Kråkerøy

Islamistiske miljøer prøver å få fotfeste blant norske muslimer. Oppgjøret med dem må være langt kraftigere enn det vi har sett så langt. Og det må komme innenfra.

Kjære generalsekretær Mehtab Afsar, imam Senaid Kobilica, imam Basim Ghozlan, imam Syed Ikram Shah Jilani, imam Mehboob ul-Rehman, imam Noor Ahmad. Kjære representanter for islam i Norge:

Jeg vet dere er travle mennesker med mange viktige gjøremål. Det er viktig å bidra til halal-sertifisert kylling, interreligiøs dialog med ulike religiøse grupper i Norge og kanskje er det allerede på tide å avgjøre når neste Ramadan skal starte, men jeg har likevel en bønn til dere: Gjør det situasjonen krever. Ikke gå utenom.

La meg forklare hva jeg mener:

Jeg er til vanlig en mann med mye is i magen. Jeg er ikke en som lar meg hisse opp for hver minste ting. Jeg er tross alt vokst opp i et moskémiljø i Oslo, og vet hvordan ulike islamdebatter kommer og går, enten det er på grunn av noen tegninger, et angrep i et fremmed land, eller uttalelser fra en norsk muslim. Jovisst, det gjør vondt at hver gang jeg kikker på nyhetene, blir islam representert enten av utenlandske jihadister som driver offentlig pisking, en hjemlig jihadist som retter en advarende finger mot alle og enhver, eller et fakkeltog fordi man (igjen) er såret over dette eller hint. Jeg har i min tid som politiker blitt kalt ”løpegutt” for islam i bystyret av enkelte. En hedersbetegnelse, for meg, men nå håper jeg på handling fra dere. Vi er mange som har vent oss til å måtte leve med dette, mens vi håper mediene også kan fortelle andre historier, og mens vi prøver å formidle andre erfaringer med islam til våre medmennesker.

Men det er noe mer nå. Det finnes en islam i Norge, i moskeene og utenfor, som prøver å få fotfeste her i landet, som vi ikke kan, ikke må, ikke vil akseptere. Og jeg spør:

Hvor er dere?

Profetens Ummah, ja de tillater seg å påberope seg det ordet, og dens leder Ubaydullah Hussain har våknet til fra vinterdvalen sin og så sitt snitt til å hylle gisseltakerne på en nyopprettet Facebook-profil. Borte er kjærligheten for andre medmennesker. Borte er respekt for fienden. Han forsøker å plassere drapet på de uskyldige arbeiderne i In Aménas i et større perspektiv hvor alt forklares med vestens krig mot islam. At lederen for terrorgruppen har fetet seg og sin organisasjon opp på tobakk- og narkotikasmugling, ser man bort ifra i dette store bildet. Kanskje ikke så rart når mange av gruppens egne medlemmer selv er kjent for den slags virksomhet.

Det er lett å plassere Ubaydullah Hussain og organisasjonen Profetens Ummah i kategorien ”gale” eller ”oppmerksomhetssyke”, men der kan vi neppe plassere de urovekkende uttalelsene fra imam Nehmat Ali Shah og Ghulam Sarwar til Dagsavisen torsdag 17.01. Her deler de sin (manglende) samfunnskunnskap med norske medier. Jeg ser det for meg, hvordan de to herrene endelig skulle få satt skapet på plass og forklart hvordan det egentlig henger sammen: At islam har et dårlig rykte her til lands fordi det er jødene som styrer mediene. Eller at Holocaust ble til fordi jødene er et ”urolig” folk.

Hvorfor søke makt i mediene for å sverte islam når man har disse to sittende i et styrerom i en moské på Grønland?

Kjære ledere og representanter for islam i Norge: Er det greit for dere? Kan dere virkelig akseptere dette? Og mener dere at det er nok å vise til all den flotte dialogen dere har gående med den ene og den andre, når slike holdninger kommer fram? Det får selv meg til å lure: hva slags dialog er det som føres? Meg bekjent er dette Oslos største menighet – og medlem av Islamsk Råd Norge.

Det holder ikke å si at islam betyr fred. Den tiden er forbi. Det nytter ikke. Det norske folk tror ikke på det lenger. For guds skyld: selv jeg begynner å miste troen på det.

