Wa-aleikum ... ? (Og med dere ...?)

Valget i Iran har resultert i opptøyer. Siste nytt er at den tapende presidentkandidaten Mousawi avlyser den varslede demonstrasjonen i frykt for et blodbak i Tehran. Ære være han for det.

I og for seg er det gledelig at den virkelige lederen i landeren, Ayatollah Ali Khamenei, lederen for det såkalte vokterrådet, har beordret en granskning av opposisjonens påstander om valgfusk - men jeg tror alle vet hva resultatet av den granskningen blir.

Det er lett å si 1-0 til de ekstreme kreftene etter det man ser i Iran. Men selv om jeg imøteså at den såkalte reformvennlige kandidaten vant valget, vil jeg ikke mene at det kontroversielle valget av Ahmedenijad i seg selv betyr at iranerne har avvist Obamas "fredshilsen". Det er først og fremst hans politikk framover som vil kunne gi oss noen indikasjoner på det. Desverre er det foreløpig lite som tyder på at Ahmadenijad vil føre en mindre provoserende og konfronterende politikk enn det han har ført de siste årene.

En annen aktør har også gitt "sitt svar" til Obamas tale. Israels statsminister Benjamin Netanyahu holdt i går en tale på Bar Ilan universitetet i Tel Aviv hvor han la frem det Fredrik Græsvik i TV 2 kaller "Netanyahu fredsbløff". Jeg er langt på vei enig.

Bibi forsøkte å invitere de arabiske og palestinske lederne til samtaler uten forutsetninger (prior condtions), før han listet opp flere; Israel må godtas som en jødisk stat, Jerusalem skal være Israels hovedstad, flyktningsproblemet må løses utenfor Israel, palestinske myndigheter må knuse Hamas og godta at Palestina er en avmilitarisert stat.

Riktignok brukte han ordet "palestinsk stat" som anses som et stort steg, men det var ingenting i hans tale som indikerte hvor staten skulle komme eller hvordan den skal bli en virkelighet, bare alt den måtte godta. Territoriell diskusjon kommer senere. Han lover (som Israel har skrevet under på før) at nye bosetninger ikke skal bygges eller at mer land konfiskeres med den hensikt, men den såkalte "naturlige økningen" tas det forbehold mot. Altså, intet nytt fra fronten.

Forståelig nok anses ikke talen som noe fredsbudskap men en provokasjon, eller som Jimmy Carter sier til avisen Haaretz; Netanyahu legger nye hindringer i veien mot fred.

Det blir spennende å se om Obama administrasjonen spiller med på bløffen og vender seg mot palestinerne for at de skal komme med innrømmelser eller om de sier "Takk, det var ett skritt, ta nå to til" ... Jeg tror mer på det første.

Assalam-u-Aleikum!

Det finnes ikke en bedre måte å innlede en samtale på enn dette; Fred være med dere.

Med profetenes hilsen innledet Obama sin velkjente tale til muslimene i Kairo sist torsdag, og det var de ordene som møtte millioner av muslimer verden over dagen etter gjennom diverse avisforsider (meg inkludert gjennom Dagsavisens). Å få beskrevet den politiske historien fra en amerikansk president slik en halvfornærmet muslim ville beskrevet den i møte med en såkalt orientalist/neokonservativ (eller rett og slett historieløs og dum) var helt fantastisk.

Utover det innledende og entydige fredsbudskapet er det historisk sus over ordene: I also know civilization’s debt to Islam. Mulig lista har falt kraftig etter 8 år med Bush, men jeg tror selv en kommunikator og retoriker som Bill Clinton aldri ville sagt noe slikt. Så vil mange kanskje mene det er infantilt, men man skal ikke kimse av akkurat disse ordene og den anerkjennelsen de representerer.

Det er ikke mange ting muslimer i dag er enige om - selv når det kommer til islam, men én ting er de skjønt enige om; De har en stolt historie.

Dette faktumet, civilization's debt to Islam, har, i muslimenes øyne, så altfor lenge blitt neglisjert, oversett og ikke blitt gitt den nødvendige anerkjennelse det fortjener. Matematikken, sosiologien, medisinen og ikke minst kunsten hadde ikke vært der den er i dag uten islam og den muslimske verden - også i Europa. Mer viktig; Islam har, som Obama anerkjente, vist gjennom sin historie eksempler på tolerante samfunn med fredfull sameksistens uavhengig av religion, rase og etnisitet.

