(Undertegnede anmeldte U. Ranas bok for Minverva).
Usman Rana stiller vesentlige spørsmål, men kommer bare halvveis i mål med å formulere svar.
Usman Ranas første (noe sier meg at det kommer flere) bok «Norsk islam – Hvordan elske Norge og Koranen samtidig» utgitt av Aschehoug forlag er et spennende og ambisiøst innlegg i den norske islamdebatten. Faktisk vil jeg si at det er et unikt innlegg. Der de andre, det være seg i form av bøker, kommentarer eller artikler om temaet, er rent deskriptive i sin form, hvor «islam i Norge» blir presentert, med positiv eller negativt fortegn, har Ranas bok en annen ambisjon og et annet mål.
Drømmen å utvikle en norsk form for islam. Meg bekjent er dette første gang et innlegg i debatten har en så tydelig ambisjon om å påvirke islamsk teologi i Norge. Spørsmålet er om Rana, til tross for høye ambisjoner og en drivende penn i de innledende kapitlene, faktisk klarer å gi et svar i den drøyt 200 sider lange boken.
Rana er ingen novise i debatten om islam i Norge. I over 10 år har han stått i debatten og er en gjenganger i norske medier rundt temaet islam og Norge. Som tidligere leder av Muslimsk studentsamfunn i en tid da debatten om ytringsfrihet og karikaturer sto på som verst, og som en målbærer av et sosialkonservativt virkelighetsbilde, har han med årene høstet både ros og ris for sitt engasjement. Og ikke minst har han opparbeidet seg stor grad av troverdighet i sin fremstilling av islam i Norge, selv om han, som han selv påpeker, mangler en formell teologisk utdannelse – for øvrig i likhet med undertegnede.
Denne erfaringen bærer hans bok et tydelig preg av og spesielt ordet troverdighet går igjen. Jeg sier meg gjerne enig i Rana i at «Uten religiøs troverdighet kan ingen få gehør for sine syn blant de muslimske massene».
Men samtidig er det nettopp her boken har sitt svakeste punkt. For hvem definerer egentlig hvem det skal være?
Rana har selvfølgelig svaret, og skriver nærmest som en nyfrelst glad-muslim når han forteller om sine besøk til vestens eneste høyere islamske utdanningsinstitusjon: Zaytuna College i California. Lærestedet ble grunnlagt av konvertitten Hamza Yusuf i 1996, og Rana lot seg mektig imponere. På en såkalt pengeinnsamlingsaksjon fremheves den moderne bekledningen, den påfallende manglende kjønnssegregeringen, de hvite dukene på bordet og «showet». Alt dette står i sterk kontrast til hvordan han er vant til slike ting i fra Norge.
Amerikanerne kan dette med pengeinnsamlinger og show, og det er også vanskelig ikke å la seg imponere av en skikkelse som Hamza Yusuf -– som i den såkalte tradisjonalistiske islam, som Rana i sin bok så iherdig forfekter, med årene har vokst seg frem som en sentral skikkelse. Jeg har selv kost meg, og for så vidt lært av, hans foredrag som er svært populære på YouTube.
Rana vil kle islam i en norsk drakt, som skal begynne, men ikke slutte, med bekledningen. Og for å komme dit, søker han inspirasjon hos teologer som er komfortable med vestlige gevanter – språklig, filosofisk og kulturelt – men med islamsk street cred: Det er Hamza Yusuf, og tre fire andre slike skikkelser, som dosent ved Cambridge universitet Abdal Hakim Murad, den amerikanske akademikeren Umar Faruq Abd-Allah, den ortodokse teologen sheikh Muhammad al-Yaqoubi fra Syria, men også skikkelser som er bedre kjent for et europeisk publikum, som Tariq Ramadan, som blir fremhevet som sheikher eller lærde med nettopp en slik troverdighet. Interessant nok er de tre førstnevnte konvertitter, som med årene har bygget seg opp denne troverdigheten Rana etterlyser.
Men hva skyldes så denne troverdigheten? Disse figurene skyr, som Rana, ordet reform som pesten. Religionen skal ikke reformeres, men utvikles – evolusjon brukes gjerne – innenfor den allerede eksisterende tolkningstradisjon. (Det hadde i grunn vært morsomt å høre hva de samme herrene mener om evolusjonsteorien.) Stikkordet for Rana er kontektstualisering. Å kontekstualisere, forklarer Rana, er «ikke en reformistisk eller radikal tanke i islamsk teologi, den er derimot trygt plassert innenfor islamsk tradisjonalisme eller ortodoksi». En slik utviklingsstrategi, med vekt på tolkning innenfor tradisjonen, innebærer betydelige muligheter for endring, men det er også viktige punkter som plasseres utenfor det som kan tolkes: Blant annet skal det ikke, og kan det ikke, stilles spørsmål ved Koranens hellighet, at Koranen er Guds ord, og Profetens ufeilbarlighet.
