Rush hour in Ramallah

Så har jeg vært i Ramallah i snart 4 dager, og det var på tide med et livstegn. For de uinnvidde har jeg altså reist til Ramallah (Palestina) og begynt på arabisk og skal etter planen være her fram til jul. Lett humoristisk tituleres denne posten Rush hour in Ramallah - ikke fordi jeg har opplevd så mange av de, for selv bor jeg i BirZeit - en by 15 min. unna Ramallah, men fordi det er navnet på bandet som noen av mine med studenter skal starte... Nok om det.

Kan vel begynne med at det var unødvendig for meg å ha mageknipe og X antall søvnløse netter i en måned i frykt for ikke å slippe inn i Israel/Palestina før turen. Det var lite problematisk. Riktignok måtte jeg gjennom tre avhør, og vente i 3 timer, men de spørsmålene jeg ble møtt med ville jeg definert som "standard spørsmål". Jeg tror jeg gjorde lurt i å kjøre en ærlig linje, og ikke legge skjul på mine studieplaner på BirZeit universitet. Det var aldri noen "kritiske" spørsmål rundt det, og jeg hadde all papirarbeidet i orden. Den eneste gangen jeg følte jeg var på tynn is var når jeg på det tredje intervjuet måtte forklare at selv om jeg var på Arafats grav sist gang jeg var i Ramallah så betydde det ikke at jeg hadde et nært forhold verken til han eller hans sak, men at det var en "må-ting" når man først var i Ramallah. Den andre gangen var når jeg plutselig nevnte Palestina framfor Israel eller Ramallah, og hun (intervjueren) spurte hva mine planer var ved siden av studiene. Jeg bedyret at jeg ikke hadde tenkt å reise rundt fordi det var undervisning hver dag. Men det var aldri noe stress, og ikke i nærheten av så ille som jeg fryktet. Jeg fikk et stempel på tre måneder, med lett formaning om å møte hos innenriksministeriet for å forlenge visumet med én måned for mitt fly som går hjem i slutten av desember. Regelen er, i følge både ambassaden og de på grensen at man kun har lov til å oppholde seg i Israel i tre måneder i løpet av et kalenderår, men har allerede møtt mange som har fått flere tre måneders stempler i løpet av dette året etter et lite opphold i utlandet. Tror også det vil løse seg fint.

En litt "morsom" hendelse på venterommet før sikkerhetskontrollen var da en gammel mann, som hadde sittet i samme venterom som meg, fikk beskjed om bare å gå ut via vanlig passkø likevel, og han glemte sin pose i venterommet. Jeg forsøkte da å fortelle sikkerhetsvakten at den posen tilhørte den mannen, men møtte lite respons. Noe senere kom en annen sikkerhetsvakt, så på posen, stoppet litt, og fortsatte. kvarteret senere kom det en mann med propp i øret og kikket oppi alle søppelkassene, stusset over den posen (på det tidspunktet var det bare meg på den ene rekken av stolene, og den posen på den andre), spurte sikkerhetsvakten som skulle "passe på" venterommet om den, og han bare trakk på skuldrene, og mannen med proppen i øret bare fortsatte. Det tror jeg ikke hadde skjedd på Oslo S en gang.

Vel, jeg har nå vært her i 4 dager, og hadde min første undervisnings dag i dag. Skal ta tre kurs. Ett i standard arabisk, muntlig palestinsk dialekt og et kurs som heter "Palestinian Question". Timeplanen tilsier at det blir et pumaløp, med faktisk undervisning hver dag, mid-exams og oppgaveinnleveringer. Det eneste er at jeg føler meg for gammel for hjemmelekser, men skal man klare å lære seg et språk godt nok, må man vel gjennom det. Må si jeg er veldig stolt av å henge godt med på nivå 2 både skriftlig og muntlig.

