Muslimske stemmer

Venstresiden har mer å tjene på å flagge utenrikspolitikken sin i valgkampen.

Flere kommentatorer har den siste tiden påpekt at utenrikspolitikken har vært så godt som fraværende i den pågående valgkampen. Mens resten av verden diskuterer Egypt og Syria, har den norske valgkampen handlet om de nære ting. Det øker avstanden mellom partienes retorikk og de muslimske velgernes interesse.

Palestina har riktignok vært nevnt, men Norges forhold til situasjonen i Midtøsten, eller til land som Somalia og Pakistan, som den største andelen av muslimer i Norge har bakgrunn fra, påvirker uten tvil den muslimske stemmen. Undersøkelser har også vist at interessen for internasjonal politikk er stor blant norske velgere (Aftp. 21.08.13), også blant unge velgere. Spesielt venstresiden har mye å tjene på å sette utenrikspolitikken høyere på dagsorden enn tilfellet har vært i år for å mobilisere sine kjernevelgere.

Anslaget til SSB tilsier at det er rundt 4% muslimer i Norge, og grovt sett er litt over halvparten av dem norske statsborgere og dermed stemmeberettigede. Tallets størrelse tilsier ikke at partiene akkurat higer etter denne gruppen, men i enkelte byer som Oslo og Drammen /kan/ denne gruppen virkelig utgjøre en forskjell. Kanskje den forskjellen som fører SV over sperregrensen, eller avgjør Aps kamp om å bli større enn Høyre. Og dette merkes. Hver fredag den siste måneden har de fleste moskeene i Oslo og omegn vært omringet av politikere og alle moskébesøkende har gått hjem fra fredagsbønnen med godteri og en rose i hånden.

Det er ikke tilfeldig at de mottar en rose. Valgforskningen til prof. Thor Bjørklund og Johannes Bergh presentert i boken ”Minoritetsbefolkningens møte med det politiske Norge”, tyder på at minoritetene – i denne sammenheng de med ikke-vestlig bakgrunn generelt – har en tendens til å stemme på partier på venstresiden. Når man videre vet at under halvparten av disse deltar i valg er det ikke overraskende at partiene med størst velgerpotensial oppsøker dem.

Det paradoksale, ifølge valgforskerne, er at dette valget skjer til tross for at de på mange verdispørsmål har et annet syn enn de røde partiene, eller at de tilhører en annen sosioøkonomisk klasse enn stemmegivningen skulle tilsi. Ideen om at den muslimske velgeren er konservativ i sin politiske preferanser stemmer nok, og hun blir selv ikke overrasket over at KrF med sitt fokus på familieverdier, restriktiv alkoholpolitikk og større adgang til religiøse læresteder kommer høyt opp på hennes partitester. Kanskje har hun også gjennomført en enorm klassereise som høytlønnet lege. Så, hvorfor stemmer hun likevel rødt?

Det er nok flere grunner til dette, men det er verken tilfeldig eller paradoksalt at muslimer i Norge stemmer på venstreorienterte partier. Tanken om fellesskapet foran individet gir sterkere utslag hos den muslimske velgeren enn andre velgere. Bakgrunnen fra land med kollektivistiske tradisjoner som igjen ofte har røtter i religion bidrar til dette. Videre har venstresidens solidaritetstanke med de svakerestilte i samfunnet og i verden omkring en sterk appell. Det er ikke uten betydning når partiene på venstresiden i langt større grad er opptatt av for eksempel palestinernes rettigheter enn det partiene på høyresiden er.

Når valgforskerne fremholder at denne skjevheten i stemmegivningen går igjen i andre land i Europa, også blant etterkommerne, skyldes det etter all sannsynlighet nettopp denne solidariteten og krigsmotstanden en kan finne i venstresidens retorikk. Jeg er ikke interessert i norsk politikk, er en velkjent frase (også) blant norske muslimer, men det taxisjåføren Abdi, læreren Omar og legen Mariam har til felles er deres sterke dragning mot internasjonal politikk. Til tross for begrensningene som ligger i et lite lands utenrikspolitikk, er partienes syn på verden sterkt medvirkende til deres stemmegivning.

Partiene på venstresiden må derfor tørre å løfte blikket fra løpeseddel- og roseutdeling ved moskeene, og heller løfte temaet internasjonal solidaritet fram i de store nasjonale debattene. Det er til deres egen fordel.

Godt valg!

Innlegget var på trykk i Klassekampen 05.09.13 i deres spalte "I god tro". Lars Gule, Anne Kalvig, Bjørn Olav Utvik, Helene Næss og undertegnede skriver om religion hver torsdag.

Diffus dialog

Mulig PST er kunnskapsløse, men Islamsk Råd er ikke mindre naive.

PST-direktør Benedicte Bjørnland etterlyste i statskanalen for to uker siden et tydeligere budskap fra imamer i kamp mot ekstremisme. I sitt tilsvar blir hun av Islamsk Råds generalsekretær Mehtab Afsar beskyldt for å være kunnskapsløs. Ordstriden viser hvilket tynnslitt tillitsforhold det er mellom sikkerhetspolitiet og det etablerte norskmuslimske miljøet. Debatten om islam, ekstremisme og vår felles fremtid og sikkerhet er altfor alvorlig til at ansvarlige ledere ikke skal klare å ha en mer fruktbar meningsutveksling.