Alt dette er greit nok, hvis man aksepterer både at teologi til syvende og sist har sine ytre grenser og grunnleggende trossetninger og de aksiomene Rana skisserer. Det hadde dog vært spennende om norsk islam kunne utfordret dette. Man kunne diskutert om det virkelig er slik at ting nødvendigvis rakner bare fordi man ikke ser på profeten som ufeilbarlig – han var tross alt et menneske. Det kunne gitt teologien et mykere og et mer åpent preg. Jeg ser også at det blir for mye å forlange av denne boken – men det er lov å håpe at samtalen ikke stopper her.
Det jeg likevel sliter med å se, er hvordan Rana, gjennom sin bok, og gjennom sin presentasjon av de ulike lærdes tankegang, da klarer å peke mot en særegen norsk islam til forskjell fra det vi allerede har i dag – gjennom det eksisterende moskémiljøet – ja til og med i flere farger og nyanser enn han presenterer?
Jeg skal ikke legge skjul på at Rana har flere gode poeng for hvorfor hans tilnærming til teologien er et godt alternativ, og mye av det gir mening, men la meg likevel forsøke å forklare hvorfor jeg mener det på viktige punkter blir noe halvveis over forsøket.
En god debatt som kan danne grunnlag for norsk islam, må på samme tid utvide debatten og fokusere den. Den må fokusere ved å peke ut noen klare retninger. På dette punktet er Rana tydelig: Aksept for en sekulær stat, oppslutning om en norsk og vestlig identitet og troverdige teologiske begrunnelser for dette. Samtidig må den utvide samtalen i den forstand at vi trenger mange gode, og forskjellige, stemmer som kan belyse ulike utfordringer varianter av islam har i møtet med sekulære samfunn der muslimer er i minoritet og i møtet med opplysningstidsidealer.
På det første punktet treffer Rana på mange måter spikeren på hodet. Det er på det andre punktet jeg har innvendinger: Påfallende mange av de nevnte lærde ovenfor og andre nevnt i boka har en klar helning mot en bestemt retning/lovskole innenfor sunniislam. Det er ikke uproblematisk. Den interne knivingen mellom ulike lovskoler og retninger innenfor lovskoler er kanskje ikke så velkjent og tilgjengelig for de fleste leserne. Men den sier likevel noe om hvordan Rana på noen områder misbruker muligheten til å utvide debatten så mye som vi trenger.
Det illustreres for så vidt av Rana selv når han nevner hvordan John Esposito, en av verdens mest anerkjente ikke-muslimske islamforskere, konkluderer med at «Debatten om vestlig islam står mellom den mer reformistiske Tariq Ramadan-fløyen og den mer ortodokse Hamza Yusuf-fløyen». Det hadde for eksempel vært interessant å høre mer om hva debatten består i, og hva Ramadan mener når han blant annet kritiserer Yusuf-fløyen for å være apolitiske og tause i møte med diktatorer i Midtøsten, som Rana nevner i forbifarten, når Midtøsten er så aktuelt for så mange.
Poenget er at med en litt for ukritisk hyllest av visse lærde innen såkalt tradisjonell islam, tilhørende en bestemt retning og enkelte mer kontroversielle enn andre (som nevnte Yaqubi), får vi ikke presentert en ny norsk islam, men i stedet en mer spesifikk variant – blant flere mulige – av vestlig islam. En mer ærlig og bredere tilnærming til dette spørsmålet hadde etter min mening fremmet Ranas mål på en bedre måte.
Ranas valg om å fremme en spesifikk variant kan kanskje se i sammenheng med hans klare og eksplisitte syn om at det er helt avgjørende at en norsk islam kan ha troverdighet i møtet med dem som ellers ville velge noe annet – altså en avgjort mindre norsk islam. Puritanere eller bokstavtro er de grupperinger Rana setter opp som motsetning til den tolkningsbaserte islam. Det er mye fornuft i en slik analyse. Samtidig skurrer det litt for meg i en bok som har som ambisjon om å løfte frem en bred debatt om norsk islam. Rana argumenterer med at hans norske islam er helt avgjørende for å stanse radikaliseringen av norsk muslimsk ungdom. Men det er ikke så ulikt det en del – de selv inkludert – hevder om salafistinspirerte organisasjoner som Islam Net. Argumentet kan være gyldig for dem som teologisk ligger så langt fra mer liberale tradisjoner at de i valget mellom dem og puritanismen ville velge den siste. Men i en debatt om fremtiden for en bredere norsk islam er det perspektiver som savnes.
