Dårlig skjult kritikk

Bak kritikken av innvandringspolitikken ligger en åpenbar frykt for muslimer   

Etter nesten hundre dagers stillhet kom vi friskt i gang på nyåret. Jon Hustads forsøk på reisebrev fra Australia på NRK Ytring 20. januar var knapt fordøyd før Hans Rotmos satireforsøk satte skapet virkelig på plass. Rotmo skjuler seg bak levra si og Hustad bak et enormt kontinent, men med referanser til «bønnestund fem gong fer dag’n» og Hustads honnør til Australia for å ha beholdt antall muslimer i Australia nede på to prosent til tross for at Indonesia – det mest folkerike muslimske landet i verden – er nabolandet, er det umulig å misforstå deres budskap: Utover generell kritikk av innvandringspolitikken uttrykkes genuin bekymring og frykt for muslimsk innvandring.

Det snakkes om kultur, fremmede verdisett og en demografisk – ja, la oss kalle det «utfordring».
Noe særlig grad av integrering har disse herrene kanskje aldri hatt troen på, men borte er også enhver tro på menneskets individuelle valg eller på egne institusjoner og eget samfunn. Og det som verre er; borte er troen på internasjonale avtaler som den Europeiske menneskerettskonvensjonen (EMK). Heller enn å være stolt av å tilhøre et land som ønsker en verden basert på rettsprinsipper som EMK, skammer nærmest Hustad seg over et av kanskje Europas beste produkter, og ikke minst selve overlevelsesstrategien til Norge. Det er merkverdig når det etterspørres mer stolthet fra mange av innvandringskritikerne. 

Det er blitt stadig mer populært å diskutere demografi og følger man på debattene på sosiale medier, i langt flere kretser enn man skulle tro. Her snakker vi altså ikke om eldrebølgen, men om «særlig mange muslimer generelt» som Hustad formulerer det, versus den, i mangel på et bedre ord: rene «hvite» med medlemskap i statskirken. Demografiargumentet er godt kjent i store deler av Midtøsten og Afrika, hvor den ene folkegruppen er livredd for at den andre skal komme i flertall. I dagens Europa er kanskje Belgia et eksempel på akkurat det, og tidligere Jugoslavia og Nord-Irland skrekkeksempler. Er vi virkelig der i Norge? Og, hva er det man er redd for å miste?

Den norske kulturen og den norske identiteten, ropes det gjerne. Det er mer enn legitimt å være bekymret for sitt lands kultur og identitet. Tro meg, med tokulturell oppvekst vet jeg mye om det, men det er da vær så god å være stolte av Norge, folkens. Vær en stolt nordmann, rop hurra for Norge og fedreland, skryt av Gerhardsen og Nansen eller Willoch og Michelsen om du vil, Kongen, Ivar Aasen og Munch, 1814 og grunnlov, av pølser, is og gjerne valuta – slik som meg og mine venner i alle farger, eller må muslimer ekskluderes fra landet eller stanses på grensen før nordmenn blir stolte? Men, kan hende meldingen fra Statistisk sentralbyrå i forrige uke om nedgang i innvandrerkvinners fruktbarhet de siste årene får alle til å puste med magen igjen? 

Hadde jeg vært mer konspiratorisk anlagt, ville jeg ikke tvilt et sekund på at det ikke var tilfeldig at Hustad og Rotmo dukket opp nå, velregissert – av en hemmelig klubb eller noe, bare noen dager før Norges nye islamist Ubaydullah Hussain var på tiltalebenken for sine trusler mot journalister og jøder. Scenen var satt og riksavisene kunne med store bilder og krigsfonter legemliggjøre for alle og enhver hvem Hustad og Rotmo advarer mot.

Hussain, og hans likemenn, er på en måte alles største frykt og en bekreftelse på antakelsen om at selv norskfødte muslimer lever videre med – eller som Hussain faktisk er et eksempel på – tar til seg det «fremmede verdisettet» islam representerer i det liberale norske samfunnet. Dette er en morsom antakelse i disse dager, når det vitterlig er den norske kristendommen, gjennom KrF, som beskyldes for å angriper det liberale Norge. 

Noe sier meg at reservasjonsmuligheten blir satt i et annet lys om det viser seg at muslimske leger benytter seg av den «i altfor stor grad», som det heter.
 

Før jul skrev jeg om et Norge som gjennomgår en alvorlig identitetskrise. Dette er noe alle mennesker og nasjoner gjennomgår med jevne mellomrom. Utfordringen ligger i å takle hormonene og impulsene og holde hodet kaldt og nasjonen samlet. Tendensen i mediebildet tyder på at  det dessverre er litt for mange som mister grepet.

La oss ikke benytte 200-års jubileet for den norske grunnloven til å vekke til live styggdommer hvis like vi brukte 37 år på å bli kvitt. Det var i 1851. Vi er eldre og mer modne nå.

Innlegget var på trykk i Klassekampen 06.02.14 i deres spalte "I god tro". Lars Gule, Anne Kalvig, Haavar Simon Nilsen og undertegnede skriver om religion hver torsdag.