Takk, ordfører!

Den store nyheten for dagen er selvfølgelig ordfører Per Ditlev-Simonsens beslutning om å gå av som ordfører. Uten å kjenne han bedre enn gjennom bystyreforhandlinger gjennom de siste 4 år, var hans siste ord til offentligheten som ordfører sterk kost for meg! At hans avgang skulle skje på denne måten hadde ingen forestilt seg før sommeren. Det var rett og slett trist.

Jeg har selvsagt full forståelse for hans avgjørelse, og så vel selv ingen annen utvei etter de siste dagers avsløringer og hendelser. I tillegg tror jeg situasjonen allerede hadde blitt en såpass stor belastning for Høyre – og ville fortsette å være det fram til valget – at de var nødt til å finne en rask løsning. Ordføreren måtte gå!

Men under komitémøte i kveld var det ikke bare jeg som satt med en klump i magen.

Selv om ordføreren aldri helt klarte å lære seg uttalelsen på navnet mitt (da kan dere tenke dere hvordan han uttalte min tidligere nevnte partikollega Balasingham Yogarajahs navn), lærte jeg meg å kjenne en raus ordfører. En ordfører som ledet bystyreforhandlingene med respekt, naturlig autoritet, mye humor og skapte en god atmosfære i bystyresalen. Hans møteledelse alene økte takhøyden i salen til langt over de 3-5 meterne det er til taket.

Jeg hadde egentlig ikke til hensikt å skrive så mye om dette, men følte det riktig nå å benytte dette fora til å takke ordføreren for hans innsats for byen, hans åpne møteledelse og hans romslige personlighet som gjorde det mulig for en relativ ung og uerfaren jypling som meg å føle seg komfortabel i bystyret!

Takk, ordfører!

Nå har FrP ”endelig” ordføreren i Oslo. Vi får bare inderlig håpe det blir en kortvarig glede.

Uten tillit til politiet...

Aften (13.8) melder om en trist utvikling hvor spesielt afrikanere i byen ikke har tillit til politiet. Antirasistisk Senter melder om full skjæring mellom politi og afrikanere i Oslo og etterlyser endringer i både måten politiet møter befolkningen på, men også institusjonelle endringer for å få snu denne trenden. Dette er en alvorlig situasjon som politiet må ta på alvor.

Den velkjente Obiora-saken, og hendelsen i Sofienbergparken for en uke tilbake er klare eksempler på hendelser som ikke var heldige i så måte. I samme avis (papirversjonen) kommenterer advokat Abid Q. Raja rasismeproblemet som eksisterer blant politiet. Jeg har ingen grunn til å motsi Abid i dette, (meg bekjent har han til og med skrevet hovedfagsoppgave om dette), og har heller ingen grunn til å være uenig i mange av synspunktene i oppslaget om manglende tillit blant afrikanere, særlig kommentaren om at 'enkelte politifolk burde ikke vært i tjeneste'. Selv om jeg personlig aldri har opplevd negative episoder har også jeg øyne og ører som observerer ting som skjer rundt meg.

Det jeg derimot er litt skeptisk til er måten offentlige talspersoner omtaler politiet. De krasse ordvalgene, grove beskyldningene og stadige mistenkliggjøringen er heller ingen konstruktiv måte å bygge tillit på. Selvsagt ligger hovedansvaret for å bygge opp tillit hos politiet selv. De må gå i seg selv, endre sine rutiner, luke ut verstingene og ikke minst øke rekrutteringen av folk med minoritetsbakgrunn i sine rekker, men talspersoner for de store antirasistiske organisasjonene, "innvandrermiljøene" og kjendisadvokater har da sannelig også et ansvar i alt dette?

Nå skal politiet visstnok ansette en egen person med bakgrunn fra Organisasjonen mot Offentlig Diskriminering fra 1. september med ansvar for å bedre kontakten med minoirtetsmiljøene og jobbe med de ansatte i politiets holdninger. Et godt tiltak, men å bygge tillit er som jeg forsøker å få fram en toveis operasjon. Det nytter ikke for politiet å jobbe med sine holdninger hvis de stadig blir mistenkliggjort fra minoritetsorganisasjonene... Politiet må kanskje tåle at de blir møtt med aggressivitet og til og med får slengt bemerkninger etter seg av folk på gata, men av offentlige talspersoner må en forvente noe mer.