Abid Raja, tidligere talsmann for World Islamic Mission, skrev for ikke så veldig lenge siden en kommentar hvor han antydet at antisemittisme i det (norsk-)pakistanske miljøet blir overført gjennom morsmelken. Jeg trodde ikke på ham. Jeg mente han overdrev. Jeg mener fortsatt det. Han malte med for bred pensel. Men nå trenger jeg dere til å vise at jeg hadde et poeng!

Min far tilhører den generasjonen som kom med islam til Norge, og selv om dette eplet (dessverre) har falt et stykke unna stammen, er jeg likevel opptatt av den tradisjonen, og av at denblir forvaltet bedre i dette landet. Det har jeg fått inn med morsmelken. Jeg, og etter min mening dere, kan ikke akseptere at noen ekstremt oppmerksomhetssyke mennesker kupper møysommelige arbeid utført gjennom fire tiår.

Det finnes dyptgående problemer som trenger en sterkere reaksjon fra det muslimske miljøet enn jeg har sett til nå.

Jeg er ingen tilhenger av fakkeltog. Av markeringer. Det er ikke uvanlig med fakkeltog og rosetog når en film eller bok ingen har hørt om eller sett, blir lansert. Men denne ekstremismen vi nå er vitne til, midt i blant oss, vil dessverre ikke brenne bort ved hjelp av noen fakler i januarkulden. Noe mer må til.

Selv har jeg ikke kunnet unngå å tenke på Norges landsfader Einar Gerhardsens tale på Kråkerøy i Fredrikstad 29. februar 1948 den siste tiden. Kjent som Kråkerøy-talen ble den tolket som en politisk krigserklæring mot kommunistene i Norge etter det kommunistiske kuppet i Tsjekkoslovakia.

”Problemet for Norge”, sa Gerhardsen, ”er, så vidt jeg kan se, et innenriksproblem – representert ved det norske kommunistpartiet. Den viktigste oppgaven i kampen for Norges selvstendighet, for demokratiet og rettssikkerheten er å redusere kommunistpartiet og kommunistenes innflytelse mest mulig.”

Dette er det jeg vil at dere skal si. Hele tiden.

Problemet for islam i Norge er så vidt vi kan se et internt problem, representert ved ekstreme holdninger målbåret av Profetens Ummah, kunnskapsløshet og fordommer formulert av enkeltimamer og ledere og rett og slett ignoranse representert ved en overdreven og enøyd fokus på konflikten i Midtøsten.

Vet dere for eksempel hva de arabiske statene gjør med de palestinske flyktningene som bor i deres land? 5 millioner mennesker mer eller mindre råtner i flyktningleire. Men det er en digresjon – la meg komme tilbake til poenget, Gerhardsens poeng og mitt poeng: Den viktigste oppgaven i kampen for islams tilstedeværelse i et selvstendig Norge, for demokratiet og rettssikkerheten er å redusere Profetens Ummah og ekstremistenes innflytelse mest mulig.

Nå skal man ikke lese alt dette så bokstavelig. Norges selvstendighet er langt i fra truet. Ei heller er demokratiet under press. Islamistene i Norge eller Europa er på langt nær så sterke politisk og kan heller ikke vise til en støtte som kommunistene i etterkrigstiden. Ikke har islamistene noen supermakt i  ryggen, med mindre man anser Iran eller Taliban som en supermakt. Men islamistene utfordrer demokratiet og vitterlig rettssikkerheten. Derfor savner jeg en Kråkerøy-tale i ordskiftet mot Profetens Ummah.

En ordentlig ørefik.

Sett ned foten og si: nok!

Men som Gerhardsen la til: ”Vi må ikke skape noen hetsstemning mot dem. Vi skal ikke bekjempe dem med de samme metodene som deres tsjekkiske (algeriske/syriske) partifeller bekjemper sine politiske motstandere. De norske kommunister (islamister) vil fortsatt kunne nyte godt av alle demokratiske rettigheter (i menighetene og samfunnet). De vil kunne tale og skrive fritt. (…). Vi skal kjempe mot kommunistene (islamistene) med demokratiske midler og åndelige våpen.”

