Islamistiske miljøer prøver å få fotfeste blant norske muslimer. Oppgjøret med dem må være langt kraftigere enn det vi har sett så langt. Og det må komme innenfra.
Kjære generalsekretær Mehtab Afsar, imam Senaid Kobilica, imam Basim Ghozlan, imam Syed Ikram Shah Jilani, imam Mehboob ul-Rehman, imam Noor Ahmad. Kjære representanter for islam i Norge:
Jeg vet dere er travle mennesker med mange viktige gjøremål. Det er viktig å bidra til halal-sertifisert kylling, interreligiøs dialog med ulike religiøse grupper i Norge og kanskje er det allerede på tide å avgjøre når neste Ramadan skal starte, men jeg har likevel en bønn til dere: Gjør det situasjonen krever. Ikke gå utenom.
La meg forklare hva jeg mener:
Jeg er til vanlig en mann med mye is i magen. Jeg er ikke en som lar meg hisse opp for hver minste ting. Jeg er tross alt vokst opp i et moskémiljø i Oslo, og vet hvordan ulike islamdebatter kommer og går, enten det er på grunn av noen tegninger, et angrep i et fremmed land, eller uttalelser fra en norsk muslim. Jovisst, det gjør vondt at hver gang jeg kikker på nyhetene, blir islam representert enten av utenlandske jihadister som driver offentlig pisking, en hjemlig jihadist som retter en advarende finger mot alle og enhver, eller et fakkeltog fordi man (igjen) er såret over dette eller hint. Jeg har i min tid som politiker blitt kalt ”løpegutt” for islam i bystyret av enkelte. En hedersbetegnelse, for meg, men nå håper jeg på handling fra dere. Vi er mange som har vent oss til å måtte leve med dette, mens vi håper mediene også kan fortelle andre historier, og mens vi prøver å formidle andre erfaringer med islam til våre medmennesker.
Men det er noe mer nå. Det finnes en islam i Norge, i moskeene og utenfor, som prøver å få fotfeste her i landet, som vi ikke kan, ikke må, ikke vil akseptere. Og jeg spør:
Hvor er dere?
Profetens Ummah, ja de tillater seg å påberope seg det ordet, og dens leder Ubaydullah Hussain har våknet til fra vinterdvalen sin og så sitt snitt til å hylle gisseltakerne på en nyopprettet Facebook-profil. Borte er kjærligheten for andre medmennesker. Borte er respekt for fienden. Han forsøker å plassere drapet på de uskyldige arbeiderne i In Aménas i et større perspektiv hvor alt forklares med vestens krig mot islam. At lederen for terrorgruppen har fetet seg og sin organisasjon opp på tobakk- og narkotikasmugling, ser man bort ifra i dette store bildet. Kanskje ikke så rart når mange av gruppens egne medlemmer selv er kjent for den slags virksomhet.
Det er lett å plassere Ubaydullah Hussain og organisasjonen Profetens Ummah i kategorien ”gale” eller ”oppmerksomhetssyke”, men der kan vi neppe plassere de urovekkende uttalelsene fra imam Nehmat Ali Shah og Ghulam Sarwar til Dagsavisen torsdag 17.01. Her deler de sin (manglende) samfunnskunnskap med norske medier. Jeg ser det for meg, hvordan de to herrene endelig skulle få satt skapet på plass og forklart hvordan det egentlig henger sammen: At islam har et dårlig rykte her til lands fordi det er jødene som styrer mediene. Eller at Holocaust ble til fordi jødene er et ”urolig” folk.
Hvorfor søke makt i mediene for å sverte islam når man har disse to sittende i et styrerom i en moské på Grønland?
Kjære ledere og representanter for islam i Norge: Er det greit for dere? Kan dere virkelig akseptere dette? Og mener dere at det er nok å vise til all den flotte dialogen dere har gående med den ene og den andre, når slike holdninger kommer fram? Det får selv meg til å lure: hva slags dialog er det som føres? Meg bekjent er dette Oslos største menighet – og medlem av Islamsk Råd Norge.
