Kontrastenes dag

"We live in a beatiful world," synger Coldplay over hoyttalerne, mens jeg naa sitter her og skal forsoke aa formidle inntrykkene de siste 24 timene. Det er ikke lett aa vaere enig i Coldplay naar man vaakner i Jenin i Vestbredden og gjor seg klar til aa legge seg i Tel Aviv. Det er snakk om to forskjellige verdener. Fra kontrollpost-helvete til det ultra liberale, hippe Tel Aviv. Alt i lopet av 12 timer. Er det egentlig mulig aa sette ord paa de intrykk jeg har hatt det siste dognet, eller de siste 12 timene?

I gaar reiste jeg til Jenin. Det sto mellom nyttaarsaften med sine fester i Tel Aviv, eller reise til Jenin og en reise til Vestbredden for aa oppleve noe av Palestina, hvor jeg valgte det siste. Det angrer jeg ikke paa. Mens "alle" feiret nyttaarsaften med fyrverkeri, tur paa byen og alt det andre folk gjor paa nyttaarsaften, feiret jeg nyttaarsaften i Jenins gater. Det var ingen daarlig feiring. Tilfeldigvis er dagen i dag (1. januar) "bursdagen" til Fatah, og i Jenins gater var det full fest. Det visste selvfolgelig vi ingenting om. Vi drev bare aa loket i Jenins gater, paa jakt etter en bra kebabsjappe, hvor vi ble stoppet av en fyr (en som kalte seg Rabie, men som var Zakaria Zubaidi, sjefen for al-Aqsa brigaden i Jenin, og en relativ kjent figur), som lurte paa hvem vi var og hva vi gjorde (alt paa en hyggelig maate), og fortalte oss om dette og at det noe senere paa kvelden ville vaere barnetog i Jenins gater. Samtidig ble vi omringet av en stor mengde unger, fortsatt mens vi sto i et veikryss i Jenin. Der sto vi og lagde bokstavelig talt fullstendig kaos. Det var rundt 10-15 unger rundt oss, folk kom ut av bilene/taxiene sine og lurte paa hvem vi var, hvor vi var fra, hva vi gjorde osv og vi maate til slutt flytte oss til et mindre trafikkert sted for aa slippe trafikken fram. Jeg kan tenke meg at det var litt av et syn. Der sto en norsk pakistaner, en singaponeser og en briter (som for oyeblikket var en irlander, klok av skade, og med tanke paa britenes historie i regionen) med rodt haar midt i Jenin omringet av en haug med unger. Det var bilder, haandtrykk, Assalam-u-aleikum, Marhaba, Ahlann, tehkami arabi? osv...

De ungene (alt fra 14-17 aar) var helt fantastiske. De tok oss med paa en rundtur i Jenin. Maa innromme jeg var litt skeptisk til aa bli med dem til de morkeste hjornene, men de var faktisk alle veldig hyggelige. Da vi kom tilbake til hovedgaten, var det full barne- og voksentog i gatene. Det var folk med masse flagg (baade palestinske og fatahs), fakler, fyrverkeri som gikk gjennom gatene. Det hele var helt uvirkelig. Ut av "ingnting" var jeg (vi) plutselig midt i en Fatah demonstrasjon og kunne ikke la vaere aa rope Fattahvi, fattahvi, fattahi der vi vandret fra Jenin sentrum mot politistasjonen. Rundt oss var de barn med sine fakler og flagg, voksne som ropte slagord, politifolk og militaere med sine AK47 og ropte Fattahvi paa vei mot politistasjonen. Dessverre (heldigvis!) var det ingen skyting i luften, for visstnok har Abu Mazen (Mahmood Abbas) sagt at slikt gjor vi ikke lenger. Jeg tror jeg sier heldigvis, for hadde de gjort det ville jeg ha vaert livredd, men naa i ettertid er det litt trist at vi ikke fikk oppleve det... Da vi kom fram til politistasjonen, eller hva det var, var omraade fylt opp med militaeret og politistyrker. Det var tale av den lokale Fatah-lederen og vi fikk lov til bli fotografert mens vi holdt i AK'er og var ordentlig toffe!

