De mange problemene med kulturen i norsk-pakistanske organisasjoner har
endelig ført til intern oppvask. Men oppvasken selv har vist et annet
problematisk aspekt ved den samme kulturen.
Det har kokt på sosiale medier blant norskpakistanere de siste dagene. Ikke fordi det har vært Id, eller fordi Pakistans «Richest Poor Man» » Abdul Sattar Edhi nylig gikk bort, men fordi de har latt seg begeistre av et følelsesladd åpent brev fullt av vilje og mot, kjent som jazba på urdu, rettet mot den norskpakistanske 14. august-komiteen. «Merk dere navnet Khawar Qadir», skrev den flerkulturelle avisen Utrop om brevet i forrige uke, og ønsket den nye stemmen velkommen i den store innvandringsdebatten.
Og det er svært mange som har merket seg hans navn.
En Facebook-gruppe med navnet «Samfunnsengasjerte norsk-pakistanere» vokste fra noen hundre til over 4000 medlemmer i løpet av en drøy uke, og mange av dem har latt seg fascinere. Endelig noen som snakker fra levra og kaller en spade for en spade! Endelig noen som avslører de selvutnevnte representantene som for eksempel *sett-inn-navn-på-alle-norskpakistanske-politiske-stemmer*.
Jeg har også «liket» det opprinnelige åpne brevet til Khawar Qadir. Det er skrevet med et genuint ønske om å røske tak i en kultur i en norskpakistansk organisasjon der man hvert år inviterer gjennomkorrupte politikere fra Pakistan som æresgjester til markeringen av Pakistans nasjonaldag – som altså er 14. august. Og dette skjer i følge Qadir samtidig som – og for dem som ikke kjenner ordet jazba, kan det følgende nærmest stå som en definisjon:
Jazba er oftest et positivt ladet ord: Det forbindes med
vilje, mot, og i den offentlige debatt: med blomstrende, dramatisk
språk og poesi. Hai jazba junoon, to himmat na har
– har du jazba og tæl, så gi ikke opp – lyder en populær pakistansk
sang, som også er den offisielle sangen til cricketlandslaget.
Det er et generasjonsopprør, der man er lei av de samme ansiktene som har sittet i de samme vervene i år etter år. Det er en frustrasjon over å føle at man blir representert av noen man ikke har valgt. Og det er et sinne over en kultur som ser gjennom fingrene med pakistansk korrupsjon. Det er en følelse av at foreldregenerasjonen har tatt med seg elementer av pakistansk politisk kultur som yngre norsk-pakistanere mener burde vært forlatt for lengst.
Komiteen blir beskyldt for å være mer opptatt av fotosesjoner med kjendiser framfor å løfte frem nye og gode krefter i det norskpakistanske miljøet i Norge eller stemmer fra Pakistan. Når de i tillegg i år har invitert Bilawal Bhutto, sønn til Pakistans president Asif «Mr. 10 Per Cent» Zardari og avdøde Benazir Bhutto, har det vekket en folkelig harme det er lett å sympatisere med. Zardari, som i følge «alle» fylte sine lommer og internasjonale konti med statlige inntekter under sin kones regjeringstid på 90-tallet, var tiltalt og fengslet for korrupsjon, men klarte likevel i løpet av bare noen år å klatre til topps i Pakistans politikk. Bilawal Bhutto bokstavelig talt arvet partiet Pakistan People’s Party etter at moren ble myrdet i et terrorangrep i desember 2007.
På den andre siden har komiteens «brobyggerpriser» og «pride of performance award» til personer i Norge og andre steder i verden som, etter deres beskrivelse «har utmerket seg og som gjør en viktig innsats for å bygge bro mellom ulike mennesker, kulturer og religioner», heller fremkalt både hoderisting og latter i det norskpakistanske miljøet. Enkelte av prisene, som prisene til filmregissør Ulrik Imtiaz Rolfsen, lege Usman Rana og en av de første kvinnelige norskpakistanske politikvinnene Sugharan Bibi Khan er lette å forstå. Men priser til blant annet Morten Harket (2003), Wenche Foss (2004) prins Charles (2007), dronning Rania av Jordan (2008), Barack Obama (2009), Alexander Rybakk (2009) og Angelina Jolie (2010) har nok kommet noe mer uheldig ut, for å si det mildt.
