Fotball og krig..

Det er det som fyller nyhetsbildet i Istanbul. Hvor hen jeg satt meg ned for aa nyte en kaffe, cola eller noe annet, saa var det det samme som gjentok seg. Fotball og animerte bilder av F16 fly som lettet fra baser i tyrkia, floy over til Nord Irak og etterlot seg smaa eksplosjoner i noe som visstnok skulle vaere pkk-baser. Ordet Pkk var det eneste jeg klarte aa tyde ut i fra teksten paa skjermen, og angivelig hadde tyrkiske militaeret gaatt til det angrepet de lenge har snakket om.

Bekreftelsen maatte jeg faa fra Norge. Det kom i form av folgende melding: "Ja, de har drept sivile kurdere, og angrepet smaa landsbyer, men tyrkiske myndigheter er fornoyde." Jeg kan legge til at det tyrkiske folk saa heller ikke saa veldig sjokket og betvilt ut. De fleste reagerte ikke i det hele tatt, i hvertfall ikke paa en merkverdig maate, over nyhetene. Om de drepte sivile eller hva, kan jeg ikke uttale meg om. Det eneste tv-bildene viste var de nevnte animerte bildene, hvor tre smaa f16 fly floy i en fin sirkel over nord Irak, sammen med gamle treningsbilder over avfyrte raketter som treffe sine maal paa et ode omraade. Ingen brente bygg, ingen odelagte hjem.

Kanskje var det det som gjorde at mine 24 timer i Istanbul ikke ga merlyst? Kanskje det var det dumme spraaket som er helt umulig aa faa greie paa, de paagaaende selgerne som dukker opp fra nowhere og folger deg et godt stykke paa veien eller kanskje det bare var fordi jeg var alene i en enorm by uten aa vite hvor jeg skulle gjore av meg. Jeg saa en stor moske (blaa moskeen), en annen stor moske/museum, men bare utenfra, fordi det var stengt, mange smaa moskeer, en stor gaagate (Turkish Champs Elyssee, Taksim) og et fiskemarked.

Det var Midtosten som var maalet, og transit byen Istanbul ble nettopp det, en transit by. Allerede i loungen paa tyrkias internasjonale flyplass folte jeg meg bedre, og lykkeligere. Paa flyet paa vei til Beirut ble det snakket arabisk rundt meg. Det ble ledd paa arbisk, og jeg holdt paa aa si at den lille babyen bak meg som graat konstant gjennom hele turen, graat paa arabisk. At et saa lite vesen kan ha saa mye energi i seg forundrer meg hver gang jeg ser en graatende baby. "He's so tired," var det eneste en flau mor kunne faa fram, men sove gjorde han aldri.

Selv om det aa snakke arabisk var en del av mine planer for turen, har det ikke blitt saa mye av det. De faa sjansene jeg har faatt har endt i fiasko. Det begynte allerede i passkontrollen paa flyplassen hvor jeg ble spurt hva min far heter paa arabisk. Jeg horte vel aldri hva han sa, men jeg fikk et utrolig stygt blikk, da jeg sa "sorry?" og en anklage om at "You have an arabic name, but you dont speak arabic?" Han sa det i en tone som tilsa at han ikke hadde tiltro til en brokdel av det jeg sa. Forst naa fikk jeg stutra fram "La!", og etter litt mer intens stirring, gikk det egentlig greit. Mye bra intervjuteknikk aa laere her...

Den passkontrollen var saer. Har naa gaatt gjennom en del passkontroller i mitt liv, og javel saa ser de alle utrolig sure og gretne ut, men maken til hat har jeg aldri sett i en passkontrollors oyne tidligere. Som om akkurat jeg var aarsaken til hans miserable liv, til Beiruts og Libanons kaos. Meg onsket han dit peppern gror, og helst enda lenger. Og enda er jeg ikke kommet til Israel... Jeg kjenner jeg gruer meg litt til det. Selv om det ikke er noe problematisk, saa er det en ubehagelig folelse.

Saa var jeg ankommet jeg Beirut. Krigssonen Beirut! Det er ikke saa mye krig her naa, men dette er vel det naermeste jeg (til naa) har vaert en krigssone. De helt store odeleggelsene har jeg heller ikke sett etter 8 timers vandring i Beiruts gater, men jeg har sett masse militaeret. Overalt. Paa hvert eneste gatehjornet, og vel saa det. Jeg synes synd paa de. Greit nok at det norske forsvaret er sjanselose ved en eventuell krig, men libanesiske haeren har ikke bare ytre fiender, de har en stat i staten i form av Hizballah de ikke klarer aa faa has paa.

Der staar de, paa hvert eneste kryss, i sine panserede kjoretoy og holder vakt. Vakt mot hva da? Det eneste jeg har observert dem gjore er aa dirigere trafikken, og sende turister som meg, og andre innfodte i ulike retninger. Sjekke bager, legitimasjon og bare se barske ut. Baggen min har blitt sjekket 4-5 ganger og jeg har vist passet til ca. 14 militaer/politi eller andre sikkerhetsfolk. For det er ikke bare nok med at det er en haug med militaeret i gatene, saa mange at man faar en bestemt folelse av at dette landet maa ha fleste militaer pr. innbygger, saa er det nesten like mange mennesker i politiuniformer. Og ikke nok med det, saa har man sikkerhetsfolk. Alle gaar de oppaa hverandre, og alle skal ha noe aa si paa hvor jeg skal gaa og hvor bilene skal kjore.

Naar parkeringsvakter/sikkerhetsfolk sjekker passet ditt saa skjonner du at dette gaar for langt. "What you think about Beirut?", fikk jeg i sporsmaal fra en slik sikkerhetsvakt, som tittet iherdig paa passet. "I dont know, Im not allowed to see anything..." var det aerlige svaret han fikk. Det traff, passet ble levert raskt sammen med en en smule flau "Go, go...."

Inntrykket av Beirut bedret seg kraftig da jeg etter en stor omvei, rundt hele Central town som jeg tidligere paa dagen ikke hadde faatt passere, kom meg til Hamra. Her gikk de glade rundt, satt paa fancy cafeer, drakk sin te eller kaffe eller bare lekte med sine baerbare pc'er.. Gud, som jeg savner Pc'n min, som jeg ikke turde aa ta med... American University of Beirut var ogsaa et imponerende syn, og den gamle studenten i meg vaaknet til livet inni meg, kjente jeg. Her hadde jeg likt aa gaa.

I morgen eller over i morgen skal jeg til ain al-Hilwe og sove der en natt. Blir spennende aa se hvordan "the worst camp", som det ble sagt, egentlig er.

Har naa reist alene i tre dogn, og det hele bolger fram og tilbake fra det grusomt kjedelige, til det herlig befriende. Forelobig slaar bolgene mest mot det forste.