Middle East longing.

A three-week adventure in the Middle East is finally over. A roundtrip through Lebanon, Syria, Jordan, Occupied Palestinian territories and Israel is behind me and it has been "one hell of a" trip.

I’m already missing the people, the region, but it was somehow nice that it was time to leave Israel last night. I had ended up in a tense discussion about Israel the last hour before my taxi picked me up. It all started with me talking with the hotel host in Tel Aviv and mentioning the word “Palestine”. “Do you call Israel for Palestine?” Instantly sweating, I replied, “Well, yes, I did for the West Bank”. So far so good, but the next question was a bit more tricky to answer. “Are you somehow anti-Israel?” Now how do you answer to a question like that, sitting in the heart of Israel?

I'm not a big fan of the way Israel was created, but the circumstances were quite alike for another state I hold dear, namely Pakistan. They were both under British rule, and similar to some hardcore Indians (or Pakistanis) disagreeing, or even disliking, the fact that a part of Mother India split into two countries, it is difficult for Arabs (Muslims) to accept that the state of Israel was drawn on the map on historical Muslim land before the 2. World war. Besides, The Israel we know today is not the one the UN suggested in 1948, and the occupation of Palestinian territories makes it easy to be somehow “anti-Israel”.

I was of course doomed to lose that discussion, and was a happy man when the taxi arrived and I could leave for the airport.

So, what will I remember from my adventure to perhaps the most frequently mentioned area in the Media?

A lot.

A long time will pass before I’ll forget all the soldiers. Two nights in a row now I’ve dreamt about soldiers and war(s), so the trip has done something with me. Although there were soldiers and tense situation across the region, it is primarily in Israel/ Palestine where the situation is so tense that it my come to open clashes, so, not surprisingly, it is the Israeli soldiers who have found their way into my dreams.

Just today, there was a report about intense fighting in Gaza due to new rocket attacks from Gaza to Ashkelon. These rocket attacks are exactly the argument that makes Israel not wanting to risk to give up the West Bank without any further due. What guarantee do they have not to be targets of new missiles from the West Bank - as they are from the Gaza strip?

Maybe none, but the status quo (read: an increasing number of settlements and thus additional troops) is not making Israel any safer.

Perhaps Israel can not, or will not, give up its military presence in the West Bank, but my clear impression is that it is not the presence of soldiers which constructs the worst hardship for the Palestinians. No, it is all the illegal settlements that keep popping up – on their land. I’m not saying the Palestinians enjoy the military checkpoints and the soldiers, but the apartheid wall, the settler roads, and the expansion and construction of new settlements are the biggest blow – both physically and psychologically.

They have no right to be on occupied territory.

From time to time, and I even heard the argument during my trip, Israel claims that the extremists’ fight against Israel is an ideological struggle, and I’m not totally denying the fact, but as long as the state of Israel look upon the entire area as a god-given land to the Jews, and bless new settlements, these extreme elements will not be less, only increase.

Rather than destroying the infrastructure, homes and eliminate the possibilities for the Palestinians, I think Israel had served her cause better if she had built up the West Bank. It was for instance sad to observe how Saddam Hussein was the hero for Palestinians (after Arafat), solely because he used the Palestinian struggle rhetorically (and with 42 Scud rockets during first Gulf war) and large amounts of money to rebuild the West Bank.

I will remember all the smoking men. I do not think there is one man in the Middle East, particularly in the Arab countries, who do not smoke. The richest of the rich, coming out of their fancy cars, or the poorest of the poor, sitting in an intersection, both had that in common that in their fingers, they held a cigarette.

And I will remember the women. Not (only) because they were so incredibly beautiful, but because they were so proud, so confident. They walked around, with or without their hijab (without being worried by their choice), and showed no signs of being oppressed - in any way.

Especially in the Palestinian territories and in the Palestinian refugee camps across the region, made a strong impression. They were never afraid to speak out; everyone took some form of (higher) education and they all had ambitions. They carried the passed grief but looked ahead.