Dikotomien mellom den bokstavtro salafismen, som Rana ser som en nyvinning i islam, og den mer fleksible, tolkningsbaserte tradisjonalismen, er etter mitt syn også noe lettsindig, og litt for ofte blir de bokstavtro bevegelsene og grupperingene gitt eneskyld for ekstremismen i islams navn. For sikkerhets skyld: Det er også andre grupper som kan gå innunder kategorien «puritanere» og «bokstavtro» enn Profetens Ummah og Islam Net.
Jeg vil hevde at de som anser seg for å tilhøre en mer bokstavtroinspirert gruppering, ikke helt vil si seg enig i at de er mer mottakelige for «selektive, personlige, ukvalifiserte, reaksjoner og – hos noen få – militante tolkninger», slik Rana skriver. Kan hende de til og med er av den oppfatning at han har misforstått hva det legges i å «gå tilbake til Koranen og sunnah», og er negative til at man så ukritisk følger den og den eller de bestemte sheikhene.
En dikotomi mellom den «fredelige» tradisjonalistiske islam og en potensielt «voldelig» bokstavtro islam er derfor rett og slett misvisende. Bare i forrige uke demonstrere over 100 000 mennesker i Pakistans gater imot det de anså som en urettmessig dødsdom på en lovlig dømt drapsmann. Også i Norge demonstrerte noen hundre for denne drapsmannen. Demonstrasjonen var feil på så mange nivåer, men poenget her er at verken drapsmannen som drepte en pakistansk minister fordi ministeren hadde talt imot blasfemiloven i Pakistan, eller flertallet av de som demonstrerte, tilhørte en bokstavtro tradisjon i Ranas klassifisering, selv om noen også gjorde det.
Går man videre gjennom de praktiske utfordringene boka forsøker å gi et teologisk svar på, som bruken av hijab eller niqab, homofili eller hudud-straffer, blir ikke den prinsipielle teologiske forskjellen tydeligere: Hijab er påbudt; niqab er ikke anbefalt, men heller ikke feil; homofili er privatmoralsk ikke-akseptabelt og hudud-straffer for for eksempel apostasi er et feilspor – i dag. Mens motstanden mot hududstraffer, og aksepten for at homofili er et privatmoralskspørsmål er tolkningsbaserte fremskritt – fra et liberalt perspektiv – sammenlignet med puritanismen, er insisteringen på hijab, og for så vidt fastholdelsen av at homofili er synd, i hvert fall i sin insisterende variant, en begrensning av nettopp tolkningsrommet. Og også mange av dem Rana vil kalle puritanere trekker på en lang tolkningstradisjon som insisterer på for eksempel hududstraffer. Grensestolpene er satt et annet sted, men de er av samme type.
Rana går etter mitt syn også i en annen felle. I et forsøk på å sette den muslimske ekstremismen i en historisk kontekst viser Rana til den ekstreme gruppen som går under navnet «khwarij». Bokstavelig betyr ordet «de som gikk ut av» og henspiller på gruppen soldater som gikk ut av den fjerde kalif Alis hær i rent mytteri. De var uenige i at kalifen skulle inngå i forhandlinger (menneskelig løsning) med sin motstander og mente at løsningen var opp til Gud (gjennom krig). Gruppen er kjent for sin «takfir» – å erklære andre grupper ikke muslimer – og for å mene at denne gruppen da er lovlig å drepe, slik de altså gjorde med kalifen Ali.
Fellen som han etter mitt skjønn går i, er følgende: det er gjerne andre som definerer en gruppe for «khwarij» slik tilfelle var for eksempel med ibn Al-Wahhab, som har gitt tilnavnet til salafistiske bevegelsen «wahabismen», og som Rana delvis gjentar. Med andre ord «gått ut av», underforstått: islam. Hvilken vesensforskjell det er mellom å definere en gruppe som «khwarij» og «takfir» er det vanskelig å få øye på.
Det er ikke til å legge skjul på at jeg og Rana snakker fra to ulike ståsteder. Likevel mener jeg at Ranas resonnement rundt hijab og homofili illustrerer godt hvordan jeg mener norsk islam kunne ha fremstått uten at det av den grunn hadde blitt «gjør-som-du-vil» -islam.
Etter å ha problematisert hijabdebatten i Norge forklarer Rana hijabens historie og hvordan det til syvende og sist er en religiøs plikt. Vers 24:31 i Koranen siteres, og det fremkommer at verset skal anses som et imperativ og ikke bare en anbefaling. Også kommer den pliktskyldige: men ingen skal tvinges til å gå med det. Den tvangen som ligger i den plikten han nettopp har skissert, ser han tilsynelatende ikke. Her burde norsk islam kunne vise sin styrke, ved å fokusere mer på at den tvangen ikke skal skje, eller friheten om du vil, framfor det imperative som leses i koranverset.
