Dødsstraff og bomber er Pakistans svar på terrorangrepet forrige uke. Og folket jubler.
Forrige ukes terrorangrep i Peshawar er blitt en uke gammelt, men vil forbli et åpent sår det vil ta lang tid å hele for Pakistan og for alle de med hjertet for landet. Mange familier og barn vil være merket for livet, og for dem vil livet aldri bli som før 16 desember 2014. For oss som sitter utenfor det hele, i Norge, var det en uhyggelig påminnelse av det vi opplevde for bare tre år siden.
Kvalmen er vanskelig å bli kvitt.
Dessverre markerer ikke skolemassakeren første gang terroristenes brutalitet målrettet rammer barn og unge. Malala Yousafzai ble et internasjonalt symbol nettopp etter et slikt angrep for to år siden, selv om årsakssammenhengen var en ganske annen. Også den gang var den folkelige opinionen i Pakistan tydelig i sin motstand mot Tehrik-e-Taliban Pakistan (TTP) som påtok seg ansvaret den gang som nå, før konspiratørene tok over og litt for mye av aggresjon ble rettet mot Malala fremfor der den hørte hjemme. Kanskje ville vi ikke sett denne dagen om Pakistan hadde forblitt samlet i sin støtte til Malala i mot TTP?
Men dagen vil heller ikke denne gang markere slutten på drap – hverken av barn eller voksne. Langt flere enn de 149 drepte under massakren i forrige uke vil bøte med livet i tiden fremover. Nærmest uten å blunke var statsminister Nawaz Sharifs første reaksjon på massakren å gjøre det klart at Pakistan igjen vil gjennomføre dødsstraff, og allerede to dager etter angrepet skrev The Express Tribune at en liste på 17 navngitte militante terrorister var gjort klar for henging, som hevn for massakren. I går meldte NTB at 500 terrordømte skal henrettes, ifølge innenriksminister Chaudhry Nisar Ali Khan. De har jo lovet å handle, må vite.
Og folket jubler.
Det gikk ikke mange timer etter at angriperne var drept og facebook-profil etter facebook-profil gikk i svart før det folkelige kravet om å henge enhver med tilknytning til terrorisme gjorde seg gjeldende. Sosiale medier var fylt av diverse innslag av rasende TV-reportere og enkeltpersoner som sparket mot manglende politisk ledelse med krav om offentlig henging av terroristene. De skulle ikke bare henges, men helst offentlig, i gatetorgene. Folket krevde å se dem lide. Gjennom annonseplasser i pakistanske medier ga selv enkelte norskpakistanere uttrykk for sorg og hevnlyst med krav om offentlig henging av alle fengslede terrorister. Som om deres pakistanskhet kun ville vises om de krevde hevn. Det er altså rundt 8000 fengslede terrorister i pakistanske fengsler, ifølge Amnesty.
Og villdyret i menneskene jubler.
“Vi valgte hærens skole for angrepet fordi regjeringen angriper våre familier og våre kvinner,” sa Talibans talsmann Muhammad Umar Khorasani, ifølge nyhetsbyrået Reuters. “Vi vil at de skal føle vår smerte,” sa han. Det er et argument vi har blitt kjent med gjennom de siste 15 årene. Tit-for-tat. Et argument pakistanere flest til tider viser stor forståelse for hvis ofrene er for eksempel amerikanere. Nå fikk pipen en annen lyd. Bare i løpet av det første døgnet etter massakren utførte det pakistanske forsvaret 20 luftangrep mot militante mål. General-Major Asim Bajwa skrev i sin tweet at 57 terrorister ble drept i militærets operasjoner i det nordvestlige Pakistan, ifølge den engelskspråklige pakistanske avisen The Dawn. Alle 57 drepte var terrorister, vel og merke, og ingen ble skadd, skal vi tro General majorens tweet. Og ingen stiller noen spørsmål.
Hevnen er alltid så søt.
Det er ingen tvil om at kampen mot terroristene i Pakistan delvis er militær. Det urovekkende er at den strategien fremstår som den eneste løsningen Pakistan har: Drep dem alle!
Som om intet er lært de siste 15 årene. Eller som om å drepe 10, 20 eller 100 nye mennesker vil stanse flere angrep og hevnangrep. De religiøse lederne I Pakistan, de som tidligere har gått stille i gangene i sin fordømmelse av Taliban, kjente sin besøkelsestid, og en etter en har de vært ute og ment at bare dødsstraff gjeninnføres og islam blir styrende regel i Pakistan, så vil alt løse seg. Alt, faktisk! Hvordan dødsstraffen skal avskrekke terrorister som gjerne bærer selvmordsvester, vites ikke.
