Jazba-gate

De mange problemene med kulturen i norsk-pakistanske organisasjoner har endelig ført til intern oppvask. Men oppvasken selv har vist et annet problematisk aspekt ved den samme kulturen.

Det har kokt på sosiale medier blant norskpakistanere de siste dagene. Ikke fordi det har vært Id, eller fordi Pakistans «Richest Poor Man» » Abdul Sattar Edhi nylig gikk bort, men fordi de har latt seg begeistre av et følelsesladd åpent brev fullt av vilje og mot, kjent som jazba på urdu, rettet mot den norskpakistanske 14. august-komiteen. «Merk dere navnet Khawar Qadir», skrev den flerkulturelle avisen Utrop om brevet i forrige uke, og ønsket den nye stemmen velkommen i den store innvandringsdebatten.

Og det er svært mange som har merket seg hans navn.

En Facebook-gruppe med navnet «Samfunnsengasjerte norsk-pakistanere» vokste fra noen hundre til over 4000 medlemmer i løpet av en drøy uke, og mange av dem har latt seg fascinere. Endelig noen som snakker fra levra og kaller en spade for en spade! Endelig noen som avslører de selvutnevnte representantene som for eksempel *sett-inn-navn-på-alle-norskpakistanske-politiske-stemmer*.
Jeg har også «liket» det opprinnelige åpne brevet til Khawar Qadir. Det er skrevet med et genuint ønske om å røske tak i en kultur i en norskpakistansk organisasjon der man hvert år inviterer gjennomkorrupte politikere fra Pakistan som æresgjester til markeringen av Pakistans nasjonaldag – som altså er 14. august. Og dette skjer i følge Qadir samtidig som – og for dem som ikke kjenner ordet jazba, kan det følgende nærmest stå som en definisjon:

Kashmir lider, Karachi brenner. Minoritetenes undertrykkes. (…) Mulig jeg er treg, men siden jeg en morgen for 36 år siden kom til denne verden har jeg ikke sett noen av disse bandittene ære mitt Pakistan noen gang. De har kun spist det – innenfra. Og sparket det mens det har ligget nede for telling! Og spent beina på det hver gang det har forsøkt å reise seg…

Jazba er oftest et positivt ladet ord: Det forbindes med vilje, mot, og i den offentlige debatt: med blomstrende, dramatisk språk og poesi. Hai jazba junoon, to himmat na har – har du jazba og tæl, så gi ikke opp – lyder en populær pakistansk sang, som også er den offisielle sangen til cricketlandslaget.

Generasjonsopprør

Det er altså 14. august-komiteen, ledet av tidligere Høyre-politiker Aamir Sheikh, som får lide under denne jazba’n, selv om kritikken på mange måter er rettet mot hele det etablerte norsk-pakistanske organisasjonslivet.

Det er et generasjonsopprør, der man er lei av de samme ansiktene som har sittet i de samme vervene i år etter år. Det er en frustrasjon over å føle at man blir representert av noen man ikke har valgt. Og det er et sinne over en kultur som ser gjennom fingrene med pakistansk korrupsjon. Det er en følelse av at foreldregenerasjonen har tatt med seg elementer av pakistansk politisk kultur som yngre norsk-pakistanere mener burde vært forlatt for lengst.

Komiteen blir beskyldt for å være mer opptatt av fotosesjoner med kjendiser framfor å løfte frem nye og gode krefter i det norskpakistanske miljøet i Norge eller stemmer fra Pakistan. Når de i tillegg i år har invitert Bilawal Bhutto, sønn til Pakistans president Asif «Mr. 10 Per Cent» Zardari og avdøde Benazir Bhutto, har det vekket en folkelig harme det er lett å sympatisere med. Zardari, som i følge «alle» fylte sine lommer og internasjonale konti med statlige inntekter under sin kones regjeringstid på 90-tallet, var tiltalt og fengslet for korrupsjon, men klarte likevel i løpet av bare noen år å klatre til topps i Pakistans politikk. Bilawal Bhutto bokstavelig talt arvet partiet Pakistan People’s Party etter at moren ble myrdet i et terrorangrep i desember 2007.

Obama og prins Charles

Det er mye som kan sies om 14. august-komiteen, som må sies å være det største navnet-scoopet i norskpakistansk historie. Det henspiller selvfølgelig på de mer kjente 17. mai komiteene vi har i de fleste kommuner i Norge, som Aamir Sheikh for øvrig ledet i Oslo i 2008. Men utover navneassosiasjonen er det strengt tatt lite som er likt. Riktignok har 14. august-komiteen hatt suksess med å arrangere barnetog i anledning Pakistans nasjonaldag i august foran den pakistanske ambassaden i snart 13 år med påfølgende konserter med kjente artistnavn fra Pakistan og Norge. Komiteen har også arrangert støttekonserter for flom- og senere fakkeltog for jordskjelvsofrene i Pakistan (2005 og 2010) med celebre gjester som kong Harald (2005) og kronprinsparet (2010). På komiteens hjemmesider oppgis det å ha blitt samlet inn flere hundre millioner kroner fra private og næringslivet (inkl. lovnader fra regjeringen om støtte) som gjennom Norges Røde Kors har gått til ofrene i Pakistan.

På den andre siden har komiteens «brobyggerpriser» og «pride of performance award» til personer i Norge og andre steder i verden som, etter deres beskrivelse «har utmerket seg og som gjør en viktig innsats for å bygge bro mellom ulike mennesker, kulturer og religioner», heller fremkalt både hoderisting og latter i det norskpakistanske miljøet. Enkelte av prisene, som prisene til filmregissør Ulrik Imtiaz Rolfsen, lege Usman Rana og en av de første kvinnelige norskpakistanske politikvinnene Sugharan Bibi Khan er lette å forstå. Men priser til blant annet Morten Harket (2003), Wenche Foss (2004) prins Charles (2007), dronning Rania av Jordan (2008), Barack Obama (2009), Alexander Rybakk (2009) og Angelina Jolie (2010) har nok kommet noe mer uheldig ut, for å si det mildt.
Riktignok kom verken Obama, dronning Rania av Jordan, prins Charles eller Angelina Jolie for å motta sine priser, mens Malala som mottok prisen i 2013 – hun kom! Året før Nobelprisen. Også den norske kongen, kronprinsessen og kronprinsen har fått sine priser og statsminister Erna Solberg mottok den i 2012, et år før hun ble statsminister. (På Wikipedia kan man lese den utførlige lista over alle vinnere siden komiteens grunnleggelse i 2003. Enjoy!)

Kritikken mot 14. august-komiteen har haglet siden oppstarten i 2003, og Sheikh, som har vært komiteens leder siden da, har nærmest hver høst fått kritikk for å bruke disse prisene og dermed sine møter med kjendiser og kongelige for egen PR. Den kritikken har alltid blitt avvist av Sheikh med at vinnerne har utmerket seg og fortjent prisen eller den mer hersketeknikkpregede antydningen om at de som kritiserer ham i mediene bare er opptatt av å få egen oppmerksomhet i mediene.

