Burj al-Barajneh.

Da var ett av maalene med turen oppnaad. Saann utenom aa vaere i Midtosten, sto de palestinske flyktningsleirene hoyt paa min "maa-se" liste. Langt over Petra og annet kulturgreier, og i dag kunne jeg hake ut det forste maalet Burj al-Barajneh.

I folge min kontakt i Burj skulle alt vaere stengt pga. Eid feiring (som det forovrig er lite aa se noe av ellers i Beirut) i dag, og jeg maatte prove aa ringe henne i nesten uke (too late!), men jeg tok en raasjans og tok taxi'n til Burj. Jeg vet ikke helt hva jeg hadde ventet meg, men det jeg fikk se, riktignok knapt en tiendedel av leiren, var nok til aa gi meg nettopp det jeg onsket; et inntrykk, en folelse og en ide om hva livet i Burj-leiren besto i.

Leiren er plassert sor i Beirut, rett ved flyplassen, og er en 5-10 minutters kjoretur fra Beirut sentrum. Taxisjaaforen kjorte meg til "inngangen" til leiren, som paa ingen maate var en inngang , slik jeg hadde sett for meg, med port og slikt, men bare en sidevei fra motorveien fra flyplassen. Derfra begynte min vandring inn i leiren.

Det forste som motte meg - i tilleg til er en overflod av plakater, bannere, flagg, veggmalerier av det palestinske flagget, klippemoskeen, masse slagord og bilder av ulike martyrer, helter og andre ledere som Arafat, Abbas, Sheikh Yassin, Khalid Mashal og gud vet hvem, og det eneste spesielle med det for en kvasikjenner som meg var hvordan bilder av Fatah ledere og Hamas ledere hang om hverandre - var unger i alle aldre som alle hadde gaatt til innkjop av ulike lekepistoler - pistoler, hagler, maskingevaerer og mye annet jeg ikke kan navnet paa, som de lop rundt og lekte krig med. Noen av disse, bl.a. de hagleliknende leketoyene var fylt med kuler, trolig erter, som de skjot rundt med. Dette fulgte meg gjennom hele min times lange tur i leirens smug og gater; Barn, helt fra 3 aars alderen og opp til 12-13 aars alderen, med en eller annen form for lekevaapen i sin haand lopende rundt og leke krig.

Kanskje er det bare jeg som legger for mye i det, for alle barn har lekt krig, men det ble litt tragisk aa folge med paa hvordan de kriget med hverandre i hvert eneste smug, kjempet seg fram smug, etter smug, ja til og med tomme odelagte bygninger ble brukt til "krigforing" mot hverandre. Dette gjaldt kanskje 8 av 10 barn jeg saa paa min loketur i leirens smug og kroker.

I ett hjorne var det saagar satt opp en "militaerpost" hvor en gutt (10-12 aar) satt med en gigantisk leke-maskingevaer rettet innover mot smuget. Da jeg fortsatte innover dit, ble jeg skutt etter x antall ganger, og jeg horte hvordan ertene traff veggene og bakken rundt meg, og et par av dem traff vel den tjukke vinterjakka (!) mi ogsaa. Du var aldri trygg i et kryss, eller foran et nytt smug, for akkurat det smuget kunne det vaere intens kamp om og full skyting i, saa det var lurt aa titte forsiktig inn for man ruslet inn i det.

Det var absolutt eid-stemning i leiren. I de smaa slakteriene langs "hoved"gatene hang (laa) nylig slakta lam, og slakteren var godt i gang med aa tomme dyret for dets innvoller og skjaere kjottet i passende biter, mens modrene ventet paa aa faa med seg middagen hjem. De barna, og det var stort sett jentebarn, som ikke deltok i "krigforingen" koste seg med sporadisk oppsatte husker, pyntet med sminke og nye klaer. Det var Primitive karuseller som enten gikk rundt og rundt eller enkle husker, men til stor glede for barna.

Der vandret jeg, uten maal og mening og var en periode ganske lost i leirens labyrint av et veinett. Veier og veier. Det var trange, bitte smaa smug omringet av 2-4 etasjers hus. Det hele minte meg, helt fra starten av, om min mors gamle landsby Norowal. Det var den samme lukta, de samme trange smugene, om ikke trangere, smaa barn som lop overalt, det samme stoynivaaet men minus kyrne. Hele omraade kunne vaert en hvilken som helst landsby i Pakistan, bare at husene var av murstein og sement. En hvilken som helst landsby, eller min mors landsby i Pakistan er intet daarlig sted aa bo, eller vokse opp i, men kontrasten var enorm i forhold til livet i Beirut ellers.

