Hang’em all!

Dødsstraff og bomber er Pakistans svar på terrorangrepet forrige uke. Og folket jubler.


Forrige ukes terrorangrep i Peshawar er blitt en uke gammelt, men vil forbli et åpent sår det vil ta lang tid å hele for Pakistan og for alle de med hjertet for landet. Mange familier og barn vil være merket for livet, og for dem vil livet aldri bli som før 16 desember 2014. For oss som sitter utenfor det hele, i Norge, var det en uhyggelig påminnelse av det vi opplevde for bare tre år siden.

Kvalmen er vanskelig å bli kvitt.

Dessverre markerer ikke skolemassakeren første gang terroristenes brutalitet målrettet rammer barn og unge. Malala Yousafzai ble et internasjonalt symbol nettopp etter et slikt angrep for to år siden, selv om årsakssammenhengen var en ganske annen. Også den gang var den folkelige opinionen i Pakistan tydelig i sin motstand mot Tehrik-e-Taliban Pakistan (TTP) som påtok seg ansvaret den gang som nå, før konspiratørene tok over og litt for mye av aggresjon ble rettet mot Malala fremfor der den hørte hjemme. Kanskje ville vi ikke sett denne dagen om Pakistan hadde forblitt samlet i sin støtte til Malala i mot TTP?

Men dagen vil heller ikke denne gang markere slutten på drap – hverken av barn eller voksne. Langt flere enn de 149 drepte under massakren i forrige uke vil bøte med livet i tiden fremover. Nærmest uten å blunke var statsminister Nawaz Sharifs første reaksjon på massakren å gjøre det klart at Pakistan igjen vil gjennomføre dødsstraff, og allerede to dager etter angrepet skrev The Express Tribune at en liste på 17 navngitte militante terrorister var gjort klar for henging, som hevn for massakren. I går meldte NTB at 500 terrordømte skal henrettes, ifølge innenriksminister Chaudhry Nisar Ali Khan. De har jo lovet å handle, må vite.

Og folket jubler.

Det gikk ikke mange timer etter at angriperne var drept og facebook-profil etter facebook-profil gikk i svart før det folkelige kravet om å henge enhver med tilknytning til terrorisme gjorde seg gjeldende. Sosiale medier var fylt av diverse innslag av rasende TV-reportere og enkeltpersoner som sparket mot manglende politisk ledelse med krav om offentlig henging av terroristene. De skulle ikke bare henges, men helst offentlig, i gatetorgene. Folket krevde å se dem lide. Gjennom annonseplasser i pakistanske medier ga selv enkelte norskpakistanere uttrykk for sorg og hevnlyst med krav om offentlig henging av alle fengslede terrorister. Som om deres pakistanskhet kun ville vises om de krevde hevn. Det er altså rundt 8000 fengslede terrorister i pakistanske fengsler, ifølge Amnesty.
Og villdyret i menneskene jubler.

“Vi valgte hærens skole for angrepet fordi regjeringen angriper våre familier og våre kvinner,” sa Talibans talsmann Muhammad Umar Khorasani, ifølge nyhetsbyrået Reuters. “Vi vil at de skal føle vår smerte,” sa han. Det er et argument vi har blitt kjent med gjennom de siste 15 årene. Tit-for-tat. Et argument pakistanere flest til tider viser stor forståelse for hvis ofrene er for eksempel amerikanere. Nå fikk pipen en annen lyd. Bare i løpet av det første døgnet etter massakren utførte det pakistanske forsvaret 20 luftangrep mot militante mål. General-Major Asim Bajwa skrev i sin tweet at 57 terrorister ble drept i militærets operasjoner i det nordvestlige Pakistan, ifølge den engelskspråklige pakistanske avisen The Dawn. Alle 57 drepte var terrorister, vel og merke, og ingen ble skadd, skal vi tro General majorens tweet. Og ingen stiller noen spørsmål.

Hevnen er alltid så søt.

Det er ingen tvil om at kampen mot terroristene i Pakistan delvis er militær. Det urovekkende er at den strategien fremstår som den eneste løsningen Pakistan har: Drep dem alle!

Som om intet er lært de siste 15 årene. Eller som om å drepe 10, 20 eller 100 nye mennesker vil stanse flere angrep og hevnangrep. De religiøse lederne I Pakistan, de som tidligere har gått stille i gangene i sin fordømmelse av Taliban, kjente sin besøkelsestid, og en etter en har de vært ute og ment at bare dødsstraff gjeninnføres og islam blir styrende regel i Pakistan, så vil alt løse seg. Alt, faktisk! Hvordan dødsstraffen skal avskrekke terrorister som gjerne bærer selvmordsvester, vites ikke.

De er dyr, ble det ropt fra Stortingsplassen på søndagens støttemarkeringen for ofrene og mot terroren i Pakistan, om de som utførte angrepene, og kontrasten fra det berømmelige rosetoget tre år tilbake kunne ikke vært større. Jeg vil nødig gå inn i en retorisk kamp mot en sju-åring, men litt for mange nikket med hodene. Det er lett å forstå den tanken, men nei… Nei, de som utførte det brutale angrepet var ikke dyr! De var mennesker, som deg og meg, av kjøtt og blod, fylt av hevnlyst.

Det er i speilbildet vi finner terroristen og hatet.

Det er kvalmende.

Heldigvis er ikke alt helsvart og ikke alle tørster etter blod. Det er sterke røster i Pakistan som innser at vold og statsdrap neppe vil avle noe annet enn nettopp mer blod. I Norge har norskpakistanske politikere som Mudassar Kapur (H) og Akhtar Chaudhry (SV) vist sin klare motstand. Dødsstraff har en iboende risiko for justismord og med tanke på det skjøre rettssystemet i Pakistan med utbredt bruk av tortur er det heller ikke lett å vite på hvilket grunnlag de 500 som nå skal henges, er dømt.

Mange av de dødsdømte ble dømt i militær- og antiterror domstoler i kjølvannet av krigen mot terror med tvilsom bevisføring. Shafqat Hussain er et slikt eksempel. Dømt i november 2004 i en alder av 14 år basert på en innrømmelse etter 9 dagers tortur er han nå satt til å være blant de første som skal henrettes. #SaveShafqat kampanjen i samarbeid med Justice Project Pakistan (JPP), en menneskerettighetsorganisasjon basert i Lahore, forsøker å endre på dette.

Videre er det helt avgjørende for Pakistans fremtid at landets stolthet, det pakistanske forsvaret, ikke får eller opplever å ha en carte blanche i sine operasjoner. Torturceller, kollektiv avstraffelse eller bombing av boligområder er galt selv om det er det pakistanske militæret som står bak og ikke USA eller Israel, og selv om eventuelle terrorister er motstandere. Samtidig hviler det et stort ansvar for landets politiske ledelse å utarbeide en bedre fordelings- og utviklingspolitikk. La nå ikke det militæret sporet bli det eneste. Barna i det nordvestlige Pakistan fortjener mer enn bare å møte militæret og raketter i sine nabolag.

Innlegget ble publisert på Minervanett.no 23. desember 2014
 

Kan imamene lede?

Vi er i en brytningstid mellom den gamle og den unge generasjonen, hvor forventningene til moskeene har endret seg i takt med tiden.

Året er 1974 og en gruppe unge pakistanske menn i 20-årene samles i en leilighet på Bjølsen i Oslo. Sammen ber de fredagsbønn og danner med det grunnlaget for den første moskeen i Oslo. De kaller den Islamic Cultural Centre – i dag kjent som ICC.

Det var unge fremmedarbeidere som de siste årene hadde kommet til Norge på leting etter arbeid og kanskje av reiselyst. De var ikke alene. Oslo hadde fått et tydelig innslag av unge pakistanske menn som bodde i brakker, skoler og kommunale leiligheter. De var dyktige og flittige arbeidere og fylte dagene med arbeid og sosiale sammenkomster i Ekebergparken. Sammen så de indiske filmer og mimret om hjemlandet Pakistan – som de etter planen skulle vende tilbake til, veldig snart.


Førti år senere er de fortsatt her. Den lille leiligheten på Bjølsen er nå byttet med et nytt stort bygg ved Grønlands Torg og den unge gjengen er selv blitt besteforeldre. Hva tenkte de da de startet den første moskeen? Hva ønsket de å oppnå?