Radio Jazba

Men i år er det annerledes. Først og fremst fordi kritikken ikke er drevet frem i de tradisjonelle mediene, men i sosiale medier. Videre kommer ikke kritikken fra andre norskpakistanske politikere, foreningsledere eller journalister, men «fra grasrota». Og grasrota har trykket Qadir og hans innlegg til sitt bryst. De kjenner igjen språket. Utålmodigheten, aggresjonen, endringsviljen, engasjementet. Og altså, jazba’n:

Jeg har ikke tid til pjatt med dere. Mitt Pakistan brenner! Og dere heller bensin på bålet. Jeg vil ha resultater nå! Jeg gir dere med dette frist til fredag 8. juli kl. 20.00 med å finne ut om dere endrer kursen eller ikke. Dere må gjerne fortsette. Men da hever jeg stemmen. Når jeg er sint snakker jeg høyt og jeg skriver skarpt! 

Ikke akkurat språk etter min smak, men grasrota elsker det! Det er så unorsk. Så pretensiøst. Så pakist… jeg mener norskpakistansk! Føkk Janteloven, liksom: «Om dere ikke har kommet på bedre tanker i løpet av helga skal jeg vekke dere ved hjelp av hele medie-Norge. (…) slik at etterdønningene etter denne oppvåkningen kjennes helt nede i Islamabad og Karachi».

Etter flere meklingsforsøk gikk Sheikh til slutt med på å utsette sin ferie og møte Qadir til debatt på den flerkulturelle radiokanalen Voice of Oslo sist helg, noen timer før «fristen» gikk ut. Det ble satt pris på og Qadir forsøkte virkelig å moderere seg, beklage tonen i brevet og etterlyste en endring Sheikh ikke kunne imøtekomme (selvfølgelig! – jeg har mine tvil om endringsviljen noen gang var der), før debatten endte i ren utskjelling, trusler om rettslige skritt, og, til slutt, at Aamir Sheikh valgte å forlate debatten. Mannen som pryder sin Facebook-profil med «dialogsamtaler» med verdensledere fra verden over, med snart 30 års erfaring fra Oslo-politikken, var ikke i stand til ha en dialog med en radiodebutant.

Det var en svært trist «skue». At han i tillegg hadde stilt flere krav i forkant av sending og blant annet nektet MdGs Shoaib Sultan plass rundt bordet, gjør det ikke særlig bedre. Selvsagt kunne og burde Qadir spilt rollen bedre, vært litt mindre ivrig, men det var uten tvil «dialogens mann» som avslørte seg.

Jazba’n tok over, også for Sheikh. Rasjonaliteten forsvant. Tut-og-kjør gjaldt, og selv etter delvis enighet innledningsvis endte alt i kaos. På Facebook ble jazba’n holdt i live av heia-gjengen, som ikke aktet å fremstå med mindre jazba, selv om det er litt usikkert hva heia-gjengen egentlig ønsker.
På den ene siden er det et stort flertall som mener at Bilawal Bhutto ikke burde vært invitert, på grunn av familiens historikk. En annen fløy aksepterer at han kommer, men mobiliserer til boikott/demonstrasjon. En tredje gruppe ønsker radikal endring og granskning av 14. august-komiteen, mens en fjerde ønsker å ta tak i demokratimangelen i alle de pakistanske organisasjonene som eksisterer. Jeg skriver pakistanske, da disse som regel er styrt av det vi gjerne kaller onkler, godt voksne førstegenerasjons-innvandrere med uklare formål med sine foreninger, hvor vervene gjerne går på rundgang blant venner.

Qadir på sin side har tenkt å gjøre alvor av sitt opprinnelige ultimatum, og tilhører «endring/granskning av 14. august-komiteen»-fløyen. På tirsdag ble et nytt åpent brev forfattet, denne gangen til alle regjeringsmedlemmer, stortingsrepresentanter, bystyremedlemmer og en del pressefolk. Brevet kunne vel vært sendt kongefamilien også, med tanke på deres hyppige besøk til arrangementene.

Privat nasjonaldag

Jeg kan vanskelig se at noen form for bevegelse vil skje gjennom denne formen for offentlig debatt.
Én grunn handler om realitetene i saken: Det fremstår for meg som om Aamir Sheikh med navnevalget for komiteen har forført ikke bare sitt norsknorske publikum, men også de norskpakistanerne som nå krever endring og innflytelse over komiteens arbeid. 14. august-komiteen er nemlig ikke 17. mai komiteen som, på vegne av samfunnet, har ansvaret for markering av nasjonaldagen. Sheikhs komite er nettopp det: hans. Et tiltak mange har oppfattet som halvoffentlig – og Sheikh har gjort lite for å endre det inntrykket – med sine barnetog og representanter for det offentlige Norge, med svevende ord om dialog og brobygging, men det er og har alltid vært Sheikhs private prosjekt – delvis hjulpet av den pakistanske ambassaden, som synes det er stas med barnetog, og av norske politikere, i all hovedsak fra høyresiden i politikken, som synes det er stas å fiske stemmer. Komiteen står således helt fritt til å velge hvem den vil som sin leder, invitere hvem den vil, dele ut de prisene den vil, til hvem den vil uten at noen skal ha noe de skulle ha sagt. Den gjør det ikke på vegne av folket, norskpakistanere, ambassaden eller samfunnet, bare på vegne av seg selv At så mange har latt seg forlokke av disse prisene, kan delvis skyldes et genuint ønske om å møte gruppen «norskpakistanere», men smiger og smisk har nok også spilt inn. Når først en ordfører, Morten Harket, kongen, kronprinsen og Malala aksepterer og møter opp for å motta prisen, gis den legitimitet, og så baller det på seg.

Man kan alltids lure på hvor alle pengene kommer i fra, men hvis man skal tro Aamir Sheikhs svar – og det må man jo nesten gjøre – som han også gjentok under radiodebatten, mottar ikke komiteen noen offentlige midler. Komiteen drives frem av private sponsorer og private midler. Jeg legger også til grunn at de millionene som ble samlet inn til flom- og jordskjelvsofrene, er gått uavkortet til de formålene de skal. På hvilket grunnlag kreves det egentlig innflytelse og endring?

14. august-arrangementene i Oslo har, så lenge jeg kan huske, vært preget av partipolitikk, både pakistansk, men ikke minst norsk politikk. Høyres og Arbeiderpartiets kamp om norskpakistanske stemmer har ført til at det alltid skilles mellom Høyres arrangementer, med Aamir Sheikh i spissen, og Ap-arrangement med Khalid Mahmoud i spissen. Sheikh har bare vært flinkere til å promotere, benytte seg av glitter og glamour (konsert på Oslo Plaza, framfor Ekeberghallen) og ikke minst sitt nettverk i Høyre. At dette også har lokket kongefamilien, som trolig også har latt seg lure av navnet, er vel noe kongefamilien bør notere seg, selv om de vinner aldri så mange priser. Dronningen står vel snart for tur. Mens politikerne, stakkar, kan vel ikke gjøre annet enn å dukke opp på arrangementene på hver sin side av skillelinjen, med tanke på nasjonaldagens glimrende plassering i august, en måned før valget annethvert år, og norskpakistanske stemmers betydning for Oslovalget. Det er kamp om makt, kongelige og klaner, i beste Games of Throne-stil.