Det er ikke lenge siden jeg selv etterlyste imamene i det offentlige ordskiftet, med et ønske om å skape en mer synlig front mot ekstremistiske grupper som Profetens Ummah og andre. Det overrasker egentlig å måtte forklare verdien av å gjenta et budskap til en religiøs organisasjon. Når det videre er slik at 99 % av befolkningen, om ikke mer, ikke har tilgang til det interne arbeidet i moskeene (pga. språk og/eller annen tro) kan det ikke lenger vises til kunnskapsløshet hos dem, men heller til det konkrete arbeidet som gjøres. Igjen. Og enda en gang. Det betyr ikke en pressemelding med ordet ”avstand” annenhver måned, men en der arbeidet belyses, dilemmaene drøftes, og hvor nyttige verktøy deles og etterlyses.

Hvordan møter egentlig en imam en person med holdninger som defineres som ekstreme? Hvordan blir dialogen når IRN selv, eller imamene i de etablerte moskeene, blir beskyldt for å være i fanget på de vantro? Eller når det teologisk blir vanskelig å argumentere imot når det sitter muslimske fanger ulovlig på Guantanamo? Alt dette er eksempler på at dialog er en vanskelig øvelse. Dialogen er fylt med dilemmaer som også storsamfunnet er en del av. Å innrømme dette er verken pinlig eller vanskelig. Alle som har bedrevet med dialog, og det er en del av dem i dette landet, vet det.

Når alt det er sagt, og oppfordringen til IRN er gjentatt, er det ikke urimelig å spørre hvorfor PST-direktøren kom med det utspillet nå, og hva hun konkret forventer? Har hun sett noe vi andre ikke vet/ser? Og hva er det hun egentlig legger i ”mer avstand”? Eller et ”tydeligere budskap”? Det er med andre ord tydelig, det må bare bli mer tydelig?

Det er ikke til å komme unna at en vel så god strategi mot ekstremisme i Norge kunne ha vært om Bjørnland var like klar i sitt budskap når det gjaldt den ulovlige overvåkingen av unge muslimer som nylig ble avslørt. Med tanke på PRISM, ulovlig overvåking og myndighetsmisbruk er veien kort til å tenke på Guantanmo. Tar PST-sjefen avstand fra det som skjer der? Min påstand er at hennes utspill har potensial i seg til å utvikle flere ekstremister enn en hvilken som helst imams mangel på den tilstrekkelige grad av tydelighet. Det er når du begynner å fornemme at den andre mistenker deg, og det på tynt grunnlag (usual suspect), at du begynner å utvikle deg til et fremmedlegeme. Det er en skummel kombinasjon.

I Sigurd Hoels roman ”Møte ved milepælen” forsøker jeg-personen, som selv er en god nordmann, å finne en forklaring på hvorfor enkelte av hans likekvinner og –menn fra hans ungdom havnet på feil side under krigen. Detaljene avslører hvordan irrasjonelle valg og motiver kunne ligge bak et slikt valg. Forelskelse, sjalusi og/eller følelse av svik og usynlighet var alle faktorer som påvirket det valget. La meg ta et annet eksempel: For 7-8 år siden fortalte min venn meg at han ble ringt opp av politiet og invitert til en samtale som ”aldri fant sted”. Min venn har plettfritt rulleblad, forresten. Detaljene er ikke vesentlige her, men den opplysningen irriterte meg på to plan: ”Faens, møkka politi,” og ”Faen, hvorfor ikke meg?” Ikke at jeg har et behov for en slik samtale, men var ikke jeg interessant, liksom? (Så kan jeg spekulere i hvorfor en annen gang). Poenget er at det er andre som har et behov for slik oppmerksomhet, og vi husker kanskje beretninger (kanskje bare rykter) om en av lederskikkelsene i Profetens Ummahs skuffelse over å bli pågrepet av vanlig politi framfor sikkerhetspoliti i fjor høst. Menneskets psykologi er med andre ord ofte det fascinerende ukjente i slike analyser.

Etterretning er PST sin jobb, men i sin iver etter å kreve tydelighet fra andre hold, må ikke PST-direktøren glemme at hennes ordvalg og oppfordringer er minst like ansvarsfylte som imamenes tydelighet.

Innlegget sto på trykk i Klassekampen 01.08.13 i deres spalte "I god tro". Lars Gule, Anne Kalvig, Bjørn Olav Utvik, Helene Næss og undertegnede skriver om religion hver torsdag.

Tur/retur

Shazia Sarwar tar i VG 15. juli opp et svært viktig tema om barna som tas med til foreldrenes hjemland. Men i en oppfølging av artikkelen idag, gis inntrykket at all flytting utenlands er barnemishandling. Det er det ikke.

