#Norskrasisme

Det er flott med engasjementet rundt norsk rasisme både med og uten hashtag, men det er rart at ”faen, du er blitt så norsk” ikke har dukket opp på hashtag versjonen.

Midt i den verbale krigen mellom broderfolket har Warsan Ismail (@somalieren) tatt debatten et steg videre og løftet frem diskusjonen om hverdagsrasismen. Eksemplene på hva folk er i stand til å si og gjøre er så mange at det er latterlig å forsøke å benekte dens eksistens. Kanskje et tema for ”nok-debattert”-spalten til NRK.

Det er ingen tvil om at det i et samfunn også eksisterer fremmedfrykt. Noen ganger går den på hudfarge, andre ganger klesstil. En viss fremmedfrykt, ja sågar rasisme, er tilnærmet uunngåelig. Man må likevel daglig bekjempe den, men sånn er det, og sånn har det alltid vært. Og denne rasismen går begge veier.

Det var i 1995 at jeg skulle være med på et dramastykket på Karl Johan i forbindelse med Operasjon Dagsverk i regi av Oslo/Akershus OD, hvor fokuset skulle være rasisme/gatevold. Prosjektmidlene skulle det året gå til Brasil, og gatevold og rasisme var et fellestrekk vi skulle spille på. Jeg husker hvordan vi ønsket å fokusere på den volden hvite blir utsatt for av de mørke! I Rio de Janeiro som i Oslo. I altfor stor grad er denne volden basert på ren rasisme!

”Faen, ikke vær så norsk” for eksempel er et skjellsord i mange miljøer og sjargonger. Eller ”ikke gå helt gora på meg”, gora som i hvit, er et uttrykk om å ”slutte å være gjerrig!”. Gjerne etter et kebabkjøp. Bruken av horeordet blant ungdom ligger løst, og er kanskje ikke fullt så etnisk orientert som mange vil ha det til, men eksemplene er likevel mange. Ikke minst fra foreldregenerasjonen som fint kunne inngå i hverdagsrasismen og vært brukt under #norskrasisme.

Det er umulig å vokse opp noe sted, og spesielt i Oslo, uten å møte på rasisme og fremmedfrykt i en eller annen form. Jeg har det også jeg. Her og der, men heldigvis har det ikke vært like skjellsettende som hos mange andre som har delt sine opplevelser på sosiale medier eller som vi kan lese om i mediene. For eksempel historiene HRS høylytt forteller om de ”gjenlatte” i Groruddalen og den versjonen av #norskrasisme de utsettes for. Også i egen by da! Retorikk til side, men beskriver ikke de rasisme da? Alle jeg kjenner som har blitt slått ned, ranet eller banket opp, er etnisk norske og gjerningspersonen… – ja, riktig.

Det er for eksempel vanskelig å nekte for at et stort antall av barneranerne er av en annen etnisk bakgrunn. En raner kjenner kanskje ikke etniske grenser, men det er nok en overvekt av etnisk norske blant ofrene. Det er ikke helt tilfeldig. Man tar sjelden sine egne. Gamle og nye gjenger i drabantbyene har alle hatt et element av rasisme mot spesielt de andre. De hvite! Ofte begrunnet i et slags selvforsvar.

Det er nok her jeg tror vi i altfor stor grad er våre egne verste fiender. Jeg vet jeg er det. Jeg forventer rasismen – fordi jeg er brun, og kan reagere deretter. Et blikk kan som kjent drepe, et spørsmål om opprinnelse blir raskt oppfattet som et spørsmål om etnisitet, eller nysgjerrighet på ulik atferd som graving eller mobbing. Men kan hende det blikket man trodde var umulig å mistolke, likevel ble mistolket? Flere av eksemplene som har fremkommet på #norskrasisme, oppviser en variant av ”de lave forventningers rasisme”. Uttrykket betegner ofte den doble standarden ikke-hvite av og til møtes med: ”Vi kan ikke forvente mer menneskerettigheter av dem, stakkar.” Men for brune og svarte nordmenn har den en annen, og mer direkte, tilstedeværelse: Antakelsen om at en brun mann neppe kan være en kirurg, men må være vaskehjelpen. Men mine egne ”forventninger om rasisme” er motsvaret til dette, og er minst like destruktiv.