It's not the girls - the young women - who are the problem in the future Palestine; it is the men: The youngsters, the old, the unemployed and the frustrated. They hang around in the streets of the refugee camps, of the cities across the West Bank without finding anything useful to do than harass people, or find hope and solution in weapons and the power of weapon. They are a problem for the society they live in and for Israel. The solution is not to build more walls around them but rather to give them hope or something as simple as a job...

Finally, I will remember all the passport controls. The harsh looks in the Police/ Military Officer, the everlasting queues behind red lines and people with stiff eyes and bowed heads, constantly proving their identity, waiting for the stamp or the redeeming wave to continue: Yallah!

The World Citizen in me got a sharp stab during this trip. The passport, which in Europe has more or less lost its function, and the color of it, is the little book that determines what rights you have and what treatment you get in the whole region. It was a challenge to cross five borders, and meant that the passport was never packed and always available. Of course, it all topped in the Palestinian territories with all its Israeli (and sometimes Palestinian) checkpoints throughout the West Bank.

Now three weeks after, real life waits. Thank you for a great time, people of Middle East, I will be back!

Siste natt

Ja saa gaar det mot slutten av turen. Siste natt i Midtosten, og selv om jeg i og for seg har halvkjedet meg i Tel Aviv (misforstaa meg rett, det er en flott by), og jeg er klar for aa komme meg hjem, er det hele litt trist. 20 dager i Midtosten har kommet til veis ende. Jeg har hatt det bra. Veldig bra. Med saerlig den siste uken som et langt hoydepunkt. Petra, al-Aqsa moskeen, Jenin og Nablus var alle ubeskrivelig gode opplevelser. Skulle gjerne hatt to- tre ganger lengre ferie og vaert i alle disse byene og stedene i mye lengre tid, men saann er det naa en gang. Saerlig Damaskus og Syria har jeg daarlig samvittighet for. Foler jeg mer eller mindre har fornaermet byen og landet ved aa bare vaere der i tre dager. Samme gjelder Jerusalem, Vestbredden generelt og ikke minst Tel Aviv. Planen var jo aa besoke Haifa, men det ble det heller ikke noe av.

Er nodt til aa komme tilbake en gang i framtiden.

Inntrykket av Tel Aviv endret seg fra det noe lusne forsteinntrykket jeg beskrev i forrige blogg. Vel og merke var det mitt syn paa byen, og ikke folket, som endret seg. Folk er fortsatt uhoflige, ja naermest frekke, men det vokser paa deg, og du blir vant til det. Det er bare aa vaere like kort og uhoflig tilbake. Visstnok er israelere (joder?) kjent for aa vaere aerlige eller det man paa engelsk kaller straight forward og bryr seg ikke om hoflighet i motsetning til arabere (muslimer?) som er tilsynelatende hoflige men ikke nodvendigvis saa aerlige. Jeg velger den falske hofligheten anytime! Tel Aviv har egentlig nektet aa vise seg fra den beste siden for meg, for den sola jeg egentlig kom hit for aa faa i meg, har ikke vaert saa synlig. Det har vaert sol, men saa har det ogsaa regnet, kraftig, de to dognene jeg har vaert her. Men byen er utrolig pen. Hele byen, strandpromenaden, gatene, boulevardene, cafeene osv er alle rene og pene, og er en stor overgang fra de andre stedene jeg har vaert i Midtosten.