Riktignok kom verken Obama, dronning Rania av Jordan, prins Charles eller Angelina Jolie for å motta sine priser, mens Malala som mottok prisen i 2013 – hun kom! Året før Nobelprisen. Også den norske kongen, kronprinsessen og kronprinsen har fått sine priser og statsminister Erna Solberg mottok den i 2012, et år før hun ble statsminister. (På Wikipedia kan man lese den utførlige lista over alle vinnere siden komiteens grunnleggelse i 2003. Enjoy!)
Kritikken mot 14. august-komiteen har haglet siden oppstarten i 2003, og Sheikh, som har vært komiteens leder siden da, har nærmest hver høst fått kritikk for å bruke disse prisene og dermed sine møter med kjendiser og kongelige for egen PR. Den kritikken har alltid blitt avvist av Sheikh med at vinnerne har utmerket seg og fortjent prisen eller den mer hersketeknikkpregede antydningen om at de som kritiserer ham i mediene bare er opptatt av å få egen oppmerksomhet i mediene.
Ikke akkurat språk etter min
smak, men grasrota elsker det! Det er så unorsk. Så pretensiøst. Så
pakist… jeg mener norskpakistansk! Føkk Janteloven, liksom: «Om dere
ikke har kommet på bedre tanker i løpet av helga skal jeg vekke dere ved
hjelp av hele medie-Norge. (…) slik at etterdønningene etter denne
oppvåkningen kjennes helt nede i Islamabad og Karachi».
Etter flere meklingsforsøk gikk Sheikh til slutt med på å utsette sin ferie og møte Qadir til debatt på den flerkulturelle radiokanalen Voice of Oslo sist helg, noen timer før «fristen» gikk ut. Det ble satt pris på og Qadir forsøkte virkelig å moderere seg, beklage tonen i brevet og etterlyste en endring Sheikh ikke kunne imøtekomme (selvfølgelig! – jeg har mine tvil om endringsviljen noen gang var der), før debatten endte i ren utskjelling, trusler om rettslige skritt, og, til slutt, at Aamir Sheikh valgte å forlate debatten. Mannen som pryder sin Facebook-profil med «dialogsamtaler» med verdensledere fra verden over, med snart 30 års erfaring fra Oslo-politikken, var ikke i stand til ha en dialog med en radiodebutant.
Det var en svært trist «skue». At han i tillegg hadde stilt flere krav i forkant av sending og blant annet nektet MdGs Shoaib Sultan plass rundt bordet, gjør det ikke særlig bedre. Selvsagt kunne og burde Qadir spilt rollen bedre, vært litt mindre ivrig, men det var uten tvil «dialogens mann» som avslørte seg.
Jazba’n tok over, også for Sheikh. Rasjonaliteten forsvant. Tut-og-kjør gjaldt, og selv etter delvis enighet innledningsvis endte alt i kaos. På Facebook ble jazba’n holdt i live av heia-gjengen, som ikke aktet å fremstå med mindre jazba, selv om det er litt usikkert hva heia-gjengen egentlig ønsker.
På den ene siden er det et stort flertall som mener at Bilawal Bhutto ikke burde vært invitert, på grunn av familiens historikk. En annen fløy aksepterer at han kommer, men mobiliserer til boikott/demonstrasjon. En tredje gruppe ønsker radikal endring og granskning av 14. august-komiteen, mens en fjerde ønsker å ta tak i demokratimangelen i alle de pakistanske organisasjonene som eksisterer. Jeg skriver pakistanske, da disse som regel er styrt av det vi gjerne kaller onkler, godt voksne førstegenerasjons-innvandrere med uklare formål med sine foreninger, hvor vervene gjerne går på rundgang blant venner.
Qadir på sin side har tenkt å gjøre alvor av sitt opprinnelige ultimatum, og tilhører «endring/granskning av 14. august-komiteen»-fløyen. På tirsdag ble et nytt åpent brev forfattet, denne gangen til alle regjeringsmedlemmer, stortingsrepresentanter, bystyremedlemmer og en del pressefolk. Brevet kunne vel vært sendt kongefamilien også, med tanke på deres hyppige besøk til arrangementene.
