Det fantastiske med politikk er at det alltid finnes to versjoner. Av en og samme hendelse. Etter turen til Hebron maatte lordagskvelden selvsagt tilbringes ute blant israelsk ungdom i New Jerusalem. Gatene var smekkfulle av mennesker og det var svaert saa god stemning. Nesten ingen soldater aa se og det var omtrent som aa vaere et hvilket som helst sted i Europa. De fleste rundt oss snakket til og med engelsk selv om de fleste var lokale, men amerikanere var godt representert. Ved ett tilfelle dultet jeg borti en av guttene som satt i baren. Jeg skvatt til og sa unnskyld, som vanlig egentlig, men som jeg sa til mine venner: Etter aa ha sett saa mange israelske soldater med sine enorme vaapen, er jeg redd nesten enhver israeler. Dette horte denne unge mannen og sa at det maatte jeg ikke vaere. Verken av han eller de andre soldatene.
I folge han er IDF nettopp det navnet tilsier; defence force. Det er Israel som er under angrep, fra spesielt Hamas og andre militante, og ikke motsatt. Militaeret forsoker aa holde fred og ro, mens det er de militante gruppene som ikke onsker fred. F.eks. sendes det daglig raketter til byer nord for Gaza, hvor mennesker faar svaert kort varsel til aa komme seg til et bomberom eller risikere aa bli skadd eller do. Han viste til FN resolusjonen i 1948 (en arabisk stat, en jodisk stat og en Jerusalem som internasjonal sone) som Israel godtok mens det var de arabiske landene som ikke ville godta den, og gikk til krig motIsrael, en krig Israel paa mirakulost vis (hans ord) hadde vunnet. Hvorfor skulle Israel naa gi opp de omraadene? Eller hva med Egypt som mer eller mindre ga bort Gaza til Israel, fordi de ikke ville ta de omkostningene omraadet innebar. Det siste kunne jeg vaere enig med han i. Palestinere, overalt hvor jeg har vaert, blir behandlet som kyr. I Libanon f.eks. er de "laast" inne i sine leire helt avskaaret fra storsamfunnet. De kan ikke arbeide der og har heller ikke muligheten til aa bli libanesere. Det er jo allmenn kjent at mange libanesere skylder paa palestinerne for blodige borgerkrigen, med det hatet det innbaerer overfor palestinere. Syria er ikke noe bedre. Situasjonen er noe annerledes i Jordan, men Jordan har sine svin paa skogen i forhold til palestinere fra70-tallet. I Saudi Arabia faar de vaere saa lenge de har en jobb eller en garantist, og blir kastet ut det oyeblikk de ikke lenger har det. De arabiske landene har kanskje ikke bygd hoye murer og tvinger dem kanskje ikke gjennom kontrollposter, men de bor absolutt ta et kikk paa egen behandling av palestinere for de anklager Israel for umenneskelig behandling av palestinere. De vil kanskje hevde at det er Israels "skyld" at de er der i utgangspunktet, men folger man resonnementet til min samtalepartner stemmer ikke det helt heller.
I dag var vi (ny gjeng i dag; en briter og en singaponeser (?)) i Ramallah. Fin by. Ikke saerlig turistifisert, men saa er det ikke mye aa se der heller. Var paa graven til Abu Ammar (Arafat), og forsokte til og med aa faa hilse paa Abu Mazen (Mahmod Abbas). Vi var svaert naere. Vi fikk lov til aa passere to ulike vaktposter for vi ble stanset. Da var det bare par vegger og tre fire AK47 igjen som skilte oss. Det var, merkelig nok, ikke godt nok at vi bare onsket aa hilse paa han. Han var til stede, men vi kunne ikke gaa inn til han. Det var litt bittert, saerlig naar vi forst hadde faatt passere to kontrollposter allerede. Ja ja, det var verdt et forsok, og soldatene var greie nok aa chit chate med.
Paa vei tilbake fra Ramallah var vi en tur innom Qalandia flyktningsleir rett utenfor Jerusalem. Av de flyktningsleirene jeg til naa har vaert i, saa var denne av en langt hoyere standard. Brede veier og nok av rom aa boltre seg paa. Menneskene var ogsaa desto hyggeligere. Vi ble guidet rundt av en liten unge, som pekte paa ulike settlements og fortalte om skyteepisoder osv. Paa vei ut av leiren, og for aa gjore vaart for aa hjelpe okonomien i leiren, satt vi oss paa en liten "cafe", egentlig bare et stort rom med bord hvor det ble servert te og kaffe, og mulighet for kortspill og annet morro, for en te/kaffe. Hyggelig det.