De helt fantastisk pene jentene Israel skulle ha aa by paa har jeg sett saa veldig mye til. Igjen, misforstaa meg rett, de er veldig pene her, men det er ikke akkurat paradis slik jeg ble forespeilet meg. Ei heller gaar alle med vaapen. Det er mange av dem, altsaa siviltkledde gutter og jenter som baerer en M16, men ikke saa veldig mange som jeg trodde. Visstnok gjor de det for de er soldater, eller under militaertjeneste. Hvorfor de baerer vaapenet sitt med seg har jeg faatt to forklaringer paa. Det forste, som er gitt meg fra en ikke-israeler, fordi det er 7 aars fengsel for aa miste vaapenet sitt, og enkel kost-nytte tenkning gjor at man baerer vaapenet med seg uansett hvor man gaar. Den andre forklaringen, som jeg fikk i gaar kveld, er at soldater ofte er et maal, og da er det greit aa ha vaapen. De to israelere som ble drept i Hebron var f.eks. soldater off duty.

Har i kveld vaert paa middag med med 1. sekretaeren ved den norske ambassaden (ja, jeg gir hele tittelen, for det er litt stas) paa et halvfancy sted, og det var veldig hyggelig. Naa sitter jeg egentlig og venter paa at klokken skal bli saa mye at jeg tar taxi til flyplassen og steller meg i security service koen. Har med meg en del materiale jeg egentlig skulle ha postet hjem til meg, men som jeg ikke fikk gjort (lat som jeg er), og som jeg er litt redd vil skape litt problemer. Vi faar se hva som skjer...

Er jeg klar for aa trekke noen konklusjoner etter tre uker i Midtosten? Neppe. Har jeg blitt noe klokere paa konflikten? Neppe. Ja, hodet mitt tenker sitt, men begge sider har gode argumenter og det er nesten umulig aa gi den ene rett uten aa gjore seg blind og dov for den andre siden. Konflikten har saa mange dimensjoner, saa mange nyanser at det for en utenforstaaende (som meg) er helt umulig aa se alle nyansene. Aa gjore slutt paa okkupasjonen, som virker som en plausibel god losning paa det hele, har sine kompliserte implikasjoner, for Israel vel aa merke, noe som maa tas i betraktning naar man tenker paa konflikten i Midtosten. Jeg skal ikke en gang prove aa forsvare Israels haandtering av situasjonen, men jeg forstaar at de ikke vil risikere aa vaere maal for rakettangrep ogsaa fra Vestbredden slik de i dag er fra Gaza ved aa overlate Vestbredden til Palestinske myndigheter. Saa kan man alltid innvende at Israel har satt seg selv i den situasjonen ved aa okkupere det omraade, men saann er det naa blitt en gang. Vanskelig. Veldig vanskelig. Og det er desverre ingen enkle losninger paa det lenger.

Naa venter ett dogn i Istanbul for jeg er hjemme. Gleder meg til en laaaaaang varm dusj, barbering og alt annet hjemreise innebaerer.

Kontrastenes dag

"We live in a beatiful world," synger Coldplay over hoyttalerne, mens jeg naa sitter her og skal forsoke aa formidle inntrykkene de siste 24 timene. Det er ikke lett aa vaere enig i Coldplay naar man vaakner i Jenin i Vestbredden og gjor seg klar til aa legge seg i Tel Aviv. Det er snakk om to forskjellige verdener. Fra kontrollpost-helvete til det ultra liberale, hippe Tel Aviv. Alt i lopet av 12 timer. Er det egentlig mulig aa sette ord paa de intrykk jeg har hatt det siste dognet, eller de siste 12 timene?

