Avgjørende for å utvikle en norsk islam er at flere deler sin
islam.
En venn spurte meg hvordan det sto til med islamdebatten for
tiden: ”Er det fortsatt de samme gamle ”pakistani-onklene”
som snakker?”
Jeg husker førsteamanuensis Berit Thorbjørnsrud gjorde seg
mektig upopulær, også hos meg, da hun under en forelesning på Blindern for
nesten 10 år siden uttalte at det finnes like mange islam som muslimer i Norge.
Det finnes jo bare én islam, var jeg blitt lært. Tiden har vist meg at hun
hadde rett.
Etter noen år i Midtøsten merket jeg en klar forskjell på
hvordan islam praktiseres der versus Pakistan eller for den saks skyld her i
Norge. Ja, det er fortsatt bønn, faste og almisse, men det handler en del om
kultur, om historie og det handler om hvilket syn man har på sin overbevisning.
Er man vant til å definere seg som motsetning til sin nabo, påvirker det deg som
person på en annen måte enn om du ikke gjør det.
Det er en stund siden islam i Norge ble målbåret av eldre herrer
med dårlig norsk aksent, slik min venn antydet med sitt spørsmål. Allerede på
90-tallet hadde moskeene i Oslo sett behovet for å finne en som snakket
majoritetsbefolkningens språk, og Norge gjorde sine første bekjentskap med Abid
Raja som talsperson for World Islamic Mission. Senere ble vi kjent med Amber
Khan (som tok over for Raja), Usman Rana (medisinstudenten som ledet Muslimsk
studentsamfunn (MSS)) og ikke minst Bushra Ishaq, den første kvinnelige lederen
for MSS som kjempet og forsvarte retten til å bruke hijab hun selv valgte bort.
Det har med andre ord vært lett å få øye på nye unge jenter og
gutter som har bidratt til en langt mer pluralistisk debatt om islam enn for 10-15
år siden, men felles for mange av disse har lenge vært deres pakistanske
bakgrunn. I dag ses en ny utvikling: norskpakistanerne mister sitt hegemoni
over islam(debatten) i Norge.
Hvis målet er, noe jeg mener det bør være, å utvikle en
norsk islam, ikke Punjab islam, Mogadishu- eller Al-Azhar i Kairo islam, er det
helt avgjørende at flere med annen bakgrunn enn pakistansk formulerer og
uttrykker sitt forhold til religionen og sitt syn på utviklingen i Norge. Bare
på den måten vil vi komme nærmere norsk islam. En islam som i langt større grad
er tuftet på norske og islamske verdier som tålmodighet, tilgivelse og
nestekjærlighet. Det er i så måte fabelaktig at det er stemmer som
norsksomaliske Warsan Ismail, norsknorske konvertitter som Yousuf Assidiq og
Linda al-Zagheri som er stemmene til den unge norske muslimen i dag.
Av naturlige grunner, les: mye lengre botid i Norge, er det
fortsatt slik at det er den pakistanskættede befolkningen som er mest
ressurssterk. Det er de som har hatt tid til å utvikle sine organisasjoner,
bygge kompetanse og det er derfor ikke unaturlig at disse også uttaler seg.
Likevel ser jeg på det som utelukkende positivt for den offentlige debatten at
det i tillegg til nye stemmer også fremkommer nye og andre tilnærminger til
religionen som sådan.
Jeg tror for eksempel ikke det er helt tilfeldig at det er
norsksomaliske Warsan Ismail som i en lengre tekst på Minervanett om guds
posisjon i islam referer til Allah som hun. Det høres kanskje banalt ut, men
det er helt fantastisk. Det har, meg bekjent, aldri skjedd før, hvor målet ikke
var å latterliggjøre, vel og merke. En norskpakistaner ville ikke gjort det.
Selvfølgelig spiller norskpakistanere fortsatt en rolle,
også i offentligheten, og undertegnede regnes vel som en av dem. Norskpakistansk
ledede organisasjoner som Profetens Ummah og Islam Net stjeler fortsatt mest
oppmerksomhet, men med personer som som Isra Zariat, Usman Asif, Qalb-e-Saleem
A. Khan og ikke minst Usman Rana og Shoaib Sultan er debatten blitt langt mer
berikende med deres meningsfylte innfallsvinkler til å tenke rundt islam.
Men hvor er bosnierne? Eller tyrkerne? Med nesten 500 års
uavbrutt historie med islam på Balkan er bosniske muslimer ektefødte europeiske
muslimer, og deres perspektiv er derfor svært interessant. Nå har lederen av
Islam Råd Norge riktignok vært en bosnier i mange år, men likevel har de unge tyrkiske eller bosniske stemmene
uteblitt. Jeg ønsker at også de bidrar og beriker debatten rundt islam i Norge
i framtiden.
Innlegget sto på trykk i Klassekampen 23.05.13 i deres spalte "I god tro". Lars Gule, Anne Kalvig, Bjørn Olav Utvik, Helene Næss og undertegnede skriver om religion hver torsdag.