Én grunn handler om realitetene i saken: Det fremstår for meg som om Aamir Sheikh med navnevalget for komiteen har forført ikke bare sitt norsknorske publikum, men også de norskpakistanerne som nå krever endring og innflytelse over komiteens arbeid. 14. august-komiteen er nemlig ikke 17. mai komiteen som, på vegne av samfunnet, har ansvaret for markering av nasjonaldagen. Sheikhs komite er nettopp det: hans. Et tiltak mange har oppfattet som halvoffentlig – og Sheikh har gjort lite for å endre det inntrykket – med sine barnetog og representanter for det offentlige Norge, med svevende ord om dialog og brobygging, men det er og har alltid vært Sheikhs private prosjekt – delvis hjulpet av den pakistanske ambassaden, som synes det er stas med barnetog, og av norske politikere, i all hovedsak fra høyresiden i politikken, som synes det er stas å fiske stemmer. Komiteen står således helt fritt til å velge hvem den vil som sin leder, invitere hvem den vil, dele ut de prisene den vil, til hvem den vil uten at noen skal ha noe de skulle ha sagt. Den gjør det ikke på vegne av folket, norskpakistanere, ambassaden eller samfunnet, bare på vegne av seg selv At så mange har latt seg forlokke av disse prisene, kan delvis skyldes et genuint ønske om å møte gruppen «norskpakistanere», men smiger og smisk har nok også spilt inn. Når først en ordfører, Morten Harket, kongen, kronprinsen og Malala aksepterer og møter opp for å motta prisen, gis den legitimitet, og så baller det på seg.
Man kan alltids lure på hvor alle pengene kommer i fra, men hvis man skal tro Aamir Sheikhs svar – og det må man jo nesten gjøre – som han også gjentok under radiodebatten, mottar ikke komiteen noen offentlige midler. Komiteen drives frem av private sponsorer og private midler. Jeg legger også til grunn at de millionene som ble samlet inn til flom- og jordskjelvsofrene, er gått uavkortet til de formålene de skal. På hvilket grunnlag kreves det egentlig innflytelse og endring?
14. august-arrangementene i Oslo har, så lenge jeg kan huske, vært preget av partipolitikk, både pakistansk, men ikke minst norsk politikk. Høyres og Arbeiderpartiets kamp om norskpakistanske stemmer har ført til at det alltid skilles mellom Høyres arrangementer, med Aamir Sheikh i spissen, og Ap-arrangement med Khalid Mahmoud i spissen. Sheikh har bare vært flinkere til å promotere, benytte seg av glitter og glamour (konsert på Oslo Plaza, framfor Ekeberghallen) og ikke minst sitt nettverk i Høyre. At dette også har lokket kongefamilien, som trolig også har latt seg lure av navnet, er vel noe kongefamilien bør notere seg, selv om de vinner aldri så mange priser. Dronningen står vel snart for tur. Mens politikerne, stakkar, kan vel ikke gjøre annet enn å dukke opp på arrangementene på hver sin side av skillelinjen, med tanke på nasjonaldagens glimrende plassering i august, en måned før valget annethvert år, og norskpakistanske stemmers betydning for Oslovalget. Det er kamp om makt, kongelige og klaner, i beste Games of Throne-stil.
Det er en form for debatt som er svak på detaljerte alternativer, slumsete med fakta, og som er lite egnet til å bygge allianser, for ikke å si å få meningsmotstandere til å skifte mening når mulighetsrommet minimeres på den måten. Jazba-språk er iblant velegnet til å vekke engasjement, men mindre egnet til å løse problemer. Dessverre ser vi for ofte rester av jazba-kulturen i altfor mange av kranglene mellom ulike representanter for det norskpakistanske miljøet. Hadde vi norskpakistanere sett den samme jazba’n i andre grupper, ville vi sett på det som populistisk og lite konstruktivt, selv når det har utgangspunkt i legitim sinne. En hvit jazba – da ser det plutselig ikke ut som mot, engasjement og poesi, men bare som Donald Trump. Our leaders are stupid. They are stupid people. It’s very, very sad. We’re losing to everybody. I’ll make Ameria great again.