Det holder ikke å si at islam betyr fred. Den tiden er forbi. Det nytter ikke. Det norske folk tror ikke på det lenger. For guds skyld: selv jeg begynner å miste troen på det.
Abid Raja, tidligere talsmann for World Islamic Mission, skrev for ikke så veldig lenge siden en kommentar hvor han antydet at antisemittisme i det (norsk-)pakistanske miljøet blir overført gjennom morsmelken. Jeg trodde ikke på ham. Jeg mente han overdrev. Jeg mener fortsatt det. Han malte med for bred pensel. Men nå trenger jeg dere til å vise at jeg hadde et poeng!
Min far tilhører den generasjonen som kom med islam til Norge, og selv om dette eplet (dessverre) har falt et stykke unna stammen, er jeg likevel opptatt av den tradisjonen, og av at denblir forvaltet bedre i dette landet. Det har jeg fått inn med morsmelken. Jeg, og etter min mening dere, kan ikke akseptere at noen ekstremt oppmerksomhetssyke mennesker kupper møysommelige arbeid utført gjennom fire tiår.
Det finnes dyptgående problemer som trenger en sterkere reaksjon fra det muslimske miljøet enn jeg har sett til nå.
Jeg er ingen tilhenger av fakkeltog. Av markeringer. Det er ikke uvanlig med fakkeltog og rosetog når en film eller bok ingen har hørt om eller sett, blir lansert. Men denne ekstremismen vi nå er vitne til, midt i blant oss, vil dessverre ikke brenne bort ved hjelp av noen fakler i januarkulden. Noe mer må til.
Selv har jeg ikke kunnet unngå å tenke på Norges landsfader Einar Gerhardsens tale på Kråkerøy i Fredrikstad 29. februar 1948 den siste tiden. Kjent som Kråkerøy-talen ble den tolket som en politisk krigserklæring mot kommunistene i Norge etter det kommunistiske kuppet i Tsjekkoslovakia.
”Problemet for Norge”, sa Gerhardsen, ”er, så vidt jeg kan se, et innenriksproblem – representert ved det norske kommunistpartiet. Den viktigste oppgaven i kampen for Norges selvstendighet, for demokratiet og rettssikkerheten er å redusere kommunistpartiet og kommunistenes innflytelse mest mulig.”
Dette er det jeg vil at dere skal si. Hele tiden.
Problemet for islam i Norge er så vidt vi kan se et internt problem, representert ved ekstreme holdninger målbåret av Profetens Ummah, kunnskapsløshet og fordommer formulert av enkeltimamer og ledere og rett og slett ignoranse representert ved en overdreven og enøyd fokus på konflikten i Midtøsten.
Vet dere for eksempel hva de arabiske statene gjør med de palestinske flyktningene som bor i deres land? 5 millioner mennesker mer eller mindre råtner i flyktningleire. Men det er en digresjon – la meg komme tilbake til poenget, Gerhardsens poeng og mitt poeng: Den viktigste oppgaven i kampen for islams tilstedeværelse i et selvstendig Norge, for demokratiet og rettssikkerheten er å redusere Profetens Ummah og ekstremistenes innflytelse mest mulig.
Nå skal man ikke lese alt dette så bokstavelig. Norges selvstendighet er langt i fra truet. Ei heller er demokratiet under press. Islamistene i Norge eller Europa er på langt nær så sterke politisk og kan heller ikke vise til en støtte som kommunistene i etterkrigstiden. Ikke har islamistene noen supermakt i ryggen, med mindre man anser Iran eller Taliban som en supermakt. Men islamistene utfordrer demokratiet og vitterlig rettssikkerheten. Derfor savner jeg en Kråkerøy-tale i ordskiftet mot Profetens Ummah.
En ordentlig ørefik.
Sett ned foten og si: nok!
Men som Gerhardsen la til: ”Vi må ikke skape noen hetsstemning mot dem. Vi skal ikke bekjempe dem med de samme metodene som deres tsjekkiske (algeriske/syriske) partifeller bekjemper sine politiske motstandere. De norske kommunister (islamister) vil fortsatt kunne nyte godt av alle demokratiske rettigheter (i menighetene og samfunnet). De vil kunne tale og skrive fritt. (…). Vi skal kjempe mot kommunistene (islamistene) med demokratiske midler og åndelige våpen.”