Mangelen på denne anerkjennelsen, respekten og ydmykheten overfor islam og dens historie, som Obama viste, er en sentral forklaring (blant mange) på de voldsomme reaksjonene og følelsene i debatten rundt karikaturtegningene, på 11. september, Taliban, Al-Qaeda, Salman Rushdie, den iranske revolusjon - ja til og med gamle Egypts Gamal Abdel Nasser og hans pan-arabisme. Bildet av Vesten og USA som en arrogant, uforutsigbar og til og med løgnaktig aktør har sterke historiske røtter i Midtøsten (og kanskje hele den 3. verden) og er en sterk del av mange muslimers bevissthet.

Men plutselig fremstår ikke Vesten, representert av USA, som en arrogant og kunnskapløs aktør men derimot som kunnskapsfull, ydmyk og ærlig.

Det eneste som manglet var at Obama siterte koranen på arabisk.

Det andre jeg har lyst å kommentere er det mange stadig viser til; Vi hører hva han sier, så får vi se hva han gjør og får til. Det har de for så vidt helt rett i, og den berømmelige lista blir lagt stadig høyere, men øynene og oppmerksomheten bør ikke (bare) rettes mot den amerikanske presidenten, men (også) mot lederne i de muslimske land.

Under en fredagsbønn jeg overvar i USA for par uker siden i byen New Brumswick, sa en meget veltalende imam(student?) i sin fredagstale noe sånt som at det er en muslimsk plikt å svare på Assalam-u-Aleikum (og aller helst initiere fredens budskap). Nå har Obama gjort det. Initiert. Nå må "den muslimske verden" svare.

Skal man svare med sannhetens ord, må alle temaer ligge på bordet. Det være seg militant islamisme, Afghanistan, Irak, Guantanamo, oljeinteresser, Israel, Palestina, Irans atomprogram, Hamas' militarisme, demokrati, ytringsfrihet og ikke minst kvinners rettigheter. Det siste er kanskje det svake punktet ved Obamas tale; Han kritiseres for ikke å rette hard nok kritikk mot de brudd på menneskerettigheter, ytringsfrihet og kvinners rettigheter begått av regimene i land som Egypt, Saudi-Arabia og ikke minst Pakistan, alle land som står USA nært.

Men, A new beginning kommer ikke ved hjelp av én mann eller én stat (selv om man kommer langt) – ei heller over natten. Det blir heller ingen lett oppgave, for djevelen sitter som kjent i detaljene, men USA og amerikanerne, og derigjennom Europa, må først høre Ahmedenijad (Iran), Bin-Laden og Taliban, Hasan Nasrallah (Hizbullah), Ismail Haniyeh (Hamas) og resten av den muslimske verden svare:

"Wa-aleikum Salam!" - Og fred være med dere. Så kan vi snakke.

Haakon Lie (1905-2009)

Håkon Lie er død, konstaterte jeg kort i forrige uke. Hva mer kunne jeg egentlig skrive? En person, en figur, jeg bare har lest om, hørt om, men aldri verken møtt, sett eller hørt. Kommentarer som Fredrik Mellems på min siste blogg er blant de mange utsagn som gjør at jeg føler jeg virkelig har gått glipp av noe. Det er forsåvidt mange av de gamle Arbeiderparti gutta (for å si det sånn) jeg både har lest og hørt mer om, og som jeg heller aldri har møtt, men så døde de gjerne både 10 og 15 år før jeg kom til ordentlig bevissthet. Haakon Lie derimot var langt mer politisk opplagt, helt til sin død, enn en hvilken som helst gjennomsnittspolitiker i Norge i dag (og definitivt meg).

Haakon Lie var en person man aldri sa adjø til skriver hans biograf Hans Olav Lahlum i ukens Morgenbladet, og hvis noen i en eller annen (parti)sammenheng sa noe som at ”når Haakon dør…” så var det alltid noen som rettet opp med ”Hvis Haakon dør…”.

25. mai 2009 døde han. 103 år gammel, og i morgen bisettes han fra Oslo Arbeidersamfunn.

Bare tallet gir frysninger nedover ryggen, ikke av skrekk, men av respekt.