Kurset i Palestinian Question holdes av en noe fargerik person. Sa’d Nimr, politiker i mange år og leder av "Fri Marwan Barghouti" kampanjen, skal være vår foreleser. Fargerik fordi han var tydelig på at det ikke vil være en objektiv fremstilling av problemstillingen, men palestinernes synspunkt på situasjonen. I dag ga han bare en kjapp innføring i hva kurset kommer til å handle om, og det manglet ikke på kontroverser. F.eks. kunne han meddele at det var en misforståelse eller miskommunikasjon at FNs resolusjon 181 om deling av Palestina ble godkjent av israelerne. Den ble - i følge han (foreløpig, da jeg ikke har begynt å lese pensum enda) - forkastet av araberne (palestinere) fordi de ikke kunne fatte logikken i at 33 % av befolkningen (jødiske) skulle få 56 % av landområde, og 66 % av befolkningen (arabisk - både muslimer og kristne) skulle få 42 %. Resterende var Jerusalem som skulle være under FN-kontroll. Resolusjonen ble altså også forkastet av israelerne, rett og slett fordi de ønsket mer, deriblant deler av Jordan.

En annen kontrovers var da han påstod (denne gangen som politiker) at Israel ikke ønsker å løse problemet. De håndterer (manage) problemet, men ønsker ikke en løsning. Han tegnet en tidslinje fra 1967 med fire punkter. 1967, 1993, 2000 og november 2007 fram til i dag. Han mente at dersom Israel virkelig ønsket å løse problemet, hvordan kunne det ha seg da
at det mellom 1993-2000 (under Osloprosessen, og før den andre intifadaen) var blitt bygget dobbelt så mange bosettinger som mellom 1967-1993, og hvis Annapolis runden var et ønske om fred, hvorfor hadde det da siden november 2007 fram til i dag blitt bygget 25.150 bosettingsenheter på okkupert territorium? Vel, foreløpig står alt det for hans regning, men det tyder på at det vil være en interessant forelesningsrekke å følge.

Når det kommer til den politiske situasjonen i dag er det foreløpig lite å melde. Tror den søndagen jeg ankom Tel Aviv var første dag etter sommerferie for militærrekruttene i Israel, og det var svært uvant for meg å se de fleste tog stasjonene mellom Tel Aviv og Jerusalem fylt opp med 18-22 åringer med sine M16 over skulderen (ikke alle, men mange). Et syn jeg aldri vil bli vant til, og en verden jeg håper jeg aldri må leve mitt liv i.

Utover turen innover mot Ramallah har jeg kun oppholdt meg i Ramallah (og BirZeit), og av det jeg har sett foreløpig er det vanskelig å komme med noen sterke innspill for eller mot noe. Livet her er ganske rolig, og bortsett fra Qalandia kontrollpost (beksrevet i linken) på vei til Jerusalem går livet sin vante gang. Derimot tviler jeg på at livet i Ramallah omegn er representativ for livet andre steder i Palestina. Livet i Nablus, Jenin, Qalqilia, Hebron og selv i Betlehem er en helt annen enn i Ramallah, men antar at jeg vil få rikelig med informasjon, og forhåpentligvis førstehåndserfaring med det etter hvert. Særlig Qalqilia står høyt blant mine reisemål, så får vi se når jeg får tid til det.

Det som har vært interessant er måten spørsmål rundt konflikten mellom Fatah og Hamas har blitt besvart. Public Relations mannen på universitetet svarte svært rundt og ullent på mitt spørsmål om hvordan den konflikten påvirker/hadde påvirket universitetet. "Vi har alle partier her, og eventuelle konflikter løses internt i løpet av 24 timer", var hans svar. Folk jeg har møtt har bare trukket på skulderen og med et oppgitt uttrykk i ansiktet ikke gitt noe gode svar, og foreleseren i Palestinian Question bagataliserte det hele med at det bare var et et forbigående fenomen. Palestinerne kunne ikke la dette fortsette, og at det i samtalene rett etter Ramadan (dvs. neste måned) i regi av egypterne ville løse seg. Jeg tror det ligger noe i det han sa at det hele var pinlig for palestinerne og jeg antar at de ønsker å skyve det under teppet og fokusere på det virkelige problemet - okkupasjonen - mens utelndinger som meg stadig maser om den konflikten.

Et av mine mål her på turen er å grave mer i den konflikten - uten å bli ufin, og tror ikke noen samtaler i Egypt (eller hvor de er) vil fjerne det hatet som har blitt bygget opp mellom partene de to siste årene. For å bruke samme logikk som Sa'd Nimr; dersom Hamas/Fatah er en forbigående problemstilling og hvis palestinerne ønsker å komme videre, hvorfor fengsles stadig Hamas tilhengere på Vestbredden, og motsatt på Gazastripen?

Vel, det får holde for denne gangen. Ila'l liqa.