Identitetskrisen

«Jeg er sprøyte lei av muslimer!» 

Det mest irriterende spørsmålet jeg møtte i Midtøsten da jeg var der og jobbet, nest etter om jeg var gift, var spørsmålet om jeg var muslim. Jeg kunne aldri fatte hvorfor mannen i gata, taxisjåføren eller ungdommen jeg traff, var interessert i det. Det eneste det spørsmålet gjorde var å skape et inntrykk av at det var forskjell på folk: muslim, eller ikke-muslim. 

Bare i Midtøsten, eller i muslimske land, holder de på slik, tenkte jeg, nokså nedlatende. I Pakistan, for eksempel, er religiøs tilhørighet nedskrevet i passet. Det har alltid ergret mine pakistanske gener, samtidig som det har gjort meg glad for å tilhøre et land som har kommet lenger: Et land hvor religiøs bakgrunn ikke brukes til å skille på folk eller til å begrense deres muligheter. Det viste seg å være en av mange feilslutninger om Norge.

Det kan nemlig se ut til at Norge kollektivt gjennomgår en alvorlig identitetskrise. Hva annet kan man kalle det når noen ungdommer blir så fremmedgjort at de reiser til andre land for å krige? Når vi stadig jakter på hva som er norsk kultur? Eller når det kommer krav om å få bære sitt kors «hvor hen man vil»? Selvpåtatte identitetsmarkører er blitt viktigere og viktigere for folk. Å bli stilt det innledende spørsmålet «er du muslim?», er blitt langt mer vanlig, også i Norge, enn vi tror.

Fafo-forsker Olav Elgvin tok i denne avis like før sommeren et oppgjør med det samme fenomenet da han kritiserte Civita for deres under­søkelse om muslimenes forståelse av rettssystem. Elgvin kunne ikke forstå hva kategoriseringen «muslim» hadde med undersøkelsen å gjøre, gitt mangfoldet som finnes av mennesker som kaller seg muslimer. Jeg fikk også høre fra noen sentrale meningsbærere, i en diskusjon vi hadde om utdannelse, at det i Norge i dag er stadig flere muslimer som søker og tar høyere utdanning. I motsetning til ateistene eller de kristne da, eller? Når man begynte å skille mellom muslimer og ikke-muslimer i Norge, er uklart for meg. 

Det var med dette bakteppet jeg leste en e-post med beskjeden: «Jeg er sprøyte lei av muslimer.» Avsenderen var heldigvis en venn, men han satte speilet fint opp foran meg. Hans argument lød: «Ved å bruke en merkelapp som for eksempel ‘norsk muslim’, bidrar du til å befeste forskjeller og underkaster deg andre menneskers tanker om merke­lappen, heller enn å bli møtt kun som et medmenneske som tilfeldigvis tror på Gud eller har foreldre fra Pakistan.» Videre sto det: «En ‘muslim’ er en intetsigende fellesbetegnelse og beskriver like stor variasjon på levemåter som mellom meg og en hottentott.»

At jeg skulle bidra til å befeste forskjeller, var en forstyrrende anklage. Samtidig er det vanskelig å komme unna historier hvor unge gutter og jenter står splittet mellom å være «muslim» på den ene siden og «norsk» på den andre. «Hjemme er jeg muslim, når jeg går på bussen er jeg en vanlig norsk person», uttaler 17 år gamle Yasmin Hadafow fra Bø i sin prisvinnende skolefilm «Norsk muslim», og samfunnsdebattanten Yousef Assidiq beskriver følelsen av å ha tapt på både hjemme- og bortebane ved å konvertere til islam. 

Etter over 20 år med debatt om islam i Norge er det kanskje lett å bli «sprøyte lei» muslimer, som min venn formulerte det, men vi har faktisk ikke klart å komme lenger.

Alle identiteter er et sett med forventninger, og den norskmuslimske identiteten er i så måte intet unntak. Det er tydelig at alle forstår ulike begreper på forskjellig måter og at en «norsk muslim» betyr noe annet for meg enn for min nabo. Men slik jeg stadig lærer noe nytt om for eksempel Høyrefolk, er det også mye å lære om den norske muslimen. Å beskrive det mangfoldet, presist illustrert av hottentotteksemplet over, i den norsk­muslimske identiteten som åpenbart vokser frem iblant oss, er ikke et forsøk på å befeste forskjellene, men heller å fylle forventningene til begrepet med et bredere innhold. 

Det bidrar kanskje ikke til å endre paradigmet, men jeg tror det er gjennom en offentlig brytning av våre identiteter og merkelapper vi innser hvor lite disse egentlig sier om hvem vi er. Slik kan vi kanskje finne hverandre som medmennesker i et større fellesskap? Med ønsker om en velsignet advent og gledelig jul.