I mitt tilfelle har riktignok denne forventningen utviklet seg til et ekstra smil, et hakk mer høflighet og vennlighet, men som kjent reagerer folk ulikt på forventninger.

Innlegget ble publisert på Minvervanett.no 19.11.2013

De er fali', de

Er de norske jihadistene bare en sikkerhetstrussel for Norge?

Hva i all verden er det som skjer når en norsksomalier er en sentral aktør i et terrorangrep i Nairobi? Eller når unge jenter og gutter i 20-årene reiser til Syria for å delta i en borgerkrig i ledtog med svært ekstreme elementer? Kort tid etter at vi undret oss over hvordan en vestkantgutt kunne utvikle seg til å bli Norges verste terrorist, spør vi oss igjen hvordan en ung gutt fra Vestfold kunne bli en terrorist i Nairobi. Spørsmål om manglende tilhørighet, økende utenforskap og sviktende lojalitet til Norge er igjen aktuelle i det offentlige ordskiftet. Den debatten må vi ta - igjen!

Det vokser nå frem en ny generasjon med norske muslimer. Et stort flertall av disse vil vi aldri høre noe i fra – heldigvis – fordi. dessverre, og med rette, er det de negative elementene blant disse som får brorparten av medieoppmerksomheten. Likevel er det verdt å minne om den floraen av norskmuslimske menigheter og organisasjoner som eksisterer og som vi aldri hører om. Så hvem er denne generasjonen med norske muslimer, hvorav et flertall er født og oppvokst i Norge?

De aller fleste er i dag i 20-30-årene. Det er umulig å ikke se hen til den spesielle stemningen som har eksistert, også i Norge, etter angrepet på tvillingtårnene 11. september 2001 da denne generasjonen gikk på barne-, ungdomskolen eller videregående skole, og som har preget deres oppvekst. De er med andre ord ikke vokst frem i et vakuum, men vært omgitt av retorikken ”enten er du med oss, eller så er du mot oss” siden de var små. Det var f.eks. påfallende hvordan hijab ble et mer og mer vanlig plagg på Universitetet i Oslo utover 00-tallet eller hvordan den mindre religiøse organisasjonen Pakistansk studentersamfunn mistet medlemmer til fordel for Muslimsk studentersamfunn.

Alle unge muslimer som har vokst opp i Norge vet at de må stå til rette for alle typer islam og muslimer. De blir, om de vil det eller ikke, har kunnskaper til det eller ikke, har interesse for det eller ikke, stilt til veggs for stort og smått muslimer i verden gjør og sier. Det er i den konteksten denne generasjonen har vokst opp. Et muslimsk klingende navn er som regel nok til å bli møtt med alt fra nysgjerrige spørsmål til alvorlige beskyldninger. Fra klassekamerater, lærere, trenere og ikke minst storsamfunnet. Og mens foreldregenerasjonen har kunnet leve isolert bak språkbarrieren, opptatt med sitt og sine egne hjemland, var det de unge som måtte ta støyten på skolen, på fotballbanen og i samfunnet generelt.

Det er en dårlig kontekst for å skape tilhørighet om fellesprosjektet Norge. Det gjør det vanskelig å samles om «Ja, vi elsker dette landet», når man samtidig må forklare hvor man egentlig kommer fra. Det blir slitsomt å henge med Per og Kari når alt de spør om er hvorfor muslimer sprenger seg i lufta for en ”pedofil profet”? Det er ikke alltid lett å være den med tjukkest hud og et hav av selvironi. I hvert fall ikke hele tiden.

«Muslimer har selv ingen ønsker om å la seg inkludere i det norske – vantro – samfunnet,» er gjerne innvendingen. Det er klart at Norge, fra et integreringsperspektiv, ikke var som en lykkelig familie før 11. september heller, og alt kan selvfølgelig ikke forklares med såkalte apologetiske argumenter som jeg serverer ovenfor. Norske muslimer, unge som gamle, har for ofte også inntatt en defensiv holdning, men det er en feilslutning at muslimer ikke vil inkluderes. Det siste stortingsvalget, med historisk høyt antall muslimske stortingsrepresentanter, er et tydelig tegn på det motsatte.

