Vi er i en brytningstid mellom den gamle og den unge generasjonen,
hvor forventningene til moskeene har endret seg i takt med tiden.
Det var unge fremmedarbeidere som de siste årene hadde kommet til Norge på leting etter arbeid og kanskje av reiselyst. De var ikke alene. Oslo hadde fått et tydelig innslag av unge pakistanske menn som bodde i brakker, skoler og kommunale leiligheter. De var dyktige og flittige arbeidere og fylte dagene med arbeid og sosiale sammenkomster i Ekebergparken. Sammen så de indiske filmer og mimret om hjemlandet Pakistan – som de etter planen skulle vende tilbake til, veldig snart.
Førti år senere er de fortsatt her. Den lille leiligheten på Bjølsen er nå byttet med et nytt stort bygg ved Grønlands Torg og den unge gjengen er selv blitt besteforeldre. Hva tenkte de da de startet den første moskeen? Hva ønsket de å oppnå?
En bok publisert for noen år tilbake om ICCs historie gir et innblikk i dette. Boken er dessverre på urdu og ikke norsk, men inneholder verdifull norsk kulturhistorisk materiale. Allerede i tittelen ”Shoq ka ujala” – best oversatt som ”lystens daggry”, viser boken de unge mennenes motivasjon: Å fylle dagene med noe mer enn film og moro. De var ikke nødvendigvis sterkt religiøse men hadde et klart ønske om å fokusere mer på sin religion. De samlet seg i leiligheten på Bjølsen og holdt studiesirkler, møter og arrangerte altså felles bønn.
Dette er en moské i et nøtteskall: Et sted for studie, bønn og selvrefleksjon.
De unge mennene ble utover 70-tallet unge fedre og moskeen de en gang dannet for sin egen del fikk en ny dimensjon: Opplæring og veiledning av den nye generasjonen. I en norsk kontekst visste de at ingen ville ta det ansvaret om de ikke gjorde det selv. Fokuset var fortsatt innvendig selv om både ICC og de andre moskeene som utover 80-tallet begynte å vokse frem i Oslo også tilbød informasjon om islam til storsamfunnet. Tanken var å gi barna en mulighet til å holde fast ved den muslimske identiteten og gi dem en plattform som landet de nå bodde i, ikke kunne tilby.
Forventningene til hva en moske er og skal være har endret seg i takt med tiden. Fra å være et sted for åndelig opplæring og refleksjon forventes det i dag langt mer. Fra brukerne av moskeene og ikke minst fra storsamfunnet. Ikke sjeldent forventes det en tydeligere lederrolle fra moskélederne. Men kanskje er det for mye å forvente at moskeene skal lede an i samfunnsdebatten? Kanskje evner ikke imamene å lede annet enn bønnen?
Vi er i det vi lett kan kalle en brytningstid. Mellom den gamle og den unge generasjonen. De unge begynner sånn smått å blande seg inn i moskeenes styre og stell og jeg tror vi vil se mange endringer til det positive i tiden fremover. En språklig revolusjon vil naturlig nok komme – hvor morsmålet til foreldrene vil bli byttet ut med norsk. Moskeene som på 80-tallet ble et sted for å vise vei for de unge trenger nå selv å bli vist vei av de unge muslimene. Den veivisningen er jeg sikker på at de unge tar på strak arm, slik som under demonstrasjonen for en uke tilbake, der de ledet seg selv på eksemplarisk vis.
Innlegget ble publisert på nettstedet minareten.no 1. september 2014
