En smak av Norge

Jeg har feiret jul for første gang. Sånn på ordentlig liksom.

Jeg har aldri vært noen stor tilhenger av juletiden. Det er gjerne mørkt, alle vennene ”hjemme” til jul alle andre steder enn Oslo og summen blir en ensom og kjedelig ferie. Som ikke-kristen er jeg ikke vokst opp med å markere julen i tradisjonell forstand. En bedre middag med familien har det gjerne blitt, men utover Disney-kavalkaden på TV-en passerte gjerne juletiden uten for mye oppstyr i mine yngre år.

Julen er som kjent tiden for tradisjoner. Familien jeg fikk delta i julefeiringen til, hadde for eksempel lange tradisjoner på hvordan dagen ble gjennomført. Det var fastsatt hva man spiste, når man spiste hva, og at maten ventet til far i huset hadde lest fra Juleevangeliet fra familiens bibel osv. Men blant mange fine og andre ikke fullt så fine juletradisjoner er det spesielt én juletradisjon jeg hvert år håper forsvinner ved neste korsvei: debatten om hvorvidt muslimer kan feire jul. Vel, i praksis er det to debatter. Den ene handler om hvordan muslimer ødelegger den tradisjonelle julefeiringen gjennom sine krav. VGs satireside ”Helt normalt” tok den et steg videre da de meldte at kunnskapsminister Røe Isaksen frarådet bruken av marsipangriser ved skolenes juleavslutninger i inkluderingens navn og erstatte dem med marsipangrevlinger til (for) manges store fortvilelse.

Den andre debatten er av den mer interne sorten. Den begynner som regel som oppriktige spørsmål om råd fra unge og gamle på ulike fora om deltakelse på julebord eller om Jesus’ og Marias posisjon i islam, men ender i en kakofoni av negativitet hvor selv det å ønske de som feirer jul, en god jul blir problematisert. Nå var det forstander for Det islamske forbundet Basim Ghozlan som satte sinnene i kok hos mørkemennene og damene på sosiale medier, da han ikke frarådet folk fra å delta i skolens/jobbens juleavslutning så lenge man avsto fra alkohol, svin og sangtekster som stred med islam.

Hovedargumentet mot å feire julen er som følgende: Siden den kristne troen på treenigheten og spesielt troen på Jesus som Guds sønn strider med den muslimske troen på Gud og Jesus, vil det å feire julen eller ønske andre en god feiring av denne troen, være ensbetydende med at en selv anerkjenner denne troen og dermed blir skyldig i flerguderi.

Joda, inkarnasjonen er viktig for den kristne tro og julen, og det var ikke mange tekster jeg kunne stå inne for der jeg forsøkte å fange den autentiske julestemningen i Domkirken, men overgangen fra å synge Deilig er Jorden mens jeg holdt husets fireåring i hånden og gikk rundt et juletre pyntet med norske flagg og levende lys til å angivelig anerkjenne treenigheten er vanskelig for meg å begripe. For, etter kirkebesøket var det lite som minnet om at jeg var en del av en kristen høytid bortsett fra en og annen engel som også pyntet juletreet, og den tidligere nevnte opplesningen av Juleevangeliet.

Misforstå meg rett; jeg har ingen intensjon eller ønske om å innføre julefeiring som en høytid for muslimer, men det tydelige ønsket om å markere avstand som ligger i bunn for nettpredikantenes oppfordringer, er skremmende. Det er nemlig ingen grunn til ikke å ”komme i hu Maria i skriften,” slik koranen oppfordrer til i kapittelet som bærer hennes navn. Da Hans ånd fremstod for henne som en vakker mann. Maria ba ham vise gudfryktighet og han svarte at ”han bare var Herrens utsending for å gi henne en sønn, ren av hjertet”. Hun ble overrasket da ingen mann hadde rørt ved henne. Han svarte: ”Slik blir det, for Herren sier: ’Dette er lett for meg! For Vi vil gjøre ham til tegn for menneskene og en nåde fra Oss.” (…) ”Dette er Isa, Marias sønn, med sanne ord.” (Koranen, 19:16-34). I den grad et religiøst budskap feires, er det dette julefeiringen handler om, Isafødsel, og det er det Juleevangeliet, som far i huset leste opp før teen og kakene på bordet ble konsumert, skildrer.

Det er ingen grunn for muslimer til ikke å finne gleden i å tilbringe tiden med sine nærmeste og nyte et godt måltid eller fem. Og får man sjansen, er det heller ingen grunn til ikke å oppleve nordmenns julefeiring på nærmere hold. Jeg fikk i hvert fall en smak av Norge denne juleaften jeg sent vil glemme.

Innlegget var på trykk i Klassekampen 09.01.14 i deres spalte "I god tro". Lars Gule, Anne Kalvig, Bjørn Olav Utvik og undertegnede skriver om religion hver torsdag.