Å si «nok!», å si fra, å sette en grense er ikke et tegn på panikk. Det trenger vi ikke. Som Gerhardsens fortsatte:


”Fordi jeg tror at problemet for tiden er et innenrikspolitisk (internt) problem, synes jeg en har rett til å si at det foreløpig ikke er noen fare for Norge. Det sier jeg i tillit til at det frie norske folket (muslimer) selv sørger for å redusere kommunistpartiet (islamistene) til den beskjedne sekt det var før krigen (11.september). Og med det er faren for tsjekkoslovakiske (afghanske/algeriske osv.) tilstander i Norge redusert tilsvarende. Vi skal se alvoret i situasjonen åpent i øynene, men heller ikke her er det grunn til å male bildet for svart.”

Det som gjorde Gerhardsens ord så virkningsfulle, var at de kom fra ”innsiden”. Det var arbeider mot arbeider. Det var ikke en Høyre-mann som kom med dem, eller politimesteren. Det var heller ikke menig-arbeideren. Det var Gerhardsen, lederen for det norske Arbeiderpartiet og statsministeren for landet, som tok ledelsen, og viste vei. Arbeiderbevegelsen var mer enn Sovjetunionen og kommunismen.

Det samme gjelder islam.

Men da er det ikke nok at jeg – eller Yousef Assidiq, som skrev i Dagbladet nylig – tar den kampen. All ære til Assidiq som med hud og hår har gått inn i kampen mot ekstremistenes retorikk på sosiale medier, og har presentert det nærmeste jeg har lest av et ordentlig oppgjør. Respekt. Likevel er ikke det nok. Kjære ledere for islam i Norge, dere kan ikke bare si: ”Nå må vi ta tak i dette”, ”vi er i dialog med alle” eller som nevnt ”islam betyr fred”. Det er dere, som ledere for islam i Norge, som må vise vei. Det er imam Mehboob ul-Rehman som skal lede. Det er imam Shah Jilani som skal slåss. Det er Usman Rana og Info Islam som skal vise vei.

Det er disse som er de religiøse og organisatoriske autoritetene og som kan snakke deres språk. Om kufr og shirk. Sharia og sunna. Om hidyaah og jihad. Om sura Ambia og Al-Nasr. Og så videre og så videre.

Det er nå dere skal vise – med ord og i praksis – at det er mulig å elske Norge og være profetens tjener – om man så ønsker. At det er mulig å kalle seg norsk og muslim. At det er mulig å være glad i nordmenn, det norske demokratiet og islam. Eller, sagt på en annen måte, være uenig i krigen i Afghanistan uten å være islamist. Se paradoksene i internasjonal politikk uten å ty til personangrep, trusler og ekstremisme. Være for palestinsk stat og samtidig mot jødehets.

Gerhardsens tale gjorde det klart for alle, og en gang for alle: At det var mulig å være tilhenger av den norske sosialismen uten å være kommunist. Uten å ønske revolusjon, proletariatets diktatur, kollektivisering. Nå er det dere som må vise at det er mulig å være for islam i Norge uten å være fundamentalist.

Kanskje synes dere ikke det er rettferdig at dette kreves av dere. Men det er det situasjonen krever. Slik sovjetkommunismen var en totalitær svulst som ikke kunne ignoreres, og som truet med å ødelegge den sosialismen Gerhardsen jobbet for, slik er Profetens ummah en svulst som forgifter islam i Norge.

Kampen handler om islams overlevelse i Norge. La meg for et øyeblikk blande metaforene og bruke et uttrykk Gerhardsen nok ville gjenkjent: Ekstremistene må knuses som ei lus. Derfor er min bønn: Ikke gå utenom. Denne gangen må dere gå tvers igjennom.

Innlegget ble publisert første gang på Minvervanett.no 23.01.2013

Til Odd Børretzens minne

Odd Børretzen ble et bindeledd for meg inn i norsk kultur. Mormoren hans bodde i Øvre Sirdal. Norskere blir det ikke. Hun var rasist, og han var meget glad i henne. Og jeg ble glad i ham.

