Det er den draumen me ber på II

Oslo Arbeiderparti hadde storbesøk på sitt representantskapsmøte i kveld. Den første minoritetsspråklige statsråden, barne- og likestillingsminister Manuela Ramin-Osmundsen var på besøk, og for et fantastisk første møte! Vi fikk se en dyktig, saklig og offensiv barne- og likestillingsminister (og vi slapp til og med å starte rep.skapsmøtet med den franske nasjonalsangen). Jeg har truffet henne før, men ikke som statsråd. Og helt uavhengig av partipolitikken (yeah right!); Dette gjør meg utrolig stolt!

Rene tilfeldigheter at det var Ap og den rødgrønne regjeringen som sto for at Norge fikk første "brune" minister, vil mange mene, men jeg tror ikke det var (det har jo gått en liten stund nå) en tilfeldighet. En ting var at regjeringen i 2005 rettmessig fikk kritikk for å komme opp med en kritthvit regjering, og dermed nå endret sammensetningen, men jeg tror Stoltenberg tok den telefonen til Ramin-Osmundsen fordi det var riktig, og fordi Ap har tradisjon for å gå i spissen og vise vei, for å si det litt brautende. Men, i tillegg til å være den første og alt det der, sa hun også mye bra. At integreringsarbeidet nå skal gå hånd i hånd med likestillingsarbeidet, har lenge vært et krav fra mange. Likestilling mellom kjønnene er viktig, men likestilling mellom ulike befolkningsgrupper er minst like viktig, og det er helt naturlig å se likestilling og integrering i sammenheng for å lykkes med begge delene.

"Vi må tørre å snakke om makt, også når det gjelder innvandrere/minoriteter," sa Ramin-Osmundsen. Kunne ikke vært mer enig. Men for at noen skal få makt, må andre gi den i fra seg. Så enkelt er det. Dette har jeg sagt før, men sier det igjen; I arbeidet med likestilling mellom kjønnene har vi kommet langt, bl.a. fordi det mer eller mindre har vært en dugnad i hele samfunnet, og ikke bare noe kvinnene har kjempet for. Den dugnaden må gjentas! Selv om Norge nå har fått sin første minoritetsspårklig statsråd og har allerede en politisk rådgiver, så er det ennå langt igjen.

Fortsatt er det slik at en stor andel av Norges befolkning møter en ugjennomtrengelig vegg i møtet med arbeidslivet, og altfor mange av dem har det til felles at de har et annerledesklingende navn. Tall fra Statistisk sentralbyrå viser at den registrerte arbeidsledigheten for innvandrere er ca. tre ganger så høy som i befolkningen generelt. Hva det skyldes er sammensatt, men svært mye peker på at fordommer, myter og uvitenhet blant arbeidsgivere har stor del av skylden. For å rette opp i disse skjevhetene, og for å nå regjeringens beskjedne mål om å gjøre Norge til det mest inkluderende fellesskap verden har sett, må en tørre å ta noen nye grep, tørre å tenke nytt. Det var derfor svært gledelig å høre statsråden ta opp nettopp denne problemstillingen og nevne at regjeringen fra nyttår (1.1-08) vil sette i gang et forsøk med moderat kvotering av personer med minoritetsbakgrunn i 12 statlige virksomheter.

Den rødgrønne regjeringen har som ambisjon å skape det mest inkluderende fellesskap verden har sett, og for å nå målet må vi blant annet skape et mer inkluderende arbeidsliv. En rekke tiltak har vært forsøkt, og foreslått, men uten merkbar resultat. Selv om 760 nyansatte minoritetsspråklige i staten etter at ordningen med å innkalle minst én minoritetsspråklig til intervju ikke er trvielle tall, men jeg hilser det nye forsøket velkommen.

Bruk av kvotering i utgangspunktet er ikke et sunnhetstegn for samfunnet. Imidlertid viser den manglende suksessen med å få til integrering i arbeidslivet at kvotering likevel er nødvendig. Til tross for den belastning kvotering innebærer, er det nødvendig å ta i bruk radikale virkemidler for hindre den diskriminering mange nordmenn med utenlandsk bakgrunn i dag møter. Imidlertid må jeg få presisere at kvotering heller ikke bør være det eneste tiltaket. Anonyme søknader, forbedret norskopplæring, arbeidsmarkedstiltak og flere praksisplasser er alle gode virkemidler. Men tiden er likevel overmoden for å forebygge den urett som i dag eksisterer. For å få til et integrert samfunn må den reelle makten i samfunnet fordeles mer rettferdig.

Etter min mening er vi ett skritt nærmere den draumen me ber på!

Kaoset fortsetter

i Pakistan, og blir stadig verre. Riktignok lover Musharraf i kveld at han vil trekke seg som øverste militære leder innen utgangen av november, og videre å gjennomføre parlamentsvalg innen 9. januar. Nå er ikke dette første gang han gir slike lovnader, så det gjenstår å se om han innfrir denne gang. Unntakstilstand og frie, demokratiske valg er to motsigelser, som det blir spennende å følge med på hvordan utvikler seg.