Født i unionsoppløsningsåret 1905, og opplevd alt det selvstendige Norge har opplevd til nå, og det er ikke så stort lite. I motsetning til mange andre i sin alder iakttok han ikke bare utviklingen, men var en svært viktig og aktiv premissleverandør. Noen vil kanskje mene for aktiv. Den senere tid har jeg, med stor glede, oppdaget at også han gikk på Ila skole og lekte i Ila dalen (slikt gleder meg, og det overrasker meg at ikke Ila skole er mer kry av det?)

Barnslig nok kjente jeg Haakon Lie egentlig kun gjennom Einar Gerhardsens memoarer, og har enda ikke fått lest hans egen bok fra den tid Slik jeg ser det (1975), i tillegg til all snakket om Haakon i partiet og kjente han mest som den strenge partisekretæren på Youngstorget som jaktet på kommunistene. Men en ting har jeg skjønt: Hvis Ap var ørnen blant de norske partiene, var Haakon Lie vingene. Med sitt grundige arbeid i Arbeidernes Opplysningsforbund (AOF) bidro han til at Ap ble en sterk og ikke minst skolert partiorganisasjon. Det var han, sammen med Einar Gerhardsen, som bygde opp det partiet som regjerte kongeriket Norge i 20 sammenhengende år etter andre verdenskrig, mange av de årene med rent flertall på Stortinget. (Helt alene var de ikke og hadde et godt lag med dyktige arbeidsfolk rundt seg…)

Det er først den senere tid jeg (og kanskje mange med meg) fikk øynene opp for Haakon Lie - igjen. Jeg satt i Ramallah i fjor høst (2008) og leste i Aftenposten at Haakon Lie skulle komme med en ny bok: Slik jeg ser det nå (2009). Det var, ikke overraskende, hans uttalelser om Israel som strengt tatt vekket min (og Aftenpostens) interesse. Nylig hadde jeg da lest Odd Karsten Tveits glimrende bok om Norges politikk overfor Israel fra 1978-1996 Krig og Diplomati, og var, som mange andre Palestina venner, mildt sagt sjokkert over Norges og Haakon Lies rolle på 50-, 60- og 70-tallet. I forordet til den boken, og med referanse til sin første bok Alt for Israel, refererer Tveit Håkon Lie slik: Israel fikk det de ba om, vi stilte ikke spørsmål. At Norge spilte en avgjørende rolle for Israels utvikling av atomvåpen er vel viden kjent. Leser man videre i historien om Norge-Israel, dukker navnet Haakon Lie (altfor) ofte opp; Han var blant annet den første utlendingen som rørte Vestmuren (klagemuren) etter at Jerusalem ble okkupert i 1967, og var en sann Israel-venn av hele sitt hjerte.

Arne Strand skriver at Israel for Haakon Lie var guden som sviktet. Så vil mange mene at Sionismen var en falsk gud – men nok om det.

Nå hadde han endret sine synspunkter, var nyheten i Aftenposten.Vi glemte palestinerne, sa Haakon Lie om den perioden, og han utdypet videre: Jeg og andre venner av Israel glemte altfor lenge at palestinerne også var mennesker.

Sterke ord, spør du meg. Jeg husker jeg smilte ironisk for meg selv da jeg leste det. Jeg siterer fra min ”dagbok” 21.09.2008, hvor jeg etter å ha luftet ut min frustrasjon om muren, bosetningene og Norges politikk skriver: Dem sier at Haakon Lie har så mye å si [i partiet]… Han innrømmer nå at han/de på 60-70 tallet "glemte palestinerne" og er på den måten med i den gode, og for palestinernes del tragiske, tradisjonen at jo eldre man blir, jo "smartere" blir man [bl.a. Willoch og Carter], men hvordan; eller på hvilken måte påvirker det han sier norsk og Norges politikk opp mot Israel?" - Dessverre, konstaterte jeg, ikke så mye.

Det er kanskje på sin plass nå å påpeke at dette innlegget på ingen måte er ment som kritikk av Haakon Lie. Jeg tror han på at han alt fra 1967 mente at å bli igjen på Vestbredden var galt av Israel, og at bosetningspolitikken var en feiltakelse (Slik jeg ser det nå). Dette er mer et forsøk på en erkjennelse av at det Norske Arbeiderparti og norske sosialister - som kjøpte den sionistiske myten, slik Tilde Rosmer skriver i tidsskriftet Babylon, om "et land uten folk for et folk uten land", skylder palestinerne mer enn en Oslo-avtale - som døde 2-3 år senere.

Langt mer!

Jeg tror selv'n Haakon ville ment det.

Hvil i Fred Haakon Lie.