En jazba gjør ingen sommer

Den andre grunnen er at denne formen for protest – store ord, vage trusler, sterke personkonflikter – ikke er måten å få til endringer på i organisasjonslivet. For å låne et poeng fra Khawar Qadir selv: Det er en del av den pakistanske politiske kulturen norskpakistanere med fordel kunne forlatt.
Det er en form for debatt som er svak på detaljerte alternativer, slumsete med fakta, og som er lite egnet til å bygge allianser, for ikke å si å få meningsmotstandere til å skifte mening når mulighetsrommet minimeres på den måten. Jazba-språk er iblant velegnet til å vekke engasjement, men mindre egnet til å løse problemer. Dessverre ser vi for ofte rester av jazba-kulturen i altfor mange av kranglene mellom ulike representanter for det norskpakistanske miljøet. Hadde vi norskpakistanere sett den samme jazba’n i andre grupper, ville vi sett på det som populistisk og lite konstruktivt, selv når det har utgangspunkt i legitim sinne. En hvit jazba – da ser det plutselig ikke ut som mot, engasjement og poesi, men bare som Donald Trump. Our leaders are stupid. They are stupid people. It’s very, very sad. We’re losing to everybody. I’ll make Ameria great again.

Men den jazba’n og det engasjementet som ble vekket, personifisert av Khawar Qadir, har også vært et friskt pust. Det har blant annet utkrystallisert følgende: Norskpakistanere følger nøye med og er svært opptatt av hva som foregår i Pakistan. De er oppriktig glad i gamlelandet og er mektig lei av de styrende familiene Sharif og Bhutto, som de anser som gjennomkorrupte.

Videre viser det at det eksisterer en tillitskrise mellom den såkalte unge generasjonen (Qadir er for så vidt jevnaldrende med meg) og de som ofte anses å representere denne gruppen i de ulike kommunestyrer og parlament. MdGs Shoaib Sultan og Venstres Yousuf Gilani er kanskje de eneste som kom noenlunde helskinnet gjennom sist uke, med tydelig og tidlig støtte til Qadir og meklingsforsøk mellom ham og 14. august-komiteen.

Samtidig klarte Qadir med sin penn, og friske språk, ispedd bittelitt religion, å målbære stemmen til en stor gruppe unge menn og kvinner som, elsker Norge, men anser seg ikke å bli hørt og representert. Khawar Qadir har den siste uken vært en kanal for denne antipatien mot «eliten». Slik sett er det fristende å si at det er norskpakistanernes egen variant av de ulike opprørene mot det man oppfatter som urettmessige etablerte eliter som vi finner igjen fra Brexit til Donald Trump.

Heldigvis, mye hjulpet av sosiale medier, har denne avvisningen til eliten og jazba’n som utvilsomt ligger der, ikke ført til den samme type frustrasjon som vi så i 2009, men i stedet til et tydelig grasrotengasjement. På 1-2-3 ble det, gjennom den samme Facebook-gruppen organisert en minnemarkering for Edhi, som ble arrangert i går. En demonstrasjon mot Bilawal Bhutto planlegges, og mest sannsynlig vil vi i år også se en ny type 14. august arrangement: arrangert av og med en ny generasjon samfunnsengasjerte norskpakistanere. Hvor demokratisk valgt det hele blir, og hvem det i så fall representerer, gjenstår å se. Det som er sikkert, er at norskpakistanske organisasjoner trenger fornyelse, sterkere forankring i en ny generasjon norskpakistanere, og dermed i den norske delen av denne identiteten.

Det krever i så fall langt mer enn jazba: Rolig, konstruktiv og saklig debatt, med fokus på sak, ikke person, med vilje til å inngå kompromisser. Men jeg er sikker på at dersom denne nyvekkede jazba’n forvaltes klokt, med mindre tro på revolusjon og mer på bevegelse og endring, vil vi se nye tider i det norskpakistanske diasporaen.

Med eller uten jazba: To himmat na har. Summer is coming!

Innlegget ble publisert på Minervanett.no 14. juli 2016

En halvnorsk islam

(Undertegnede anmeldte U. Ranas bok for Minverva).

Usman Rana stiller vesentlige spørsmål, men kommer bare halvveis i mål med å formulere svar.


Usman Ranas første (noe sier meg at det kommer flere) bok «Norsk islam – Hvordan elske Norge og Koranen samtidig» utgitt av Aschehoug forlag er et spennende og ambisiøst innlegg i den norske islamdebatten. Faktisk vil jeg si at det er et unikt innlegg. Der de andre, det være seg i form av bøker, kommentarer eller artikler om temaet, er rent deskriptive i sin form, hvor «islam i Norge» blir presentert, med positiv eller negativt fortegn, har Ranas bok en annen ambisjon og et annet mål.

Drømmen å utvikle en norsk form for islam. Meg bekjent er dette første gang et innlegg i debatten har en så tydelig ambisjon om å påvirke islamsk teologi i Norge. Spørsmålet er om Rana, til tross for høye ambisjoner og en drivende penn i de innledende kapitlene, faktisk klarer å gi et svar i den drøyt 200 sider lange boken.
 
Rana er ingen novise i debatten om islam i Norge. I over 10 år har han stått i debatten og er en gjenganger i norske medier rundt temaet islam og Norge. Som tidligere leder av Muslimsk studentsamfunn i en tid da debatten om ytringsfrihet og karikaturer sto på som verst, og som en målbærer av et sosialkonservativt virkelighetsbilde, har han med årene høstet både ros og ris for sitt engasjement. Og ikke minst har han opparbeidet seg stor grad av troverdighet i sin fremstilling av islam i Norge, selv om han, som han selv påpeker, mangler en formell teologisk utdannelse – for øvrig i likhet med undertegnede.

Denne erfaringen bærer hans bok et tydelig preg av og spesielt ordet troverdighet går igjen. Jeg sier meg gjerne enig i Rana i at «Uten religiøs troverdighet kan ingen få gehør for sine syn blant de muslimske massene».

Men samtidig er det nettopp her boken har sitt svakeste punkt. For hvem definerer egentlig hvem det skal være?

Rana har selvfølgelig svaret, og skriver nærmest som en nyfrelst glad-muslim når han forteller om sine besøk til vestens eneste høyere islamske utdanningsinstitusjon: Zaytuna College i California. Lærestedet ble grunnlagt av konvertitten Hamza Yusuf i 1996, og Rana lot seg mektig imponere. På en såkalt pengeinnsamlingsaksjon fremheves den moderne bekledningen, den påfallende manglende kjønnssegregeringen, de hvite dukene på bordet og «showet». Alt dette står i sterk kontrast til hvordan han er vant til slike ting i fra Norge.

Amerikanerne kan dette med pengeinnsamlinger og show, og det er også vanskelig ikke å la seg imponere av en skikkelse som Hamza Yusuf -– som i den såkalte tradisjonalistiske islam, som Rana i sin bok så iherdig forfekter, med årene har vokst seg frem som en sentral skikkelse. Jeg har selv kost meg, og for så vidt lært av, hans foredrag som er svært populære på YouTube.

Rana vil kle islam i en norsk drakt, som skal begynne, men ikke slutte, med bekledningen. Og for å komme dit, søker han inspirasjon hos teologer som er komfortable med vestlige gevanter – språklig, filosofisk og kulturelt – men med islamsk street cred: Det er Hamza Yusuf, og tre fire andre slike skikkelser, som dosent ved Cambridge universitet Abdal Hakim Murad, den amerikanske akademikeren Umar Faruq Abd-Allah, den ortodokse teologen sheikh Muhammad al-Yaqoubi fra Syria, men også skikkelser som er bedre kjent for et europeisk publikum, som Tariq Ramadan, som blir fremhevet som sheikher eller lærde med nettopp en slik troverdighet. Interessant nok er de tre førstnevnte konvertitter, som med årene har bygget seg opp denne troverdigheten Rana etterlyser.