Tidligere visepresident på Stortinget, Akhtar Chaudhry, skriver i Dagbladet 21. oktober om ”vår ungdom, vårt ansvar” om Vestfold-gutten. Det er uten tvil den rette medisinen. De to jentene på vei til Syria er ikke bare to somaliske jenter, men våre jenter. Tenk om statsminister Erna Solberg eller

barne-  og inkluderingsminister Solveig Horne hadde uttalt bekymring for sikkerheten til de unge jentene og guttene, slik at de ikke bare ble fremstilt som sikkerhetsrisiko for Norge når de kommer hjem? 

Innlegget var på trykk i Klassekampen 24.10.13 i deres spalte "I god tro". Lars Gule, Anne Kalvig, Bjørn Olav Utvik, Helene Næss og undertegnede skriver om religion hver torsdag.  

Tro, håp og FrP

FrP skal i regjering, er marerittet blitt virkelig? 

 

Snikislamiseringsbegrepet, kanskje den groveste mistenkeliggjøringen av en gruppe mennesker i Norge de siste årene, kom snikende innpå oss igjen. Og nå skal partiet som lanserte begrepet regjere landet. Er marerittet blitt virkelig?

Det avhenger nok av om FrP evner å være i en regjering for hele befolkningen, eller om de fortsetter i sitt gamle spor. For det er ikke til å komme unna at partiet og dets ledelse lenge har skapt en atmosfære av mistillit mot spesielt muslimer i dekket av å være kritiske til innvandringspolitikken. Eksemplene er så mange at de alene kunne fylt denne spalten, men for all del: på flere områder har partiet også hatt rett i sin kritikk, også mot norske muslimer. Det er med andre ord helt greit å mene ting jeg eller norske muslimer ikke liker, eller å ønske å gå saktere frem med innvandringen. Å spre mistro om en gruppe mennesker i landet i håp om å sanke politisk kapital er derimot ugreit.

I José Saramagos opprivende roman En beretning om blindhet blir vi kjent med en navnløs by hvor nesten alle innbyggere blir rammet av et uforklarlig utbrudd av blindhet, og det sosiale sammenbruddet som følger av det. Boken skildrer hvordan de destruktive sidene i mennesket trer frem når våre handlinger blir styrt av panikk basert på hat og frykt.

Saramagos blindhet åpenbarer seg nesten daglig når uskyldige mennesker sprenges i luften i så altfor mange land fordi hatet og mistroen får dominere. Vårt eget land har også lidd av noen øyeblikks blindhet hvor terrorangrepet 22. juli 2011 slår mot oss som skrekkens eksempel. Det samme gjelder skuddene mot synagogen i Oslo i 2006. Sånn sett er et pølsebanner og et grisehode plassert utenfor norske moskeer den siste måneden kanskje lette å le av, men sammen med trusselen mot Oslos største menighet om at alle moskeer vil brenne innen året er omme viser de en uhyggelig trend.

FrP har ingen skyld i de nevnte hendelsene, men når partiet nå skal danne regjering er det greit å ha dette i mente når de utvikler sin politikk og retorikk.

På mandag ble endelig regjeringsplattformen til Høyre og FrP kjent, og der Samarbeidspartnerne i de fire partiene overraskende nok reduserte hele innvandrings- og integreringsfeltet til å handle om asylpolitikk, går plattformen heldigvis noe videre og målet om nye nordmenns tilhørighet og tilknytning til riket blir løftet fram. Å realisere det ”nye norske, vi”, uavhengig av religiøs eller etnisk bakgrunn, er et helt avgjørende prosjekt for vår felles fremtid – uavhengig av politisk farge.

Men det er dessverre ikke slik at ”det nye vi” blir virkeliggjort bare det ønskes sterkt nok. Til det er motkreftene og utfordringene for mange. Selvsagt er det grenser for hva en regjering kan gjøre med hensyn til ekstreme grupper som SIAN og Profetens ummah eller enkeltpersoner som Fjordmann og Bhatti. Håpet er bare at de heller ikke gir motkreftene drahjelp, men evner å ta i bruk de rette verktøyene så det nye ”vi” ikke blir en drøm fra Disneyland.