Det var i 1997, midt i forberedelsene til Operasjon Dagsverk-kampanjen i Oslo, at jeg på et kontor i Torggata 26 ble introdusert for Odd Børretzen for første gang. Det var sangen om de litt senile, pensjonerte generalene med kakesmuler i tennene som knuste en høne for å lage en omelett.

Det gikk ikke lenge før jeg oppdaget at kjærligheten var gjensidig. Han elsket også meg! Like mye. Hver natt kom han til meg – sin brune prins, som han synger om i sin Vuggesang. Hver natt fikk han meg til ikke å bry meg om det der ute. Om Pakkis eller hvor mye jeg kostet dem. Han passet på meg. Hver natt. Ved sengen min.

Når jeg trengte en Salme til Allah, var det Odd Børretzen som sang den. Ikke imamen, men han – den gamle musikanten. Det var han som ba den allmektige pent om å komme ned til Prinsdal og ta inn på hotell. Slik at Han kunne forstå at jeg bare var folk, og det er så lett å være der oppe og være Allmektig.

Selvfølgelig lærte jeg sangene. Og jeg sang. I ny, og enda mer i ne. Han ble mitt alibi til å kalle meg norsk. Selv Christian Tybring-Gjedde fikk høre min sang. I år 2000, eller var det 2001, da han var på Blindern og i en debatt i regi av Pakistansk studentersamfunn (PSS) presenterte sine tips til innvandrerforeldrene om oppdragelse, råd han nylig gjentok i NA24.

Jeg kunne ikke unngå og stille ham spørsmålet: Kjære Tybring-Gjedde, jeg hører deg fortelle hvordan jeg skal lære norsk kultur. Og jeg har lært meg at Børretzen, og Lillebjørn og Cornelis (om nederlenderen var aldri så svensk) er en vesentlig del av norsk kultur. Jeg har lært meg (og jeg sang): Og Carl I. Hagen er stor og skjønn, og er så glad at du kommer. Han smiler til deg med smilet sitt, og sier om du skulle tvile litt. Kom i mine armer, her er det ømhet og varme. Jeg skulle bare ønske at du forstod at også Kishore, Jigjit og Mehdi Hasan er verdifulle for meg. Kunne ikke du også være interessert i å lære nye musikalske uttrykk, Tybring-Gjedde? Vil du ikke lære å synge: Hame tumse pyar kitna, ye ham nahin, jante?

Da som nå er han meg svar skyldig. Alt jeg fikk, og alltid hadde fått fra Tybring-Gjedde og FrP var: Imamer er dumme. Muslimer er dumme. Du er dum. De sa det ikke slik, naturligvis. Men i kommunikasjonsbransjen er det noe som heter ”etterlatt inntrykk”, det publikum sitter igjen med fra det politikerne har sagt. Jeg tror ikke at det er akkurat det du mener å si, Tybring-Gjedde. Men kan du skjønne at en liten brun prins trenger noe annet enn det du sier for å ville gripe den norske kulturen? Litt anerkjennelse. Litt forståelse. En liten håndsutrekning.

Det er det Børretzen ga meg i 1997. Takk, Odd Børretzen.

Hvil i fred.

Innlegget ble publisert på Minvervanett.no 20.11.2012

I dag er vi alle jøder

Jeg vil verken bekrefte eller avkrefte om jeg synes du er en møkkamann, Ubaydullah.

Det får være opp til enhver å spekulere i hva det menes med denne kommentaren, men under det fargerike håndklede på hodet, bak det kvasi-fromme skjegget og ikledd høyvannsbuksene lirer du av deg den ene dumheten etter den andre.  Den siste er at du verken vil bekrefte eller avkrefte at du truer norske jøder.

En menighet i Oslo, et trossamfunn, er ikke en del av okkupasjonsmakt. Ei heller et helt folkeslag, uavhengig av okkupasjonen det er snakk om. Hindutemplet på Ammerud er ikke ansvarlige for Indias okkupasjon av Kashmir. Marokkanske kultursentre i Oslo ikke av Marokkos okkupasjon av Vest-Sahara, tyrkeren på hjørnet ikke av okkupasjonen av Nord-Kypros. På samme måte er ikke din gamle menighet skyld i skuddene på Malala Yousafzai. På samme måte er heller ikke du skyld i de skuddene.

