Snikbeklagelsen

Når en nestleder i et politisk parti beklager noe lederen for partiet har sagt, og lederen ikke bifaller nestlederens dementi, er det gjerne lederens ord som blir stående. Snikbeklagelse er et annet ord for slikt.

Det tok altså fire år, to stortingsvalg og global pressedekning til før Fremskrittspartiets nestleder Kjetil Solvik-Olsen under partiets pressekonferanse for internasjonale medier i går beklaget partilederens bruk av begrepet ”snikislamisering” i 2009 – trolig den groveste mistenkeliggjøringen av en gruppe mennesker i nyere norsk historie. Det var en uventet, men gledelig overraskelse.

Men noen timer etter at nestlederen i partiet beklager ordbruken – vel, strengt tatt hvordan begrepet har blitt brukt i ettertid – dukket partilederen opp på riksdekkende medier og mer eller mindre relanserte det, etter at statsministeren ba henne gjenta Solvik-Olsens ord på norsk. Jeg innrømmer det: de lurte meg. Solvik-Olsen er trivelig fyr, og jeg gikk fem på. Jeg glemte det som har kjennetegnet partiet nesten så lenge jeg har kjent det: dobbeltkommunikasjonen.

Partiet som beskylder andre for å tale med to tunger, behersker den kunsten til fingerspissene. Helt siden 1987, da Hagen lansert brevet fra Mustafa har partiet bedrevet dette: Gå bredt ut, få ut budskapet, for senere å trekke det, eller deler av det, tilbake. Målet, å spille ut esset – fremmedfrykten – overfor menigheten blir oppnådd, mens dementiet, med langt mindre bokstaver, blir brukt som buffer mot medienes og kommentariatets angrep. I går skjedde det igjen, bare i motsatt retning, og de lurte altså meg i noen timer.

Det siste var lett å høre fra Siv Jensens uttalelser i går kveld. Hun visste godt hvem hun talte til. At hun måtte ty til en omskrivning av historien, altså av hendelsene forut for lansering av begrepet, var et lite offer i det store spillet.

Jo, det er helt riktig som FrP sier: begrepet snikislamisering ble brukt i en gitt kontekst. I en debatt med undertegnede i går viste FrPs Kristian Norheim blant annet til at det var noen grisetegninger som ble ønsket fjernet fra et sykerom hvor en muslimsk familie hadde sitt syke barn innlagt. Dette ønsket, eller kravet som FrP ønsket å fremstille det som, var ganske meningsløst, men å omskrive dette til å handle om et krav fra et radikalt miljø er vel en smule overdrevet?

I nyhetsdekningen rundt lanseringen av begrepet vises det til ønsket om hijab som del av norsk politiuniform, halal-mat servering ved norske fengsler og imamutdanning i Norge. Andre eksempler på slike krav som nevnes, var forslag fra Venstre-politiker Abid Raja om en ny blasfemilov, Høyre-politiker Afshan Rafiq som foreslo tilpasset eldreomsorg for innvandrere; somalisk drosjeforening som hadde bedt om bønnerom på Gardermoen – og det var altså Abdelmajid Jerad, en lokalpolitiker for Arbeiderpartiet, som hadde tatt til orde for imamutdanning i Norge.

Jeg tviler på at Siv Jensen mener Abid Raja eller Afshan Rafiq, hvis partier Jensen i disse dager forhandler med, eller den muslimske familien med sykt barn på sykehuset representerer et radikalt islamistisk miljø?

Nei, begrepet bekreftet hva FrP anså som et problem anno 2009: Norge var på vei til å bli snikislamisert, og det var bare FrP som kunne stoppe dette. At Solvik-Olsen beklaget bruken i går var et lysglimt. Dessverre forsvant det like fort og plutselig som det kom. 

Innlegget ble publisert på Minvervanett.no 18.09.2013

Boomerangeffekten

”Ikke alle FrPere er rasister, men det er en kjensgjerning at alle rasister i Norge er FrPere”: En urimelig generaliserende setning jeg har vært så altfor fristet til å skrive mens jeg har fulgt munnhuggeriet mellom FrP og Heikki Holmås i sosiale medier de siste timene.