I overskriften i Sarwars kommentar velges ordet ”dumpet” framfor det litt mer nøytrale ”tatt med”. Selv om artikkelen beskriver litt ulike situasjoner, later det til at Sarwar med dette mener situasjoner der barnet etterlates uten noen av foreldrene. Det er jeg enig i at er uønsket og problematisk.

Men når lærer og skribent Assad Nasir idag følger opp med sin kommentar ”Ingen barn å miste”, går han et skritt videre. Det er vel først og fremst Nasirs kommentar som gjør at jeg føler behov for en viss nyansering. Nasir skriver:  ”Barn og unge blir revet vekk fra sine nærmiljø, fra skole og fra sine venner. De blir plassert i utlandet, hos slektninger eller sammen med en av foreldrene [min utheving]. Veldig ofte er ikke flyttingen til barnas beste, selv om foreldre mener at den er det.”

Årsakene til at foreldre, og i denne sammenheng snakker vi altså om foreldrene med minoritetsbakgrunn, velger å ta med barna sine til sine opprinnelsesland varierer fra familie til familie. Kjennskap til opprinnelseslandets historie og kultur, religion eller bare tettere kontakt med storfamilien kan være blant disse årsakene. Ekstremsituasjoner hvor foreldre tar med barna til sine hjemland for å (tvangs)gifte dem og lignende lar jeg her ligge. Det er et lovbrudd som de rette instanser må følge opp.

Men å utelukkende karakterisere det som en uting og nærmest overgrep mot barna at de blir tatt med til et annet land enn Norge, slik Nasir gjør med sin kommentar, har jeg problemer med. Jo, jeg kan være enig i at mange av disse barna kan få det tøffere i Norge hvis de returnerer til Norge, men det er ikke gitt at alle velger å gjøre det. Dessuten er det en smule arrogant å hevde at det norske utdannelsessystemet er så overlegent andre lands skolesystem at foreldre nærmest på autopilot bør anmeldes for det forholdet.

Jeg er heller ikke uten videre med på antakelsen at de som returnerer får en umulig oppgave i Norge. Sarwar, som forteller om sine år i Pakistan, er vel et godt eksempel på det motsatte?

Også jeg har et opphold i mine foreldres hjemland. Jeg var 11 år og gikk i 5. klasse på barneskolen da vi desember 1990 satt oss på flyet i retning Pakistan. 18. desember for å være nøyaktig. Det hadde vært min fars store drøm og prosjekt hele hans liv i Norge: Vi skulle hjem! Forskning innenfor migrasjon og innvandring til Norge viser at svært mange 70-talls innvandrere hadde hjemreise som sin drøm. Jeg husker min små-sarakstiske kommentar til pappa på flyet: ”Er du fornøyd nå?” Med andre ord var savnet til Norge stort. Jeg kunne stå på taket og synge Ja, vi elsker, mens jeg fløy dragen min. Jeg tegnet det norske flagget overalt og sånn kan jeg fortsette. Ikke minst var overgangen til skoler i Pakistan vanskelig. Far returnerte til Norge og jeg om min bror ble boende med mor.

Men var mitt savn til Norge og etter hvert far noe annerledes fra andre barns savn som flytter fra et sted til et annet sted eller bytter skole fordi foreldrene har fått en annen jobb? Eller av ulike årsaker skilles? Var det et overgrep mot meg at foreldrene mine flyttet på meg? Noe de burde bli anmeldt for? Neppe.

Jeg og min familie returnerte halvannet år senere. Da hadde jeg gått 6. klasse, og så vidt startet i 7. i Pakistan, men var likevel programleder for avslutningsseremonien for sjette klasse på min gamle barneskole. Jeg hadde egentlig ikke så mye jeg skulle ha sagt for den beslutningen heller. Det var noe de voksne, inkludert min storebror som tok seg av. Utdannelse var nok et hovedargument. Var det også en del av tvangsflyttingen?

Jeg er delvis enig i at det var en tøff overgang å returnere. Den største overgangen var samkvemmet med jenter. Mine venner fra ungdomsskolen vil kanskje huske at jeg de første årene på ungdomsskolen var svært sensitiv overfor kroppskontakt med jenter. Jeg kunne flytte meg litt unna hvis en jente satt seg ved siden av meg. Jeg håper og tror ikke at det ble opplevd som problematisk. Dette har (mildt sagt) endret seg med årene.

Livet mitt i Norge ble som det har blitt. Men noe fikk jeg med meg som jeg ellers ikke ville fått: Jeg var blant de få 13-åringene som hadde kjørt bil og moped allerede. Jeg hadde sittet på taket til en buss mens den kjørte i fykende fart over elven Ravi i Lahore. Jeg kunne lese og skrive urdu. Jeg hadde en kulturell og historisk kompetanse fra Pakistan svært få andre hadde. Og norsken min? Den ble faktisk helt grei.

Innlegget ble publisert på Minvervanett.no 16.07.2013

Muslimane kjem

150 % flere muslimer på Stortinget skremmer vel vannet av noen?