Jeg er helt enig i Rana at i mange europeiske land, inkludert Norge, rir hijaben oss som en mare, og å true med hijabforbud i det offentlige rom ikke er det liberale Norge verdig. Men norsk islam burde lett si at niqab ikke er ønsket – selv om forbudet fremstår prinsipielt illiberalt. Hvem som er mest besatt av hvordan muslimske kvinner går kledd av muslimer eller ikke-muslimer, som Rana bruker Naomi Wolf til å få frem, er i så måte jammen ikke godt å si når han like før har argumentert for hijabplikten, riktignok den fargerike norske og ikke saudiske svarte.
Homofili-spørsmålet, et langt sårere og vanskeligere tema enn hijab, naturligvis, illustrerer det samme. Framfor overskrifter som «Hvis homoseksuelle handlinger skulle tillates. Da utvanner vi islam. Da mister islam troverdighet», som har preget manges FB-sider den siste uken, ville en overskrift som «homofile er ikke utenfor den islamske folden» – også en setning fra Ranas bok, vært langt mer i tråd med den norske ånden.
Til Ranas forsvar hadde rett nok det vært en vel så god oppsummering av bokens budskap. For strengt tatt går Rana lenger enn noen andre sosialkonservative muslimer jeg har lest, og vil trolig ende opp med å få kjeft fra begge leirene. I boken sin anser han ikke homofili og muslim som gjensidig ekskluderende og definerer ikke en muslimsk homofil, selv en praktiserende homofil, utenfor den islamske folden. Det er et langt og godt skritt. Samtidig er det fra mitt ståsted likevel ikke langt nok: Unge gutter og jenter må fortsette sine liv i skam, og jeg har vanskeligheter for å se at imamene vil se noen grunn til å ta opp temaet – for endring er uansett ikke ønskelig.
Tariq Ramadan, en av de få ikke tradisjonalistene som fremheves i boken, definerer sin euromuslim som «en muslim som praktiserer sin religion og samtidig er europeer og barn av opplysningstiden», men man blir ikke barn av opplysningstiden bare av å være født og oppvokst i vesten, men aldri våger å stille et eneste kritisk spørsmål. Opplysningstiden fordrer en kultur for kritisk tenkning og er noe ledende muslimske kulturer fortsatt mangler – også i vesten. Det er mulig Zaytuna College med tiden vil klare å utvikle en slik kultur, men foreløpig fremstår den som så veldig mange andre religiøse læresteder: selvtilfreds, og dansende til den samme gamle musikken. Det er som den tysk-iranske forfatteren Navid Kermani uttaler til Vårt Land 18. desember 2015: «Selvkjærlighet — hvis den ikke skal bli til narsissisme, selvros eller selvtilfredsstillelse — er nødt til å være kjempende og spørrende. Muslimer som ikke tviler og stiller spørsmål ved islam, elsker ikke sin religion».
Er så Ranas prosjekt om å utvikle en norsk islam feilslått? Det vil jeg ikke si. Han går som vanlig høyt på banen med boken sin og i seg selv har han en prisverdig idé om å skape en helhetlig kultur trygt plassert innenfor både islam og det norske demokratiet. Boken er et unikt og modig innlegg som vil bli stående som et av de mer gjennomtenkte i den norske debatten om islam. Men nettopp defor er det synd at Rana ikke favner bredere enn han gjør i denne boken.
Rana står for en sosialkonservativ virkelighet, som en slags muslimsk Espen Ottosen, som han ofte viser til. Samtidig må muren mellom det muslimske og det norske brytes, hvor lojaliteten til konge og fedreland ikke blir å anse som en motsetning til å være muslim – med eller uten skjegg eller hijab. Da må fokuset være på det han selv skriver innledningsvis i sin bok: «norsk islam finnes allerede, og blir daglig praktisk av norske muslimer». Nettopp derfor er det så viktig ikke å låse norsk islam i én bestemt teologisk tolkning. Og nettopp derfor blir jeg frustrert når jeg blir sittende og spørre meg selv om Rana klarer å tilby noe som virkelig føles som nettopp en norsk islam, og på sitt verste blir norsk islam redusert til en frihet til å velge hijab i alle regnbuens farger, framfor Saudis svarte, bomullsslips framfor silkeslips og en aksept for homofile følelser under svært sterk tvil.
På sitt beste, derimot, er boken ikke en fasit, men et første innlegg i en av tidens store spørsmål for muslimske nordmenn: Hva skal islam være? Hvordan skal den forstås, praktiseres og begrunnes teologisk? Hvordan skal vi forholde oss til de mørke sidene som finnes både i puritanismen og i historien?
Om Ranas forsøk ikke tilfredsstiller meg, er det å håpe at spørsmålene han reiser, inspirerer andre til å gi nye svar.