Men den jazba’n og det engasjementet som ble vekket, personifisert av Khawar Qadir, har også vært et friskt pust. Det har blant annet utkrystallisert følgende: Norskpakistanere følger nøye med og er svært opptatt av hva som foregår i Pakistan. De er oppriktig glad i gamlelandet og er mektig lei av de styrende familiene Sharif og Bhutto, som de anser som gjennomkorrupte.
Videre viser det at det eksisterer en tillitskrise mellom den såkalte unge generasjonen (Qadir er for så vidt jevnaldrende med meg) og de som ofte anses å representere denne gruppen i de ulike kommunestyrer og parlament. MdGs Shoaib Sultan og Venstres Yousuf Gilani er kanskje de eneste som kom noenlunde helskinnet gjennom sist uke, med tydelig og tidlig støtte til Qadir og meklingsforsøk mellom ham og 14. august-komiteen.
Samtidig klarte Qadir med sin penn, og friske språk, ispedd bittelitt religion, å målbære stemmen til en stor gruppe unge menn og kvinner som, elsker Norge, men anser seg ikke å bli hørt og representert. Khawar Qadir har den siste uken vært en kanal for denne antipatien mot «eliten». Slik sett er det fristende å si at det er norskpakistanernes egen variant av de ulike opprørene mot det man oppfatter som urettmessige etablerte eliter som vi finner igjen fra Brexit til Donald Trump.
Heldigvis, mye hjulpet av sosiale medier, har denne avvisningen til eliten og jazba’n som utvilsomt ligger der, ikke ført til den samme type frustrasjon som vi så i 2009, men i stedet til et tydelig grasrotengasjement. På 1-2-3 ble det, gjennom den samme Facebook-gruppen organisert en minnemarkering for Edhi, som ble arrangert i går. En demonstrasjon mot Bilawal Bhutto planlegges, og mest sannsynlig vil vi i år også se en ny type 14. august arrangement: arrangert av og med en ny generasjon samfunnsengasjerte norskpakistanere. Hvor demokratisk valgt det hele blir, og hvem det i så fall representerer, gjenstår å se. Det som er sikkert, er at norskpakistanske organisasjoner trenger fornyelse, sterkere forankring i en ny generasjon norskpakistanere, og dermed i den norske delen av denne identiteten.
Det krever i så fall langt mer enn jazba: Rolig, konstruktiv og saklig debatt, med fokus på sak, ikke person, med vilje til å inngå kompromisser. Men jeg er sikker på at dersom denne nyvekkede jazba’n forvaltes klokt, med mindre tro på revolusjon og mer på bevegelse og endring, vil vi se nye tider i det norskpakistanske diasporaen.
Med eller uten jazba: To himmat na har. Summer is coming!
Innlegget ble publisert på Minervanett.no 14. juli 2016
Det har kokt på sosiale medier blant norskpakistanere de siste dagene. Ikke fordi det har vært Id, eller fordi Pakistans «Richest Poor Man» » Abdul Sattar Edhi nylig gikk bort, men fordi de har latt seg begeistre av et følelsesladd åpent brev fullt av vilje og mot, kjent som jazba på urdu, rettet mot den norskpakistanske 14. august-komiteen. «Merk dere navnet Khawar Qadir», skrev den flerkulturelle avisen Utrop om brevet i forrige uke, og ønsket den nye stemmen velkommen i den store innvandringsdebatten.
Og det er svært mange som har merket seg hans navn.
En Facebook-gruppe med navnet «Samfunnsengasjerte norsk-pakistanere» vokste fra noen hundre til over 4000 medlemmer i løpet av en drøy uke, og mange av dem har latt seg fascinere. Endelig noen som snakker fra levra og kaller en spade for en spade! Endelig noen som avslører de selvutnevnte representantene som for eksempel *sett-inn-navn-på-alle-norskpakistanske-politiske-stemmer*.