En TV-sendt debatt fra Stortinget våren 2000 husker jeg spesielt godt. Det var en såkalt ”rikets tilstand”-debatt statsminister Bondevik hadde lansert. Samtidig raste debatten om bønnerop i Norge, noe partiformann Carl I. Hagen fokuserte på i sitt hovedinnlegg: Kunne regjeringen akseptere at det i Norge skulle bli ropt til bønn for muslimer? Og visste regjeringen egentlig hva det var som ble ropt? Hagen leste da opp en oversettelse han hadde fått tak i og inkluderte setningen: ”Drep de vantro”, som en del av bønneropet.

I den stortingsperioden var det ingen stortingsrepresentanter med muslimsk bakgrunn som kunne rette i den åpenbare misforståelsen, og jeg var så forbanna som jeg aldri hadde vært før. Var det virkelig tillatt å lyve, i beste fall å villede, på denne måten fra Stortingets talerstol? Jeg visste ikke om jeg skulle ringe TV-redaksjonen eller politiet.

Jo da, det ble dementert i avisene i dagene som fulgte, men tvilen var – i kjent Frp stil – allerede sådd.

Valgforskerne Tor Bjørklund og Johannes Berg har i en kronikk på Dagbladet.no (22.04.13) gjort det kjent at minoritetsbefolkningen i spesielt Oslo kan oppnå historisk høy representasjon på Stortinget. Meningsmålingene tyder på at kulturminister Hadia Tajik og Høyres Mudassar Kapur er sikret plass, mens Abid Raja har gode muligheter til å sikre Venstre i Akershus et mandat. Går alt riktig – sett fra et minoritetsperspektiv – kan både Høyres Afshan Rafiq og Frps Mazyar Keshvari se frem til minst fire år på Stortinget.

Det kronikkforfatterne ikke tar opp er at alle disse håpefulle kandidatene – statistisk sett – også har muslimsk bakgrunn. Som kjent beregnes prognosene på antall muslimer i Norge basert på enten antall medlemmer i trossamfunn (minimumsanslag) eller på bakgrunn av antallet innvandrere fra muslimske land og deres norskfødte etterkommere (maksimumsanslag).  

Norge ser altså ut til å gå fra å ha to stortingsrepresentanter med muslimsk bakgrunn i inneværende periode til fem. Dette vil i så fall utgjøre 3% av de folkevalgte. Ifølge SSB er det mellom 2-4% muslimer i Norge, så tallet er ikke spesielt høyt, men med tanke på de siste års debatter om muslimsk flertall, Eurabia og slikt må det jo være noen som får mareritt av at det er en økning på 150%? Ikke nok med det: Snikislamiseringens mor, Siv Jensen, vil være med å bidra til denne statistikken, mens SV ikke gjør det.

Men alt dette er statistikkenes tale, og et eksempel på tallenes begrensning. Det er nemlig lite som tyder på at flere muslimer på Stortinget vil gi mer islamifisert nasjonalforsamling.

Valgforskerne Bjørklund og Bergh er inne på det når de trekker frem Frps Keshvaris mulige mandat. Valget av han vil styrke representasjonen med hensyn til etnisk bakgrunn, samtidig som minoritetsbefolkningens politiske preferanser blir svekket. Dette fordi ytterst få minoritetsvelgere stemmer Frp. På samme måte er det ikke gitt at muslimene i Norge vil få økt innflytelse pga. høyere numerisk representasjon. 

Men, langt viktigere enn 150% økning er at ingen av de nevnte kandidatene har en profil som «innvandrerkandidater», eller «muslimske kandidater». De er alle dyktige politikere som representerer sine partier og sine partiprogram på utmerket måte. Valgt som tillitsmenn og kvinner av sine respektive landsmøter på et partiprogram på grunn av sitt engasjement, talent og fullstendig uavhengig av sin religiøse bakgrunn og tro. Enkelte sågar etter en kampvotering.

Fra tidligere er vi kjent med at bystyre- og stortingsrepresentanter med såkalte eksotiske etternavn enten tar eller blir ”tvunget” til å ta rollen som innvandrernes eller muslimenes talsperson. Årets stortingsvalg kan tyde på at Norge anno 2013 er blitt mer modent. Det er åpenbart ikke for å fremme muslimenes sak i nasjonalforsamlingen Oslo Frp nominerer Keshvari på 3. plassen, men for å fronte Frp’s politikk. Det samme gjelder alle de andre. At kandidatene representerer partier fra tilnærmet hele den politiske skalaen viser at også velgerne har modnet. Heri ligger en integreringsfremgang mer enn noen statistikk kan fortelle oss.

De som kjenner de kandidatene jeg har nevnt vet at de vil sette sin farge på Stortinget, men det vil fortsatt være den røde eller blå fargen som vil avgjøre hvilken politikk de vil fremme, og ikke islams grønne.

Innlegget sto på trykk i Klassekampen 20.06.13 i deres spalte "I god tro". Lars Gule, Anne Kalvig, Bjørn Olav Utvik, Helene Næss og undertegnede skriver om religion hver torsdag. 

Ny islamdebatt

Avgjørende for å utvikle en norsk islam er at flere deler sin islam.

En venn spurte meg hvordan det sto til med islamdebatten for tiden: ”Er det fortsatt de samme gamle ”pakistani-onklene” som snakker?”