Det er altså en enkel omskriving av Carl I. Hagens mantra ”ikke alle muslimer er terrorister, men alle terrorister er muslimer” han har gjentatt de siste ti årene. En overdrivelse, joda, men jeg tviler på at ikke Hagen og andre FrP’ere som liker å gjenta setningen, ikke vet bedre, slik Jensen mener at Holmås burde om FrP på VG nett.

Jeg innrømmer det: Jeg har kost meg glugg i hjel over krangelen mellom Holmås og FrP, og mye tyder på at jeg ikke er alene om det. Partiet som i førti år har liret av seg den ene dumheten etter den andre om nordlendinger, utlendinger og de siste årene muslimer klikker i vinkel når noen kobler dem til meninger og holdninger de selv hevder å ikke ha. År etter år har FrP vært i harnisk over enkelthendelser utlendinger og ikke-vestlige innvandrere har begått og krevd at hele miljøet skal ta avstand, røyker ut sine mørkemenn og jeg vet ikke hva, men det svir når boomerangen kommer farende tilbake.

Oslo FrPs ledelse med Tybring-Gjedde i spissen gikk hardt ut sommeren 2010 med sin kronikk med eventyr fra Disneyland og Arbeiderpartiets kultursvik. Det har i ettertid blitt innrømmet at retorikken var for sterk, men budskapet er ikke dementert. Siv Jensens lansering av begrepet ”snikislamisering” i 2009 mistenkeliggjorde over 100 000 mennesker i Norge. Når FrPs ledelse blir så indignert over Holmås’ uttalelser, kan det virke som at FrP synes det er ok at de får male med bred pensel om andre grupper, og at det blir feil først når noen gjør det om FrP. Det henger lite på greip.

Jeg er ikke blant dem som mener at det er en kobling mellom FrP og Breivik. Bare for å ha sagt det. Men når de nå er så nære kongens bord, vil kanskje denne seansen være en liten lærepenge om hvordan de selv omtaler andre grupper og mennesker. Enkeltrepresentanter, og noen ganger også sentrale personer i ledelsen i FrP, har så altfor ofte brukt en retorikk som sprer mistro mellom folk, framfor å samle dem. Å få høre det og å bli møtt med et krav om klarere avstand mot slike holdninger som Tybring-Gjedde målbar i sin kronikk, eller som deres ex-formann har stått for i så mange år, må FrP nesten tåle.

Jeg lar meg gjerne bli positivt overrasket av FrP dersom de kommer i regjering. Det blir nok den store testen for FrP, om de er i stand til å inneha ministerposter og da være ministre for hele befolkningen – ikke bare deler av den. For tro det eller ei: Vi, dvs. de med utenlandsk bakgrunn i landet, har faktisk lest og fulgt med på hva partiet har sagt og ment om innvandrere, om pakistanere, om ukultur og snikislamisering de siste tiårene. Tillitten er mildt sagt tynnslitt.

At Høyre, Venstre og KrF forsøker å forsvare sin potensielle samarbeidspartner er kanskje forventet, men ikke nødvendigvis klokt. De burde heller gått i bresjen i å stille krav om en tydelig markering mot mistenkeliggjøringen av mange grupper i Norge som for mange i Siv Jensens parti har stått for. Om en slik markering kom, ville det også bli lettere for FrP å få sympati når boomerangen slår tilbake, og det er partiet selv som blir gjenstand for den stigmatiserende generaliseringens logikk.


Innlegget ble publisert på Minvervanett.no 13.09.2013

Muslimske stemmer

Venstresiden har mer å tjene på å flagge utenrikspolitikken sin i valgkampen.

Flere kommentatorer har den siste tiden påpekt at utenrikspolitikken har vært så godt som fraværende i den pågående valgkampen. Mens resten av verden diskuterer Egypt og Syria, har den norske valgkampen handlet om de nære ting. Det øker avstanden mellom partienes retorikk og de muslimske velgernes interesse.

