De er fali', de

Er de norske jihadistene bare en sikkerhetstrussel for Norge?

Hva i all verden er det som skjer når en norsksomalier er en sentral aktør i et terrorangrep i Nairobi? Eller når unge jenter og gutter i 20-årene reiser til Syria for å delta i en borgerkrig i ledtog med svært ekstreme elementer? Kort tid etter at vi undret oss over hvordan en vestkantgutt kunne utvikle seg til å bli Norges verste terrorist, spør vi oss igjen hvordan en ung gutt fra Vestfold kunne bli en terrorist i Nairobi. Spørsmål om manglende tilhørighet, økende utenforskap og sviktende lojalitet til Norge er igjen aktuelle i det offentlige ordskiftet. Den debatten må vi ta - igjen!

Det vokser nå frem en ny generasjon med norske muslimer. Et stort flertall av disse vil vi aldri høre noe i fra – heldigvis – fordi. dessverre, og med rette, er det de negative elementene blant disse som får brorparten av medieoppmerksomheten. Likevel er det verdt å minne om den floraen av norskmuslimske menigheter og organisasjoner som eksisterer og som vi aldri hører om. Så hvem er denne generasjonen med norske muslimer, hvorav et flertall er født og oppvokst i Norge?

De aller fleste er i dag i 20-30-årene. Det er umulig å ikke se hen til den spesielle stemningen som har eksistert, også i Norge, etter angrepet på tvillingtårnene 11. september 2001 da denne generasjonen gikk på barne-, ungdomskolen eller videregående skole, og som har preget deres oppvekst. De er med andre ord ikke vokst frem i et vakuum, men vært omgitt av retorikken ”enten er du med oss, eller så er du mot oss” siden de var små. Det var f.eks. påfallende hvordan hijab ble et mer og mer vanlig plagg på Universitetet i Oslo utover 00-tallet eller hvordan den mindre religiøse organisasjonen Pakistansk studentersamfunn mistet medlemmer til fordel for Muslimsk studentersamfunn.

Alle unge muslimer som har vokst opp i Norge vet at de må stå til rette for alle typer islam og muslimer. De blir, om de vil det eller ikke, har kunnskaper til det eller ikke, har interesse for det eller ikke, stilt til veggs for stort og smått muslimer i verden gjør og sier. Det er i den konteksten denne generasjonen har vokst opp. Et muslimsk klingende navn er som regel nok til å bli møtt med alt fra nysgjerrige spørsmål til alvorlige beskyldninger. Fra klassekamerater, lærere, trenere og ikke minst storsamfunnet. Og mens foreldregenerasjonen har kunnet leve isolert bak språkbarrieren, opptatt med sitt og sine egne hjemland, var det de unge som måtte ta støyten på skolen, på fotballbanen og i samfunnet generelt.

Det er en dårlig kontekst for å skape tilhørighet om fellesprosjektet Norge. Det gjør det vanskelig å samles om «Ja, vi elsker dette landet», når man samtidig må forklare hvor man egentlig kommer fra. Det blir slitsomt å henge med Per og Kari når alt de spør om er hvorfor muslimer sprenger seg i lufta for en ”pedofil profet”? Det er ikke alltid lett å være den med tjukkest hud og et hav av selvironi. I hvert fall ikke hele tiden.

«Muslimer har selv ingen ønsker om å la seg inkludere i det norske – vantro – samfunnet,» er gjerne innvendingen. Det er klart at Norge, fra et integreringsperspektiv, ikke var som en lykkelig familie før 11. september heller, og alt kan selvfølgelig ikke forklares med såkalte apologetiske argumenter som jeg serverer ovenfor. Norske muslimer, unge som gamle, har for ofte også inntatt en defensiv holdning, men det er en feilslutning at muslimer ikke vil inkluderes. Det siste stortingsvalget, med historisk høyt antall muslimske stortingsrepresentanter, er et tydelig tegn på det motsatte.

Tidligere visepresident på Stortinget, Akhtar Chaudhry, skriver i Dagbladet 21. oktober om ”vår ungdom, vårt ansvar” om Vestfold-gutten. Det er uten tvil den rette medisinen. De to jentene på vei til Syria er ikke bare to somaliske jenter, men våre jenter. Tenk om statsminister Erna Solberg eller

barne-  og inkluderingsminister Solveig Horne hadde uttalt bekymring for sikkerheten til de unge jentene og guttene, slik at de ikke bare ble fremstilt som sikkerhetsrisiko for Norge når de kommer hjem? 

Innlegget var på trykk i Klassekampen 24.10.13 i deres spalte "I god tro". Lars Gule, Anne Kalvig, Bjørn Olav Utvik, Helene Næss og undertegnede skriver om religion hver torsdag.  

Tro, håp og FrP

FrP skal i regjering, er marerittet blitt virkelig? 