Jeg husker førsteamanuensis Berit Thorbjørnsrud gjorde seg mektig upopulær, også hos meg, da hun under en forelesning på Blindern for nesten 10 år siden uttalte at det finnes like mange islam som muslimer i Norge. Det finnes jo bare én islam, var jeg blitt lært. Tiden har vist meg at hun hadde rett.

Etter noen år i Midtøsten merket jeg en klar forskjell på hvordan islam praktiseres der versus Pakistan eller for den saks skyld her i Norge. Ja, det er fortsatt bønn, faste og almisse, men det handler en del om kultur, om historie og det handler om hvilket syn man har på sin overbevisning. Er man vant til å definere seg som motsetning til sin nabo, påvirker det deg som person på en annen måte enn om du ikke gjør det.

Det er en stund siden islam i Norge ble målbåret av eldre herrer med dårlig norsk aksent, slik min venn antydet med sitt spørsmål. Allerede på 90-tallet hadde moskeene i Oslo sett behovet for å finne en som snakket majoritetsbefolkningens språk, og Norge gjorde sine første bekjentskap med Abid Raja som talsperson for World Islamic Mission. Senere ble vi kjent med Amber Khan (som tok over for Raja), Usman Rana (medisinstudenten som ledet Muslimsk studentsamfunn (MSS)) og ikke minst Bushra Ishaq, den første kvinnelige lederen for MSS som kjempet og forsvarte retten til å bruke hijab hun selv valgte bort.

Det har med andre ord vært lett å få øye på nye unge jenter og gutter som har bidratt til en langt mer pluralistisk debatt om islam enn for 10-15 år siden, men felles for mange av disse har lenge vært deres pakistanske bakgrunn. I dag ses en ny utvikling: norskpakistanerne mister sitt hegemoni over islam(debatten) i Norge.

Hvis målet er, noe jeg mener det bør være, å utvikle en norsk islam, ikke Punjab islam, Mogadishu- eller Al-Azhar i Kairo islam, er det helt avgjørende at flere med annen bakgrunn enn pakistansk formulerer og uttrykker sitt forhold til religionen og sitt syn på utviklingen i Norge. Bare på den måten vil vi komme nærmere norsk islam. En islam som i langt større grad er tuftet på norske og islamske verdier som tålmodighet, tilgivelse og nestekjærlighet. Det er i så måte fabelaktig at det er stemmer som norsksomaliske Warsan Ismail, norsknorske konvertitter som Yousuf Assidiq og Linda al-Zagheri som er stemmene til den unge norske muslimen i dag.

Av naturlige grunner, les: mye lengre botid i Norge, er det fortsatt slik at det er den pakistanskættede befolkningen som er mest ressurssterk. Det er de som har hatt tid til å utvikle sine organisasjoner, bygge kompetanse og det er derfor ikke unaturlig at disse også uttaler seg. Likevel ser jeg på det som utelukkende positivt for den offentlige debatten at det i tillegg til nye stemmer også fremkommer nye og andre tilnærminger til religionen som sådan.

Jeg tror for eksempel ikke det er helt tilfeldig at det er norsksomaliske Warsan Ismail som i en lengre tekst på Minervanett om guds posisjon i islam referer til Allah som hun. Det høres kanskje banalt ut, men det er helt fantastisk. Det har, meg bekjent, aldri skjedd før, hvor målet ikke var å latterliggjøre, vel og merke. En norskpakistaner ville ikke gjort det.

Selvfølgelig spiller norskpakistanere fortsatt en rolle, også i offentligheten, og undertegnede regnes vel som en av dem. Norskpakistansk ledede organisasjoner som Profetens Ummah og Islam Net stjeler fortsatt mest oppmerksomhet, men med personer som som Isra Zariat, Usman Asif, Qalb-e-Saleem A. Khan og ikke minst Usman Rana og Shoaib Sultan er debatten blitt langt mer berikende med deres meningsfylte innfallsvinkler til å tenke rundt islam.

Men hvor er bosnierne? Eller tyrkerne? Med nesten 500 års uavbrutt historie med islam på Balkan er bosniske muslimer ektefødte europeiske muslimer, og deres perspektiv er derfor svært interessant. Nå har lederen av Islam Råd Norge riktignok vært en bosnier i mange år, men likevel har de unge tyrkiske eller bosniske stemmene uteblitt. Jeg ønsker at også de bidrar og beriker debatten rundt islam i Norge i framtiden. 

Innlegget sto på trykk i Klassekampen 23.05.13 i deres spalte "I god tro". Lars Gule, Anne Kalvig, Bjørn Olav Utvik, Helene Næss og undertegnede skriver om religion hver torsdag. 

Kråkerøy

Islamistiske miljøer prøver å få fotfeste blant norske muslimer. Oppgjøret med dem må være langt kraftigere enn det vi har sett så langt. Og det må komme innenfra.