Anmeldelsen ble publisert på Minveranvett.no 11. mars 2016
Usman Rana stiller vesentlige spørsmål, men kommer bare halvveis i mål med å formulere svar.
Usman Ranas første (noe sier meg at det kommer flere) bok «Norsk islam – Hvordan elske Norge og Koranen samtidig» utgitt av Aschehoug forlag er et spennende og ambisiøst innlegg i den norske islamdebatten. Faktisk vil jeg si at det er et unikt innlegg. Der de andre, det være seg i form av bøker, kommentarer eller artikler om temaet, er rent deskriptive i sin form, hvor «islam i Norge» blir presentert, med positiv eller negativt fortegn, har Ranas bok en annen ambisjon og et annet mål.
Drømmen å utvikle en norsk form for islam. Meg bekjent er dette første gang et innlegg i debatten har en så tydelig ambisjon om å påvirke islamsk teologi i Norge. Spørsmålet er om Rana, til tross for høye ambisjoner og en drivende penn i de innledende kapitlene, faktisk klarer å gi et svar i den drøyt 200 sider lange boken.
Rana er ingen novise i debatten om islam i Norge. I over 10 år har han stått i debatten og er en gjenganger i norske medier rundt temaet islam og Norge. Som tidligere leder av Muslimsk studentsamfunn i en tid da debatten om ytringsfrihet og karikaturer sto på som verst, og som en målbærer av et sosialkonservativt virkelighetsbilde, har han med årene høstet både ros og ris for sitt engasjement. Og ikke minst har han opparbeidet seg stor grad av troverdighet i sin fremstilling av islam i Norge, selv om han, som han selv påpeker, mangler en formell teologisk utdannelse – for øvrig i likhet med undertegnede.
Denne erfaringen bærer hans bok et tydelig preg av og spesielt ordet troverdighet går igjen. Jeg sier meg gjerne enig i Rana i at «Uten religiøs troverdighet kan ingen få gehør for sine syn blant de muslimske massene».
Men samtidig er det nettopp her boken har sitt svakeste punkt. For hvem definerer egentlig hvem det skal være?
Rana har selvfølgelig svaret, og skriver nærmest som en nyfrelst glad-muslim når han forteller om sine besøk til vestens eneste høyere islamske utdanningsinstitusjon: Zaytuna College i California. Lærestedet ble grunnlagt av konvertitten Hamza Yusuf i 1996, og Rana lot seg mektig imponere. På en såkalt pengeinnsamlingsaksjon fremheves den moderne bekledningen, den påfallende manglende kjønnssegregeringen, de hvite dukene på bordet og «showet». Alt dette står i sterk kontrast til hvordan han er vant til slike ting i fra Norge.
Amerikanerne kan dette med pengeinnsamlinger og show, og det er også vanskelig ikke å la seg imponere av en skikkelse som Hamza Yusuf -– som i den såkalte tradisjonalistiske islam, som Rana i sin bok så iherdig forfekter, med årene har vokst seg frem som en sentral skikkelse. Jeg har selv kost meg, og for så vidt lært av, hans foredrag som er svært populære på YouTube.
Rana vil kle islam i en norsk drakt, som skal begynne, men ikke slutte, med bekledningen. Og for å komme dit, søker han inspirasjon hos teologer som er komfortable med vestlige gevanter – språklig, filosofisk og kulturelt – men med islamsk street cred: Det er Hamza Yusuf, og tre fire andre slike skikkelser, som dosent ved Cambridge universitet Abdal Hakim Murad, den amerikanske akademikeren Umar Faruq Abd-Allah, den ortodokse teologen sheikh Muhammad al-Yaqoubi fra Syria, men også skikkelser som er bedre kjent for et europeisk publikum, som Tariq Ramadan, som blir fremhevet som sheikher eller lærde med nettopp en slik troverdighet. Interessant nok er de tre førstnevnte konvertitter, som med årene har bygget seg opp denne troverdigheten Rana etterlyser.
Men hva skyldes så denne troverdigheten? Disse figurene skyr, som Rana, ordet reform som pesten. Religionen skal ikke reformeres, men utvikles – evolusjon brukes gjerne – innenfor den allerede eksisterende tolkningstradisjon. (Det hadde i grunn vært morsomt å høre hva de samme herrene mener om evolusjonsteorien.) Stikkordet for Rana er kontektstualisering. Å kontekstualisere, forklarer Rana, er «ikke en reformistisk eller radikal tanke i islamsk teologi, den er derimot trygt plassert innenfor islamsk tradisjonalisme eller ortodoksi». En slik utviklingsstrategi, med vekt på tolkning innenfor tradisjonen, innebærer betydelige muligheter for endring, men det er også viktige punkter som plasseres utenfor det som kan tolkes: Blant annet skal det ikke, og kan det ikke, stilles spørsmål ved Koranens hellighet, at Koranen er Guds ord, og Profetens ufeilbarlighet.