Noe annet som minte meg om min barndom var alle ledningene som hang overalt. Svaert amatormessig hang de rundt og forte strom fra den ene leilighet til den andre. Det var som mitt og min brors gamle gutterom, hvor min bror, som paa den tiden var en hobbyelektriker hadde hengt opp ledninger i alle retninger til min mors store forargelse. Det var det rommet ganger 100.

Der vandret jeg uten maal og mening, og var en periode svaert usikker paa hva jeg skulle gjore, og hvordan jeg til slutt skulle komme meg ut av denne labyrinten, og tittet. Tittet, og ble selv tittet paa. Litt sporadisk satt litt eldre ungdom (15-18 aaringer) og royket pipe og kikket mistenksomt paa meg, uten at det var ubehagelig. Utenom han ene som sto med lekemaskinpistol i haanda, som saa meg i oynene i det jeg gikk forbi han og sa noe surt noe.

Det var forst naar jeg gikk forbi en slik klynge med ungdommer for andre gang at noen ropte etter meg for forste gang. Jeg forsokte aa late som at jeg ikke fikk det med meg, og fortsatte videre. Den ene av dem kom selvsagt etter og litt usikker stanset jeg. Det var en hyggelig fyr som lurte paa hvem jeg var og hvor jeg kom fra. Det er i slike situasjoner jeg erger meg gronn over at jeg ikke kan arabisk. Det erget meg egentlig gjennom hele turen, men spesielt i leiren, for det reduserte egentlig min vandring til kun titting. Det ble en trivelig chit chat med masse barn rundt meg, men saa satte spraakbarrieren en stopper for videre samtale.

Etter en times vandring, da jeg begynte aa blir litt sikker paa at stedet var trygt, og menneskene hyggelige nok, turde jeg aa bryte mitt selvpaalagte kameraforbud. Det var noen flagg av Qiyada al-amm og andre ting, jeg tidligere ikke hadde turt aa ta bilde av, men naa naar jeg sto foran et enormt Arafat portrett, tenkte jeg at dette maa vaere ufarlig aa ta bilde av. Jeg vaaget meg til og med til aa ta to bilder, og det var bare noen smaajenter som ropte noe til meg. Det kan jeg taale, tenkte jeg. I neste oyblikk sto en mann (30 aarene) ved siden av meg, og lurte paa hva jeg holdt paa med, og hvor jeg var fra. Ana pakistani (ikke alltid man gidder remsa om at jeg er norsk og den greia der...). Det var et godt nok svar, og jeg fikk fortsette videre, og bak meg horte jeg han fortelle smaajentene howa mish israeli (something, something... altsaa han er ikke israeler).

50 meter lenger opp i gata (naa var det en gate) skulle jeg ta inn i nok et smug, og jeg kom meg 2-3 meter inn, for jeg ble ropt etter bakfra av to gutter (22-28). Ja, ja, jeg skal stoppe jeg. Han ene begynte aa snakke med meg, mens han andre forsvant inn dit jeg var paa vei. Hvor skal du? Dit. Hva skal du? Ingenting. Hvorfor det? Se. Se hva da? Leiren. Hvorfor det? Ingen svar... eh... Snakker du engelsk? Nei, bare arabisk. Ookey... Ana tourist... eee... Ana shof mukhayyam. Ikke godt nok, og jeg fikk hore en lang regle paa arabisk, og det eneste jeg fikk med meg var "forbudt", og "her er det fred" eller noe liknende. Forstaatt? eh... Joa. Hvor er alle tolkene naar man trenger dem?

Jeg skjonte tegninga, og jeg ble vist veien ut mot hovedveien igjen. Heldigvis hadde ikke de to gutta vaapen, eller ikke synlige i alle fall, verken ekte eller lekevaapen, ellers hadde jeg sikkert pissa paa meg. Det er noe annet naar soldater stopper deg paa gata i Beirut by enn naar to unggutter stopper deg og spor deg ut i en flyktningleir, som i og for seg er aa anse som trygg, men som jeg har hort og lest mange historier om. Jeg fant ut at det var greit aa avslutte turen mens leken var god, og kom meg ut paa hovedveien.

Fikk jeg noe ut av det hele? Jeg kan jo ikke si, nei, men utenom planene om masse bilder foler jeg at rundturen var en suksess. Skulle gjerne ha pratet med folk om diverse, men det faar jeg ta i morgen. Da skal jeg til Ein al Helwe! :)