Kjære generalsekretær Mehtab Afsar, imam Senaid Kobilica, imam Basim Ghozlan, imam Syed Ikram Shah Jilani, imam Mehboob ul-Rehman, imam Noor Ahmad. Kjære representanter for islam i Norge:

Jeg vet dere er travle mennesker med mange viktige gjøremål. Det er viktig å bidra til halal-sertifisert kylling, interreligiøs dialog med ulike religiøse grupper i Norge og kanskje er det allerede på tide å avgjøre når neste Ramadan skal starte, men jeg har likevel en bønn til dere: Gjør det situasjonen krever. Ikke gå utenom.

La meg forklare hva jeg mener:

Jeg er til vanlig en mann med mye is i magen. Jeg er ikke en som lar meg hisse opp for hver minste ting. Jeg er tross alt vokst opp i et moskémiljø i Oslo, og vet hvordan ulike islamdebatter kommer og går, enten det er på grunn av noen tegninger, et angrep i et fremmed land, eller uttalelser fra en norsk muslim. Jovisst, det gjør vondt at hver gang jeg kikker på nyhetene, blir islam representert enten av utenlandske jihadister som driver offentlig pisking, en hjemlig jihadist som retter en advarende finger mot alle og enhver, eller et fakkeltog fordi man (igjen) er såret over dette eller hint. Jeg har i min tid som politiker blitt kalt ”løpegutt” for islam i bystyret av enkelte. En hedersbetegnelse, for meg, men nå håper jeg på handling fra dere. Vi er mange som har vent oss til å måtte leve med dette, mens vi håper mediene også kan fortelle andre historier, og mens vi prøver å formidle andre erfaringer med islam til våre medmennesker.

Men det er noe mer nå. Det finnes en islam i Norge, i moskeene og utenfor, som prøver å få fotfeste her i landet, som vi ikke kan, ikke må, ikke vil akseptere. Og jeg spør:

Hvor er dere?

Profetens Ummah, ja de tillater seg å påberope seg det ordet, og dens leder Ubaydullah Hussain har våknet til fra vinterdvalen sin og så sitt snitt til å hylle gisseltakerne på en nyopprettet Facebook-profil. Borte er kjærligheten for andre medmennesker. Borte er respekt for fienden. Han forsøker å plassere drapet på de uskyldige arbeiderne i In Aménas i et større perspektiv hvor alt forklares med vestens krig mot islam. At lederen for terrorgruppen har fetet seg og sin organisasjon opp på tobakk- og narkotikasmugling, ser man bort ifra i dette store bildet. Kanskje ikke så rart når mange av gruppens egne medlemmer selv er kjent for den slags virksomhet.

Det er lett å plassere Ubaydullah Hussain og organisasjonen Profetens Ummah i kategorien ”gale” eller ”oppmerksomhetssyke”, men der kan vi neppe plassere de urovekkende uttalelsene fra imam Nehmat Ali Shah og Ghulam Sarwar til Dagsavisen torsdag 17.01. Her deler de sin (manglende) samfunnskunnskap med norske medier. Jeg ser det for meg, hvordan de to herrene endelig skulle få satt skapet på plass og forklart hvordan det egentlig henger sammen: At islam har et dårlig rykte her til lands fordi det er jødene som styrer mediene. Eller at Holocaust ble til fordi jødene er et ”urolig” folk.

Hvorfor søke makt i mediene for å sverte islam når man har disse to sittende i et styrerom i en moské på Grønland?

Kjære ledere og representanter for islam i Norge: Er det greit for dere? Kan dere virkelig akseptere dette? Og mener dere at det er nok å vise til all den flotte dialogen dere har gående med den ene og den andre, når slike holdninger kommer fram? Det får selv meg til å lure: hva slags dialog er det som føres? Meg bekjent er dette Oslos største menighet – og medlem av Islamsk Råd Norge.

Det holder ikke å si at islam betyr fred. Den tiden er forbi. Det nytter ikke. Det norske folk tror ikke på det lenger. For guds skyld: selv jeg begynner å miste troen på det.

Abid Raja, tidligere talsmann for World Islamic Mission, skrev for ikke så veldig lenge siden en kommentar hvor han antydet at antisemittisme i det (norsk-)pakistanske miljøet blir overført gjennom morsmelken. Jeg trodde ikke på ham. Jeg mente han overdrev. Jeg mener fortsatt det. Han malte med for bred pensel. Men nå trenger jeg dere til å vise at jeg hadde et poeng!

Min far tilhører den generasjonen som kom med islam til Norge, og selv om dette eplet (dessverre) har falt et stykke unna stammen, er jeg likevel opptatt av den tradisjonen, og av at denblir forvaltet bedre i dette landet. Det har jeg fått inn med morsmelken. Jeg, og etter min mening dere, kan ikke akseptere at noen ekstremt oppmerksomhetssyke mennesker kupper møysommelige arbeid utført gjennom fire tiår.

Det finnes dyptgående problemer som trenger en sterkere reaksjon fra det muslimske miljøet enn jeg har sett til nå.

Jeg er ingen tilhenger av fakkeltog. Av markeringer. Det er ikke uvanlig med fakkeltog og rosetog når en film eller bok ingen har hørt om eller sett, blir lansert. Men denne ekstremismen vi nå er vitne til, midt i blant oss, vil dessverre ikke brenne bort ved hjelp av noen fakler i januarkulden. Noe mer må til.

