Who do they think they are?

Det var frustrasjon og aggresjon aa lese over min lunsjbordnabos utsagn. Vi snakket om det store militaeroppbudet i gatene i gaar, og hele mannen ble ekstremt aggressiv i tonen. Bafoon! Det var det han kalte dem. Dem og politikerne.

Det store militaeroppbudet i gatene i gaar skyldtes mulig valg av president. Altsaa nasjonalforsmalingens valg av president. Et valg som stadig har blitt utsatt (9 ganger visstnok), og ble det igjen i gaar. Aarsaken til utsettelsen er uklar for meg (det kunne ikke ha vaert sikkerheten, akkurat), men saann ble det naa en gang. Det forklarer hvorfor alle harsmilt oppgitt naar jeg tidligere har spurt folk om det snart er valg... Joa, det er valg snart en gang.

Militaeret er borte fra gatne i dag, selv om de fortsatt synes. De store panserede bilene er borte, men det var ikke mulig aa komme naer parlamentsbygget, og man blir pent guidet videre i en annen retning. Jeg henger meg litt opp i militaeret, for som en nordmann i Midtosten er kanskje menn med gevaerer overalt det mest "eksotiske". De som staar i gatene i dag har sorte luer, mens de fra i gaar hadde rode og gronne. Jeg vet ikke hva det betyr, men noe maa det jo vaere. I mitt hode er det de med rode luer som er hoyest rangert, deretter de med gronne ogsaa de med svarte, siden det er de som staar i Central Town i dag og passer paa et helt tomt markedsomraade. Litt trist syn akkurat det, egentlig. Her er all verdens fancye butikker, og nesten ikke ett menneske aa se. De finner man i all hovedsak i Hamra.

"Its a crazy republic," sa epidemistologen (?) jeg delte bord med i lunsjen, og jeg kunne ikke vaert mer enig. Med den intrikate maktbalansen mellom ulike fraksjoner i landet fremstaar landet meget spesielt. Mannen var ikke saerlig glad i politikere, og han naermest fraadet da han snakket om de. "We pay them to do a job, and they do nothing! We must change them next election." Det er i 2009...

Den samme oppgittheten var lett aa lese i min forste libanesiske venns ansikt da vi i gaar snakket politikk. Han hadde vaert der. Paa martyrenes plass 14. mars 2005 da hundretusener av libanesere deltok i pro- og anti-syriske demonstrasjoner i Beirut, og pro syriske Omar Karami gikk av. Der hadde han staatt og folt et haap og trodd paa den lysefremtiden. Han folte han var med paa noe stort, noe nytt og en forandring. Akkurat som menneskene i den oransjerevolusjonen i Ukraina, Roserevolusjonen i Georgia og saa videre og saa videre. Men realitetene er ikke saa lette aa endre, desverre. Maaneder senere ble Karami spurt om aa danne en ny regjering. Naa har min venn gitt opp politikken.