Det er den draumen me ber på II

Oslo Arbeiderparti hadde storbesøk på sitt representantskapsmøte i kveld. Den første minoritetsspråklige statsråden, barne- og likestillingsminister Manuela Ramin-Osmundsen var på besøk, og for et fantastisk første møte! Vi fikk se en dyktig, saklig og offensiv barne- og likestillingsminister (og vi slapp til og med å starte rep.skapsmøtet med den franske nasjonalsangen). Jeg har truffet henne før, men ikke som statsråd. Og helt uavhengig av partipolitikken (yeah right!); Dette gjør meg utrolig stolt!

Rene tilfeldigheter at det var Ap og den rødgrønne regjeringen som sto for at Norge fikk første "brune" minister, vil mange mene, men jeg tror ikke det var (det har jo gått en liten stund nå) en tilfeldighet. En ting var at regjeringen i 2005 rettmessig fikk kritikk for å komme opp med en kritthvit regjering, og dermed nå endret sammensetningen, men jeg tror Stoltenberg tok den telefonen til Ramin-Osmundsen fordi det var riktig, og fordi Ap har tradisjon for å gå i spissen og vise vei, for å si det litt brautende. Men, i tillegg til å være den første og alt det der, sa hun også mye bra. At integreringsarbeidet nå skal gå hånd i hånd med likestillingsarbeidet, har lenge vært et krav fra mange. Likestilling mellom kjønnene er viktig, men likestilling mellom ulike befolkningsgrupper er minst like viktig, og det er helt naturlig å se likestilling og integrering i sammenheng for å lykkes med begge delene.

"Vi må tørre å snakke om makt, også når det gjelder innvandrere/minoriteter," sa Ramin-Osmundsen. Kunne ikke vært mer enig. Men for at noen skal få makt, må andre gi den i fra seg. Så enkelt er det. Dette har jeg sagt før, men sier det igjen; I arbeidet med likestilling mellom kjønnene har vi kommet langt, bl.a. fordi det mer eller mindre har vært en dugnad i hele samfunnet, og ikke bare noe kvinnene har kjempet for. Den dugnaden må gjentas! Selv om Norge nå har fått sin første minoritetsspårklig statsråd og har allerede en politisk rådgiver, så er det ennå langt igjen.

Fortsatt er det slik at en stor andel av Norges befolkning møter en ugjennomtrengelig vegg i møtet med arbeidslivet, og altfor mange av dem har det til felles at de har et annerledesklingende navn. Tall fra Statistisk sentralbyrå viser at den registrerte arbeidsledigheten for innvandrere er ca. tre ganger så høy som i befolkningen generelt. Hva det skyldes er sammensatt, men svært mye peker på at fordommer, myter og uvitenhet blant arbeidsgivere har stor del av skylden. For å rette opp i disse skjevhetene, og for å nå regjeringens beskjedne mål om å gjøre Norge til det mest inkluderende fellesskap verden har sett, må en tørre å ta noen nye grep, tørre å tenke nytt. Det var derfor svært gledelig å høre statsråden ta opp nettopp denne problemstillingen og nevne at regjeringen fra nyttår (1.1-08) vil sette i gang et forsøk med moderat kvotering av personer med minoritetsbakgrunn i 12 statlige virksomheter.

Den rødgrønne regjeringen har som ambisjon å skape det mest inkluderende fellesskap verden har sett, og for å nå målet må vi blant annet skape et mer inkluderende arbeidsliv. En rekke tiltak har vært forsøkt, og foreslått, men uten merkbar resultat. Selv om 760 nyansatte minoritetsspråklige i staten etter at ordningen med å innkalle minst én minoritetsspråklig til intervju ikke er trvielle tall, men jeg hilser det nye forsøket velkommen.

Bruk av kvotering i utgangspunktet er ikke et sunnhetstegn for samfunnet. Imidlertid viser den manglende suksessen med å få til integrering i arbeidslivet at kvotering likevel er nødvendig. Til tross for den belastning kvotering innebærer, er det nødvendig å ta i bruk radikale virkemidler for hindre den diskriminering mange nordmenn med utenlandsk bakgrunn i dag møter. Imidlertid må jeg få presisere at kvotering heller ikke bør være det eneste tiltaket. Anonyme søknader, forbedret norskopplæring, arbeidsmarkedstiltak og flere praksisplasser er alle gode virkemidler. Men tiden er likevel overmoden for å forebygge den urett som i dag eksisterer. For å få til et integrert samfunn må den reelle makten i samfunnet fordeles mer rettferdig.

Etter min mening er vi ett skritt nærmere den draumen me ber på!