Vi muslimer er én nasjon og ett folk, har du uttalt. Nå anses neppe jeg som muslim i dine øyne og dermed ikke en del av ditt folk (og godt er det), men jeg kan ikke skjønne hvem som vil assosieres med deg og din nasjon?

Bak dine ”insha’ allah”-er og ”fred være med ham” skinner ditt hatefulle og forskrudde sinn så tydelig frem at det i grunn er latterlig å ta deg alvorlig. Men som du selv uttaler: det er riktig å reagere når man mener at det er noe urettferdighet som kommer opp i samfunnet. Og dine kommentarer og uttalelser er ikke bare urettferdige (i ordets rette forstand), uanstendige og uislamske, men så urimelige at det er umulig ikke å reagere.

En uke etter at båten Estelle trosser den israelske militærmakten og forsøker å bryte den israelske blokaden av Gaza med sitt seilas til Gazastripen, og mens israelske jøder som Elik Elhanan, Reut Mor og Yonathan Shapira tar i mot elektrosjokk og fengselsstraff for slik å ha vist sin avsky mot okkupasjonen, står du på Birkelunden og ”verken avkrefter eller bekrefter” en trussel mot en gruppe mennesker i Oslo. En skulle jo anta at dine såkalte studier i religion hadde lært deg at det er forbud mot å angripe religiøse bygg? At kun stridende i en krig er legitime mål og ikke hele folkeslag? Og helst ikke 2000 km unna selve okkupasjonen.

Verdens okkupasjoner trenger verdens oppmerksomhet. Vi trenger Estelle. Urettferdighet trenger idealister! Bloggere! Ja, som vi har sett de siste to årene – sågar revolusjoner! Det siste de trenger er idioter som deg!

Du skal få kle deg som du vil, Ubaydullah. Du skal få ha så langt skjegg du bare orker. Men du skal ikke uimotsagt få å spre ditt budskap av hat og spre frykt med dine uttalelser og meninger i min by. Det kan jeg bekrefte. Og du krysser ikke bare moralske grenser – du truer mennesker på livet. Jeg setter min lit til politiet om at du ikke får gjøre det ustraffet. Insha’ allah. Du, og dine kompiser i ummah’n din har allerede fått holde på altfor lenge.

Det er nok nå, Ubaydullah. Jeg sørger over hva du gjør med islams navn. Men idag er det ikke det som er det viktigste: I dag burde vi alle bli støttemedlemmer av Det mosaiske trossamfunnet.

Innlegget ble publisert første gang på Minvervanett.no 25.10.2012

Arbeidsseier!

Først, gratulerer med dagen til alle rødgrønne velgere! For en fantastisk opplevelse, og for en fantastisk dag. Takk til alle som gjennom valgkampen har stått på for det rødgrønne flertallet med smått og stort; stått på stand, banket på dører, twitret og blogget, delt ut roser og ikke minst stemt på de rødgrønne partiene. Dette var en klar arbeidsseier, og en meget viktig seier!

Resultatet overrasket nok mange, deriblant meg. Det var en jevn valgkamp og i meningsmålingene vippet flertallet hele tiden. Det mest overraskende var nok likevel det dårlige resultatet til Venstre. Partiet viste en nedadgående tendens på meningsmålingene, men at de ville havne under sperregrensen så jeg ikke komme. Partiet led nok, som de andre mindre partiene, av at folk stemte på ”sin” statsminister, om det var Jens, Erna eller Siv, noe resultatene til SV, KrF og SP også viser.

Et uheldig resultat av dette ble at Vs andre kandidat i Akershus, Abid Raja, til tross for sin energiske valgkamp, ikke lyktes i å kapre en plass på stortinget. Til tross for de politiske uenighetene jeg har med han, så synes jeg det er synd. Han ville ha vært fin å ha på stortinget, men regner med å både se og høre mer fra hans side i årene fremover.

Jeg tror videre at stortinget ville hatt godt av å ha flere representanter med innvandrerbakgrunn enn én som det nå ser ut til at det vil bli. Aps Hadia Tajik ser ut til å være den eneste som vant et mandat og selv om jeg tror hun vil gjøre en glimrende jobb, for alle, så tror jeg stortinget og minoritetsbefolkningen ville hatt godt av å ha flere energiske representanter på stortinget. Det er en viktig verdi at stortinget representerer befolkningen generelt, og med ett mandat av 169 vil den ”etniske minoriteten” fortsatt være kraftig underrepresentert på stortinget. Det er dumt, synes nå jeg.