Men hva skyldes så denne troverdigheten? Disse figurene skyr, som Rana, ordet reform som pesten. Religionen skal ikke reformeres, men utvikles – evolusjon brukes gjerne – innenfor den allerede eksisterende tolkningstradisjon. (Det hadde i grunn vært morsomt å høre hva de samme herrene mener om evolusjonsteorien.) Stikkordet for Rana er kontektstualisering. Å kontekstualisere, forklarer Rana, er «ikke en reformistisk eller radikal tanke i islamsk teologi, den er derimot trygt plassert innenfor islamsk tradisjonalisme eller ortodoksi». En slik utviklingsstrategi, med vekt på tolkning innenfor tradisjonen, innebærer betydelige muligheter for endring, men det er også viktige punkter som plasseres utenfor det som kan tolkes: Blant annet skal det ikke, og kan det ikke, stilles spørsmål ved Koranens hellighet, at Koranen er Guds ord, og Profetens ufeilbarlighet.

Alt dette er greit nok, hvis man aksepterer både at teologi til syvende og sist har sine ytre grenser og grunnleggende trossetninger og de aksiomene Rana skisserer. Det hadde dog vært spennende om norsk islam kunne utfordret dette. Man kunne diskutert om det virkelig er slik at ting nødvendigvis rakner bare fordi man ikke ser på profeten som ufeilbarlig – han var tross alt et menneske. Det kunne gitt teologien et mykere og et mer åpent preg. Jeg ser også at det blir for mye å forlange av denne boken – men det er lov å håpe at samtalen ikke stopper her.

Det jeg likevel sliter med å se, er hvordan Rana, gjennom sin bok, og gjennom sin presentasjon av de ulike lærdes tankegang, da klarer å peke mot en særegen norsk islam til forskjell fra det vi allerede har i dag – gjennom det eksisterende moskémiljøet – ja til og med i flere farger og nyanser enn han presenterer?

Jeg skal ikke legge skjul på at Rana har flere gode poeng for hvorfor hans tilnærming til teologien er et godt alternativ, og mye av det gir mening, men la meg likevel forsøke å forklare hvorfor jeg mener det på viktige punkter blir noe halvveis over forsøket.

En god debatt som kan danne grunnlag for norsk islam, må på samme tid utvide debatten og fokusere den. Den må fokusere ved å peke ut noen klare retninger. På dette punktet er Rana tydelig: Aksept for en sekulær stat, oppslutning om en norsk og vestlig identitet og troverdige teologiske begrunnelser for dette. Samtidig må den utvide samtalen i den forstand at vi trenger mange gode, og forskjellige, stemmer som kan belyse ulike utfordringer varianter av islam har i møtet med sekulære samfunn der muslimer er i minoritet og i møtet med opplysningstidsidealer.

På det første punktet treffer Rana på mange måter spikeren på hodet. Det er på det andre punktet jeg har innvendinger: Påfallende mange av de nevnte lærde ovenfor og andre nevnt i boka har en klar helning mot en bestemt retning/lovskole innenfor sunniislam. Det er ikke uproblematisk. Den interne knivingen mellom ulike lovskoler og retninger innenfor lovskoler er kanskje ikke så velkjent og tilgjengelig for de fleste leserne. Men den sier likevel noe om hvordan Rana på noen områder misbruker muligheten til å utvide debatten så mye som vi trenger.

Det illustreres for så vidt av Rana selv når han nevner hvordan John Esposito, en av verdens mest anerkjente ikke-muslimske islamforskere, konkluderer med at «Debatten om vestlig islam står mellom den mer reformistiske Tariq Ramadan-fløyen og den mer ortodokse Hamza Yusuf-fløyen». Det hadde for eksempel vært interessant å høre mer om hva debatten består i, og hva Ramadan mener når han blant annet kritiserer Yusuf-fløyen for å være apolitiske og tause i møte med diktatorer i Midtøsten, som Rana nevner i forbifarten, når Midtøsten er så aktuelt for så mange.

Poenget er at med en litt for ukritisk hyllest av visse lærde innen såkalt tradisjonell islam, tilhørende en bestemt retning og enkelte mer kontroversielle enn andre (som nevnte Yaqubi), får vi ikke presentert en ny norsk islam, men i stedet en mer spesifikk variant – blant flere mulige – av vestlig islam. En mer ærlig og bredere tilnærming til dette spørsmålet hadde etter min mening fremmet Ranas mål på en bedre måte.

Ranas valg om å fremme en spesifikk variant kan kanskje se i sammenheng med hans klare og eksplisitte syn om at det er helt avgjørende at en norsk islam kan ha troverdighet i møtet med dem som ellers ville velge noe annet – altså en avgjort mindre norsk islam. Puritanere eller bokstavtro er de grupperinger Rana setter opp som motsetning til den tolkningsbaserte islam. Det er mye fornuft i en slik analyse. Samtidig skurrer det litt for meg i en bok som har som ambisjon om å løfte frem en bred debatt om norsk islam. Rana argumenterer med at hans norske islam er helt avgjørende for å stanse radikaliseringen av norsk muslimsk ungdom. Men det er ikke så ulikt det en del – de selv inkludert – hevder om salafistinspirerte organisasjoner som Islam Net. Argumentet kan være gyldig for dem som teologisk ligger så langt fra mer liberale tradisjoner at de i valget mellom dem og puritanismen ville velge den siste. Men i en debatt om fremtiden for en bredere norsk islam er det perspektiver som savnes.

Dikotomien mellom den bokstavtro salafismen, som Rana ser som en nyvinning i islam, og den mer fleksible, tolkningsbaserte tradisjonalismen, er etter mitt syn også noe lettsindig, og litt for ofte blir de bokstavtro bevegelsene og grupperingene gitt eneskyld for ekstremismen i islams navn. For sikkerhets skyld: Det er også andre grupper som kan gå innunder kategorien «puritanere» og «bokstavtro» enn Profetens Ummah og Islam Net.

Jeg vil hevde at de som anser seg for å tilhøre en mer bokstavtroinspirert gruppering, ikke helt vil si seg enig i at de er mer mottakelige for «selektive, personlige, ukvalifiserte, reaksjoner og – hos noen få – militante tolkninger», slik Rana skriver. Kan hende de til og med er av den oppfatning at han har misforstått hva det legges i å «gå tilbake til Koranen og sunnah», og er negative til at man så ukritisk følger den og den eller de bestemte sheikhene.

En dikotomi mellom den «fredelige» tradisjonalistiske islam og en potensielt «voldelig» bokstavtro islam er derfor rett og slett misvisende. Bare i forrige uke demonstrere over 100 000 mennesker i Pakistans gater imot det de anså som en urettmessig dødsdom på en lovlig dømt drapsmann. Også i Norge demonstrerte noen hundre for denne drapsmannen. Demonstrasjonen var feil på så mange nivåer, men poenget her er at verken drapsmannen som drepte en pakistansk minister fordi ministeren hadde talt imot blasfemiloven i Pakistan, eller flertallet av de som demonstrerte, tilhørte en bokstavtro tradisjon i Ranas klassifisering, selv om noen også gjorde det.