I gaar reiste jeg til Jenin. Det sto mellom nyttaarsaften med sine fester i Tel Aviv, eller reise til Jenin og en reise til Vestbredden for aa oppleve noe av Palestina, hvor jeg valgte det siste. Det angrer jeg ikke paa. Mens "alle" feiret nyttaarsaften med fyrverkeri, tur paa byen og alt det andre folk gjor paa nyttaarsaften, feiret jeg nyttaarsaften i Jenins gater. Det var ingen daarlig feiring. Tilfeldigvis er dagen i dag (1. januar) "bursdagen" til Fatah, og i Jenins gater var det full fest. Det visste selvfolgelig vi ingenting om. Vi drev bare aa loket i Jenins gater, paa jakt etter en bra kebabsjappe, hvor vi ble stoppet av en fyr (en som kalte seg Rabie, men som var Zakaria Zubaidi, sjefen for al-Aqsa brigaden i Jenin, og en relativ kjent figur), som lurte paa hvem vi var og hva vi gjorde (alt paa en hyggelig maate), og fortalte oss om dette og at det noe senere paa kvelden ville vaere barnetog i Jenins gater. Samtidig ble vi omringet av en stor mengde unger, fortsatt mens vi sto i et veikryss i Jenin. Der sto vi og lagde bokstavelig talt fullstendig kaos. Det var rundt 10-15 unger rundt oss, folk kom ut av bilene/taxiene sine og lurte paa hvem vi var, hvor vi var fra, hva vi gjorde osv og vi maate til slutt flytte oss til et mindre trafikkert sted for aa slippe trafikken fram. Jeg kan tenke meg at det var litt av et syn. Der sto en norsk pakistaner, en singaponeser og en briter (som for oyeblikket var en irlander, klok av skade, og med tanke paa britenes historie i regionen) med rodt haar midt i Jenin omringet av en haug med unger. Det var bilder, haandtrykk, Assalam-u-aleikum, Marhaba, Ahlann, tehkami arabi? osv...

De ungene (alt fra 14-17 aar) var helt fantastiske. De tok oss med paa en rundtur i Jenin. Maa innromme jeg var litt skeptisk til aa bli med dem til de morkeste hjornene, men de var faktisk alle veldig hyggelige. Da vi kom tilbake til hovedgaten, var det full barne- og voksentog i gatene. Det var folk med masse flagg (baade palestinske og fatahs), fakler, fyrverkeri som gikk gjennom gatene. Det hele var helt uvirkelig. Ut av "ingnting" var jeg (vi) plutselig midt i en Fatah demonstrasjon og kunne ikke la vaere aa rope Fattahvi, fattahvi, fattahi der vi vandret fra Jenin sentrum mot politistasjonen. Rundt oss var de barn med sine fakler og flagg, voksne som ropte slagord, politifolk og militaere med sine AK47 og ropte Fattahvi paa vei mot politistasjonen. Dessverre (heldigvis!) var det ingen skyting i luften, for visstnok har Abu Mazen (Mahmood Abbas) sagt at slikt gjor vi ikke lenger. Jeg tror jeg sier heldigvis, for hadde de gjort det ville jeg ha vaert livredd, men naa i ettertid er det litt trist at vi ikke fikk oppleve det... Da vi kom fram til politistasjonen, eller hva det var, var omraade fylt opp med militaeret og politistyrker. Det var tale av den lokale Fatah-lederen og vi fikk lov til bli fotografert mens vi holdt i AK'er og var ordentlig toffe!

Etter det var det hele egentlig over, men det skulle vaere et storre arrangement dagen etter (altsaa nytt aarsdagen) i Jenin sentrum. Ungene som hadde fulgt oss hele veien, tok oss med til en cafe, og der satt vi og slang drit. Ble kjent med en Fatah Youth fyr, som kjente mange AUF'ere. Det var ganske sykt aa sitte i Jenin og ha felleskjente med en fyr derfra, men samtidig svaert hyggelig. Vi prata fotball, politikk og alt annet gutter kan finne paa aa prate om. Etterpaa fulgte de samme guttene oss helt hjem til Freedeom theatre i flyktningsleiren i Jenin. Et utrolig sted egentlig. Et teater startet av en jodisk kvinne i begynnelsen av 90-tallet for aa gi flyktningsbarna noe aa gjore i en flyktningsleir som mer eller mindre ble jevnet med jorden under den andre intifadaen i 2002, men som naa har blitt gjenoppbygget deriblant ogsaa dette teateret. De har et veldig kjent stykke Arna's children (i dag er 4 av 6 skuespillere dode), og har ogsaa et guesthouse hvor vi bodde.