Alt dette er greit nok, hvis man aksepterer både at teologi til syvende og sist har sine ytre grenser og grunnleggende trossetninger og de aksiomene Rana skisserer. Det hadde dog vært spennende om norsk islam kunne utfordret dette. Man kunne diskutert om det virkelig er slik at ting nødvendigvis rakner bare fordi man ikke ser på profeten som ufeilbarlig – han var tross alt et menneske. Det kunne gitt teologien et mykere og et mer åpent preg. Jeg ser også at det blir for mye å forlange av denne boken – men det er lov å håpe at samtalen ikke stopper her.
Det jeg likevel sliter med å se, er hvordan Rana, gjennom sin bok, og gjennom sin presentasjon av de ulike lærdes tankegang, da klarer å peke mot en særegen norsk islam til forskjell fra det vi allerede har i dag – gjennom det eksisterende moskémiljøet – ja til og med i flere farger og nyanser enn han presenterer?
Jeg skal ikke legge skjul på at Rana har flere gode poeng for hvorfor hans tilnærming til teologien er et godt alternativ, og mye av det gir mening, men la meg likevel forsøke å forklare hvorfor jeg mener det på viktige punkter blir noe halvveis over forsøket.
En god debatt som kan danne grunnlag for norsk islam, må på samme tid utvide debatten og fokusere den. Den må fokusere ved å peke ut noen klare retninger. På dette punktet er Rana tydelig: Aksept for en sekulær stat, oppslutning om en norsk og vestlig identitet og troverdige teologiske begrunnelser for dette. Samtidig må den utvide samtalen i den forstand at vi trenger mange gode, og forskjellige, stemmer som kan belyse ulike utfordringer varianter av islam har i møtet med sekulære samfunn der muslimer er i minoritet og i møtet med opplysningstidsidealer.
På det første punktet treffer Rana på mange måter spikeren på hodet. Det er på det andre punktet jeg har innvendinger: Påfallende mange av de nevnte lærde ovenfor og andre nevnt i boka har en klar helning mot en bestemt retning/lovskole innenfor sunniislam. Det er ikke uproblematisk. Den interne knivingen mellom ulike lovskoler og retninger innenfor lovskoler er kanskje ikke så velkjent og tilgjengelig for de fleste leserne. Men den sier likevel noe om hvordan Rana på noen områder misbruker muligheten til å utvide debatten så mye som vi trenger.
Det illustreres for så vidt av Rana selv når han nevner hvordan John Esposito, en av verdens mest anerkjente ikke-muslimske islamforskere, konkluderer med at «Debatten om vestlig islam står mellom den mer reformistiske Tariq Ramadan-fløyen og den mer ortodokse Hamza Yusuf-fløyen». Det hadde for eksempel vært interessant å høre mer om hva debatten består i, og hva Ramadan mener når han blant annet kritiserer Yusuf-fløyen for å være apolitiske og tause i møte med diktatorer i Midtøsten, som Rana nevner i forbifarten, når Midtøsten er så aktuelt for så mange.
Poenget er at med en litt for ukritisk hyllest av visse lærde innen såkalt tradisjonell islam, tilhørende en bestemt retning og enkelte mer kontroversielle enn andre (som nevnte Yaqubi), får vi ikke presentert en ny norsk islam, men i stedet en mer spesifikk variant – blant flere mulige – av vestlig islam. En mer ærlig og bredere tilnærming til dette spørsmålet hadde etter min mening fremmet Ranas mål på en bedre måte.
Ranas valg om å fremme en spesifikk variant kan kanskje se i sammenheng med hans klare og eksplisitte syn om at det er helt avgjørende at en norsk islam kan ha troverdighet i møtet med dem som ellers ville velge noe annet – altså en avgjort mindre norsk islam. Puritanere eller bokstavtro er de grupperinger Rana setter opp som motsetning til den tolkningsbaserte islam. Det er mye fornuft i en slik analyse. Samtidig skurrer det litt for meg i en bok som har som ambisjon om å løfte frem en bred debatt om norsk islam. Rana argumenterer med at hans norske islam er helt avgjørende for å stanse radikaliseringen av norsk muslimsk ungdom. Men det er ikke så ulikt det en del – de selv inkludert – hevder om salafistinspirerte organisasjoner som Islam Net. Argumentet kan være gyldig for dem som teologisk ligger så langt fra mer liberale tradisjoner at de i valget mellom dem og puritanismen ville velge den siste. Men i en debatt om fremtiden for en bredere norsk islam er det perspektiver som savnes.