Men nå skal valgseieren nytes, og regjeringen må vise at de hundretusener av folk som har stemt på dem, ikke har gjort det forgjeves. Utfordringene står i kø og det blir spennende å følge regjeringen med et fornyet mandat – i fire nye år!

Godt valg!

Det er ikke mye mer som trengs å sies i dag. I dag er det vår tid til å avgjøre hvordan stortinget skal være sammensatt i fire år framover. Jeg anbefaler folk å stemme rødgrønt, fordi jeg mener regjeringen har vist at dem klarer å gjennomføre det de lovet. Det eneste man vet med sikkerhet er at det blir utrolig jevnt. Det har vært en lang og hard valgkamp, og i kveld er alle politikernes store fest kveld. Jeg lar Anders Hegers kommentar i Dagsavisen i dag være ord til ettertanke for dagen:

"Når historikerne en gang skal oppsummere valgkampen, vil det mest interessante ikke være PR-rådgivernes forhold til partiledernes vekt. Ikke engang prosentflisespikkeriet eller de fantasifulle koallisjonskonstellasjonene. Nei, det mest påfallende, sett på avstand, er at dette var året da Verden (vi husker denne opphopningen av land der ute, gjør vi ikke?) endelig forsvant fullstendig fra norsk bevissthet."

http://www.dagsavisen.no/meninger/article439135.ece

Bruk stemmeretten!

Det er den klare oppfordringen fra alle i disse dager, også fra statsminister Jens Stoltenberg. På sin blogg forklarer han at det ikke er FrP, Høyre eller andre partier som er Aps største motstander, men sofapartiet.

Les hele innlegget og se video her:

http://jens.mittarbeiderparti.no/-/bulletin/show/422087_sofapartiet-og-det-perfekte-parti

Bruk stemmeretten og få dine kjente til å gjøre det samme!

Husk at det i Oslo er valg både søndag og mandag. Søndag er valglokalene åpne fra 16-20, og mandag fra 9-21.

Godt valg!

Det store asylvalget

Valget i 1989 blir ofte omtalt som det store innvandrings- og asyl valget i norsk historie. Norge opplevde hadde siden 1987 opplevd store ankomster av mennesker som søkte asyl i Norge, og FrP suste inn på Stortinget og gjorde sitt, til da, beste valg. Mye tyder på at asylpolitikken igjen vil være avgjørende for veldig mange når de vil avgi sin stemme mandag 14. september.

Det anslås at det i 2009 vil være 18.500 mennesker som vil søke asyl i Norge. Til nå har litt over 11.500 søkt asyl i år. (Hvor FrP får sine tall over 20.000 får dere spørre dem om). Disse tallene har variert lenge. I perioden 1994-98 lå antallet asylsøknader på mellom 1500 og 2400. I 1998 steg tallet til 8374, for å fortsette å stige fram til 2002 da til 17.800 (under Jern-Erna), før det igjen sank til under 5000. I 2007 begynte antall asylsøknader igjen å øke og kom over 7000, og over 14.000 i 2008. http://www.udi.no/upload/Nyheter/nyheter%202008/alle.pdf (s. 25).

Disse tallene er ikke ensbetydende med antallet som får innvilget asyl i Norge. Innvilgelsesprosenten er ikke særlig høy i Norge. I 2007 ble det gitt oppholdstillatelse i 58 % av sakene, mens denne andelen sank til 41 % i 2008. Alle saker blir ikke en gang realitetsbehandlet i Norge pga. den såkalte Dublin forordningen; dvs. at personen skal få eller har fått beskyttelsesbehovet sitt vurdert i et annet land som deltar i Dublin-samarbeidet (stort sett hele Europa). I løpet av 2008 realitetsbehandlet UDI 7 400 asylsøknader mot 5 000 i 2007 (UDI.no).