Dagen etter, dvs. i dag, forste nyttaarsdag, vaaknet vi i Jenin. Planen var aa komme seg til Nablus og "feire" Fatah dagen der, siden det var en storre by. Vi ble ringe opp av Rabie og han sendte en gutt etter oss, og vi ble tatt med til "torget" hvor det ble rigget opp til en stor "folkefest", men vi var fast bestemt paa aa komme oss til Nablus, og Rabie lovet aa skaffe oss "kontakter". Vi var forresten igjen omringet av barn og voksne som var nysgjerrige paa oss, men vi kom oss videre derfra. Rabie ga oss en siste liten rundtur i Jenin, og fulgte oss deretter til busen.

Bussturen til Nablus fra Jenin var fantastisk. Gjennom wadi maut (dodens dal) og de dramatiske fjellomraadene var nydelig. Gjennom Qabatia, Tubaz og videre mot Nablus. Baade paa vei opp mot Jenin dagen for, og tilbake derfra mot Nablus kjorte vi gjennom det man paa engelsk kan kalle et hilly (fjell?) omraade. Toppene var paa ingen maate saa veldig hoye. I hvertfall ikke til aa begynne med. Paa vei oppover mot Jenin var det stortsett Grefsenkollen og Kolsaastoppen hoyder, men paa vei fra Jenin til Nablus ble hoydene noe hoyere. Jeg tror den hoyeste toppen var paa 900 moh., hvor "fjell"ryggene hele tiden var fylt opp med oliventraer, og toppene tatt over av bosettere (settlements)! Paa alle toppene var det bosettere. Du kunne kjenne dem igjen (saann utover at folk i bussen fortalte oss) paa de de borglignende bygninger og/eller gjerder som omringet disse. Det var rett og slett provoserebde aa se hvordan hver topp rundt enhver palestinske landsby/by var omringet av israelske bosettere som igjen var beskyttet av store mengder IDF soldater. Det er, slik jeg ser det, hele problemet med Vestbredden; bosettere, sponset og velsignet av Israel. Som mannen ved siden av meg i taxien paa vei tilbake til Ramallah sa; det er to myndigheter i VB, bosettere og IDF. IDF er der for aa beskytte disse bosetterne, og gjor livet surt for alle palestinere i VB. I dag er det rundt 250.000-400.000 bosettere i VB, og ser man paa kartet over Vestbanken kan man se hvordan de spiser seg inn i VB. Langs hele Jordan elven, som er det mest fruktbare omraadene i VB, og fra Jerusalem og ostover er det saa mange bosettere at de nesten deler VB i to.

Nablus var ingen fest. Rabie ringte oss aldri og ga oss ingen kontakter. Byen var mye storre og minte meg kraftig om Mostar (Bosnia), som er omringet av hoye topper paa hver side. Etter aa ha vaert i Jenin, hvor vi var fokus for all oppmerksomhet og deretter komme til en by hvor ingen brydde seg om oss i saerlig grad, var Nablus en nedtur. Etter aa ha spist rikelig med knafeh, en dessertlignende sak laget av geiteost, som Nablus er verdenskjent for, bestemte vi oss for aa komme oss av gaarde. Vi hadde egentlig allerede bestilt et rom, men avbestilte det (kosta oss 1/3 av prisen) og reiste sorover mot Jerusalem. Det tok sin tid.