Går man videre gjennom de praktiske utfordringene boka forsøker å gi et teologisk svar på, som bruken av hijab eller niqab, homofili eller hudud-straffer, blir ikke den prinsipielle teologiske forskjellen tydeligere: Hijab er påbudt; niqab er ikke anbefalt, men heller ikke feil; homofili er privatmoralsk ikke-akseptabelt og hudud-straffer for for eksempel apostasi er et feilspor – i dag. Mens motstanden mot hududstraffer, og aksepten for at homofili er et privatmoralskspørsmål er tolkningsbaserte fremskritt – fra et liberalt perspektiv – sammenlignet med puritanismen, er insisteringen på hijab, og for så vidt fastholdelsen av at homofili er synd, i hvert fall i sin insisterende variant, en begrensning av nettopp tolkningsrommet. Og også mange av dem Rana vil kalle puritanere trekker på en lang tolkningstradisjon som insisterer på for eksempel hududstraffer. Grensestolpene er satt et annet sted, men de er av samme type.

Rana går etter mitt syn også i en annen felle. I et forsøk på å sette den muslimske ekstremismen i en historisk kontekst viser Rana til den ekstreme gruppen som går under navnet «khwarij». Bokstavelig betyr ordet «de som gikk ut av» og henspiller på gruppen soldater som gikk ut av den fjerde kalif Alis hær i rent mytteri. De var uenige i at kalifen skulle inngå i forhandlinger (menneskelig løsning) med sin motstander og mente at løsningen var opp til Gud (gjennom krig). Gruppen er kjent for sin «takfir» – å erklære andre grupper ikke muslimer – og for å mene at denne gruppen da er lovlig å drepe, slik de altså gjorde med kalifen Ali.

Fellen som han etter mitt skjønn går i, er følgende: det er gjerne andre som definerer en gruppe for «khwarij» slik tilfelle var for eksempel med ibn Al-Wahhab, som har gitt tilnavnet til salafistiske bevegelsen «wahabismen», og som Rana delvis gjentar. Med andre ord «gått ut av», underforstått: islam. Hvilken vesensforskjell det er mellom å definere en gruppe som «khwarij» og «takfir» er det vanskelig å få øye på.

Det er ikke til å legge skjul på at jeg og Rana snakker fra to ulike ståsteder. Likevel mener jeg at Ranas resonnement rundt hijab og homofili illustrerer godt hvordan jeg mener norsk islam kunne ha fremstått uten at det av den grunn hadde blitt «gjør-som-du-vil» -islam.

Etter å ha problematisert hijabdebatten i Norge forklarer Rana hijabens historie og hvordan det til syvende og sist er en religiøs plikt. Vers 24:31 i Koranen siteres, og det fremkommer at verset skal anses som et imperativ og ikke bare en anbefaling. Også kommer den pliktskyldige: men ingen skal tvinges til å gå med det. Den tvangen som ligger i den plikten han nettopp har skissert, ser han tilsynelatende ikke. Her burde norsk islam kunne vise sin styrke, ved å fokusere mer på at den tvangen ikke skal skje, eller friheten om du vil, framfor det imperative som leses i koranverset.

Jeg er helt enig i Rana at i mange europeiske land, inkludert Norge, rir hijaben oss som en mare, og å true med hijabforbud i det offentlige rom ikke er det liberale Norge verdig. Men norsk islam burde lett si at niqab ikke er ønsket – selv om forbudet fremstår prinsipielt illiberalt. Hvem som er mest besatt av hvordan muslimske kvinner går kledd av muslimer eller ikke-muslimer, som Rana bruker Naomi Wolf til å få frem, er i så måte jammen ikke godt å si når han like før har argumentert for hijabplikten, riktignok den fargerike norske og ikke saudiske svarte.

Homofili-spørsmålet, et langt sårere og vanskeligere tema enn hijab, naturligvis, illustrerer det samme. Framfor overskrifter som «Hvis homoseksuelle handlinger skulle tillates. Da utvanner vi islam. Da mister islam troverdighet», som har preget manges FB-sider den siste uken, ville en overskrift som «homofile er ikke utenfor den islamske folden» – også en setning fra Ranas bok, vært langt mer i tråd med den norske ånden.

Til Ranas forsvar hadde rett nok det vært en vel så god oppsummering av bokens budskap. For strengt tatt går Rana lenger enn noen andre sosialkonservative muslimer jeg har lest, og vil trolig ende opp med å få kjeft fra begge leirene. I boken sin anser han ikke homofili og muslim som gjensidig ekskluderende og definerer ikke en muslimsk homofil, selv en praktiserende homofil, utenfor den islamske folden. Det er et langt og godt skritt. Samtidig er det fra mitt ståsted likevel ikke langt nok: Unge gutter og jenter må fortsette sine liv i skam, og jeg har vanskeligheter for å se at imamene vil se noen grunn til å ta opp temaet – for endring er uansett ikke ønskelig.

Tariq Ramadan, en av de få ikke tradisjonalistene som fremheves i boken, definerer sin euromuslim som «en muslim som praktiserer sin religion og samtidig er europeer og barn av opplysningstiden», men man blir ikke barn av opplysningstiden bare av å være født og oppvokst i vesten, men aldri våger å stille et eneste kritisk spørsmål. Opplysningstiden fordrer en kultur for kritisk tenkning og er noe ledende muslimske kulturer fortsatt mangler – også i vesten. Det er mulig Zaytuna College med tiden vil klare å utvikle en slik kultur, men foreløpig fremstår den som så veldig mange andre religiøse læresteder: selvtilfreds, og dansende til den samme gamle musikken. Det er som den tysk-iranske forfatteren Navid Kermani uttaler til Vårt Land 18. desember 2015: «Selvkjærlighet — hvis den ikke skal bli til narsissisme, selvros eller selvtilfredsstillelse — er nødt til å være kjempende og spørrende. Muslimer som ikke tviler og stiller spørsmål ved islam, elsker ikke sin religion».

Er så Ranas prosjekt om å utvikle en norsk islam feilslått? Det vil jeg ikke si. Han går som vanlig høyt på banen med boken sin og i seg selv har han en prisverdig idé om å skape en helhetlig kultur trygt plassert innenfor både islam og det norske demokratiet. Boken er et unikt og modig innlegg som vil bli stående som et av de mer gjennomtenkte i den norske debatten om islam. Men nettopp defor er det synd at Rana ikke favner bredere enn han gjør i denne boken.

Rana står for en sosialkonservativ virkelighet, som en slags muslimsk Espen Ottosen, som han ofte viser til. Samtidig må muren mellom det muslimske og det norske brytes, hvor lojaliteten til konge og fedreland ikke blir å anse som en motsetning til å være muslim – med eller uten skjegg eller hijab. Da må fokuset være på det han selv skriver innledningsvis i sin bok: «norsk islam finnes allerede, og blir daglig praktisk av norske muslimer». Nettopp derfor er det så viktig ikke å låse norsk islam i én bestemt teologisk tolkning. Og nettopp derfor blir jeg frustrert når jeg blir sittende og spørre meg selv om Rana klarer å tilby noe som virkelig føles som nettopp en norsk islam, og på sitt verste blir norsk islam redusert til en frihet til å velge hijab i alle regnbuens farger, framfor Saudis svarte, bomullsslips framfor silkeslips og en aksept for homofile følelser under svært sterk tvil.

På sitt beste, derimot, er boken ikke en fasit, men et første innlegg i en av tidens store spørsmål for muslimske nordmenn: Hva skal islam være? Hvordan skal den forstås, praktiseres og begrunnes teologisk? Hvordan skal vi forholde oss til de mørke sidene som finnes både i puritanismen og i historien?