I kampen mot utenforskapet kan signaleffekten av et klart budskap og tydelig retning fra en regjering ikke undervurderes. Det er det som skaper en grunnmur av aksept et samfunn trenger. En aksept av at vi alle er en del av det samme skjebnefellesskapet. Den muslimske minoriteten er kommet for å bli, den kommer ikke til å bli borte, og all politisk debatt, hvis den skal være konstruktiv, må bygge på det prinsippet. Her har FrP et og annet å bevise.

Det samme prinsippet må også gjelde for sivilsamfunnet – ikke minst for den muslimske minoriteten selv. Den unge generasjonen med muslimer som trer frem må forvalte foreldregenerasjonens arv med mer omhu enn vist av grupper som Profetens ummah og til tider Islam Net. Det innebærer blant annet å ikke slenge om seg med myter og påstander som om ingenting er på spill.

Myter om et jødestyrt Norge, om islamofobi ved enhver kritisk bemerkning eller påstander om kuffars skittenhet og muslimsk overlegenhet har intet i Norge å gjøre. Det må faktisk kunne forventes at det tas kraftig til motmæle mot slikt både internt og offentlig. Å skjule seg bak ”den evige sannhet” er i et samfunnsperspektiv ren ansvarsfraskrivelse.

”Fyordet” ytringsansvar har mye klokt ved seg og gjelder for flere enn bare FrP. Vi skal tross alt leve side om side, og sammen må vi sørge for å bevare synsevnen.

Innlegget var på trykk i Klassekampen 05.10.13 i deres spalte "I god tro". Lars Gule, Anne Kalvig, Bjørn Olav Utvik, Helene Næss og undertegnede skriver om religion hver torsdag. 

Snikbeklagelsen

Når en nestleder i et politisk parti beklager noe lederen for partiet har sagt, og lederen ikke bifaller nestlederens dementi, er det gjerne lederens ord som blir stående. Snikbeklagelse er et annet ord for slikt.

Det tok altså fire år, to stortingsvalg og global pressedekning til før Fremskrittspartiets nestleder Kjetil Solvik-Olsen under partiets pressekonferanse for internasjonale medier i går beklaget partilederens bruk av begrepet ”snikislamisering” i 2009 – trolig den groveste mistenkeliggjøringen av en gruppe mennesker i nyere norsk historie. Det var en uventet, men gledelig overraskelse.

Men noen timer etter at nestlederen i partiet beklager ordbruken – vel, strengt tatt hvordan begrepet har blitt brukt i ettertid – dukket partilederen opp på riksdekkende medier og mer eller mindre relanserte det, etter at statsministeren ba henne gjenta Solvik-Olsens ord på norsk. Jeg innrømmer det: de lurte meg. Solvik-Olsen er trivelig fyr, og jeg gikk fem på. Jeg glemte det som har kjennetegnet partiet nesten så lenge jeg har kjent det: dobbeltkommunikasjonen.

Partiet som beskylder andre for å tale med to tunger, behersker den kunsten til fingerspissene. Helt siden 1987, da Hagen lansert brevet fra Mustafa har partiet bedrevet dette: Gå bredt ut, få ut budskapet, for senere å trekke det, eller deler av det, tilbake. Målet, å spille ut esset – fremmedfrykten – overfor menigheten blir oppnådd, mens dementiet, med langt mindre bokstaver, blir brukt som buffer mot medienes og kommentariatets angrep. I går skjedde det igjen, bare i motsatt retning, og de lurte altså meg i noen timer.

Det siste var lett å høre fra Siv Jensens uttalelser i går kveld. Hun visste godt hvem hun talte til. At hun måtte ty til en omskrivning av historien, altså av hendelsene forut for lansering av begrepet, var et lite offer i det store spillet.

Jo, det er helt riktig som FrP sier: begrepet snikislamisering ble brukt i en gitt kontekst. I en debatt med undertegnede i går viste FrPs Kristian Norheim blant annet til at det var noen grisetegninger som ble ønsket fjernet fra et sykerom hvor en muslimsk familie hadde sitt syke barn innlagt. Dette ønsket, eller kravet som FrP ønsket å fremstille det som, var ganske meningsløst, men å omskrive dette til å handle om et krav fra et radikalt miljø er vel en smule overdrevet?