Vi kjorte taxi til den kjente Hawara kontrollposten. Den maatte vi krysse til fots. Jeg maa innromme at jeg hadde forestilt meg den langt storre enn det den var, men den foraarsaker nok frustrasjon og og ligger utrolig klumsete til paa vei ut av Nablus. Israelske flagg veiende langs hele kontrollposten, midt i VB, kan i seg selv virke svaert saa provoserende, men det hele gikk greit. Jeg maatte vise innholdet i sekken min, hvor jeg klarte aa skjule det lille palestinske flagget jeg hadde faatt i Jenin, saa var det en ny taxi mot Ramallah. Etter 20 min. var det en ny kontrollpost (Zaatara). Gikk greit. Etter en liten halvtime fra Hawara var det ennaa enn kontrollpost (Atarra), ironisk nok samtidig som det ble annonsert på radioen at Israel jobber med aa gjore reisene enklere for palestinerne. Kontrollposten gikk i og for seg gikk greit, men jeg klarer ikke aa glemme maaten soldaten ba oss om aa vise passene etter at han saa at det var utlendinger i taxien. Passport! skrek han til oss i en svaert saa aggressiv tone, selvom det samme kunne ha vaert oppnaad med en langt hofligere tone. Det var kanskje det som har irritert meg mest i de kontrollpostene. En ting er at de eksisterer langt inne i de palestisnek omraadene, men deres framtoning er i tillegg saa unodvendig uhoflig. Det er noe jeg har lagt merke til; uansett hvem du snakker med i palestina, det vaere seg politi, militaer, sivilie som alle selvsagt kikker svaert saa skeptisk og mistenksomt paa deg, losner helt opp og smiler i det du sier assalam-u-aleikum, men det samme er paa ingen maate tilfelle med israelere, og i hvertfall ikke med soldatene. Den eneste soldatene som hevet sin haand og svarte paa mitt Shalom med et smil om munnen var ved Hawara. Utenom det er mitt inntrykk at de stirrer bare enda styggere paa deg hvis du sier Shalom, det vaere seg politi, militaeret eller sivile. Merkelig nok.

Fra Ramallah var det ny buss/maxitaxi til Jerusalem. En tur paa 30 min. tok over en time, grunnet kontrollposten ved Qalandia. Da vi stoppet der, reiste alle mennene seg automtisk seg og gikk ut av taxi'n, for de maa gaa manuelt gjennom kontrollposten, mens folk med Jerusalem stempel, eller utlendinger som oss kunne bli sittende. Det var 5 maxitaxier foran oss, og 3 bak oss som alle ble tomt for vi kjorte gjennom kontrollposten. Vi fikk besok av en soldat inn i bilen som saa paa visumet vaart for vi sto paa andre siden og ventet paa folket som maatte krysse kontrollposten manuelt. Det tok sin tid... Omsider var vi framme i Jerusalem, hvor jeg betalte skyhoyt for taxi'n til aa komme meg til bussholdeplassen for aa ta bussen til Tel Aviv.

Det forer meg over til et nytt kapittel av mine opplevelser de siste timene; uhofligheten. Har vaert litt innom det, men maken til uhoflighet skal man lete lenge etter. Tonen og humoret er helt annerledes her enn i Vestbredden. Service er ikke den beste siden av noen i de arabiske landene, men maken til dette har jeg aldri opplevd for. Fra bussjaforen, taxisjaaforen, hotellet og til og med servitrisen paa restauranten. Det hele faar meg til tenke at de uhoflige soldatene ikke var uhoflige fordi de var soldater, men fordi de var israelere?? Jeg har aldri folt meg saa uvelkommen i et hostell noe sted gjennom hele min tur som ved dette hotellet. Noen finner det sjarmerende har jeg skjont. Den israelske (ikke)servicen, hvor de skriker what you want?, for de smeller en eller annen melding skal visst ha en sjarm ved seg, men det var litt av en overgang... Det forsteinntrykket har forbedret seg noe naa etter at jeg har vaert i noen timer, men de forste par timene var jeg klar for aa pakke sammen og reise tilbake til Jerusalem, men her er jeg naa, i Tel Aviv, 2 dager for jeg skal hjem igjen, og det hele er over.

Maa innromme det er utrolig surt aa ikke kunne forstaa noen av skiltene/plakatene som henger rundt omkring, og ei heller faa kunne faa snakket mer arabisk, som jeg personlig (og etter mange komplimenter) folte jeg begynte aa kunne dagligdagstalen i...