De er dyr, ble det ropt fra Stortingsplassen på søndagens støttemarkeringen for ofrene og mot terroren i Pakistan, om de som utførte angrepene, og kontrasten fra det berømmelige rosetoget tre år tilbake kunne ikke vært større. Jeg vil nødig gå inn i en retorisk kamp mot en sju-åring, men litt for mange nikket med hodene. Det er lett å forstå den tanken, men nei… Nei, de som utførte det brutale angrepet var ikke dyr! De var mennesker, som deg og meg, av kjøtt og blod, fylt av hevnlyst.
Det er i speilbildet vi finner terroristen og hatet.
Det er kvalmende.
Heldigvis er ikke alt helsvart og ikke alle tørster etter blod. Det er sterke røster i Pakistan som innser at vold og statsdrap neppe vil avle noe annet enn nettopp mer blod. I Norge har norskpakistanske politikere som Mudassar Kapur (H) og Akhtar Chaudhry (SV) vist sin klare motstand. Dødsstraff har en iboende risiko for justismord og med tanke på det skjøre rettssystemet i Pakistan med utbredt bruk av tortur er det heller ikke lett å vite på hvilket grunnlag de 500 som nå skal henges, er dømt.
Mange av de dødsdømte ble dømt i militær- og antiterror domstoler i kjølvannet av krigen mot terror med tvilsom bevisføring. Shafqat Hussain er et slikt eksempel. Dømt i november 2004 i en alder av 14 år basert på en innrømmelse etter 9 dagers tortur er han nå satt til å være blant de første som skal henrettes. #SaveShafqat kampanjen i samarbeid med Justice Project Pakistan (JPP), en menneskerettighetsorganisasjon basert i Lahore, forsøker å endre på dette.
Videre er det helt avgjørende for Pakistans fremtid at landets stolthet, det pakistanske forsvaret, ikke får eller opplever å ha en carte blanche i sine operasjoner. Torturceller, kollektiv avstraffelse eller bombing av boligområder er galt selv om det er det pakistanske militæret som står bak og ikke USA eller Israel, og selv om eventuelle terrorister er motstandere. Samtidig hviler det et stort ansvar for landets politiske ledelse å utarbeide en bedre fordelings- og utviklingspolitikk. La nå ikke det militæret sporet bli det eneste. Barna i det nordvestlige Pakistan fortjener mer enn bare å møte militæret og raketter i sine nabolag.
Innlegget ble publisert på Minervanett.no 23. desember 2014
Forrige ukes terrorangrep i Peshawar er blitt en uke gammelt, men vil forbli et åpent sår det vil ta lang tid å hele for Pakistan og for alle de med hjertet for landet. Mange familier og barn vil være merket for livet, og for dem vil livet aldri bli som før 16 desember 2014. For oss som sitter utenfor det hele, i Norge, var det en uhyggelig påminnelse av det vi opplevde for bare tre år siden.
Kvalmen er vanskelig å bli kvitt.
Dessverre markerer ikke skolemassakeren første gang terroristenes brutalitet målrettet rammer barn og unge. Malala Yousafzai ble et internasjonalt symbol nettopp etter et slikt angrep for to år siden, selv om årsakssammenhengen var en ganske annen. Også den gang var den folkelige opinionen i Pakistan tydelig i sin motstand mot Tehrik-e-Taliban Pakistan (TTP) som påtok seg ansvaret den gang som nå, før konspiratørene tok over og litt for mye av aggresjon ble rettet mot Malala fremfor der den hørte hjemme. Kanskje ville vi ikke sett denne dagen om Pakistan hadde forblitt samlet i sin støtte til Malala i mot TTP?
Men dagen vil heller ikke denne gang markere slutten på drap – hverken av barn eller voksne. Langt flere enn de 149 drepte under massakren i forrige uke vil bøte med livet i tiden fremover. Nærmest uten å blunke var statsminister Nawaz Sharifs første reaksjon på massakren å gjøre det klart at Pakistan igjen vil gjennomføre dødsstraff, og allerede to dager etter angrepet skrev The Express Tribune at en liste på 17 navngitte militante terrorister var gjort klar for henging, som hevn for massakren. I går meldte NTB at 500 terrordømte skal henrettes, ifølge innenriksminister Chaudhry Nisar Ali Khan. De har jo lovet å handle, må vite.
Og folket jubler.
Det gikk ikke mange timer etter at angriperne var drept og facebook-profil etter facebook-profil gikk i svart før det folkelige kravet om å henge enhver med tilknytning til terrorisme gjorde seg gjeldende. Sosiale medier var fylt av diverse innslag av rasende TV-reportere og enkeltpersoner som sparket mot manglende politisk ledelse med krav om offentlig henging av terroristene. De skulle ikke bare henges, men helst offentlig, i gatetorgene. Folket krevde å se dem lide. Gjennom annonseplasser i pakistanske medier ga selv enkelte norskpakistanere uttrykk for sorg og hevnlyst med krav om offentlig henging av alle fengslede terrorister. Som om deres pakistanskhet kun ville vises om de krevde hevn. Det er altså rundt 8000 fengslede terrorister i pakistanske fengsler, ifølge Amnesty.