Imidlertid uteblir den store folkemobiliseringen mot unntakstilstanden som flere medier og opposisjonspolitikere har etterlyst. Det kan selvsagt skyldes frykt for represalier fra militæret, apati, men kan hende også det enkle faktum at folk støtter Musharraf.

Men, det jeg irriterer meg mest over, er hvordan Benazir Bhutto, den korrupsjonsanklagede tidligere statsminister, som har bodd i eksil de siste 8 år, nå med god hjelp av internasjonale medier, også norske, blir fremstilt som en stor demokratiforkjemper og demokratisk lyspunkt i Pakistan. Visstnok den eneste i Pakistan skal man tro mediene. Det er svært misvisende, for å si det mildt.

Det var ikke tilfeldig at hennes sympatisører tidlig i prosessen ble behandlet mer skånsomt enn andre opposisjonspolitikere (ja, det finnes andre enn Bhutto!) og reelle demokrati- og menneskerettighetsforkjempere. En av dem, leder for partiet Movement for Justice og tidligere crickethelt, Imran Khan, ble i dag arrestert etter at han deltok i en demonstrasjon og viste seg offentlig for første gang siden han klarte å rømme fra husarresten han ble satt i fra dag 1. Ikke tilfeldig det heller.

I mediene i dag forsøker ”demokratiforkjemperen” Bhutto å samle opposisjonen for å øke presset mot Musharraf. En allianse Bhutto selv gravla i det hun inngikk i en hestehandel med Musharraf. At hun forkaster videre samarbeid med Musharraf nå, skyldes ikke at hun har kommet på bedre tanker, men mer at hun innser at hennes vei til makt ikke lenger går gjennom Musharraf.

Det er viktig å minne om at det ikke er Bhutto som har ledet an i kampen mot unntakstilstanden og Musharraf, men landets advokater og dommere. Disse har Musharraf vært på kant med siden tidligere i år da han avsatte høyesterettsjustitiarius Ch. Mohammad Iftikhar, og det er samme mann som tydeligist har oppfordret til protester mot unntakstilstanden.

Nei, Bhutto er ingen demokratiforkjemper i Pakistan, ei heller et lyspunkt for Pakistan!

Pakistan først?

'Sabb se pehle Pakistan', eller 'Pakistan først', var president Parvez Musharrafs budskap i hans tale til folket lørdag ved midnatt lokaltid. Imidlertid er det vanskelig å se hvordan de siste dagers utvikling har tjent Pakistans ve og vel.

Musharraf bedyret at unntakstilstanden skyldtes den økende trusslen ekstremistene representerte for landet og viste til hendelsen ved den røde moskeen i sommer, og de siste selvmordsaksjonene i Karachi ved Benazir Bhuttos tilbakekomst til Pakistan. En stat i staten er en ydmykelse for landet. Det har han så absolutt rett i. Videre pekte han på en handlingslammet politistyrke, et rettssystem som sammen med mediene stakk kjepper i hjulene for demokratiet (hans) som andre grunner for å innføre unntakstilstand. Mediene skal være frie, sa han, men han likte ikke at de kun fokuserte på det negative, og aldri det positive. "Det var jeg som ga media frihet," som han sa, men nå liker han visst ikke hva de rapporterte. Hørt på maken!

Dette var utrolig skuffende, selv for Musharraf å være. Presidenten var under sterkt press, og ryktene ville også ha det til at høyesterett ikke ville godkjenne valget av han som president i 5 nye år. Da blir det hele så falskt når han later som at unntakstilstanden er i landets interesse og ikke et utslag av hans personlige maktbegjær.

Selv har jeg vært av den oppfatning (selvsagt som en liksom-pakistaner langt unna Pakistan) at det landet har godt av å ha en sterk leder som viser vei, framfor en gjeng med gjennomkorrupte politikere som under et glans av demokrati lurer til seg enorme rikdommer fra landet og kjører landet lenger ned i grøfta enn en liksom-president. Kanskje ikke så veldig demokratiske tanker jeg nå fremmer, men heller en general enn tulle-politikere som Benazir og/eller andre som later som at de har landets interesser som utgangspunkt.

For sikkerhetsskyld kan jeg vel melde at dette ikke er en prinsipiell holdning, men mer etter erfaring med Pakistans skinndemokrati.

Musharraf har måttet ta noen tøffe valg i sin tid som regjeringssjef, og etter mitt syn har de delvis upopulære valgene vært nødvendige. Nå tenkte jeg særlig på hans allianse med USA i den såkalte krigen mot terror. Han har også gode resultater å vise til når det gjelder landets økonomi, og bygging av infrastruktur. Jeg ser ikke bort i fra at USA hadde stått med sine styrker langt innenfor Pakistans territorium om det hadde vært opp til noen av de såkalte politiske lederne som nå ønsket å stille til valg. I så måte kan jeg bli sett på en som støtter unntakstilstanden, men når han før unntakstilstanden angivelig inngikk en politisk maktfordelingsavtale med Benazir Bhutto, og nå når hans makt ble truet av høyesterett, begynner å avsette dommere etter eget forgodtbefinnende, arrrestere advokater og menneskerettighetsforkjempere og andre som uttaler seg kritisk til hans gjerninger blir det hele bare kvalmt og råttent.

Det er ikke noe som heter opplyst enevelde - kun enevelde.