I nyhetsdekningen rundt lanseringen av begrepet vises det til ønsket om hijab som del av norsk politiuniform, halal-mat servering ved norske fengsler og imamutdanning i Norge. Andre eksempler på slike krav som nevnes, var forslag fra Venstre-politiker Abid Raja om en ny blasfemilov, Høyre-politiker Afshan Rafiq som foreslo tilpasset eldreomsorg for innvandrere; somalisk drosjeforening som hadde bedt om bønnerom på Gardermoen – og det var altså Abdelmajid Jerad, en lokalpolitiker for Arbeiderpartiet, som hadde tatt til orde for imamutdanning i Norge.

Jeg tviler på at Siv Jensen mener Abid Raja eller Afshan Rafiq, hvis partier Jensen i disse dager forhandler med, eller den muslimske familien med sykt barn på sykehuset representerer et radikalt islamistisk miljø?

Nei, begrepet bekreftet hva FrP anså som et problem anno 2009: Norge var på vei til å bli snikislamisert, og det var bare FrP som kunne stoppe dette. At Solvik-Olsen beklaget bruken i går var et lysglimt. Dessverre forsvant det like fort og plutselig som det kom. 

Innlegget ble publisert på Minvervanett.no 18.09.2013

Boomerangeffekten

”Ikke alle FrPere er rasister, men det er en kjensgjerning at alle rasister i Norge er FrPere”: En urimelig generaliserende setning jeg har vært så altfor fristet til å skrive mens jeg har fulgt munnhuggeriet mellom FrP og Heikki Holmås i sosiale medier de siste timene.

Det er altså en enkel omskriving av Carl I. Hagens mantra ”ikke alle muslimer er terrorister, men alle terrorister er muslimer” han har gjentatt de siste ti årene. En overdrivelse, joda, men jeg tviler på at ikke Hagen og andre FrP’ere som liker å gjenta setningen, ikke vet bedre, slik Jensen mener at Holmås burde om FrP på VG nett.

Jeg innrømmer det: Jeg har kost meg glugg i hjel over krangelen mellom Holmås og FrP, og mye tyder på at jeg ikke er alene om det. Partiet som i førti år har liret av seg den ene dumheten etter den andre om nordlendinger, utlendinger og de siste årene muslimer klikker i vinkel når noen kobler dem til meninger og holdninger de selv hevder å ikke ha. År etter år har FrP vært i harnisk over enkelthendelser utlendinger og ikke-vestlige innvandrere har begått og krevd at hele miljøet skal ta avstand, røyker ut sine mørkemenn og jeg vet ikke hva, men det svir når boomerangen kommer farende tilbake.

Oslo FrPs ledelse med Tybring-Gjedde i spissen gikk hardt ut sommeren 2010 med sin kronikk med eventyr fra Disneyland og Arbeiderpartiets kultursvik. Det har i ettertid blitt innrømmet at retorikken var for sterk, men budskapet er ikke dementert. Siv Jensens lansering av begrepet ”snikislamisering” i 2009 mistenkeliggjorde over 100 000 mennesker i Norge. Når FrPs ledelse blir så indignert over Holmås’ uttalelser, kan det virke som at FrP synes det er ok at de får male med bred pensel om andre grupper, og at det blir feil først når noen gjør det om FrP. Det henger lite på greip.

Jeg er ikke blant dem som mener at det er en kobling mellom FrP og Breivik. Bare for å ha sagt det. Men når de nå er så nære kongens bord, vil kanskje denne seansen være en liten lærepenge om hvordan de selv omtaler andre grupper og mennesker. Enkeltrepresentanter, og noen ganger også sentrale personer i ledelsen i FrP, har så altfor ofte brukt en retorikk som sprer mistro mellom folk, framfor å samle dem. Å få høre det og å bli møtt med et krav om klarere avstand mot slike holdninger som Tybring-Gjedde målbar i sin kronikk, eller som deres ex-formann har stått for i så mange år, må FrP nesten tåle.