Etter det var det hele egentlig over, men det skulle vaere et storre arrangement dagen etter (altsaa nytt aarsdagen) i Jenin sentrum. Ungene som hadde fulgt oss hele veien, tok oss med til en cafe, og der satt vi og slang drit. Ble kjent med en Fatah Youth fyr, som kjente mange AUF'ere. Det var ganske sykt aa sitte i Jenin og ha felleskjente med en fyr derfra, men samtidig svaert hyggelig. Vi prata fotball, politikk og alt annet gutter kan finne paa aa prate om. Etterpaa fulgte de samme guttene oss helt hjem til Freedeom theatre i flyktningsleiren i Jenin. Et utrolig sted egentlig. Et teater startet av en jodisk kvinne i begynnelsen av 90-tallet for aa gi flyktningsbarna noe aa gjore i en flyktningsleir som mer eller mindre ble jevnet med jorden under den andre intifadaen i 2002, men som naa har blitt gjenoppbygget deriblant ogsaa dette teateret. De har et veldig kjent stykke Arna's children (i dag er 4 av 6 skuespillere dode), og har ogsaa et guesthouse hvor vi bodde.

Dagen etter, dvs. i dag, forste nyttaarsdag, vaaknet vi i Jenin. Planen var aa komme seg til Nablus og "feire" Fatah dagen der, siden det var en storre by. Vi ble ringe opp av Rabie og han sendte en gutt etter oss, og vi ble tatt med til "torget" hvor det ble rigget opp til en stor "folkefest", men vi var fast bestemt paa aa komme oss til Nablus, og Rabie lovet aa skaffe oss "kontakter". Vi var forresten igjen omringet av barn og voksne som var nysgjerrige paa oss, men vi kom oss videre derfra. Rabie ga oss en siste liten rundtur i Jenin, og fulgte oss deretter til busen.

Bussturen til Nablus fra Jenin var fantastisk. Gjennom wadi maut (dodens dal) og de dramatiske fjellomraadene var nydelig. Gjennom Qabatia, Tubaz og videre mot Nablus. Baade paa vei opp mot Jenin dagen for, og tilbake derfra mot Nablus kjorte vi gjennom det man paa engelsk kan kalle et hilly (fjell?) omraade. Toppene var paa ingen maate saa veldig hoye. I hvertfall ikke til aa begynne med. Paa vei oppover mot Jenin var det stortsett Grefsenkollen og Kolsaastoppen hoyder, men paa vei fra Jenin til Nablus ble hoydene noe hoyere. Jeg tror den hoyeste toppen var paa 900 moh., hvor "fjell"ryggene hele tiden var fylt opp med oliventraer, og toppene tatt over av bosettere (settlements)! Paa alle toppene var det bosettere. Du kunne kjenne dem igjen (saann utover at folk i bussen fortalte oss) paa de de borglignende bygninger og/eller gjerder som omringet disse. Det var rett og slett provoserebde aa se hvordan hver topp rundt enhver palestinske landsby/by var omringet av israelske bosettere som igjen var beskyttet av store mengder IDF soldater. Det er, slik jeg ser det, hele problemet med Vestbredden; bosettere, sponset og velsignet av Israel. Som mannen ved siden av meg i taxien paa vei tilbake til Ramallah sa; det er to myndigheter i VB, bosettere og IDF. IDF er der for aa beskytte disse bosetterne, og gjor livet surt for alle palestinere i VB. I dag er det rundt 250.000-400.000 bosettere i VB, og ser man paa kartet over Vestbanken kan man se hvordan de spiser seg inn i VB. Langs hele Jordan elven, som er det mest fruktbare omraadene i VB, og fra Jerusalem og ostover er det saa mange bosettere at de nesten deler VB i to.

Nablus var ingen fest. Rabie ringte oss aldri og ga oss ingen kontakter. Byen var mye storre og minte meg kraftig om Mostar (Bosnia), som er omringet av hoye topper paa hver side. Etter aa ha vaert i Jenin, hvor vi var fokus for all oppmerksomhet og deretter komme til en by hvor ingen brydde seg om oss i saerlig grad, var Nablus en nedtur. Etter aa ha spist rikelig med knafeh, en dessertlignende sak laget av geiteost, som Nablus er verdenskjent for, bestemte vi oss for aa komme oss av gaarde. Vi hadde egentlig allerede bestilt et rom, men avbestilte det (kosta oss 1/3 av prisen) og reiste sorover mot Jerusalem. Det tok sin tid.