Selv har jeg ikke kunnet unngå å tenke på Norges landsfader Einar Gerhardsens tale på Kråkerøy i Fredrikstad 29. februar 1948 den siste tiden. Kjent som Kråkerøy-talen ble den tolket som en politisk krigserklæring mot kommunistene i Norge etter det kommunistiske kuppet i Tsjekkoslovakia.

”Problemet for Norge”, sa Gerhardsen, ”er, så vidt jeg kan se, et innenriksproblem – representert ved det norske kommunistpartiet. Den viktigste oppgaven i kampen for Norges selvstendighet, for demokratiet og rettssikkerheten er å redusere kommunistpartiet og kommunistenes innflytelse mest mulig.”

Dette er det jeg vil at dere skal si. Hele tiden.

Problemet for islam i Norge er så vidt vi kan se et internt problem, representert ved ekstreme holdninger målbåret av Profetens Ummah, kunnskapsløshet og fordommer formulert av enkeltimamer og ledere og rett og slett ignoranse representert ved en overdreven og enøyd fokus på konflikten i Midtøsten.

Vet dere for eksempel hva de arabiske statene gjør med de palestinske flyktningene som bor i deres land? 5 millioner mennesker mer eller mindre råtner i flyktningleire. Men det er en digresjon – la meg komme tilbake til poenget, Gerhardsens poeng og mitt poeng: Den viktigste oppgaven i kampen for islams tilstedeværelse i et selvstendig Norge, for demokratiet og rettssikkerheten er å redusere Profetens Ummah og ekstremistenes innflytelse mest mulig.

Nå skal man ikke lese alt dette så bokstavelig. Norges selvstendighet er langt i fra truet. Ei heller er demokratiet under press. Islamistene i Norge eller Europa er på langt nær så sterke politisk og kan heller ikke vise til en støtte som kommunistene i etterkrigstiden. Ikke har islamistene noen supermakt i  ryggen, med mindre man anser Iran eller Taliban som en supermakt. Men islamistene utfordrer demokratiet og vitterlig rettssikkerheten. Derfor savner jeg en Kråkerøy-tale i ordskiftet mot Profetens Ummah.

En ordentlig ørefik.

Sett ned foten og si: nok!

Men som Gerhardsen la til: ”Vi må ikke skape noen hetsstemning mot dem. Vi skal ikke bekjempe dem med de samme metodene som deres tsjekkiske (algeriske/syriske) partifeller bekjemper sine politiske motstandere. De norske kommunister (islamister) vil fortsatt kunne nyte godt av alle demokratiske rettigheter (i menighetene og samfunnet). De vil kunne tale og skrive fritt. (…). Vi skal kjempe mot kommunistene (islamistene) med demokratiske midler og åndelige våpen.”

Å si «nok!», å si fra, å sette en grense er ikke et tegn på panikk. Det trenger vi ikke. Som Gerhardsens fortsatte:


”Fordi jeg tror at problemet for tiden er et innenrikspolitisk (internt) problem, synes jeg en har rett til å si at det foreløpig ikke er noen fare for Norge. Det sier jeg i tillit til at det frie norske folket (muslimer) selv sørger for å redusere kommunistpartiet (islamistene) til den beskjedne sekt det var før krigen (11.september). Og med det er faren for tsjekkoslovakiske (afghanske/algeriske osv.) tilstander i Norge redusert tilsvarende. Vi skal se alvoret i situasjonen åpent i øynene, men heller ikke her er det grunn til å male bildet for svart.”

Det som gjorde Gerhardsens ord så virkningsfulle, var at de kom fra ”innsiden”. Det var arbeider mot arbeider. Det var ikke en Høyre-mann som kom med dem, eller politimesteren. Det var heller ikke menig-arbeideren. Det var Gerhardsen, lederen for det norske Arbeiderpartiet og statsministeren for landet, som tok ledelsen, og viste vei. Arbeiderbevegelsen var mer enn Sovjetunionen og kommunismen.

Det samme gjelder islam.

Men da er det ikke nok at jeg – eller Yousef Assidiq, som skrev i Dagbladet nylig – tar den kampen. All ære til Assidiq som med hud og hår har gått inn i kampen mot ekstremistenes retorikk på sosiale medier, og har presentert det nærmeste jeg har lest av et ordentlig oppgjør. Respekt. Likevel er ikke det nok. Kjære ledere for islam i Norge, dere kan ikke bare si: ”Nå må vi ta tak i dette”, ”vi er i dialog med alle” eller som nevnt ”islam betyr fred”. Det er dere, som ledere for islam i Norge, som må vise vei. Det er imam Mehboob ul-Rehman som skal lede. Det er imam Shah Jilani som skal slåss. Det er Usman Rana og Info Islam som skal vise vei.

Det er disse som er de religiøse og organisatoriske autoritetene og som kan snakke deres språk. Om kufr og shirk. Sharia og sunna. Om hidyaah og jihad. Om sura Ambia og Al-Nasr. Og så videre og så videre.