Jeg lar meg gjerne bli positivt overrasket av FrP dersom de kommer i regjering. Det blir nok den store testen for FrP, om de er i stand til å inneha ministerposter og da være ministre for hele befolkningen – ikke bare deler av den. For tro det eller ei: Vi, dvs. de med utenlandsk bakgrunn i landet, har faktisk lest og fulgt med på hva partiet har sagt og ment om innvandrere, om pakistanere, om ukultur og snikislamisering de siste tiårene. Tillitten er mildt sagt tynnslitt.

At Høyre, Venstre og KrF forsøker å forsvare sin potensielle samarbeidspartner er kanskje forventet, men ikke nødvendigvis klokt. De burde heller gått i bresjen i å stille krav om en tydelig markering mot mistenkeliggjøringen av mange grupper i Norge som for mange i Siv Jensens parti har stått for. Om en slik markering kom, ville det også bli lettere for FrP å få sympati når boomerangen slår tilbake, og det er partiet selv som blir gjenstand for den stigmatiserende generaliseringens logikk.


Innlegget ble publisert på Minvervanett.no 13.09.2013

Muslimske stemmer

Venstresiden har mer å tjene på å flagge utenrikspolitikken sin i valgkampen.

Flere kommentatorer har den siste tiden påpekt at utenrikspolitikken har vært så godt som fraværende i den pågående valgkampen. Mens resten av verden diskuterer Egypt og Syria, har den norske valgkampen handlet om de nære ting. Det øker avstanden mellom partienes retorikk og de muslimske velgernes interesse.

Palestina har riktignok vært nevnt, men Norges forhold til situasjonen i Midtøsten, eller til land som Somalia og Pakistan, som den største andelen av muslimer i Norge har bakgrunn fra, påvirker uten tvil den muslimske stemmen. Undersøkelser har også vist at interessen for internasjonal politikk er stor blant norske velgere (Aftp. 21.08.13), også blant unge velgere. Spesielt venstresiden har mye å tjene på å sette utenrikspolitikken høyere på dagsorden enn tilfellet har vært i år for å mobilisere sine kjernevelgere.

Anslaget til SSB tilsier at det er rundt 4% muslimer i Norge, og grovt sett er litt over halvparten av dem norske statsborgere og dermed stemmeberettigede. Tallets størrelse tilsier ikke at partiene akkurat higer etter denne gruppen, men i enkelte byer som Oslo og Drammen /kan/ denne gruppen virkelig utgjøre en forskjell. Kanskje den forskjellen som fører SV over sperregrensen, eller avgjør Aps kamp om å bli større enn Høyre. Og dette merkes. Hver fredag den siste måneden har de fleste moskeene i Oslo og omegn vært omringet av politikere og alle moskébesøkende har gått hjem fra fredagsbønnen med godteri og en rose i hånden.

Det er ikke tilfeldig at de mottar en rose. Valgforskningen til prof. Thor Bjørklund og Johannes Bergh presentert i boken ”Minoritetsbefolkningens møte med det politiske Norge”, tyder på at minoritetene – i denne sammenheng de med ikke-vestlig bakgrunn generelt – har en tendens til å stemme på partier på venstresiden. Når man videre vet at under halvparten av disse deltar i valg er det ikke overraskende at partiene med størst velgerpotensial oppsøker dem.

Det paradoksale, ifølge valgforskerne, er at dette valget skjer til tross for at de på mange verdispørsmål har et annet syn enn de røde partiene, eller at de tilhører en annen sosioøkonomisk klasse enn stemmegivningen skulle tilsi. Ideen om at den muslimske velgeren er konservativ i sin politiske preferanser stemmer nok, og hun blir selv ikke overrasket over at KrF med sitt fokus på familieverdier, restriktiv alkoholpolitikk og større adgang til religiøse læresteder kommer høyt opp på hennes partitester. Kanskje har hun også gjennomført en enorm klassereise som høytlønnet lege. Så, hvorfor stemmer hun likevel rødt?

Det er nok flere grunner til dette, men det er verken tilfeldig eller paradoksalt at muslimer i Norge stemmer på venstreorienterte partier. Tanken om fellesskapet foran individet gir sterkere utslag hos den muslimske velgeren enn andre velgere. Bakgrunnen fra land med kollektivistiske tradisjoner som igjen ofte har røtter i religion bidrar til dette. Videre har venstresidens solidaritetstanke med de svakerestilte i samfunnet og i verden omkring en sterk appell. Det er ikke uten betydning når partiene på venstresiden i langt større grad er opptatt av for eksempel palestinernes rettigheter enn det partiene på høyresiden er.

