventninger.
Innlegget ble publisert på Minvervanett.no 19.11.2013
Midt i den verbale krigen mellom broderfolket har Warsan Ismail (@somalieren) tatt debatten et steg videre og løftet frem diskusjonen om hverdagsrasismen. Eksemplene på hva folk er i stand til å si og gjøre er så mange at det er latterlig å forsøke å benekte dens eksistens. Kanskje et tema for ”nok-debattert”-spalten til NRK.
Det er ingen tvil om at det i et samfunn også eksisterer fremmedfrykt. Noen ganger går den på hudfarge, andre ganger klesstil. En viss fremmedfrykt, ja sågar rasisme, er tilnærmet uunngåelig. Man må likevel daglig bekjempe den, men sånn er det, og sånn har det alltid vært. Og denne rasismen går begge veier.
Det var i 1995 at jeg skulle være med på et dramastykket på Karl Johan i forbindelse med Operasjon Dagsverk i regi av Oslo/Akershus OD, hvor fokuset skulle være rasisme/gatevold. Prosjektmidlene skulle det året gå til Brasil, og gatevold og rasisme var et fellestrekk vi skulle spille på. Jeg husker hvordan vi ønsket å fokusere på den volden hvite blir utsatt for av de mørke! I Rio de Janeiro som i Oslo. I altfor stor grad er denne volden basert på ren rasisme!
”Faen, ikke vær så norsk” for eksempel er et skjellsord i mange miljøer og sjargonger. Eller ”ikke gå helt gora på meg”, gora som i hvit, er et uttrykk om å ”slutte å være gjerrig!”. Gjerne etter et kebabkjøp. Bruken av horeordet blant ungdom ligger løst, og er kanskje ikke fullt så etnisk orientert som mange vil ha det til, men eksemplene er likevel mange. Ikke minst fra foreldregenerasjonen som fint kunne inngå i hverdagsrasismen og vært brukt under #norskrasisme.
Det er umulig å vokse opp noe sted, og spesielt i Oslo, uten å møte på rasisme og fremmedfrykt i en eller annen form. Jeg har det også jeg. Her og der, men heldigvis har det ikke vært like skjellsettende som hos mange andre som har delt sine opplevelser på sosiale medier eller som vi kan lese om i mediene. For eksempel historiene HRS høylytt forteller om de ”gjenlatte” i Groruddalen og den versjonen av #norskrasisme de utsettes for. Også i egen by da! Retorikk til side, men beskriver ikke de rasisme da? Alle jeg kjenner som har blitt slått ned, ranet eller banket opp, er etnisk norske og gjerningspersonen… – ja, riktig.
Det er for eksempel vanskelig å nekte for at et stort antall av barneranerne er av en annen etnisk bakgrunn. En raner kjenner kanskje ikke etniske grenser, men det er nok en overvekt av etnisk norske blant ofrene. Det er ikke helt tilfeldig. Man tar sjelden sine egne. Gamle og nye gjenger i drabantbyene har alle hatt et element av rasisme mot spesielt de andre. De hvite! Ofte begrunnet i et slags selvforsvar.
Det er nok her jeg tror vi i altfor stor grad er våre egne verste fiender. Jeg vet jeg er det. Jeg forventer rasismen – fordi jeg er brun, og kan reagere deretter. Et blikk kan som kjent drepe, et spørsmål om opprinnelse blir raskt oppfattet som et spørsmål om etnisitet, eller nysgjerrighet på ulik atferd som graving eller mobbing. Men kan hende det blikket man trodde var umulig å mistolke, likevel ble mistolket? Flere av eksemplene som har fremkommet på #norskrasisme, oppviser en variant av ”de lave forventningers rasisme”. Uttrykket betegner ofte den doble standarden ikke-hvite av og til møtes med: ”Vi kan ikke forvente mer menneskerettigheter av dem, stakkar.” Men for brune og svarte nordmenn har den en annen, og mer direkte, tilstedeværelse: Antakelsen om at en brun mann neppe kan være en kirurg, men må være vaskehjelpen. Men mine egne ”forventninger om rasisme” er motsvaret til dette, og er minst like destruktiv.
I mitt tilfelle har riktignok denne forventningen utviklet seg til et ekstra smil, et hakk mer høflighet og vennlighet, men som kjent reagerer folk ulikt på forventninger.
Innlegget ble publisert på Minvervanett.no 19.11.2013
2 kommentarer:
Fint innlegg, men litt lite tanker om årsaker, bare konstateringer av dagens situasjon.
Dette blir litt langt, men heng med. Det er ikke et enkelt tema. Om det blir for mye, hopp til siste kapittel.
Del 1 :
Jeg er sen 60 modell og da jeg vokste opp kom de første innvandrerne. De kom før vi hadde innvandringsstopp.
Rundt meg fikk vi en indier i klassen, jeg handlet lørdagsgodteri hos en tyrker som drev kiosken på hjørnet og bedriften der far jobbet hadde også flere utenlandske arbeidere.
Jeg ble venn med min indiske klassekamerat. Det luktet litt rart hjemme hos dem. Masse krydder og fremmede lukter. Men, dette var på tiden da hvitløk var noe som førte til at man luktet vondt og pizza var nytt og man fleipet med at noen hadde spydd på lefsa.
Og så kom det vietnamesiske båtflyktninger.
Det var ikke noen grunn til å frykte de som kom. De tok jobber og klarte seg vel.
Det er kanskje også verdt å merke her at Norge var ikke så rikt da. Og vi hadde ikke råd til noe stort NAV eller å gi så mange rettigheter som vi gjør nå.
Altså : Rasisme var ikke noe problem - rasismen kom etterhvert som det kom så mange fler. Og ikke bare at det kom fler, men at Norge bosatte dem i samlede områder. Slik at man følte seg fremmed i områder i eget land.
Så kan vi se litt på hva er det som hindrer integreringen som vi så vi lykkes med på 70 og starten av 80 tallet.
Gjennom historien har FRP vært veldig aktiv i det å sette krav. Jeg husker i overgangen 80/90 tallet så ønsket FRP at man for å få norsk statsborgerskap skulle bestå norskprøve, samfunnskapsprøve og også vise at man kjente til lover og regler.
Dette ble selvfølgelig kritisert for å være rasistisk, stigmatiserende og fremmedfientlighet. Ikke fordi det var så dumt, men FRP har alltid vært huggestabben når det kom til innvandringspolitikk og man var i utgangspunktet forpliktet til å slakte FRPs utspill uansett om de var lure eller ikke.
Dette med obligatorisk læring er nå noe AP ser på og delvis gjennomfører.
Jeg kan nevne at Tyskland har regler for familiegjenforening der den som skal komme til landet må avlegge språkprøve FØR man reiser fra hjemlandet på næreste ambasade/konsulat.
Så langt har vi ikke kommet her - når forslaget kommer blir det nok slakt av det. Selv om få vil tørre å kalle Tyskland for rasister....
Del 2 :
Det som nå viser seg er at det er stor kriminalitet (også ran) av norskfødte innvandrerfamilier.
Hva kommer dette av? Er de ikke norske, kanskje? Ingen vil hevde de ikke er det. Har de ikke gått på fellesskapsskolen og trolig også barnehage?
Har de ikke lært om våre verdier? Selvfølgelig har de det.
Om vi ser litt ut av landet så kanskje vi kan lære litt av hva andre land har opplevd.
I Frankrike og spesielt Paris har man hatt mye opptøyer og kriminalitet av franskmenn med innvandrerbakgrunn.
Det som viser seg er at de ungdommene ikke føler at de får de samme sjansene i samfunnet som de etnisk franske og blir frustrerte.
De vil også ha utdannelse og bil og gå med fine klær.
En typisk europeisk ungdoms basis er foreldrenes formue. Den tillater studier, klær, kanskje hjelp til første bil. Det er i Norge i dag problematisk at mor er hjemme med barn lenger enn et år - det diskuteres i det vide og brede.
Og det forteller oss hvor politisk korrekt det er at begge jobber. For foreldrene av mange norskfødte fra forskjellige kulturer er dette ikke vanlig. Det er kanskje til og med forbundet med skam at kvinnen i husstanden er nødt til å jobbe og at det er et statussymbol at hun er hjemme.
Andre steder er det mannen som nekter sin kone å lære norsk for å beholde en makt over henne.
Det er mange grunner til at man blir en eninntektsfamilie. Og da får ikke barna de muligheter som barn av toinntektsfamilier får. Man føler seg utstøtt og ikke like god som andre.
Man kan i dette henseende reflektere over motepresset på skoler - hvor selv toinntektsfamilier sliter med utgiftene dette fører med seg. Tenk da hvordan det er å komme fra en eninntektsfamilie - men det er bare en sidetanke.
Løsningen er da ikke å gi penger til disse familiene som kompenserer. Dette vil ikke være noen langsiktig løsning, og man har heller ingen garantier for hva pengene går til.
Løsningen er å integrere bedre. Ikke bare de barna som er på skråplanet, men ved å gå inn til de enkelte foreldre å forklare sammenhenger og fortelle hva som faktisk kreves av å bo i et velstandssamfunn.
Og så være føre var med de nye som kommer å ha en obligatorisk opplæring av hva som trengs.
Legg inn en kommentar