Innlegget var på trykk i Klassekampen 28.11.13 i deres spalte "I god tro". Lars Gule, Anne Kalvig, Bjørn Olav Utvik, Helene Næss og undertegnede skriver om religion hver torsdag.  

#Norskrasisme

Det er flott med engasjementet rundt norsk rasisme både med og uten hashtag, men det er rart at ”faen, du er blitt så norsk” ikke har dukket opp på hashtag versjonen.

Midt i den verbale krigen mellom broderfolket har Warsan Ismail (@somalieren) tatt debatten et steg videre og løftet frem diskusjonen om hverdagsrasismen. Eksemplene på hva folk er i stand til å si og gjøre er så mange at det er latterlig å forsøke å benekte dens eksistens. Kanskje et tema for ”nok-debattert”-spalten til NRK.

Det er ingen tvil om at det i et samfunn også eksisterer fremmedfrykt. Noen ganger går den på hudfarge, andre ganger klesstil. En viss fremmedfrykt, ja sågar rasisme, er tilnærmet uunngåelig. Man må likevel daglig bekjempe den, men sånn er det, og sånn har det alltid vært. Og denne rasismen går begge veier.

Det var i 1995 at jeg skulle være med på et dramastykket på Karl Johan i forbindelse med Operasjon Dagsverk i regi av Oslo/Akershus OD, hvor fokuset skulle være rasisme/gatevold. Prosjektmidlene skulle det året gå til Brasil, og gatevold og rasisme var et fellestrekk vi skulle spille på. Jeg husker hvordan vi ønsket å fokusere på den volden hvite blir utsatt for av de mørke! I Rio de Janeiro som i Oslo. I altfor stor grad er denne volden basert på ren rasisme!

”Faen, ikke vær så norsk” for eksempel er et skjellsord i mange miljøer og sjargonger. Eller ”ikke gå helt gora på meg”, gora som i hvit, er et uttrykk om å ”slutte å være gjerrig!”. Gjerne etter et kebabkjøp. Bruken av horeordet blant ungdom ligger løst, og er kanskje ikke fullt så etnisk orientert som mange vil ha det til, men eksemplene er likevel mange. Ikke minst fra foreldregenerasjonen som fint kunne inngå i hverdagsrasismen og vært brukt under #norskrasisme.

Det er umulig å vokse opp noe sted, og spesielt i Oslo, uten å møte på rasisme og fremmedfrykt i en eller annen form. Jeg har det også jeg. Her og der, men heldigvis har det ikke vært like skjellsettende som hos mange andre som har delt sine opplevelser på sosiale medier eller som vi kan lese om i mediene. For eksempel historiene HRS høylytt forteller om de ”gjenlatte” i Groruddalen og den versjonen av #norskrasisme de utsettes for. Også i egen by da! Retorikk til side, men beskriver ikke de rasisme da? Alle jeg kjenner som har blitt slått ned, ranet eller banket opp, er etnisk norske og gjerningspersonen… – ja, riktig.

Det er for eksempel vanskelig å nekte for at et stort antall av barneranerne er av en annen etnisk bakgrunn. En raner kjenner kanskje ikke etniske grenser, men det er nok en overvekt av etnisk norske blant ofrene. Det er ikke helt tilfeldig. Man tar sjelden sine egne. Gamle og nye gjenger i drabantbyene har alle hatt et element av rasisme mot spesielt de andre. De hvite! Ofte begrunnet i et slags selvforsvar.

Det er nok her jeg tror vi i altfor stor grad er våre egne verste fiender. Jeg vet jeg er det. Jeg forventer rasismen – fordi jeg er brun, og kan reagere deretter. Et blikk kan som kjent drepe, et spørsmål om opprinnelse blir raskt oppfattet som et spørsmål om etnisitet, eller nysgjerrighet på ulik atferd som graving eller mobbing. Men kan hende det blikket man trodde var umulig å mistolke, likevel ble mistolket? Flere av eksemplene som har fremkommet på #norskrasisme, oppviser en variant av ”de lave forventningers rasisme”. Uttrykket betegner ofte den doble standarden ikke-hvite av og til møtes med: ”Vi kan ikke forvente mer menneskerettigheter av dem, stakkar.” Men for brune og svarte nordmenn har den en annen, og mer direkte, tilstedeværelse: Antakelsen om at en brun mann neppe kan være en kirurg, men må være vaskehjelpen. Men mine egne ”forventninger om rasisme” er motsvaret til dette, og er minst like destruktiv.

I mitt tilfelle har riktignok denne forventningen utviklet seg til et ekstra smil, et hakk mer høflighet og vennlighet, men som kjent reagerer folk ulikt på forventninger.

Innlegget ble publisert på Minvervanett.no 19.11.2013