Om Ranas forsøk ikke tilfredsstiller meg, er det å håpe at spørsmålene han reiser, inspirerer andre til å gi nye svar.

 Anmeldelsen ble publisert på Minveranvett.no 11. mars 2016

Løkka-love

Hei, du som synes alle er så jævla alene på Løkka. Som grøsser over at det nå bare sitter igjen ensomme mennesker uten snev av varme og fellesskap på hver sin benk på Birkelunden med hver sin kaffekopp, fra djevelen Espresso House, og drømmer om en svunnen tid: hold kjeft!

Litt brutalt, kanskje. Men hva annet skal jeg si, når du tar så feil? Det er nemlig ikke slik at det ikke lenger er kjærlighet i gatene, liv i parkene eller is i butikkene. Ja, selv isbilen eksisterer og vekker meg stadig vekk i helgene. Og barna løper fortsatt om kapp for å komme først frem. Hundene løper rundt og bæsjer både her og der, og hundeeieres blikk møtes. Noen ganger i stillhet, andre ganger i livlige samtaler.

Nei, det er ikke som for 25 år siden, men spør moren din: det er ikke du heller! Ingenting er det. De gutta du spilte basket med på Kuba, eller tanta du bar grønnsakene til eller Omar fra hjørnet henger kanskje ikke lenger på Løkka, men bor i villaer for flere millioner på Kløfta, på Strømmen eller andre flotte steder. Gutta dine styrer kanskje finansverdenen fra Bjørvika nå, tanta di spiser ikke lenger enkle kneipbrød og Omar på hjørnet? Han blei lege for lengst og bor på Ullern!

Løkka er ikke fremmed. Den er annerledes! Det er andre gutter som samles på Kuba for å kaste, slå eller sparke ball. Vannflasker deles og kjøpes. Nye hjerter banker for hverandre hver bidige vår! Du flytta vekk. Eller dine venner og tanter gjorde det. Og andre flyttet inn! Det er kanskje ikke gutta dine som henger på Løkka lenger, men andre, de du og andre liker å kalle «wannabees». Mon tro hvorfor bydelen oppleves fremmed, når det er disse ordene de møtes med?

Trist med Sultan, som visstnok var hele landets favorittbutikk. Absolutt. Men sikkert bra for tyrkersjappene litt lenger nedi gata. Eller Go kjøp ved Rathkes plass. Ingen anstendige mennesker liker kaffekjeder, sier du? Nei, men så drit i å kjøpe kaffen der da, så forsvinner de fort, det skal jeg love deg.

Ti still med å snakke om noe som ikke eksister, eller å leve i en falsk nostalgi. Grünerløkka lever i beste velgående. Elva renner, og sola skinner! Det ser du, om du vil se, hver eneste kveld hele sommeren igjennom i Birkelunden, i Sofienbergparken, i Kubaparken hvor det sitter gjeng på gjeng med unge og gamle med grillkjøtt og pølser og synger morgendagens melodier i natten, eller i Markveien hver eneste helg – sommer som vinter!

Så, min venn, slutt å gråte over en svunnen tid og gled deg heller over nå- og fremtiden. Vi har fortsatt hverandre. Og om vi en dag skulle trenge et sted å ta en kopp kaffe på et sted med gratis wifi for å holde kontakten med alle dem som ikke lenger bor her, ja, så har vi snart det også.

Innlegget ble publisert på Minvervanett.no 2. mars 2016

Alt er tilgitt

Etter forsiden på neste utgave av Charlie Hebdo bør også muslimer som er blitt såret av tidligere karikaturer, si: Kjære Charlie – alt er tilgitt.


Et blad jeg må innrømme jeg aldri hadde hørt om tidligere, er i løpet av uken blitt allemannseie. Med sine til tider ondsinnede og til tider svært treffende tegninger om profeter, helligdommer og ingenting har de provosert, hånet og latterliggjort det aller meste – og til slutt betalt den høyeste pris for det. Skutt!


Jeg er Charlie! – det har vært omkvedet denne uken. Men det har vært lett å være Charlie denne uken!

Verden er full av hykleri. Og sist ukes hendelse i Paris har i all sin tragedie klart å lokke frem mye av det hykleriet vi daglig ser og opplever rundt oss, uten å egentlig tenke noe særlig på det. Statsledere som ikke vegrer seg for å fengsle sine meningsmotstandere, gikk først i solidaritetsmarsjen i Paris. Land som pisker med den ene armen, har hevet pennen med den andre. Partiet som var i mot å oppheve blasfemiloven i Norge, har skreket høyest om ytringsfriheten og blasfemiens nødvendighet som en grunnpilar i det røde, hvite og blå. Egypts president Al-Sisi fengsler og stempler en hel bevegelse som terrorister, ingen hever pennen, USA president sammenlikner en varsler med den største terrorist, mens alle er ivrig opptatt av å være Charlie.

Et opplag på en million var varslet. Pennen skulle heves. Ekstremistene skulle ikke la satiren tie. Her skulle det provoseres, hånes og såres. Hevnes? Nye karikaturer fra verden over var på vei.

Så kommer det: Tout est pardonné!

Så enkelt, så sterkt, og så genialt.

Så sterkt viser forsiden at karikaturer, også av profeter, kan være nettopp helende, overraskende og viktige.

Hvem som skal tilgis? Det sier Charlie ikke. Men Jesu ord fra Bibelen, «Far, tilgi dem, for de vet ikke hva de gjør», klinger i bakhodet. Tilgir Charlie drapsmennene? Alle som ikke har forstått verdien av karikaturer? Alle hyklerne som har vært Charlie den siste uken? Kanskje alle sammen? Alt er tilgitt, står det. En karikatur er ikke alltid entydig eller enkel å forstå. Det som er sikkert, er at ordene treffer i mellomgulvet.

Men ikke minst for muslimer burde det være treffende. Forsiden klarer å gripe essensen i profeten Muhammeds handlinger fra hans tid. Han sendte ikke sine støttespillere (sahaba) rundt for å drepe enhver som fornærmet ham eller hans status. Han feiet til side ekstremistene, stanset dem og tilga dem som fornærmet, slik denne forsiden nå viser:

Muhammed er Charlie!

Innlegget ble publisert på Minvervanett.no 13. januar 2015
 

Hang’em all!

Dødsstraff og bomber er Pakistans svar på terrorangrepet forrige uke. Og folket jubler.


Forrige ukes terrorangrep i Peshawar er blitt en uke gammelt, men vil forbli et åpent sår det vil ta lang tid å hele for Pakistan og for alle de med hjertet for landet. Mange familier og barn vil være merket for livet, og for dem vil livet aldri bli som før 16 desember 2014. For oss som sitter utenfor det hele, i Norge, var det en uhyggelig påminnelse av det vi opplevde for bare tre år siden.

Kvalmen er vanskelig å bli kvitt.

Dessverre markerer ikke skolemassakeren første gang terroristenes brutalitet målrettet rammer barn og unge. Malala Yousafzai ble et internasjonalt symbol nettopp etter et slikt angrep for to år siden, selv om årsakssammenhengen var en ganske annen. Også den gang var den folkelige opinionen i Pakistan tydelig i sin motstand mot Tehrik-e-Taliban Pakistan (TTP) som påtok seg ansvaret den gang som nå, før konspiratørene tok over og litt for mye av aggresjon ble rettet mot Malala fremfor der den hørte hjemme. Kanskje ville vi ikke sett denne dagen om Pakistan hadde forblitt samlet i sin støtte til Malala i mot TTP?