Og villdyret i menneskene jubler.
“Vi valgte hærens skole for angrepet fordi regjeringen angriper våre familier og våre kvinner,” sa Talibans talsmann Muhammad Umar Khorasani, ifølge nyhetsbyrået Reuters. “Vi vil at de skal føle vår smerte,” sa han. Det er et argument vi har blitt kjent med gjennom de siste 15 årene. Tit-for-tat. Et argument pakistanere flest til tider viser stor forståelse for hvis ofrene er for eksempel amerikanere. Nå fikk pipen en annen lyd. Bare i løpet av det første døgnet etter massakren utførte det pakistanske forsvaret 20 luftangrep mot militante mål. General-Major Asim Bajwa skrev i sin tweet at 57 terrorister ble drept i militærets operasjoner i det nordvestlige Pakistan, ifølge den engelskspråklige pakistanske avisen The Dawn. Alle 57 drepte var terrorister, vel og merke, og ingen ble skadd, skal vi tro General majorens tweet. Og ingen stiller noen spørsmål.
Hevnen er alltid så søt.
Det er ingen tvil om at kampen mot terroristene i Pakistan delvis er militær. Det urovekkende er at den strategien fremstår som den eneste løsningen Pakistan har: Drep dem alle!
Som om intet er lært de siste 15 årene. Eller som om å drepe 10, 20 eller 100 nye mennesker vil stanse flere angrep og hevnangrep. De religiøse lederne I Pakistan, de som tidligere har gått stille i gangene i sin fordømmelse av Taliban, kjente sin besøkelsestid, og en etter en har de vært ute og ment at bare dødsstraff gjeninnføres og islam blir styrende regel i Pakistan, så vil alt løse seg. Alt, faktisk! Hvordan dødsstraffen skal avskrekke terrorister som gjerne bærer selvmordsvester, vites ikke.
De er dyr, ble det ropt fra Stortingsplassen på søndagens støttemarkeringen for ofrene og mot terroren i Pakistan, om de som utførte angrepene, og kontrasten fra det berømmelige rosetoget tre år tilbake kunne ikke vært større. Jeg vil nødig gå inn i en retorisk kamp mot en sju-åring, men litt for mange nikket med hodene. Det er lett å forstå den tanken, men nei… Nei, de som utførte det brutale angrepet var ikke dyr! De var mennesker, som deg og meg, av kjøtt og blod, fylt av hevnlyst.
Det er i speilbildet vi finner terroristen og hatet.
Det er kvalmende.
Heldigvis er ikke alt helsvart og ikke alle tørster etter blod. Det er sterke røster i Pakistan som innser at vold og statsdrap neppe vil avle noe annet enn nettopp mer blod. I Norge har norskpakistanske politikere som Mudassar Kapur (H) og Akhtar Chaudhry (SV) vist sin klare motstand. Dødsstraff har en iboende risiko for justismord og med tanke på det skjøre rettssystemet i Pakistan med utbredt bruk av tortur er det heller ikke lett å vite på hvilket grunnlag de 500 som nå skal henges, er dømt.
Mange av de dødsdømte ble dømt i militær- og antiterror domstoler i kjølvannet av krigen mot terror med tvilsom bevisføring. Shafqat Hussain er et slikt eksempel. Dømt i november 2004 i en alder av 14 år basert på en innrømmelse etter 9 dagers tortur er han nå satt til å være blant de første som skal henrettes. #SaveShafqat kampanjen i samarbeid med Justice Project Pakistan (JPP), en menneskerettighetsorganisasjon basert i Lahore, forsøker å endre på dette.
Videre er det helt avgjørende for Pakistans fremtid at landets stolthet, det pakistanske forsvaret, ikke får eller opplever å ha en carte blanche i sine operasjoner. Torturceller, kollektiv avstraffelse eller bombing av boligområder er galt selv om det er det pakistanske militæret som står bak og ikke USA eller Israel, og selv om eventuelle terrorister er motstandere. Samtidig hviler det et stort ansvar for landets politiske ledelse å utarbeide en bedre fordelings- og utviklingspolitikk. La nå ikke det militæret sporet bli det eneste. Barna i det nordvestlige Pakistan fortjener mer enn bare å møte militæret og raketter i sine nabolag.
Innlegget ble publisert på Minervanett.no 23. desember 2014