En bok publisert for noen år tilbake om ICCs historie gir et innblikk i dette.  Boken er dessverre på urdu og ikke norsk, men inneholder verdifull norsk kulturhistorisk materiale. Allerede i tittelen ”Shoq ka ujala” – best oversatt som ”lystens daggry”, viser boken de unge mennenes motivasjon: Å fylle dagene med noe mer enn film og moro. De var ikke nødvendigvis sterkt religiøse men hadde et klart ønske om å fokusere mer på sin religion. De samlet seg i leiligheten på Bjølsen og holdt studiesirkler, møter og arrangerte altså felles bønn.

Dette er en moské i et nøtteskall: Et sted for studie, bønn og selvrefleksjon.

De unge mennene ble utover 70-tallet unge fedre og moskeen de en gang dannet for sin egen del fikk en ny dimensjon: Opplæring og veiledning av den nye generasjonen. I en norsk kontekst visste de at ingen ville ta det ansvaret om de ikke gjorde det selv. Fokuset var fortsatt innvendig selv om både ICC og de andre moskeene som utover 80-tallet begynte å vokse frem i Oslo også tilbød informasjon om islam til storsamfunnet. Tanken var å gi barna en mulighet til å holde fast ved den muslimske identiteten og gi dem en plattform som landet de nå bodde i, ikke kunne tilby.

Forventningene til hva en moske er og skal være har endret seg i takt med tiden. Fra å være et sted for åndelig opplæring og refleksjon forventes det i dag langt mer. Fra brukerne av moskeene og ikke minst fra storsamfunnet. Ikke sjeldent forventes det en tydeligere lederrolle fra moskélederne. Men kanskje er det for mye å forvente at moskeene skal lede an i samfunnsdebatten? Kanskje evner ikke imamene å lede annet enn bønnen?

Vi er i det vi lett kan kalle en brytningstid. Mellom den gamle og den unge generasjonen. De unge begynner sånn smått å blande seg inn i moskeenes styre og stell og jeg tror vi vil se mange endringer til det positive i tiden fremover. En språklig revolusjon vil naturlig nok komme – hvor morsmålet til foreldrene vil bli byttet ut med norsk. Moskeene som på 80-tallet ble et sted for å vise vei for de unge trenger nå selv å bli vist vei av de unge muslimene. Den veivisningen er jeg sikker på at de unge tar på strak arm, slik som under demonstrasjonen for en uke tilbake, der de ledet seg selv på eksemplarisk vis.

Innlegget ble publisert på nettstedet minareten.no 1. september 2014

 

Tvilen

Hvorfor hører vi sjelden noen med muslimsk bakgrunn si: Jeg tror ikke på Gud! 

 

«Dette er skriften, tvilen har ingen plass», er de enkle, men mektige, ordene som starter koranen. Riktignok tilhører ordene kapittel to, suret Baqara– første kapittel er mer som et slags forord å regne, og i Kuenskapittel, som baqara betyr, er Gud trolig på sitt strengeste, og han slår ettertrykkelig fast: Tvilen har ingen plass!

Professor Bjørn Olav Utvik definerte på denne plassen 2. januar troen i en religion som «en beslutning om å forholde seg til noe som om det er sant». Men en tro er ikke sann, den er fortsatt en tro. Jeg husker at min far en gang spurte meg om å gi ham en bedre oversettelse av ordetbelieve, som i «I believe in God», enn tro, for det var for ham for svakt. Det ligger en langt større grad av aksept i believe enn tro. For far er Gud like sann som at 2+2=4. Men gudsbegrepet er – dessverre får jeg nesten legge til – ikke fullt så enkelt.

Så hva hvis tvilen likevel sniker seg inn? Eller det som verre er: at troen aldri har eksistert eller bare blir borte? Det er fort gjort, det. Menneskets evne til å snu og vende om på Guds ord gjennom historien for å tilfredsstille sine behov kan gi noen hver en følelse av å ha blitt lurt på veien. Tanken på antall guder og religioner som eksisterer her på jord, og menneskenes hengivenhet overfor hver eneste én av dem – ja, selv spagettiguden– er i seg selv nok til å få en stakkar til å spørre hva som gjør mingud så spesiell. Jesus døde for menneskeheten, kan presten fortelle og spørre: Hva gjorde egentlig Mohammed? Og selvsagt den mest åpenbare grunnen: de religiøse påbuds og forbuds små og store begrensninger på personlig frihet.