Men dagen vil heller ikke denne gang markere slutten på drap – hverken av barn eller voksne. Langt flere enn de 149 drepte under massakren i forrige uke vil bøte med livet i tiden fremover. Nærmest uten å blunke var statsminister Nawaz Sharifs første reaksjon på massakren å gjøre det klart at Pakistan igjen vil gjennomføre dødsstraff, og allerede to dager etter angrepet skrev The Express Tribune at en liste på 17 navngitte militante terrorister var gjort klar for henging, som hevn for massakren. I går meldte NTB at 500 terrordømte skal henrettes, ifølge innenriksminister Chaudhry Nisar Ali Khan. De har jo lovet å handle, må vite.

Og folket jubler.

Det gikk ikke mange timer etter at angriperne var drept og facebook-profil etter facebook-profil gikk i svart før det folkelige kravet om å henge enhver med tilknytning til terrorisme gjorde seg gjeldende. Sosiale medier var fylt av diverse innslag av rasende TV-reportere og enkeltpersoner som sparket mot manglende politisk ledelse med krav om offentlig henging av terroristene. De skulle ikke bare henges, men helst offentlig, i gatetorgene. Folket krevde å se dem lide. Gjennom annonseplasser i pakistanske medier ga selv enkelte norskpakistanere uttrykk for sorg og hevnlyst med krav om offentlig henging av alle fengslede terrorister. Som om deres pakistanskhet kun ville vises om de krevde hevn. Det er altså rundt 8000 fengslede terrorister i pakistanske fengsler, ifølge Amnesty.
Og villdyret i menneskene jubler.

“Vi valgte hærens skole for angrepet fordi regjeringen angriper våre familier og våre kvinner,” sa Talibans talsmann Muhammad Umar Khorasani, ifølge nyhetsbyrået Reuters. “Vi vil at de skal føle vår smerte,” sa han. Det er et argument vi har blitt kjent med gjennom de siste 15 årene. Tit-for-tat. Et argument pakistanere flest til tider viser stor forståelse for hvis ofrene er for eksempel amerikanere. Nå fikk pipen en annen lyd. Bare i løpet av det første døgnet etter massakren utførte det pakistanske forsvaret 20 luftangrep mot militante mål. General-Major Asim Bajwa skrev i sin tweet at 57 terrorister ble drept i militærets operasjoner i det nordvestlige Pakistan, ifølge den engelskspråklige pakistanske avisen The Dawn. Alle 57 drepte var terrorister, vel og merke, og ingen ble skadd, skal vi tro General majorens tweet. Og ingen stiller noen spørsmål.

Hevnen er alltid så søt.

Det er ingen tvil om at kampen mot terroristene i Pakistan delvis er militær. Det urovekkende er at den strategien fremstår som den eneste løsningen Pakistan har: Drep dem alle!

Som om intet er lært de siste 15 årene. Eller som om å drepe 10, 20 eller 100 nye mennesker vil stanse flere angrep og hevnangrep. De religiøse lederne I Pakistan, de som tidligere har gått stille i gangene i sin fordømmelse av Taliban, kjente sin besøkelsestid, og en etter en har de vært ute og ment at bare dødsstraff gjeninnføres og islam blir styrende regel i Pakistan, så vil alt løse seg. Alt, faktisk! Hvordan dødsstraffen skal avskrekke terrorister som gjerne bærer selvmordsvester, vites ikke.

De er dyr, ble det ropt fra Stortingsplassen på søndagens støttemarkeringen for ofrene og mot terroren i Pakistan, om de som utførte angrepene, og kontrasten fra det berømmelige rosetoget tre år tilbake kunne ikke vært større. Jeg vil nødig gå inn i en retorisk kamp mot en sju-åring, men litt for mange nikket med hodene. Det er lett å forstå den tanken, men nei… Nei, de som utførte det brutale angrepet var ikke dyr! De var mennesker, som deg og meg, av kjøtt og blod, fylt av hevnlyst.

Det er i speilbildet vi finner terroristen og hatet.

Det er kvalmende.

Heldigvis er ikke alt helsvart og ikke alle tørster etter blod. Det er sterke røster i Pakistan som innser at vold og statsdrap neppe vil avle noe annet enn nettopp mer blod. I Norge har norskpakistanske politikere som Mudassar Kapur (H) og Akhtar Chaudhry (SV) vist sin klare motstand. Dødsstraff har en iboende risiko for justismord og med tanke på det skjøre rettssystemet i Pakistan med utbredt bruk av tortur er det heller ikke lett å vite på hvilket grunnlag de 500 som nå skal henges, er dømt.

Mange av de dødsdømte ble dømt i militær- og antiterror domstoler i kjølvannet av krigen mot terror med tvilsom bevisføring. Shafqat Hussain er et slikt eksempel. Dømt i november 2004 i en alder av 14 år basert på en innrømmelse etter 9 dagers tortur er han nå satt til å være blant de første som skal henrettes. #SaveShafqat kampanjen i samarbeid med Justice Project Pakistan (JPP), en menneskerettighetsorganisasjon basert i Lahore, forsøker å endre på dette.

Videre er det helt avgjørende for Pakistans fremtid at landets stolthet, det pakistanske forsvaret, ikke får eller opplever å ha en carte blanche i sine operasjoner. Torturceller, kollektiv avstraffelse eller bombing av boligområder er galt selv om det er det pakistanske militæret som står bak og ikke USA eller Israel, og selv om eventuelle terrorister er motstandere. Samtidig hviler det et stort ansvar for landets politiske ledelse å utarbeide en bedre fordelings- og utviklingspolitikk. La nå ikke det militæret sporet bli det eneste. Barna i det nordvestlige Pakistan fortjener mer enn bare å møte militæret og raketter i sine nabolag.

Innlegget ble publisert på Minervanett.no 23. desember 2014
 

Kan imamene lede?

Vi er i en brytningstid mellom den gamle og den unge generasjonen, hvor forventningene til moskeene har endret seg i takt med tiden.

Året er 1974 og en gruppe unge pakistanske menn i 20-årene samles i en leilighet på Bjølsen i Oslo. Sammen ber de fredagsbønn og danner med det grunnlaget for den første moskeen i Oslo. De kaller den Islamic Cultural Centre – i dag kjent som ICC.

Det var unge fremmedarbeidere som de siste årene hadde kommet til Norge på leting etter arbeid og kanskje av reiselyst. De var ikke alene. Oslo hadde fått et tydelig innslag av unge pakistanske menn som bodde i brakker, skoler og kommunale leiligheter. De var dyktige og flittige arbeidere og fylte dagene med arbeid og sosiale sammenkomster i Ekebergparken. Sammen så de indiske filmer og mimret om hjemlandet Pakistan – som de etter planen skulle vende tilbake til, veldig snart.


Førti år senere er de fortsatt her. Den lille leiligheten på Bjølsen er nå byttet med et nytt stort bygg ved Grønlands Torg og den unge gjengen er selv blitt besteforeldre. Hva tenkte de da de startet den første moskeen? Hva ønsket de å oppnå?