 

Snikislamiseringsbegrepet, kanskje den groveste mistenkeliggjøringen av en gruppe mennesker i Norge de siste årene, kom snikende innpå oss igjen. Og nå skal partiet som lanserte begrepet regjere landet. Er marerittet blitt virkelig?

Det avhenger nok av om FrP evner å være i en regjering for hele befolkningen, eller om de fortsetter i sitt gamle spor. For det er ikke til å komme unna at partiet og dets ledelse lenge har skapt en atmosfære av mistillit mot spesielt muslimer i dekket av å være kritiske til innvandringspolitikken. Eksemplene er så mange at de alene kunne fylt denne spalten, men for all del: på flere områder har partiet også hatt rett i sin kritikk, også mot norske muslimer. Det er med andre ord helt greit å mene ting jeg eller norske muslimer ikke liker, eller å ønske å gå saktere frem med innvandringen. Å spre mistro om en gruppe mennesker i landet i håp om å sanke politisk kapital er derimot ugreit.

I José Saramagos opprivende roman En beretning om blindhet blir vi kjent med en navnløs by hvor nesten alle innbyggere blir rammet av et uforklarlig utbrudd av blindhet, og det sosiale sammenbruddet som følger av det. Boken skildrer hvordan de destruktive sidene i mennesket trer frem når våre handlinger blir styrt av panikk basert på hat og frykt.

Saramagos blindhet åpenbarer seg nesten daglig når uskyldige mennesker sprenges i luften i så altfor mange land fordi hatet og mistroen får dominere. Vårt eget land har også lidd av noen øyeblikks blindhet hvor terrorangrepet 22. juli 2011 slår mot oss som skrekkens eksempel. Det samme gjelder skuddene mot synagogen i Oslo i 2006. Sånn sett er et pølsebanner og et grisehode plassert utenfor norske moskeer den siste måneden kanskje lette å le av, men sammen med trusselen mot Oslos største menighet om at alle moskeer vil brenne innen året er omme viser de en uhyggelig trend.

FrP har ingen skyld i de nevnte hendelsene, men når partiet nå skal danne regjering er det greit å ha dette i mente når de utvikler sin politikk og retorikk.

På mandag ble endelig regjeringsplattformen til Høyre og FrP kjent, og der Samarbeidspartnerne i de fire partiene overraskende nok reduserte hele innvandrings- og integreringsfeltet til å handle om asylpolitikk, går plattformen heldigvis noe videre og målet om nye nordmenns tilhørighet og tilknytning til riket blir løftet fram. Å realisere det ”nye norske, vi”, uavhengig av religiøs eller etnisk bakgrunn, er et helt avgjørende prosjekt for vår felles fremtid – uavhengig av politisk farge.

Men det er dessverre ikke slik at ”det nye vi” blir virkeliggjort bare det ønskes sterkt nok. Til det er motkreftene og utfordringene for mange. Selvsagt er det grenser for hva en regjering kan gjøre med hensyn til ekstreme grupper som SIAN og Profetens ummah eller enkeltpersoner som Fjordmann og Bhatti. Håpet er bare at de heller ikke gir motkreftene drahjelp, men evner å ta i bruk de rette verktøyene så det nye ”vi” ikke blir en drøm fra Disneyland.

I kampen mot utenforskapet kan signaleffekten av et klart budskap og tydelig retning fra en regjering ikke undervurderes. Det er det som skaper en grunnmur av aksept et samfunn trenger. En aksept av at vi alle er en del av det samme skjebnefellesskapet. Den muslimske minoriteten er kommet for å bli, den kommer ikke til å bli borte, og all politisk debatt, hvis den skal være konstruktiv, må bygge på det prinsippet. Her har FrP et og annet å bevise.

Det samme prinsippet må også gjelde for sivilsamfunnet – ikke minst for den muslimske minoriteten selv. Den unge generasjonen med muslimer som trer frem må forvalte foreldregenerasjonens arv med mer omhu enn vist av grupper som Profetens ummah og til tider Islam Net. Det innebærer blant annet å ikke slenge om seg med myter og påstander som om ingenting er på spill.

Myter om et jødestyrt Norge, om islamofobi ved enhver kritisk bemerkning eller påstander om kuffars skittenhet og muslimsk overlegenhet har intet i Norge å gjøre. Det må faktisk kunne forventes at det tas kraftig til motmæle mot slikt både internt og offentlig. Å skjule seg bak ”den evige sannhet” er i et samfunnsperspektiv ren ansvarsfraskrivelse.

”Fyordet” ytringsansvar har mye klokt ved seg og gjelder for flere enn bare FrP. Vi skal tross alt leve side om side, og sammen må vi sørge for å bevare synsevnen.

Innlegget var på trykk i Klassekampen 05.10.13 i deres spalte "I god tro". Lars Gule, Anne Kalvig, Bjørn Olav Utvik, Helene Næss og undertegnede skriver om religion hver torsdag.