Jeg har også «liket» det opprinnelige åpne brevet til Khawar Qadir. Det er skrevet med et genuint ønske om å røske tak i en kultur i en norskpakistansk organisasjon der man hvert år inviterer gjennomkorrupte politikere fra Pakistan som æresgjester til markeringen av Pakistans nasjonaldag – som altså er 14. august. Og dette skjer i følge Qadir samtidig som – og for dem som ikke kjenner ordet jazba, kan det følgende nærmest stå som en definisjon:
Kashmir
lider, Karachi brenner. Minoritetenes undertrykkes. (…) Mulig jeg er
treg, men siden jeg en morgen for 36 år siden kom til denne verden har
jeg ikke sett noen av disse bandittene ære mitt Pakistan noen gang. De
har kun spist det – innenfra. Og sparket det mens det har ligget nede
for telling! Og spent beina på det hver gang det har forsøkt å reise
seg…
Generasjonsopprør
Det er altså 14. august-komiteen, ledet av tidligere Høyre-politiker Aamir Sheikh, som får lide under denne jazba’n, selv om kritikken på mange måter er rettet mot hele det etablerte norsk-pakistanske organisasjonslivet.Det er et generasjonsopprør, der man er lei av de samme ansiktene som har sittet i de samme vervene i år etter år. Det er en frustrasjon over å føle at man blir representert av noen man ikke har valgt. Og det er et sinne over en kultur som ser gjennom fingrene med pakistansk korrupsjon. Det er en følelse av at foreldregenerasjonen har tatt med seg elementer av pakistansk politisk kultur som yngre norsk-pakistanere mener burde vært forlatt for lengst.
Komiteen blir beskyldt for å være mer opptatt av fotosesjoner med kjendiser framfor å løfte frem nye og gode krefter i det norskpakistanske miljøet i Norge eller stemmer fra Pakistan. Når de i tillegg i år har invitert Bilawal Bhutto, sønn til Pakistans president Asif «Mr. 10 Per Cent» Zardari og avdøde Benazir Bhutto, har det vekket en folkelig harme det er lett å sympatisere med. Zardari, som i følge «alle» fylte sine lommer og internasjonale konti med statlige inntekter under sin kones regjeringstid på 90-tallet, var tiltalt og fengslet for korrupsjon, men klarte likevel i løpet av bare noen år å klatre til topps i Pakistans politikk. Bilawal Bhutto bokstavelig talt arvet partiet Pakistan People’s Party etter at moren ble myrdet i et terrorangrep i desember 2007.
Obama og prins Charles
Det er mye som kan sies om 14. august-komiteen, som må sies å være det største navnet-scoopet i norskpakistansk historie. Det henspiller selvfølgelig på de mer kjente 17. mai komiteene vi har i de fleste kommuner i Norge, som Aamir Sheikh for øvrig ledet i Oslo i 2008. Men utover navneassosiasjonen er det strengt tatt lite som er likt. Riktignok har 14. august-komiteen hatt suksess med å arrangere barnetog i anledning Pakistans nasjonaldag i august foran den pakistanske ambassaden i snart 13 år med påfølgende konserter med kjente artistnavn fra Pakistan og Norge. Komiteen har også arrangert støttekonserter for flom- og senere fakkeltog for jordskjelvsofrene i Pakistan (2005 og 2010) med celebre gjester som kong Harald (2005) og kronprinsparet (2010). På komiteens hjemmesider oppgis det å ha blitt samlet inn flere hundre millioner kroner fra private og næringslivet (inkl. lovnader fra regjeringen om støtte) som gjennom Norges Røde Kors har gått til ofrene i Pakistan.På den andre siden har komiteens «brobyggerpriser» og «pride of performance award» til personer i Norge og andre steder i verden som, etter deres beskrivelse «har utmerket seg og som gjør en viktig innsats for å bygge bro mellom ulike mennesker, kulturer og religioner», heller fremkalt både hoderisting og latter i det norskpakistanske miljøet. Enkelte av prisene, som prisene til filmregissør Ulrik Imtiaz Rolfsen, lege Usman Rana og en av de første kvinnelige norskpakistanske politikvinnene Sugharan Bibi Khan er lette å forstå. Men priser til blant annet Morten Harket (2003), Wenche Foss (2004) prins Charles (2007), dronning Rania av Jordan (2008), Barack Obama (2009), Alexander Rybakk (2009) og Angelina Jolie (2010) har nok kommet noe mer uheldig ut, for å si det mildt.