En bok publisert for noen år tilbake om ICCs historie gir et innblikk i dette.  Boken er dessverre på urdu og ikke norsk, men inneholder verdifull norsk kulturhistorisk materiale. Allerede i tittelen ”Shoq ka ujala” – best oversatt som ”lystens daggry”, viser boken de unge mennenes motivasjon: Å fylle dagene med noe mer enn film og moro. De var ikke nødvendigvis sterkt religiøse men hadde et klart ønske om å fokusere mer på sin religion. De samlet seg i leiligheten på Bjølsen og holdt studiesirkler, møter og arrangerte altså felles bønn.

Dette er en moské i et nøtteskall: Et sted for studie, bønn og selvrefleksjon.

De unge mennene ble utover 70-tallet unge fedre og moskeen de en gang dannet for sin egen del fikk en ny dimensjon: Opplæring og veiledning av den nye generasjonen. I en norsk kontekst visste de at ingen ville ta det ansvaret om de ikke gjorde det selv. Fokuset var fortsatt innvendig selv om både ICC og de andre moskeene som utover 80-tallet begynte å vokse frem i Oslo også tilbød informasjon om islam til storsamfunnet. Tanken var å gi barna en mulighet til å holde fast ved den muslimske identiteten og gi dem en plattform som landet de nå bodde i, ikke kunne tilby.

Forventningene til hva en moske er og skal være har endret seg i takt med tiden. Fra å være et sted for åndelig opplæring og refleksjon forventes det i dag langt mer. Fra brukerne av moskeene og ikke minst fra storsamfunnet. Ikke sjeldent forventes det en tydeligere lederrolle fra moskélederne. Men kanskje er det for mye å forvente at moskeene skal lede an i samfunnsdebatten? Kanskje evner ikke imamene å lede annet enn bønnen?

Vi er i det vi lett kan kalle en brytningstid. Mellom den gamle og den unge generasjonen. De unge begynner sånn smått å blande seg inn i moskeenes styre og stell og jeg tror vi vil se mange endringer til det positive i tiden fremover. En språklig revolusjon vil naturlig nok komme – hvor morsmålet til foreldrene vil bli byttet ut med norsk. Moskeene som på 80-tallet ble et sted for å vise vei for de unge trenger nå selv å bli vist vei av de unge muslimene. Den veivisningen er jeg sikker på at de unge tar på strak arm, slik som under demonstrasjonen for en uke tilbake, der de ledet seg selv på eksemplarisk vis.

Innlegget ble publisert på nettstedet minareten.no 1. september 2014

 

Tvilen

Hvorfor hører vi sjelden noen med muslimsk bakgrunn si: Jeg tror ikke på Gud! 

 

«Dette er skriften, tvilen har ingen plass», er de enkle, men mektige, ordene som starter koranen. Riktignok tilhører ordene kapittel to, suret Baqara– første kapittel er mer som et slags forord å regne, og i Kuenskapittel, som baqara betyr, er Gud trolig på sitt strengeste, og han slår ettertrykkelig fast: Tvilen har ingen plass!

Professor Bjørn Olav Utvik definerte på denne plassen 2. januar troen i en religion som «en beslutning om å forholde seg til noe som om det er sant». Men en tro er ikke sann, den er fortsatt en tro. Jeg husker at min far en gang spurte meg om å gi ham en bedre oversettelse av ordetbelieve, som i «I believe in God», enn tro, for det var for ham for svakt. Det ligger en langt større grad av aksept i believe enn tro. For far er Gud like sann som at 2+2=4. Men gudsbegrepet er – dessverre får jeg nesten legge til – ikke fullt så enkelt.

Så hva hvis tvilen likevel sniker seg inn? Eller det som verre er: at troen aldri har eksistert eller bare blir borte? Det er fort gjort, det. Menneskets evne til å snu og vende om på Guds ord gjennom historien for å tilfredsstille sine behov kan gi noen hver en følelse av å ha blitt lurt på veien. Tanken på antall guder og religioner som eksisterer her på jord, og menneskenes hengivenhet overfor hver eneste én av dem – ja, selv spagettiguden– er i seg selv nok til å få en stakkar til å spørre hva som gjør mingud så spesiell. Jesus døde for menneskeheten, kan presten fortelle og spørre: Hva gjorde egentlig Mohammed? Og selvsagt den mest åpenbare grunnen: de religiøse påbuds og forbuds små og store begrensninger på personlig frihet.

I islam blir menneskets ego og arroganse gjerne trukket frem som hindre for den «rette sti» – Siraat al-Mustaqim. Menneskets oppfatningsevne av Gud sammenlignes ofte med en flues evne til å begripe mennesket hvis nese den sitter på, og er ikke uten grunn kjent som «Den store jihad». I møtet med enkelte ikke-troende eller ateister og deres selvtilfredse overlegenhet, vil den troende iblant få styrket antagelsen om dette menneskelige egoet, men det åndelige hovmodet og arrogansen er vel så lett å kjenne igjen blant altfor mange av de troende.

Trolig har mennesker til enhver tid hatt og ikke hatt tro på en guddom. Noen er født i en tro og mister den på veien, andre har aldri hatt troen og finner den i livets løp, og atter andre forkaster den med de sterkeste ord. Dette gjelder selvfølgelig også blant de drøyt 200.000 som går under betegnelsen norske muslimer. Likevel hører vi sjelden en norskpakistaner, norsksomalier – ja i det hele tatt, en med bakgrunn fra muslimske land – si: jeg tror ikke på gud! Utenom en håndfull høylytte personligheter i mediene vil få innrømme så mye som at de noen gang har opplevd tvil. Hvorfor ikke?

Jeg tror det henger sammen med skammen som er knyttet til ordene «jeg tror ikke på Gud» og angsten for å bli frosset ut av fellesskapet man kommer fra. Det er et tabu som sjelden har vært utfordret blant norske muslimer, og bidrar til en usikkerhet på hvordan omgivelsene vil reagere. Omgivelser som tenderer til å tillegge deg en verdi først hvis du kaller deg muslim, og ikke for hvem du er.

I bakgrunnen lurer kanskje ideen om straffen for apostasi – frafall – som altfor mange muslimske lærde gjennom tidene har støttet, men få norskmuslimske tvilere frykter nok egentlig for sin fysiske sikkerhet. I stedet frykter de at bånd skal brytes til miljøer og tradisjoner de unektelig tilhører.

Summen blir uansett for mange liv i løgn og hykleri, uten å være tro med seg selv, sin familie og det samfunnet man er en del av. Det hemmer den gode debatten som blir basert på falske premisser når det så innlysende er mange som ser seg nødt til å seile under falskt flagg. Kanskje vet man ikke heller akkurat hvor man står, fordi det er krevende å være åpen og ærlig med seg selv når man også kjenner på frykt, ikke minst for Gud man er lært opp til å tro på. Og ja – slik har jeg det selv.

Ikke misforstå: jeg har intet mål eller ønske om at folk skal kaste vrak på sin tro – om det er med eller uten Gud. For «barnetro er viktig, ellers blir det trist», som Lillebjørn synger, og jeg misunner dem som har evnet å utelukke tvilen og funnet sin indre ro.

Det er dog noe kuriøst over fortellingen om muslimen i Norge som trengs å nyanseres. Åpent, ærlig og uten frykt.

På trykk i Klassekampen 03.04.14 i deres spalte "I god tro". Lars Gule, Anne Kalvig, Haavar Simon Nilsen og undertegnede skriver om religion hver torsdag.