Med tanke på at det i verden i dag er 42 millioner mennesker på flukt fra sitt hjemsted er det rart at ekspertene strides om årsakene til de høye tilstrømningen av asylsøkere til Norge, men det er flere årsaker og mye psykologi som spiller inn når folk velger å komme til Norge for å søke asyl. Norge med sin sterke engasjementspolitikk og høye score i bo- og leveforhold gjør landet til et attraktivt reisemål.

Det er en menneskerett å søke asyl, og det er FNs Flyktningkonvensjon fra 1951 som definerer hva som kvalifiserer en person til asyl i et land. Konvensjonen slår fast at personer som "med rette frykter for forfølgelse på grunn av rase, religion, nasjonalitet, medlemskap i en spesiell sosial gruppe eller på grunn av politisk oppfatning, befinner seg utenfor det land han er borger av, og er ute av stand til, eller, på grunn av slik frykt, er uvillig til å påberope seg dette lands beskyttelse…" (Konvensjonens artikkel 1A.)

Det er da opp til UDI å vurdere om en søker oppfyller dette vilkåret. I tillegg til Flyktningkonvensjonen er Norge bundet av bl.a. Europeiske menneskerettighetskonvensjonen som hindrer Norge i fra å sende folk tilbake til land der en flyktning står i ”en nærliggende fare for å miste livet eller bli utsatt for en umenneskelig behandling” (utlendingsloven § 15). Derav den mye omtalte Krekar-saken.

Det er viktig at man diskuterer asyl- og innvandringspolitikken til Norge, som alle andre temaer, men når FrP leder Siv Jensen (og andre) mener at det er asylankomstene og integrering av disse i det norske samfunnet som er hovedutfordringen til Norge i dag, så bommer dem grovt.

I følge SSB er det i Norge i dag 508.000 personer som enten har innvandret selv eller er født i Norge med innvandrerforeldre. 36 % av disse har norsk statsborgerskap, og utgjør til sammen 10,6 % av befolkningen. Om lag halvparten (233 000) er personer med bakgrunn fra Europa. 264.000 har sin bakgrunn i Asia, Afrika og Sør- og Mellom Amerika.

Det er et mindretall av innvandrere som har status som flyktninger. Ved inngangen til 2008 bodde det 132 400 personer med flyktningbakgrunn i Norge, og utgjorde 2.8 % av Norges befolkning (SSB). I all hovedsak er innvandrerbefolkningen i Norge tidligere arbeidsinnvandrere som har bosatt seg her, deres etterkommere eller innvandret ved at norske statsborgere har giftet seg med folk fra et annet land. I 2008 var det for eksempel snakk om ca. 20.000 mennesker som fikk opphold gjennom familiegjenforening.

Ved å utelukkende fokusere på asylankomstene gjerne med snev av skrekkscenarioer som økt kriminalitet og økt konfliktnivå, så underkommuniserer man realitetene. Bevares, det er knyttet en rekke utfordringer til asylinstituttet, også når det gjelder negative ting som kriminalitet begått av asylsøkere, men å skape inntrykk av at alle asylsøkere (el. et stort flertall for den saks skyld) bedriver kriminalitet, eller blande kortene med kriminelle bander fra øst Europa er rett og slett å feilinformere eller direkte løgn!

Den største utfordringen til det nye Norge er ikke å redusere/stanse antall asylanter, men å inkludere personer med innvandrerbakgrunn som har bodd her i lang tid, mange til og med født og oppvokst her, i samfunnet. Å skape det Gahr Støre kaller ”det nye vi”.

Mye tyder på at det går veldig bra med integreringen i Norge. Flere og flere tar høyere utdanning og stadig flere kommer ut i relevant jobb. Likevel er arbeidsledigheten blant innvandrere høyere enn blant den etnisk norske befolkningen. Den registrerte arbeidsledigheten blant bosatte innvandrere gikk opp fra 4,0 prosent i mai 2008 til 6,8 % i mai 2009. I resten av befolkningen gikk den registrerte ledigheten opp fra 1,2 til 2,2 % (SSB).

Det er utfordringen i det nye Norge, og det gleder meg at partisekretær Raymond Johansen (Ap)erklærer lik yrkesdeltakelse for innvandrerbefolkningen som en av de viktigste målsettingene for Arbeiderpartiet de nærmeste 10 år.