Det var mange som var innom vaart bord og forsokte aa samtale med oss, men begrenset engelskkunnskaper hos dem, og vaare manglende arabiske kunnskaper reduserte samtalene kraftig. En av dem var mer ivrig enn andre, og ble sittende sammen med oss. Da cafeen ikke hadde toalettfasiliteter, og han selvsagt bodde rett ved siden av, fant vi oss plutselig hejemme hos han. Vaart forsok paa aa hjelpe okonomien hadde allerede mislyktes da det ble nektet aa ta i mot penger i fra oss. Vel, hjemme hos mannen, Abu Nidal, var det utrolig rart aa vaere. Prat om lost og fast, hvor jeg (!) ble brukt som tolk, med de konsekvensene det hadde paa kommunikasjonen, men jeg tror vi alle forstod hverandre godt. Hilse paa barn, kone og selvsagt maatte vi bli til middag. Kan man si nei til noe slikt? Time senere satt vi foran et gigantisk fat med Maqluba. Masse ris med ulike gronnsaker i bunn og med en haug med kyllinger paa topp, salat og yoghurt. Ogsa saa utrolig godt. Selv om det var satt tallerkener der, fikk vi aldri brukt de og bedt om aa spise fra fellesfatet. Alle fra hver sin side. Heldigvis fikk vi skjeer. Vi spiste og spiste og spiste. Helt fantastisk.
Abu Nidal, med sine 10 barn, hvor ca. halvparten var gift, og han ene (eldste) var i fengsel, usikkert hvorfor, var egentlig fra Jerusalem og var flyktet til Qalandia etter 1948. Tidligere hadde han vaert rorlegger, men var naa pensjonert. Hans gronne id-kort gjorde at han og hans familie ikke hadde tillatelse til aa reise inn til Jerusalem lenger. Slike ting er trist aa hore, men det var godt aa se at par av barna hans hadde jobb, og den yngste paa 15 som vi i all hovedsak snakket med, gikk paa skole med en drom om aa bli en advokat. Saa paa bilder av ferien hans i Dubai og Cairo og denslags. Etter teen klarte vi til slutt aa takke for oss, selv om tilbudet om aa sove over selvfolgelig var presentert, og etter en liten spasertur til kontrollposten var vi atter paa vei til Jerusalem etter en nok en begivenhetsrik dag!
I dag venter Jenin og Nablus.
Paa vei tilbake fra Ramallah var vi en tur innom Qalandia flyktningsleir rett utenfor Jerusalem. Av de flyktningsleirene jeg til naa har vaert i, saa var denne av en langt hoyere standard. Brede veier og nok av rom aa boltre seg paa. Menneskene var ogsaa desto hyggeligere. Vi ble guidet rundt av en liten unge, som pekte paa ulike settlements og fortalte om skyteepisoder osv. Paa vei ut av leiren, og for aa gjore vaart for aa hjelpe okonomien i leiren, satt vi oss paa en liten "cafe", egentlig bare et stort rom med bord hvor det ble servert te og kaffe, og mulighet for kortspill og annet morro, for en te/kaffe. Hyggelig det.
Det var mange som var innom vaart bord og forsokte aa samtale med oss, men begrenset engelskkunnskaper hos dem, og vaare manglende arabiske kunnskaper reduserte samtalene kraftig. En av dem var mer ivrig enn andre, og ble sittende sammen med oss. Da cafeen ikke hadde toalettfasiliteter, og han selvsagt bodde rett ved siden av, fant vi oss plutselig hejemme hos han. Vaart forsok paa aa hjelpe okonomien hadde allerede mislyktes da det ble nektet aa ta i mot penger i fra oss. Vel, hjemme hos mannen, Abu Nidal, var det utrolig rart aa vaere. Prat om lost og fast, hvor jeg (!) ble brukt som tolk, med de konsekvensene det hadde paa kommunikasjonen, men jeg tror vi alle forstod hverandre godt. Hilse paa barn, kone og selvsagt maatte vi bli til middag. Kan man si nei til noe slikt? Time senere satt vi foran et gigantisk fat med Maqluba. Masse ris med ulike gronnsaker i bunn og med en haug med kyllinger paa topp, salat og yoghurt. Ogsa saa utrolig godt. Selv om det var satt tallerkener der, fikk vi aldri brukt de og bedt om aa spise fra fellesfatet. Alle fra hver sin side. Heldigvis fikk vi skjeer. Vi spiste og spiste og spiste. Helt fantastisk.
Abu Nidal, med sine 10 barn, hvor ca. halvparten var gift, og han ene (eldste) var i fengsel, usikkert hvorfor, var egentlig fra Jerusalem og var flyktet til Qalandia etter 1948. Tidligere hadde han vaert rorlegger, men var naa pensjonert. Hans gronne id-kort gjorde at han og hans familie ikke hadde tillatelse til aa reise inn til Jerusalem lenger. Slike ting er trist aa hore, men det var godt aa se at par av barna hans hadde jobb, og den yngste paa 15 som vi i all hovedsak snakket med, gikk paa skole med en drom om aa bli en advokat. Saa paa bilder av ferien hans i Dubai og Cairo og denslags. Etter teen klarte vi til slutt aa takke for oss, selv om tilbudet om aa sove over selvfolgelig var presentert, og etter en liten spasertur til kontrollposten var vi atter paa vei til Jerusalem etter en nok en begivenhetsrik dag!
I dag venter Jenin og Nablus.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar