Myter om terrorister.

"Alle muslimer er ikke terrorister, men alle terrorister er muslimer" har vært en av standardreplikkene til Carl I. Hagen etter 11. september 2001, og det nyttet ikke som motdebattant å vise til Irland med sine problemer med IRA, Spania med ETA eller andre land som har pågående konflikter med separatistbevegelser, for Hagen (og andre i FrP) fortsatte å gjenta den setningen. Det sies ofte at en løgn ikke blir en sannhet ved at det gjentas ofte nok, men av en eller annen merkelig grunn har alle slike regler en tendens til å miste sin kraft når det kommer til FrP og deres uttalelser. Folk sugde til seg den setningen, og jeg har hørt den bli uttalt både her og der.

Nå har Britisk etterretning gransket bakgrunnen til flere hundre kjente og antatte britiske ekstremister og terrorister, og slår f.eks. fast at det ikke lar seg gjøre å utarbeide noen generell profil på britiske ekstremister og terrorister, slik FrP gjør stadig vekk. MI5 rapporten konkluderer med at kun et fåtall av de som ender opp som terrorister er islamistiske fundamentalister. Guardian skriver: "They are mostly British nationals, not illegal immigrants and, far from being Islamist fundamentalists, most are religious novices. Nor, the analysis says, are they "mad and bad"."

Nå hører ikke Hagen på noen andre enn CIA, men det kan være greit å nevne dette.

FrP har vokst seg (bekymringsfullt) store, og i Dagsavisen i går sier Siv Jensen blant annet at det ikke nytter å demonisere FrP lenger for folk vil være med på lag med det partiet som vil fornye Norge. Dem om det. Men et parti som har vokst seg enorme på å demonisere andre, det være seg alenemødre, nordlendinger, innvandrere og asylsøkere i Norge, må regne med å bli demonisert tilbake. For min del, som gjennom hele min oppvekst har blitt demonisert (ikke nøvendigvis personlig) av det partiet, forbeholder jeg meg retten til å peke på deres demonsike sider.

Et parti som utnytter enhver negativ situasjon til å nøre opp under frykten ved å spre ut halvsannheter om den ene gruppen etter den andre fortjener ikke bedre. Alt de sier er ikke demonisering, det har absolutt blitt begått kriminalitet og annet av personer med utenlandsk bakgrunn i sommer bla. ved asylmottaket i Våler, men et liberalistisk parti bør klare å skille mellom individer og grupper.

Muslimer i vest

Under samme tittel som min skriver Aslak Nore i en kommentar til Aftenposten (30/7) om de vellykede amerikanske muslimers historie og kritiserer den norske sosialdemokratiske modellen for å skape en underklasse. Nore viser til en undersøkelse om amerikanske muslimer fra 2007 om at amerikanske muslimers inntekt og den jevne amerikaners inntekt ikke avviker stort, og bruker det som "bevis" på at amerikanske muslimer i motsetning til europeiske muslimer ikke vil utvikle seg til å bli en sosial underklasse, noe man kan se tendenser til i Europa.

Tallene lyver ikke. Amerikanske muslimer er - i motsetning til europeiske muslimer - i en langt bedre sosioøkonomiske situasjon, men spørsmålet er om det er den sosialdemokratiske modellen eller amerikanernes laissez-faire politikk som er grunn til det? Er det egentlig mulig å sammenlikne de to gruppene (hvis det går an å snakke om muslimer i Europa og USA som grupper)?

Det er en evig diskusjon jeg har med mine venner, og vi blir aldri klokere. Jeg er av den oppfatning at det ikke er mulig å sammenlikne muslimer (innvandrere) i USA og muslimer (innvandrere) i Europa med så enkelthet. Det er flere grunner til det og jeg skal (ut i fra min masteroppgave om amerikanske muslimer i fra 2006) peke på to hovedforskjeller:

Det første er de to kontinentenes historie med immigrasjon. Mens Europa (og Norge), fram til immigrasjonen skjøt fart etter 2. verdenskrig, alltid har vært kulturelt homogene samfunn, har USA på sin side alltid vært et kulturelt hetrogent samfunn, bygget på innvandring fra hele verden. Statsemblemet; E pluribus unum "Fra mange, en", illustrerer nettopp det poenget, og påvirker hvilke muligheter og utfordringer en møter på sin ferd med å bli naturlige borgere i sitt nye hjemland. F.eks. lanserte daværende visepresident Al Gore et statsborgerskapsprogram i hvor over 1 million mennesker ble naturalisert i 1996. Så mens muslimske immigranter til USA var nok en gruppe som immigrerte til USA, var muslimske immigranter noe nytt og et fremmedelement i det samfunnet de kom til. I bagasjen hadde de med seg en religion som Europa, med sin fortid ved siden av det Osmanske riket, hadde et betent forhold til. (Også amerikanere ser på islam som et fremmedelement. Amerikanere generelt identifiserer ofte USA som en religiøs smeltedigel av protestanter, katolikker og jøder, tilsynelatende uten rom for andre religioner - men det er en helt annen diskusjon).

Den andre hovedforskjellen mellom de to kontinentene er det utvalget som immigrerte til disse kontinentene. Selv om USA har vært kjent for en liberal innvandringspolitikk, var denne innvandringen fra 60-70 tallet basert på kvalifikasjoner. Det er da den (andre) store innvandringen av muslimer til USA forekom. Det var muslimske studenter fra ulike deler av verden som dro til USA for å studere eller arbeide innenfor medisinske, tekniske eller andre fag. (et apropos her er at det var disse immigrantene som etablerte de største islamske sentra og organisasjoner i USA, og ikke de som hadde immigrert tidligere). Det var med andre ord allerede høyt utdannede eller studenter med mål om høyere utdanning som reiste til USA. I sterk kontrast til muslimer (innvandrere) i Europa (Norge), som i all hovedsak var fattige mennesker på flukt, eller analfabeter som søkte lykken i Europa. Den pakistanske gruppen og/ eller somalske gruppen i Norge og USA er med få unntak gode eksempler på denne forskjellen. Kolonihistorien til f.eks. Storbritannia og Frankrike kompliserer dette bildet noe, men tendensen er den samme. Det har vært en usilet innvandring fra India/Pakistan og Algerie til hhv. Storbritannia og Frankrike, i motsetning til innvandringen til USA fra de samme landene.

Etter mitt syn utgjør disse to ulikhetene alene det nesten umulig å snakke om de to gruppene på hver sin side av Atlanteren som sammenliknbare størrelser. Det er langt mer fruktbart å peke på disse forskjellene som årsak til ulik suksessgrad enn bare å peke på den sosialdemokratiske "likhetstanken" som årsak til manglende suksess. Jeg vil ikke forkaste "sy-puter-under-armene på-innvandrere" argumentet i en fei, men når utvalget er så annerledes i de to kontinentene blir det vanskelig å peke på det som eneste årsak.

Jeg er derimot enig i Nores siste oppfordring. Se mot vest (og ikke Danmark). Vi har mye å lære av et samfunn hvor kulturell ulikhet anses som en styrke, og ikke en svakhet.

(Forøvrig er min masteroppgave om amerikanske muslimers innflytelsespotensial over amerikanske presidentvalg, og er å finne på www.duo.uio.no)