I islam blir menneskets ego og arroganse gjerne trukket frem som hindre for den «rette sti» – Siraat al-Mustaqim. Menneskets oppfatningsevne av Gud sammenlignes ofte med en flues evne til å begripe mennesket hvis nese den sitter på, og er ikke uten grunn kjent som «Den store jihad». I møtet med enkelte ikke-troende eller ateister og deres selvtilfredse overlegenhet, vil den troende iblant få styrket antagelsen om dette menneskelige egoet, men det åndelige hovmodet og arrogansen er vel så lett å kjenne igjen blant altfor mange av de troende.

Trolig har mennesker til enhver tid hatt og ikke hatt tro på en guddom. Noen er født i en tro og mister den på veien, andre har aldri hatt troen og finner den i livets løp, og atter andre forkaster den med de sterkeste ord. Dette gjelder selvfølgelig også blant de drøyt 200.000 som går under betegnelsen norske muslimer. Likevel hører vi sjelden en norskpakistaner, norsksomalier – ja i det hele tatt, en med bakgrunn fra muslimske land – si: jeg tror ikke på gud! Utenom en håndfull høylytte personligheter i mediene vil få innrømme så mye som at de noen gang har opplevd tvil. Hvorfor ikke?

Jeg tror det henger sammen med skammen som er knyttet til ordene «jeg tror ikke på Gud» og angsten for å bli frosset ut av fellesskapet man kommer fra. Det er et tabu som sjelden har vært utfordret blant norske muslimer, og bidrar til en usikkerhet på hvordan omgivelsene vil reagere. Omgivelser som tenderer til å tillegge deg en verdi først hvis du kaller deg muslim, og ikke for hvem du er.

I bakgrunnen lurer kanskje ideen om straffen for apostasi – frafall – som altfor mange muslimske lærde gjennom tidene har støttet, men få norskmuslimske tvilere frykter nok egentlig for sin fysiske sikkerhet. I stedet frykter de at bånd skal brytes til miljøer og tradisjoner de unektelig tilhører.

Summen blir uansett for mange liv i løgn og hykleri, uten å være tro med seg selv, sin familie og det samfunnet man er en del av. Det hemmer den gode debatten som blir basert på falske premisser når det så innlysende er mange som ser seg nødt til å seile under falskt flagg. Kanskje vet man ikke heller akkurat hvor man står, fordi det er krevende å være åpen og ærlig med seg selv når man også kjenner på frykt, ikke minst for Gud man er lært opp til å tro på. Og ja – slik har jeg det selv.

Ikke misforstå: jeg har intet mål eller ønske om at folk skal kaste vrak på sin tro – om det er med eller uten Gud. For «barnetro er viktig, ellers blir det trist», som Lillebjørn synger, og jeg misunner dem som har evnet å utelukke tvilen og funnet sin indre ro.

Det er dog noe kuriøst over fortellingen om muslimen i Norge som trengs å nyanseres. Åpent, ærlig og uten frykt.

På trykk i Klassekampen 03.04.14 i deres spalte "I god tro". Lars Gule, Anne Kalvig, Haavar Simon Nilsen og undertegnede skriver om religion hver torsdag.

 

 

Dårlig skjult kritikk

Bak kritikken av innvandringspolitikken ligger en åpenbar frykt for muslimer   

Etter nesten hundre dagers stillhet kom vi friskt i gang på nyåret. Jon Hustads forsøk på reisebrev fra Australia på NRK Ytring 20. januar var knapt fordøyd før Hans Rotmos satireforsøk satte skapet virkelig på plass. Rotmo skjuler seg bak levra si og Hustad bak et enormt kontinent, men med referanser til «bønnestund fem gong fer dag’n» og Hustads honnør til Australia for å ha beholdt antall muslimer i Australia nede på to prosent til tross for at Indonesia – det mest folkerike muslimske landet i verden – er nabolandet, er det umulig å misforstå deres budskap: Utover generell kritikk av innvandringspolitikken uttrykkes genuin bekymring og frykt for muslimsk innvandring.

Det snakkes om kultur, fremmede verdisett og en demografisk – ja, la oss kalle det «utfordring».
Noe særlig grad av integrering har disse herrene kanskje aldri hatt troen på, men borte er også enhver tro på menneskets individuelle valg eller på egne institusjoner og eget samfunn. Og det som verre er; borte er troen på internasjonale avtaler som den Europeiske menneskerettskonvensjonen (EMK). Heller enn å være stolt av å tilhøre et land som ønsker en verden basert på rettsprinsipper som EMK, skammer nærmest Hustad seg over et av kanskje Europas beste produkter, og ikke minst selve overlevelsesstrategien til Norge. Det er merkverdig når det etterspørres mer stolthet fra mange av innvandringskritikerne. 