Riktignok kom verken Obama, dronning Rania av Jordan, prins Charles eller Angelina Jolie for å motta sine priser, mens Malala som mottok prisen i 2013 – hun kom! Året før Nobelprisen. Også den norske kongen, kronprinsessen og kronprinsen har fått sine priser og statsminister Erna Solberg mottok den i 2012, et år før hun ble statsminister. (På Wikipedia kan man lese den utførlige lista over alle vinnere siden komiteens grunnleggelse i 2003. Enjoy!)
Kritikken mot 14. august-komiteen har haglet siden oppstarten i 2003, og Sheikh, som har vært komiteens leder siden da, har nærmest hver høst fått kritikk for å bruke disse prisene og dermed sine møter med kjendiser og kongelige for egen PR. Den kritikken har alltid blitt avvist av Sheikh med at vinnerne har utmerket seg og fortjent prisen eller den mer hersketeknikkpregede antydningen om at de som kritiserer ham i mediene bare er opptatt av å få egen oppmerksomhet i mediene.
Radio Jazba
Men i år er det annerledes. Først og fremst fordi kritikken ikke er drevet frem i de tradisjonelle mediene, men i sosiale medier. Videre kommer ikke kritikken fra andre norskpakistanske politikere, foreningsledere eller journalister, men «fra grasrota». Og grasrota har trykket Qadir og hans innlegg til sitt bryst. De kjenner igjen språket. Utålmodigheten, aggresjonen, endringsviljen, engasjementet. Og altså, jazba’n:
Jeg har ikke tid til pjatt
med dere. Mitt Pakistan brenner! Og dere heller bensin på bålet. Jeg
vil ha resultater nå! Jeg gir dere med dette frist til fredag 8. juli
kl. 20.00 med å finne ut om dere endrer kursen eller ikke. Dere må
gjerne fortsette. Men da hever jeg stemmen. Når jeg er sint snakker jeg
høyt og jeg skriver skarpt!
Etter flere meklingsforsøk gikk Sheikh til slutt med på å utsette sin ferie og møte Qadir til debatt på den flerkulturelle radiokanalen Voice of Oslo sist helg, noen timer før «fristen» gikk ut. Det ble satt pris på og Qadir forsøkte virkelig å moderere seg, beklage tonen i brevet og etterlyste en endring Sheikh ikke kunne imøtekomme (selvfølgelig! – jeg har mine tvil om endringsviljen noen gang var der), før debatten endte i ren utskjelling, trusler om rettslige skritt, og, til slutt, at Aamir Sheikh valgte å forlate debatten. Mannen som pryder sin Facebook-profil med «dialogsamtaler» med verdensledere fra verden over, med snart 30 års erfaring fra Oslo-politikken, var ikke i stand til ha en dialog med en radiodebutant.
Det var en svært trist «skue». At han i tillegg hadde stilt flere krav i forkant av sending og blant annet nektet MdGs Shoaib Sultan plass rundt bordet, gjør det ikke særlig bedre. Selvsagt kunne og burde Qadir spilt rollen bedre, vært litt mindre ivrig, men det var uten tvil «dialogens mann» som avslørte seg.
Jazba’n tok over, også for Sheikh. Rasjonaliteten forsvant. Tut-og-kjør gjaldt, og selv etter delvis enighet innledningsvis endte alt i kaos. På Facebook ble jazba’n holdt i live av heia-gjengen, som ikke aktet å fremstå med mindre jazba, selv om det er litt usikkert hva heia-gjengen egentlig ønsker.