Det er nå dere skal vise – med ord og i praksis – at det er mulig å elske Norge og være profetens tjener – om man så ønsker. At det er mulig å kalle seg norsk og muslim. At det er mulig å være glad i nordmenn, det norske demokratiet og islam. Eller, sagt på en annen måte, være uenig i krigen i Afghanistan uten å være islamist. Se paradoksene i internasjonal politikk uten å ty til personangrep, trusler og ekstremisme. Være for palestinsk stat og samtidig mot jødehets.

Gerhardsens tale gjorde det klart for alle, og en gang for alle: At det var mulig å være tilhenger av den norske sosialismen uten å være kommunist. Uten å ønske revolusjon, proletariatets diktatur, kollektivisering. Nå er det dere som må vise at det er mulig å være for islam i Norge uten å være fundamentalist.

Kanskje synes dere ikke det er rettferdig at dette kreves av dere. Men det er det situasjonen krever. Slik sovjetkommunismen var en totalitær svulst som ikke kunne ignoreres, og som truet med å ødelegge den sosialismen Gerhardsen jobbet for, slik er Profetens ummah en svulst som forgifter islam i Norge.

Kampen handler om islams overlevelse i Norge. La meg for et øyeblikk blande metaforene og bruke et uttrykk Gerhardsen nok ville gjenkjent: Ekstremistene må knuses som ei lus. Derfor er min bønn: Ikke gå utenom. Denne gangen må dere gå tvers igjennom.

Innlegget ble publisert første gang på Minvervanett.no 23.01.2013

Til Odd Børretzens minne

Odd Børretzen ble et bindeledd for meg inn i norsk kultur. Mormoren hans bodde i Øvre Sirdal. Norskere blir det ikke. Hun var rasist, og han var meget glad i henne. Og jeg ble glad i ham.

Det var i 1997, midt i forberedelsene til Operasjon Dagsverk-kampanjen i Oslo, at jeg på et kontor i Torggata 26 ble introdusert for Odd Børretzen for første gang. Det var sangen om de litt senile, pensjonerte generalene med kakesmuler i tennene som knuste en høne for å lage en omelett.

Det gikk ikke lenge før jeg oppdaget at kjærligheten var gjensidig. Han elsket også meg! Like mye. Hver natt kom han til meg – sin brune prins, som han synger om i sin Vuggesang. Hver natt fikk han meg til ikke å bry meg om det der ute. Om Pakkis eller hvor mye jeg kostet dem. Han passet på meg. Hver natt. Ved sengen min.

Når jeg trengte en Salme til Allah, var det Odd Børretzen som sang den. Ikke imamen, men han – den gamle musikanten. Det var han som ba den allmektige pent om å komme ned til Prinsdal og ta inn på hotell. Slik at Han kunne forstå at jeg bare var folk, og det er så lett å være der oppe og være Allmektig.

Selvfølgelig lærte jeg sangene. Og jeg sang. I ny, og enda mer i ne. Han ble mitt alibi til å kalle meg norsk. Selv Christian Tybring-Gjedde fikk høre min sang. I år 2000, eller var det 2001, da han var på Blindern og i en debatt i regi av Pakistansk studentersamfunn (PSS) presenterte sine tips til innvandrerforeldrene om oppdragelse, råd han nylig gjentok i NA24.

Jeg kunne ikke unngå og stille ham spørsmålet: Kjære Tybring-Gjedde, jeg hører deg fortelle hvordan jeg skal lære norsk kultur. Og jeg har lært meg at Børretzen, og Lillebjørn og Cornelis (om nederlenderen var aldri så svensk) er en vesentlig del av norsk kultur. Jeg har lært meg (og jeg sang): Og Carl I. Hagen er stor og skjønn, og er så glad at du kommer. Han smiler til deg med smilet sitt, og sier om du skulle tvile litt. Kom i mine armer, her er det ømhet og varme. Jeg skulle bare ønske at du forstod at også Kishore, Jigjit og Mehdi Hasan er verdifulle for meg. Kunne ikke du også være interessert i å lære nye musikalske uttrykk, Tybring-Gjedde? Vil du ikke lære å synge: Hame tumse pyar kitna, ye ham nahin, jante?

Da som nå er han meg svar skyldig. Alt jeg fikk, og alltid hadde fått fra Tybring-Gjedde og FrP var: Imamer er dumme. Muslimer er dumme. Du er dum. De sa det ikke slik, naturligvis. Men i kommunikasjonsbransjen er det noe som heter ”etterlatt inntrykk”, det publikum sitter igjen med fra det politikerne har sagt. Jeg tror ikke at det er akkurat det du mener å si, Tybring-Gjedde. Men kan du skjønne at en liten brun prins trenger noe annet enn det du sier for å ville gripe den norske kulturen? Litt anerkjennelse. Litt forståelse. En liten håndsutrekning.

Det er det Børretzen ga meg i 1997. Takk, Odd Børretzen.

Hvil i fred.

Innlegget ble publisert på Minvervanett.no 20.11.2012