Å si «nok!», å si fra, å sette en grense er ikke et tegn på panikk. Det trenger vi ikke. Som Gerhardsens fortsatte:
”Fordi jeg tror at problemet for tiden er et innenrikspolitisk (internt) problem, synes jeg en har rett til å si at det foreløpig ikke er noen fare for Norge. Det sier jeg i tillit til at det frie norske folket (muslimer) selv sørger for å redusere kommunistpartiet (islamistene) til den beskjedne sekt det var før krigen (11.september). Og med det er faren for tsjekkoslovakiske (afghanske/algeriske osv.) tilstander i Norge redusert tilsvarende. Vi skal se alvoret i situasjonen åpent i øynene, men heller ikke her er det grunn til å male bildet for svart.”
Det som gjorde Gerhardsens ord så virkningsfulle, var at de kom fra ”innsiden”. Det var arbeider mot arbeider. Det var ikke en Høyre-mann som kom med dem, eller politimesteren. Det var heller ikke menig-arbeideren. Det var Gerhardsen, lederen for det norske Arbeiderpartiet og statsministeren for landet, som tok ledelsen, og viste vei. Arbeiderbevegelsen var mer enn Sovjetunionen og kommunismen.
Det samme gjelder islam.
Men da er det ikke nok at jeg – eller Yousef Assidiq, som skrev i Dagbladet nylig – tar den kampen. All ære til Assidiq som med hud og hår har gått inn i kampen mot ekstremistenes retorikk på sosiale medier, og har presentert det nærmeste jeg har lest av et ordentlig oppgjør. Respekt. Likevel er ikke det nok. Kjære ledere for islam i Norge, dere kan ikke bare si: ”Nå må vi ta tak i dette”, ”vi er i dialog med alle” eller som nevnt ”islam betyr fred”. Det er dere, som ledere for islam i Norge, som må vise vei. Det er imam Mehboob ul-Rehman som skal lede. Det er imam Shah Jilani som skal slåss. Det er Usman Rana og Info Islam som skal vise vei.
Det er disse som er de religiøse og organisatoriske autoritetene og som kan snakke deres språk. Om kufr og shirk. Sharia og sunna. Om hidyaah og jihad. Om sura Ambia og Al-Nasr. Og så videre og så videre.
Det er nå dere skal vise – med ord og i praksis – at det er mulig å elske Norge og være profetens tjener – om man så ønsker. At det er mulig å kalle seg norsk og muslim. At det er mulig å være glad i nordmenn, det norske demokratiet og islam. Eller, sagt på en annen måte, være uenig i krigen i Afghanistan uten å være islamist. Se paradoksene i internasjonal politikk uten å ty til personangrep, trusler og ekstremisme. Være for palestinsk stat og samtidig mot jødehets.
Gerhardsens tale gjorde det klart for alle, og en gang for alle: At det var mulig å være tilhenger av den norske sosialismen uten å være kommunist. Uten å ønske revolusjon, proletariatets diktatur, kollektivisering. Nå er det dere som må vise at det er mulig å være for islam i Norge uten å være fundamentalist.
Kanskje synes dere ikke det er rettferdig at dette kreves av dere. Men det er det situasjonen krever. Slik sovjetkommunismen var en totalitær svulst som ikke kunne ignoreres, og som truet med å ødelegge den sosialismen Gerhardsen jobbet for, slik er Profetens ummah en svulst som forgifter islam i Norge.
Kampen handler om islams overlevelse i Norge. La meg for et øyeblikk blande metaforene og bruke et uttrykk Gerhardsen nok ville gjenkjent: Ekstremistene må knuses som ei lus. Derfor er min bønn: Ikke gå utenom. Denne gangen må dere gå tvers igjennom.
Innlegget ble publisert første gang på Minvervanett.no 23.01.2013