På den ene siden er det et stort flertall som mener at Bilawal Bhutto ikke burde vært invitert, på grunn av familiens historikk. En annen fløy aksepterer at han kommer, men mobiliserer til boikott/demonstrasjon. En tredje gruppe ønsker radikal endring og granskning av 14. august-komiteen, mens en fjerde ønsker å ta tak i demokratimangelen i alle de pakistanske organisasjonene som eksisterer. Jeg skriver pakistanske, da disse som regel er styrt av det vi gjerne kaller onkler, godt voksne førstegenerasjons-innvandrere med uklare formål med sine foreninger, hvor vervene gjerne går på rundgang blant venner.
Qadir på sin side har tenkt å gjøre alvor av sitt opprinnelige ultimatum, og tilhører «endring/granskning av 14. august-komiteen»-fløyen. På tirsdag ble et nytt åpent brev forfattet, denne gangen til alle regjeringsmedlemmer, stortingsrepresentanter, bystyremedlemmer og en del pressefolk. Brevet kunne vel vært sendt kongefamilien også, med tanke på deres hyppige besøk til arrangementene.
Privat nasjonaldag
Jeg kan vanskelig se at noen form for bevegelse vil skje gjennom denne formen for offentlig debatt.Én grunn handler om realitetene i saken: Det fremstår for meg som om Aamir Sheikh med navnevalget for komiteen har forført ikke bare sitt norsknorske publikum, men også de norskpakistanerne som nå krever endring og innflytelse over komiteens arbeid. 14. august-komiteen er nemlig ikke 17. mai komiteen som, på vegne av samfunnet, har ansvaret for markering av nasjonaldagen. Sheikhs komite er nettopp det: hans. Et tiltak mange har oppfattet som halvoffentlig – og Sheikh har gjort lite for å endre det inntrykket – med sine barnetog og representanter for det offentlige Norge, med svevende ord om dialog og brobygging, men det er og har alltid vært Sheikhs private prosjekt – delvis hjulpet av den pakistanske ambassaden, som synes det er stas med barnetog, og av norske politikere, i all hovedsak fra høyresiden i politikken, som synes det er stas å fiske stemmer. Komiteen står således helt fritt til å velge hvem den vil som sin leder, invitere hvem den vil, dele ut de prisene den vil, til hvem den vil uten at noen skal ha noe de skulle ha sagt. Den gjør det ikke på vegne av folket, norskpakistanere, ambassaden eller samfunnet, bare på vegne av seg selv At så mange har latt seg forlokke av disse prisene, kan delvis skyldes et genuint ønske om å møte gruppen «norskpakistanere», men smiger og smisk har nok også spilt inn. Når først en ordfører, Morten Harket, kongen, kronprinsen og Malala aksepterer og møter opp for å motta prisen, gis den legitimitet, og så baller det på seg.
Man kan alltids lure på hvor alle pengene kommer i fra, men hvis man skal tro Aamir Sheikhs svar – og det må man jo nesten gjøre – som han også gjentok under radiodebatten, mottar ikke komiteen noen offentlige midler. Komiteen drives frem av private sponsorer og private midler. Jeg legger også til grunn at de millionene som ble samlet inn til flom- og jordskjelvsofrene, er gått uavkortet til de formålene de skal. På hvilket grunnlag kreves det egentlig innflytelse og endring?
14. august-arrangementene i Oslo har, så lenge jeg kan huske, vært preget av partipolitikk, både pakistansk, men ikke minst norsk politikk. Høyres og Arbeiderpartiets kamp om norskpakistanske stemmer har ført til at det alltid skilles mellom Høyres arrangementer, med Aamir Sheikh i spissen, og Ap-arrangement med Khalid Mahmoud i spissen. Sheikh har bare vært flinkere til å promotere, benytte seg av glitter og glamour (konsert på Oslo Plaza, framfor Ekeberghallen) og ikke minst sitt nettverk i Høyre. At dette også har lokket kongefamilien, som trolig også har latt seg lure av navnet, er vel noe kongefamilien bør notere seg, selv om de vinner aldri så mange priser. Dronningen står vel snart for tur. Mens politikerne, stakkar, kan vel ikke gjøre annet enn å dukke opp på arrangementene på hver sin side av skillelinjen, med tanke på nasjonaldagens glimrende plassering i august, en måned før valget annethvert år, og norskpakistanske stemmers betydning for Oslovalget. Det er kamp om makt, kongelige og klaner, i beste Games of Throne-stil.