Med fare for å skyte seg selv i foten (da jeg selv har uttalt meg krast mot politiet i enkelte sammenheng) var uttalelser fra Balasingham Yogarajah (forøvrig bys.rep. fra Ap) fra Norsk Tamilsk Forum - i forbindelse med det blodige gjengoppgjøret på Kaldbakken søndag - en frisk pust. I motsetning til andre talspersoner som peker på hvordan en eventuell uheldig episode (som f.eks. skytingen på Aker Brygge for et år tilbake) må ses på som en enkeltstående hendelse og det er lite de som representanter for et bestemt miljø kan gjøre, viser Yogarajah en helt annen type holdning når han uttaler: "Vi kommer til å samarbeide med politiet og gi dem all informasjon vi sitter på." Så er sikkert ikke den informasjonen ny for politiet, men det viser en type holdning som kan være til etterfølgelse for mange - deriblant også meg.

Uklokt av Obama!

Jeg tilhører de som gjerne ser Barack Obama som USA`s neste president. Uten å nødvendigvis kjenne til alle detaljene ved hans politikk, har jeg vært av den mening at det ville være et langt skritt for USA om de valgte Obama som sin president. Nå tror jeg ikke det er så sannsynlig, og tror fordomsfullt nok at tiden dessverre er umoden for en afrikansk-amerikansk president i USA. Men i ”mulighetenes land” skal man aldri si aldri.

Obama har i følge Dagbladet nå gitt uttrykk for å kjøre en hardere linje overfor Pakistan som et ledd i USAs krig mot terror. Trolig gjemmer flere Taliban krigere seg i fjellområdene i grensa mellom Pakistan og Afghanistan. Et område selv den pakistanske hæren ikke har full kontroll over, og det er disse Obama er etter. Det ryktes og antydes at selv Osama Bin-Laden har dette område som sitt tilholdssted, og Pakistan blir beskyldt for ikke å gjøre nok i kampen mot Taliban og al-Qaeda i dette området.

Dessverre gjør utspillet meg nødt til å gi Hillary Clinton rett i når hun karakteriserer Obamas utenrikspolitikk som naiv. Pakistan er blant USAs nærmeste allierte i krigen mot Taliban i Afghanistan, og selv om "en strengere linje overfor Pakistan" ikke er et ukjent argument i amerikansk politikk, vil det være synonymt med å miste en nær alliert i krigen mot terror. Å bombe eller innvadere deler av Pakistan vil vekke en storm av avsky mot USA og destabilisere Pakistan og derigjennom en ny region. Jeg er ingen sterk tilhenger av Pakistans president Musharraf og det faktum at han kom til makten gjennom et militærkupp, men har en pragmatisk holdning til hans styre i Pakistan, men la nå det ligge. Obamas lille invasjon vil til en viss grad gjenta hendelsene i Irak. Kan hende ikke av samme dimensjon, men vil – som de amerikanske militæreksperter helt korrekt påpeker – gi grobunn til mer ekstremisme. I Pakistan, som allerede sliter med stor grad av ekstremisme og terrorisme, men også internasjonalt.

Det som gjør dette utspillet så uklokt, er budskapet som ligger i å gå til angrep på nok et (muslimsk) land. Det er ingen vinnersak for en ivrig krigsmotstander som Obama, og ingen klok strategi forut for et valg. Det frastøter seg mange av hans velgere og spesielt den muslimske befolkningen i USA. I min masteroppgave om amerikanske muslimers innflytelse over amerikanske presidentvalg (2006), viste jeg til hvordan amerikanske muslimer gjennom massiv mobilisering til fordel for Bush i 2000 vippet valget i hans favør i bl.a. staten Florida. Riktignok tapte John Kerry valget i 2004 til tross for en like massiv mobilisering blant amerikanske muslimer, så den muslimske blokkstemmen skal ikke overdrives unødig, men at muslimer i økende grad stemmer i blokk er ingen feil konklusjon.

Med sin 2-3 % av befolkningen nasjonalt (det samme som amerikanske jøder), og med sitt bomønster er den muslimske blokkstemmen i stand til å vippe valgresultatet i vippe-stater som Florida, Ohio og Pennsylvania. Når jeg videre vet at 30 % av muslimer i USA er fra Sør-Asia, og mest trolig Pakistan/India, blir Obamas ”hardere linje overfor Pakistan”, etter mitt syn både politisk og taktisk uklokt.