Vi kjorte taxi til den kjente Hawara kontrollposten. Den maatte vi krysse til fots. Jeg maa innromme at jeg hadde forestilt meg den langt storre enn det den var, men den foraarsaker nok frustrasjon og og ligger utrolig klumsete til paa vei ut av Nablus. Israelske flagg veiende langs hele kontrollposten, midt i VB, kan i seg selv virke svaert saa provoserende, men det hele gikk greit. Jeg maatte vise innholdet i sekken min, hvor jeg klarte aa skjule det lille palestinske flagget jeg hadde faatt i Jenin, saa var det en ny taxi mot Ramallah. Etter 20 min. var det en ny kontrollpost (Zaatara). Gikk greit. Etter en liten halvtime fra Hawara var det ennaa enn kontrollpost (Atarra), ironisk nok samtidig som det ble annonsert på radioen at Israel jobber med aa gjore reisene enklere for palestinerne. Kontrollposten gikk i og for seg gikk greit, men jeg klarer ikke aa glemme maaten soldaten ba oss om aa vise passene etter at han saa at det var utlendinger i taxien. Passport! skrek han til oss i en svaert saa aggressiv tone, selvom det samme kunne ha vaert oppnaad med en langt hofligere tone. Det var kanskje det som har irritert meg mest i de kontrollpostene. En ting er at de eksisterer langt inne i de palestisnek omraadene, men deres framtoning er i tillegg saa unodvendig uhoflig. Det er noe jeg har lagt merke til; uansett hvem du snakker med i palestina, det vaere seg politi, militaer, sivilie som alle selvsagt kikker svaert saa skeptisk og mistenksomt paa deg, losner helt opp og smiler i det du sier assalam-u-aleikum, men det samme er paa ingen maate tilfelle med israelere, og i hvertfall ikke med soldatene. Den eneste soldatene som hevet sin haand og svarte paa mitt Shalom med et smil om munnen var ved Hawara. Utenom det er mitt inntrykk at de stirrer bare enda styggere paa deg hvis du sier Shalom, det vaere seg politi, militaeret eller sivile. Merkelig nok.

Fra Ramallah var det ny buss/maxitaxi til Jerusalem. En tur paa 30 min. tok over en time, grunnet kontrollposten ved Qalandia. Da vi stoppet der, reiste alle mennene seg automtisk seg og gikk ut av taxi'n, for de maa gaa manuelt gjennom kontrollposten, mens folk med Jerusalem stempel, eller utlendinger som oss kunne bli sittende. Det var 5 maxitaxier foran oss, og 3 bak oss som alle ble tomt for vi kjorte gjennom kontrollposten. Vi fikk besok av en soldat inn i bilen som saa paa visumet vaart for vi sto paa andre siden og ventet paa folket som maatte krysse kontrollposten manuelt. Det tok sin tid... Omsider var vi framme i Jerusalem, hvor jeg betalte skyhoyt for taxi'n til aa komme meg til bussholdeplassen for aa ta bussen til Tel Aviv.

Det forer meg over til et nytt kapittel av mine opplevelser de siste timene; uhofligheten. Har vaert litt innom det, men maken til uhoflighet skal man lete lenge etter. Tonen og humoret er helt annerledes her enn i Vestbredden. Service er ikke den beste siden av noen i de arabiske landene, men maken til dette har jeg aldri opplevd for. Fra bussjaforen, taxisjaaforen, hotellet og til og med servitrisen paa restauranten. Det hele faar meg til tenke at de uhoflige soldatene ikke var uhoflige fordi de var soldater, men fordi de var israelere?? Jeg har aldri folt meg saa uvelkommen i et hostell noe sted gjennom hele min tur som ved dette hotellet. Noen finner det sjarmerende har jeg skjont. Den israelske (ikke)servicen, hvor de skriker what you want?, for de smeller en eller annen melding skal visst ha en sjarm ved seg, men det var litt av en overgang... Det forsteinntrykket har forbedret seg noe naa etter at jeg har vaert i noen timer, men de forste par timene var jeg klar for aa pakke sammen og reise tilbake til Jerusalem, men her er jeg naa, i Tel Aviv, 2 dager for jeg skal hjem igjen, og det hele er over.

Maa innromme det er utrolig surt aa ikke kunne forstaa noen av skiltene/plakatene som henger rundt omkring, og ei heller faa kunne faa snakket mer arabisk, som jeg personlig (og etter mange komplimenter) folte jeg begynte aa kunne dagligdagstalen i...