Palestina har riktignok vært nevnt, men Norges forhold til situasjonen i Midtøsten, eller til land som Somalia og Pakistan, som den største andelen av muslimer i Norge har bakgrunn fra, påvirker uten tvil den muslimske stemmen. Undersøkelser har også vist at interessen for internasjonal politikk er stor blant norske velgere (Aftp. 21.08.13), også blant unge velgere. Spesielt venstresiden har mye å tjene på å sette utenrikspolitikken høyere på dagsorden enn tilfellet har vært i år for å mobilisere sine kjernevelgere.

Anslaget til SSB tilsier at det er rundt 4% muslimer i Norge, og grovt sett er litt over halvparten av dem norske statsborgere og dermed stemmeberettigede. Tallets størrelse tilsier ikke at partiene akkurat higer etter denne gruppen, men i enkelte byer som Oslo og Drammen /kan/ denne gruppen virkelig utgjøre en forskjell. Kanskje den forskjellen som fører SV over sperregrensen, eller avgjør Aps kamp om å bli større enn Høyre. Og dette merkes. Hver fredag den siste måneden har de fleste moskeene i Oslo og omegn vært omringet av politikere og alle moskébesøkende har gått hjem fra fredagsbønnen med godteri og en rose i hånden.

Det er ikke tilfeldig at de mottar en rose. Valgforskningen til prof. Thor Bjørklund og Johannes Bergh presentert i boken ”Minoritetsbefolkningens møte med det politiske Norge”, tyder på at minoritetene – i denne sammenheng de med ikke-vestlig bakgrunn generelt – har en tendens til å stemme på partier på venstresiden. Når man videre vet at under halvparten av disse deltar i valg er det ikke overraskende at partiene med størst velgerpotensial oppsøker dem.

Det paradoksale, ifølge valgforskerne, er at dette valget skjer til tross for at de på mange verdispørsmål har et annet syn enn de røde partiene, eller at de tilhører en annen sosioøkonomisk klasse enn stemmegivningen skulle tilsi. Ideen om at den muslimske velgeren er konservativ i sin politiske preferanser stemmer nok, og hun blir selv ikke overrasket over at KrF med sitt fokus på familieverdier, restriktiv alkoholpolitikk og større adgang til religiøse læresteder kommer høyt opp på hennes partitester. Kanskje har hun også gjennomført en enorm klassereise som høytlønnet lege. Så, hvorfor stemmer hun likevel rødt?

Det er nok flere grunner til dette, men det er verken tilfeldig eller paradoksalt at muslimer i Norge stemmer på venstreorienterte partier. Tanken om fellesskapet foran individet gir sterkere utslag hos den muslimske velgeren enn andre velgere. Bakgrunnen fra land med kollektivistiske tradisjoner som igjen ofte har røtter i religion bidrar til dette. Videre har venstresidens solidaritetstanke med de svakerestilte i samfunnet og i verden omkring en sterk appell. Det er ikke uten betydning når partiene på venstresiden i langt større grad er opptatt av for eksempel palestinernes rettigheter enn det partiene på høyresiden er.

Når valgforskerne fremholder at denne skjevheten i stemmegivningen går igjen i andre land i Europa, også blant etterkommerne, skyldes det etter all sannsynlighet nettopp denne solidariteten og krigsmotstanden en kan finne i venstresidens retorikk. Jeg er ikke interessert i norsk politikk, er en velkjent frase (også) blant norske muslimer, men det taxisjåføren Abdi, læreren Omar og legen Mariam har til felles er deres sterke dragning mot internasjonal politikk. Til tross for begrensningene som ligger i et lite lands utenrikspolitikk, er partienes syn på verden sterkt medvirkende til deres stemmegivning.

Partiene på venstresiden må derfor tørre å løfte blikket fra løpeseddel- og roseutdeling ved moskeene, og heller løfte temaet internasjonal solidaritet fram i de store nasjonale debattene. Det er til deres egen fordel.

Godt valg!

Innlegget var på trykk i Klassekampen 05.09.13 i deres spalte "I god tro". Lars Gule, Anne Kalvig, Bjørn Olav Utvik, Helene Næss og undertegnede skriver om religion hver torsdag.