En jazba gjør ingen sommer
Den andre grunnen er at denne formen for protest – store ord, vage trusler, sterke personkonflikter – ikke er måten å få til endringer på i organisasjonslivet. For å låne et poeng fra Khawar Qadir selv: Det er en del av den pakistanske politiske kulturen norskpakistanere med fordel kunne forlatt.Det er en form for debatt som er svak på detaljerte alternativer, slumsete med fakta, og som er lite egnet til å bygge allianser, for ikke å si å få meningsmotstandere til å skifte mening når mulighetsrommet minimeres på den måten. Jazba-språk er iblant velegnet til å vekke engasjement, men mindre egnet til å løse problemer. Dessverre ser vi for ofte rester av jazba-kulturen i altfor mange av kranglene mellom ulike representanter for det norskpakistanske miljøet. Hadde vi norskpakistanere sett den samme jazba’n i andre grupper, ville vi sett på det som populistisk og lite konstruktivt, selv når det har utgangspunkt i legitim sinne. En hvit jazba – da ser det plutselig ikke ut som mot, engasjement og poesi, men bare som Donald Trump. Our leaders are stupid. They are stupid people. It’s very, very sad. We’re losing to everybody. I’ll make Ameria great again.
Men den jazba’n og det engasjementet som ble vekket, personifisert av Khawar Qadir, har også vært et friskt pust. Det har blant annet utkrystallisert følgende: Norskpakistanere følger nøye med og er svært opptatt av hva som foregår i Pakistan. De er oppriktig glad i gamlelandet og er mektig lei av de styrende familiene Sharif og Bhutto, som de anser som gjennomkorrupte.
Videre viser det at det eksisterer en tillitskrise mellom den såkalte unge generasjonen (Qadir er for så vidt jevnaldrende med meg) og de som ofte anses å representere denne gruppen i de ulike kommunestyrer og parlament. MdGs Shoaib Sultan og Venstres Yousuf Gilani er kanskje de eneste som kom noenlunde helskinnet gjennom sist uke, med tydelig og tidlig støtte til Qadir og meklingsforsøk mellom ham og 14. august-komiteen.
Samtidig klarte Qadir med sin penn, og friske språk, ispedd bittelitt religion, å målbære stemmen til en stor gruppe unge menn og kvinner som, elsker Norge, men anser seg ikke å bli hørt og representert. Khawar Qadir har den siste uken vært en kanal for denne antipatien mot «eliten». Slik sett er det fristende å si at det er norskpakistanernes egen variant av de ulike opprørene mot det man oppfatter som urettmessige etablerte eliter som vi finner igjen fra Brexit til Donald Trump.
Heldigvis, mye hjulpet av sosiale medier, har denne avvisningen til eliten og jazba’n som utvilsomt ligger der, ikke ført til den samme type frustrasjon som vi så i 2009, men i stedet til et tydelig grasrotengasjement. På 1-2-3 ble det, gjennom den samme Facebook-gruppen organisert en minnemarkering for Edhi, som ble arrangert i går. En demonstrasjon mot Bilawal Bhutto planlegges, og mest sannsynlig vil vi i år også se en ny type 14. august arrangement: arrangert av og med en ny generasjon samfunnsengasjerte norskpakistanere. Hvor demokratisk valgt det hele blir, og hvem det i så fall representerer, gjenstår å se. Det som er sikkert, er at norskpakistanske organisasjoner trenger fornyelse, sterkere forankring i en ny generasjon norskpakistanere, og dermed i den norske delen av denne identiteten.
Det krever i så fall langt mer enn jazba: Rolig, konstruktiv og saklig debatt, med fokus på sak, ikke person, med vilje til å inngå kompromisser. Men jeg er sikker på at dersom denne nyvekkede jazba’n forvaltes klokt, med mindre tro på revolusjon og mer på bevegelse og endring, vil vi se nye tider i det norskpakistanske diasporaen.
Med eller uten jazba: To himmat na har. Summer is coming!
Innlegget ble publisert på Minervanett.no 14. juli 2016