Det er blitt stadig mer populært å diskutere demografi og følger man på debattene på sosiale medier, i langt flere kretser enn man skulle tro. Her snakker vi altså ikke om eldrebølgen, men om «særlig mange muslimer generelt» som Hustad formulerer det, versus den, i mangel på et bedre ord: rene «hvite» med medlemskap i statskirken. Demografiargumentet er godt kjent i store deler av Midtøsten og Afrika, hvor den ene folkegruppen er livredd for at den andre skal komme i flertall. I dagens Europa er kanskje Belgia et eksempel på akkurat det, og tidligere Jugoslavia og Nord-Irland skrekkeksempler. Er vi virkelig der i Norge? Og, hva er det man er redd for å miste?

Den norske kulturen og den norske identiteten, ropes det gjerne. Det er mer enn legitimt å være bekymret for sitt lands kultur og identitet. Tro meg, med tokulturell oppvekst vet jeg mye om det, men det er da vær så god å være stolte av Norge, folkens. Vær en stolt nordmann, rop hurra for Norge og fedreland, skryt av Gerhardsen og Nansen eller Willoch og Michelsen om du vil, Kongen, Ivar Aasen og Munch, 1814 og grunnlov, av pølser, is og gjerne valuta – slik som meg og mine venner i alle farger, eller må muslimer ekskluderes fra landet eller stanses på grensen før nordmenn blir stolte? Men, kan hende meldingen fra Statistisk sentralbyrå i forrige uke om nedgang i innvandrerkvinners fruktbarhet de siste årene får alle til å puste med magen igjen? 

Hadde jeg vært mer konspiratorisk anlagt, ville jeg ikke tvilt et sekund på at det ikke var tilfeldig at Hustad og Rotmo dukket opp nå, velregissert – av en hemmelig klubb eller noe, bare noen dager før Norges nye islamist Ubaydullah Hussain var på tiltalebenken for sine trusler mot journalister og jøder. Scenen var satt og riksavisene kunne med store bilder og krigsfonter legemliggjøre for alle og enhver hvem Hustad og Rotmo advarer mot.

Hussain, og hans likemenn, er på en måte alles største frykt og en bekreftelse på antakelsen om at selv norskfødte muslimer lever videre med – eller som Hussain faktisk er et eksempel på – tar til seg det «fremmede verdisettet» islam representerer i det liberale norske samfunnet. Dette er en morsom antakelse i disse dager, når det vitterlig er den norske kristendommen, gjennom KrF, som beskyldes for å angriper det liberale Norge. 

Noe sier meg at reservasjonsmuligheten blir satt i et annet lys om det viser seg at muslimske leger benytter seg av den «i altfor stor grad», som det heter.
 

Før jul skrev jeg om et Norge som gjennomgår en alvorlig identitetskrise. Dette er noe alle mennesker og nasjoner gjennomgår med jevne mellomrom. Utfordringen ligger i å takle hormonene og impulsene og holde hodet kaldt og nasjonen samlet. Tendensen i mediebildet tyder på at  det dessverre er litt for mange som mister grepet.

La oss ikke benytte 200-års jubileet for den norske grunnloven til å vekke til live styggdommer hvis like vi brukte 37 år på å bli kvitt. Det var i 1851. Vi er eldre og mer modne nå.

Innlegget var på trykk i Klassekampen 06.02.14 i deres spalte "I god tro". Lars Gule, Anne Kalvig, Haavar Simon Nilsen og undertegnede skriver om religion hver torsdag.

En smak av Norge

Jeg har feiret jul for første gang. Sånn på ordentlig liksom.

Jeg har aldri vært noen stor tilhenger av juletiden. Det er gjerne mørkt, alle vennene ”hjemme” til jul alle andre steder enn Oslo og summen blir en ensom og kjedelig ferie. Som ikke-kristen er jeg ikke vokst opp med å markere julen i tradisjonell forstand. En bedre middag med familien har det gjerne blitt, men utover Disney-kavalkaden på TV-en passerte gjerne juletiden uten for mye oppstyr i mine yngre år.