Dikotomien mellom den bokstavtro salafismen, som Rana ser som en nyvinning i islam, og den mer fleksible, tolkningsbaserte tradisjonalismen, er etter mitt syn også noe lettsindig, og litt for ofte blir de bokstavtro bevegelsene og grupperingene gitt eneskyld for ekstremismen i islams navn. For sikkerhets skyld: Det er også andre grupper som kan gå innunder kategorien «puritanere» og «bokstavtro» enn Profetens Ummah og Islam Net.
Jeg vil hevde at de som anser seg for å tilhøre en mer bokstavtroinspirert gruppering, ikke helt vil si seg enig i at de er mer mottakelige for «selektive, personlige, ukvalifiserte, reaksjoner og – hos noen få – militante tolkninger», slik Rana skriver. Kan hende de til og med er av den oppfatning at han har misforstått hva det legges i å «gå tilbake til Koranen og sunnah», og er negative til at man så ukritisk følger den og den eller de bestemte sheikhene.
En dikotomi mellom den «fredelige» tradisjonalistiske islam og en potensielt «voldelig» bokstavtro islam er derfor rett og slett misvisende. Bare i forrige uke demonstrere over 100 000 mennesker i Pakistans gater imot det de anså som en urettmessig dødsdom på en lovlig dømt drapsmann. Også i Norge demonstrerte noen hundre for denne drapsmannen. Demonstrasjonen var feil på så mange nivåer, men poenget her er at verken drapsmannen som drepte en pakistansk minister fordi ministeren hadde talt imot blasfemiloven i Pakistan, eller flertallet av de som demonstrerte, tilhørte en bokstavtro tradisjon i Ranas klassifisering, selv om noen også gjorde det.
Går man videre gjennom de praktiske utfordringene boka forsøker å gi et teologisk svar på, som bruken av hijab eller niqab, homofili eller hudud-straffer, blir ikke den prinsipielle teologiske forskjellen tydeligere: Hijab er påbudt; niqab er ikke anbefalt, men heller ikke feil; homofili er privatmoralsk ikke-akseptabelt og hudud-straffer for for eksempel apostasi er et feilspor – i dag. Mens motstanden mot hududstraffer, og aksepten for at homofili er et privatmoralskspørsmål er tolkningsbaserte fremskritt – fra et liberalt perspektiv – sammenlignet med puritanismen, er insisteringen på hijab, og for så vidt fastholdelsen av at homofili er synd, i hvert fall i sin insisterende variant, en begrensning av nettopp tolkningsrommet. Og også mange av dem Rana vil kalle puritanere trekker på en lang tolkningstradisjon som insisterer på for eksempel hududstraffer. Grensestolpene er satt et annet sted, men de er av samme type.
Rana går etter mitt syn også i en annen felle. I et forsøk på å sette den muslimske ekstremismen i en historisk kontekst viser Rana til den ekstreme gruppen som går under navnet «khwarij». Bokstavelig betyr ordet «de som gikk ut av» og henspiller på gruppen soldater som gikk ut av den fjerde kalif Alis hær i rent mytteri. De var uenige i at kalifen skulle inngå i forhandlinger (menneskelig løsning) med sin motstander og mente at løsningen var opp til Gud (gjennom krig). Gruppen er kjent for sin «takfir» – å erklære andre grupper ikke muslimer – og for å mene at denne gruppen da er lovlig å drepe, slik de altså gjorde med kalifen Ali.
Fellen som han etter mitt skjønn går i, er følgende: det er gjerne andre som definerer en gruppe for «khwarij» slik tilfelle var for eksempel med ibn Al-Wahhab, som har gitt tilnavnet til salafistiske bevegelsen «wahabismen», og som Rana delvis gjentar. Med andre ord «gått ut av», underforstått: islam. Hvilken vesensforskjell det er mellom å definere en gruppe som «khwarij» og «takfir» er det vanskelig å få øye på.
Det er ikke til å legge skjul på at jeg og Rana snakker fra to ulike ståsteder. Likevel mener jeg at Ranas resonnement rundt hijab og homofili illustrerer godt hvordan jeg mener norsk islam kunne ha fremstått uten at det av den grunn hadde blitt «gjør-som-du-vil» -islam.
Etter å ha problematisert hijabdebatten i Norge forklarer Rana hijabens historie og hvordan det til syvende og sist er en religiøs plikt. Vers 24:31 i Koranen siteres, og det fremkommer at verset skal anses som et imperativ og ikke bare en anbefaling. Også kommer den pliktskyldige: men ingen skal tvinges til å gå med det. Den tvangen som ligger i den plikten han nettopp har skissert, ser han tilsynelatende ikke. Her burde norsk islam kunne vise sin styrke, ved å fokusere mer på at den tvangen ikke skal skje, eller friheten om du vil, framfor det imperative som leses i koranverset.
