På reisefot

Har vært på en reisemaraton gjennom verden de siste ukene. Sverige, Danmark, Nederland, Latvia (strengt tatt bare flyplassen, men 4 turer på tre uker teller) og Israel/Palestina har vært besøkt og til helgen venter USA (i 10 dager).

Turene har hatt ulik målsetting, fra ”harrytur” på danskebåten til studietur med Helse- og Sosialkomiteen til Stockholm og København i midten av april. Det var spennende å høre om erfaringene Stockholm hadde gjort seg etter sitt ti år gamle forbud mot sex kjøp. Arbeidet i mot prostitusjon, traficking og dets like er mer komplisert enn å vedta en lov mot sex-kjøp. Stockholms tall over gateprostitusjonen – som nærmest har stabilisert seg på samme nivå som før forbudet, bærer tydelig bud på det. Dette vet regjeringen godt, og jeg regner med at regjeringen parallelt med faktisk å straffeforfølge, ikke bare bøtelegge, horekundene, også har en helhetlig tilnærming til problemstillingen gjennom et godt hjelpeapparat og gode exit-muligheter for de jentene (og guttene) som måtte ønske det - da også trafickingofre.

Nok om det.

Selv om jeg gleder meg stort til å reise til USA (skal delta i et utvekslingsprogram tilrettelagt av ACYPL i 10 dager) var jeg mest spent på reisen til Vestbredden/Israel av mine planlagte reiser. Utover den normale usikkerheten/spenningen som er knyttet til å få adgang til Israel/Vestbredden, var jeg utrolig spent på å se hvordan menneskene på Vestbredden - og særlig vennene mine - hadde det i "boblen" Ramallah. Det var bare 4 måneder siden jeg forlot Ramallah, men samtidig var "alt" forandret. Over 1400 palestinere var døde siden sist, og palestinere på Vestbredden - som i og for seg ikke ble rammet av krigen - var vitne til at Israel nok en gang viste dem at palestinernes liv var langt mindre verdt enn israelske liv. Denne gangen var selv deres egen president enig med Israel. "Vi vet vi kan ydmyke dere, og vi gjør det… igjen", og selv om verdensopinionen protesterte fikk Israel holde på med sitt inntil den nye presidenten i USA skulle komme på plass.

Utover bombingen av Gaza var det blitt gjennomført valg i Israel, og en høyre(ekstrem) orientert regjering under ledelse av Benjamin Netanyahu var allerede et faktum. Å høre Netanyahu karakterisere seg som partner in peace er for meg en stor vits, men større politiske overraskelser har skjedd. Antakelig er det en like stor vits for andre at Hamas nå godtar en palestinsk stat langs 1967 grensene (i bytte mot 10-årig fredsavtale), men er spent på reaksjonene fra verdensopinionen.

Det ble en hektisk uke på Vestbredden, og som tidligere ble det mange inntrykk på svært kort tid. Tror det var verre for kollegaene mine, men det gjør inntrykk å møte barnefamilie nærmest låst inne i sine hjem av sine naboer fra helvete (les: settlere), rike Fatah skikkelser sveiende med sine diplomatpass, fantastiske kyllingvinger og mat, unge studenter i kø ved kontrollposter på vei til og fra universitetet, religionens sterke tilstedeværelse og ikke minst unge israelske soldater (og tilsynelatende sivile) med sine M16 over skulderen eller i beredskap rettet mot enhver passerende bil. Alt i løpet av 8 dager.

Eller, 7.5, med tanke på at 7 timers sikkerhets kontroll på Ben Gurion (Tel Aviv) ved ankomst ødela en halv dag.

Det er ikke lett å formidle alle inntrykkene med ord, men jeg tror ikke jeg bommer grovt hvis jeg påstår at livet på Vestbredden (og særlig Ramallah) putrer videre. Selvsagt bærer de preg av det som skjedde i Gaza, men det er nesten så man er blitt immune mot antall døde ”brødre”. Det er ikke likegyldighet heller, men mer uttrykk for resignasjon hvor det tas én dag om gangen, så får tiden vise hva morgendagen bringer. Noe alternativ finnes vel heller ikke. Enhver form for protest blir slått hardt ned på av de palestinske myndighetene, eller israelske hæren, og bruk av mild tortur (for å bruke det uttrykket) i palestinske og israelske fengsler er slettes ikke uvanlig. En av mine venner, selvsagt i følge seg selv, ble godt kjent med elektrisitet – og det på sin egen fødselsdag, i palestinske myndigheters forvaring etter demonstrasjonene i Ramallah i vinter.

Skal man tro de fleste internasjonale rapportene fra situasjonen på Gaza er Vestbredden og særlig Ramallah rene himmelen i forhold – og tro meg, Vestbredden er ingen himmel.

Oslo avtalen og tostatsløsning kontra énstatsløsning ble grundig diskutert, og det var mange meninger om saken. Moshe Arens har en kommentar i dagens Haaretz hvor han på sitt vis begrunner hvorfor en tostatsløsning ikke er gjennomførbar i dag. Jeg er uenig i halvparten av premissene, men delvis enig i konklusjonen.

Én slik premiss, som Arens, men også andre ofte bruker, er antall palestinere på de ulike stedene i regionen. Jordan har etter Arens beregning tilnærmet 100% palestinsk befolkning, mens Gazastripen allerede er ”jødefritt” og kontrollert av Hamas som "sammen med Iran kun anser tilintetgjørelse av Israel som løsning på palestinernes problemer". Jeg vet at Hamas’ charter vil bli slengt i mot meg, men antallet jøder og sameksistens har bare unntaksvis vært et problem for palestinerne. Det er sionismen som anser det som et problem. Når målet er en jødisk stat for alle jøder i verden, er noen millioner palestinere bare i veien, og 20 % palestinere (arabere) innenfor landets egne grenser nærmest en direkte trussel.

En stat hvor jødene og arabere bor sammen er en trussel mot sionismen, ikke mot jødene eller palestinerne i det historiske Palestina.

Palestinere på sin side er ikke opptatt av antall jøder, men mer av å være frarøvet sine egne vannressurser, de over 300.000 bosetternes ulovlige okkupasjon av deres land, bosetternes gjentatte vandalisering av deres levebrød eller Israels oppstykking av deres land gjennom over 700 km. mur (eller separasjonsbarriere på fint) eller over 600 kontrollposter osv…!

Overgangen var i så måte stor å vende tilbake til hjemlandet i forrige uke, hvor de største nyhetene var om KrF kanskje ønsket et samarbeid med FrP, at Fritt Ord prisen skulle ha vært gitt en som aldri provoserer framfor en som provoserer og en meningsløs innvandrerquiz.

Jeg fikk forresten kun 6 rette på Hylland Eriksens innvandrerquiz, og 5 rette på Abid Rajas.

Nå venter det store kontinentet på den andre siden av jorden. Integreringsarbeidet er blant hovedtemaene, og jeg gleder meg til å finne hvilke quizspørsmål som er løsningen på deres integreringsspørsmål.