Julen er som kjent tiden for tradisjoner. Familien jeg fikk delta i julefeiringen til, hadde for eksempel lange tradisjoner på hvordan dagen ble gjennomført. Det var fastsatt hva man spiste, når man spiste hva, og at maten ventet til far i huset hadde lest fra Juleevangeliet fra familiens bibel osv. Men blant mange fine og andre ikke fullt så fine juletradisjoner er det spesielt én juletradisjon jeg hvert år håper forsvinner ved neste korsvei: debatten om hvorvidt muslimer kan feire jul. Vel, i praksis er det to debatter. Den ene handler om hvordan muslimer ødelegger den tradisjonelle julefeiringen gjennom sine krav. VGs satireside ”Helt normalt” tok den et steg videre da de meldte at kunnskapsminister Røe Isaksen frarådet bruken av marsipangriser ved skolenes juleavslutninger i inkluderingens navn og erstatte dem med marsipangrevlinger til (for) manges store fortvilelse.

Den andre debatten er av den mer interne sorten. Den begynner som regel som oppriktige spørsmål om råd fra unge og gamle på ulike fora om deltakelse på julebord eller om Jesus’ og Marias posisjon i islam, men ender i en kakofoni av negativitet hvor selv det å ønske de som feirer jul, en god jul blir problematisert. Nå var det forstander for Det islamske forbundet Basim Ghozlan som satte sinnene i kok hos mørkemennene og damene på sosiale medier, da han ikke frarådet folk fra å delta i skolens/jobbens juleavslutning så lenge man avsto fra alkohol, svin og sangtekster som stred med islam.

Hovedargumentet mot å feire julen er som følgende: Siden den kristne troen på treenigheten og spesielt troen på Jesus som Guds sønn strider med den muslimske troen på Gud og Jesus, vil det å feire julen eller ønske andre en god feiring av denne troen, være ensbetydende med at en selv anerkjenner denne troen og dermed blir skyldig i flerguderi.

Joda, inkarnasjonen er viktig for den kristne tro og julen, og det var ikke mange tekster jeg kunne stå inne for der jeg forsøkte å fange den autentiske julestemningen i Domkirken, men overgangen fra å synge Deilig er Jorden mens jeg holdt husets fireåring i hånden og gikk rundt et juletre pyntet med norske flagg og levende lys til å angivelig anerkjenne treenigheten er vanskelig for meg å begripe. For, etter kirkebesøket var det lite som minnet om at jeg var en del av en kristen høytid bortsett fra en og annen engel som også pyntet juletreet, og den tidligere nevnte opplesningen av Juleevangeliet.

Misforstå meg rett; jeg har ingen intensjon eller ønske om å innføre julefeiring som en høytid for muslimer, men det tydelige ønsket om å markere avstand som ligger i bunn for nettpredikantenes oppfordringer, er skremmende. Det er nemlig ingen grunn til ikke å ”komme i hu Maria i skriften,” slik koranen oppfordrer til i kapittelet som bærer hennes navn. Da Hans ånd fremstod for henne som en vakker mann. Maria ba ham vise gudfryktighet og han svarte at ”han bare var Herrens utsending for å gi henne en sønn, ren av hjertet”. Hun ble overrasket da ingen mann hadde rørt ved henne. Han svarte: ”Slik blir det, for Herren sier: ’Dette er lett for meg! For Vi vil gjøre ham til tegn for menneskene og en nåde fra Oss.” (…) ”Dette er Isa, Marias sønn, med sanne ord.” (Koranen, 19:16-34). I den grad et religiøst budskap feires, er det dette julefeiringen handler om, Isafødsel, og det er det Juleevangeliet, som far i huset leste opp før teen og kakene på bordet ble konsumert, skildrer.

Det er ingen grunn for muslimer til ikke å finne gleden i å tilbringe tiden med sine nærmeste og nyte et godt måltid eller fem. Og får man sjansen, er det heller ingen grunn til ikke å oppleve nordmenns julefeiring på nærmere hold. Jeg fikk i hvert fall en smak av Norge denne juleaften jeg sent vil glemme.

Innlegget var på trykk i Klassekampen 09.01.14 i deres spalte "I god tro". Lars Gule, Anne Kalvig, Bjørn Olav Utvik og undertegnede skriver om religion hver torsdag.