Jeg er helt enig i Rana at i mange europeiske land, inkludert Norge, rir hijaben oss som en mare, og å true med hijabforbud i det offentlige rom ikke er det liberale Norge verdig. Men norsk islam burde lett si at niqab ikke er ønsket – selv om forbudet fremstår prinsipielt illiberalt. Hvem som er mest besatt av hvordan muslimske kvinner går kledd av muslimer eller ikke-muslimer, som Rana bruker Naomi Wolf til å få frem, er i så måte jammen ikke godt å si når han like før har argumentert for hijabplikten, riktignok den fargerike norske og ikke saudiske svarte.
Homofili-spørsmålet, et langt sårere og vanskeligere tema enn hijab, naturligvis, illustrerer det samme. Framfor overskrifter som «Hvis homoseksuelle handlinger skulle tillates. Da utvanner vi islam. Da mister islam troverdighet», som har preget manges FB-sider den siste uken, ville en overskrift som «homofile er ikke utenfor den islamske folden» – også en setning fra Ranas bok, vært langt mer i tråd med den norske ånden.
Til Ranas forsvar hadde rett nok det vært en vel så god oppsummering av bokens budskap. For strengt tatt går Rana lenger enn noen andre sosialkonservative muslimer jeg har lest, og vil trolig ende opp med å få kjeft fra begge leirene. I boken sin anser han ikke homofili og muslim som gjensidig ekskluderende og definerer ikke en muslimsk homofil, selv en praktiserende homofil, utenfor den islamske folden. Det er et langt og godt skritt. Samtidig er det fra mitt ståsted likevel ikke langt nok: Unge gutter og jenter må fortsette sine liv i skam, og jeg har vanskeligheter for å se at imamene vil se noen grunn til å ta opp temaet – for endring er uansett ikke ønskelig.
Tariq Ramadan, en av de få ikke tradisjonalistene som fremheves i boken, definerer sin euromuslim som «en muslim som praktiserer sin religion og samtidig er europeer og barn av opplysningstiden», men man blir ikke barn av opplysningstiden bare av å være født og oppvokst i vesten, men aldri våger å stille et eneste kritisk spørsmål. Opplysningstiden fordrer en kultur for kritisk tenkning og er noe ledende muslimske kulturer fortsatt mangler – også i vesten. Det er mulig Zaytuna College med tiden vil klare å utvikle en slik kultur, men foreløpig fremstår den som så veldig mange andre religiøse læresteder: selvtilfreds, og dansende til den samme gamle musikken. Det er som den tysk-iranske forfatteren Navid Kermani uttaler til Vårt Land 18. desember 2015: «Selvkjærlighet — hvis den ikke skal bli til narsissisme, selvros eller selvtilfredsstillelse — er nødt til å være kjempende og spørrende. Muslimer som ikke tviler og stiller spørsmål ved islam, elsker ikke sin religion».
Er så Ranas prosjekt om å utvikle en norsk islam feilslått? Det vil jeg ikke si. Han går som vanlig høyt på banen med boken sin og i seg selv har han en prisverdig idé om å skape en helhetlig kultur trygt plassert innenfor både islam og det norske demokratiet. Boken er et unikt og modig innlegg som vil bli stående som et av de mer gjennomtenkte i den norske debatten om islam. Men nettopp defor er det synd at Rana ikke favner bredere enn han gjør i denne boken.
Rana står for en sosialkonservativ virkelighet, som en slags muslimsk Espen Ottosen, som han ofte viser til. Samtidig må muren mellom det muslimske og det norske brytes, hvor lojaliteten til konge og fedreland ikke blir å anse som en motsetning til å være muslim – med eller uten skjegg eller hijab. Da må fokuset være på det han selv skriver innledningsvis i sin bok: «norsk islam finnes allerede, og blir daglig praktisk av norske muslimer». Nettopp derfor er det så viktig ikke å låse norsk islam i én bestemt teologisk tolkning. Og nettopp derfor blir jeg frustrert når jeg blir sittende og spørre meg selv om Rana klarer å tilby noe som virkelig føles som nettopp en norsk islam, og på sitt verste blir norsk islam redusert til en frihet til å velge hijab i alle regnbuens farger, framfor Saudis svarte, bomullsslips framfor silkeslips og en aksept for homofile følelser under svært sterk tvil.
På sitt beste, derimot, er boken ikke en fasit, men et første innlegg i en av tidens store spørsmål for muslimske nordmenn: Hva skal islam være? Hvordan skal den forstås, praktiseres og begrunnes teologisk? Hvordan skal vi forholde oss til de mørke sidene som finnes både i puritanismen og i historien?
Om Ranas forsøk ikke tilfredsstiller meg, er det å håpe at spørsmålene han reiser, inspirerer andre til å gi nye svar.
Anmeldelsen ble publisert på Minveranvett.no 11. mars 2016