Når valgforskerne fremholder at denne skjevheten i stemmegivningen går igjen i andre land i Europa, også blant etterkommerne, skyldes det etter all sannsynlighet nettopp denne solidariteten og krigsmotstanden en kan finne i venstresidens retorikk. Jeg er ikke interessert i norsk politikk, er en velkjent frase (også) blant norske muslimer, men det taxisjåføren Abdi, læreren Omar og legen Mariam har til felles er deres sterke dragning mot internasjonal politikk. Til tross for begrensningene som ligger i et lite lands utenrikspolitikk, er partienes syn på verden sterkt medvirkende til deres stemmegivning.

Partiene på venstresiden må derfor tørre å løfte blikket fra løpeseddel- og roseutdeling ved moskeene, og heller løfte temaet internasjonal solidaritet fram i de store nasjonale debattene. Det er til deres egen fordel.

Godt valg!

Innlegget var på trykk i Klassekampen 05.09.13 i deres spalte "I god tro". Lars Gule, Anne Kalvig, Bjørn Olav Utvik, Helene Næss og undertegnede skriver om religion hver torsdag.

Diffus dialog

Mulig PST er kunnskapsløse, men Islamsk Råd er ikke mindre naive.

PST-direktør Benedicte Bjørnland etterlyste i statskanalen for to uker siden et tydeligere budskap fra imamer i kamp mot ekstremisme. I sitt tilsvar blir hun av Islamsk Råds generalsekretær Mehtab Afsar beskyldt for å være kunnskapsløs. Ordstriden viser hvilket tynnslitt tillitsforhold det er mellom sikkerhetspolitiet og det etablerte norskmuslimske miljøet. Debatten om islam, ekstremisme og vår felles fremtid og sikkerhet er altfor alvorlig til at ansvarlige ledere ikke skal klare å ha en mer fruktbar meningsutveksling.

Det er ikke lenge siden jeg selv etterlyste imamene i det offentlige ordskiftet, med et ønske om å skape en mer synlig front mot ekstremistiske grupper som Profetens Ummah og andre. Det overrasker egentlig å måtte forklare verdien av å gjenta et budskap til en religiøs organisasjon. Når det videre er slik at 99 % av befolkningen, om ikke mer, ikke har tilgang til det interne arbeidet i moskeene (pga. språk og/eller annen tro) kan det ikke lenger vises til kunnskapsløshet hos dem, men heller til det konkrete arbeidet som gjøres. Igjen. Og enda en gang. Det betyr ikke en pressemelding med ordet ”avstand” annenhver måned, men en der arbeidet belyses, dilemmaene drøftes, og hvor nyttige verktøy deles og etterlyses.

Hvordan møter egentlig en imam en person med holdninger som defineres som ekstreme? Hvordan blir dialogen når IRN selv, eller imamene i de etablerte moskeene, blir beskyldt for å være i fanget på de vantro? Eller når det teologisk blir vanskelig å argumentere imot når det sitter muslimske fanger ulovlig på Guantanamo? Alt dette er eksempler på at dialog er en vanskelig øvelse. Dialogen er fylt med dilemmaer som også storsamfunnet er en del av. Å innrømme dette er verken pinlig eller vanskelig. Alle som har bedrevet med dialog, og det er en del av dem i dette landet, vet det.

Når alt det er sagt, og oppfordringen til IRN er gjentatt, er det ikke urimelig å spørre hvorfor PST-direktøren kom med det utspillet nå, og hva hun konkret forventer? Har hun sett noe vi andre ikke vet/ser? Og hva er det hun egentlig legger i ”mer avstand”? Eller et ”tydeligere budskap”? Det er med andre ord tydelig, det må bare bli mer tydelig?

Det er ikke til å komme unna at en vel så god strategi mot ekstremisme i Norge kunne ha vært om Bjørnland var like klar i sitt budskap når det gjaldt den ulovlige overvåkingen av unge muslimer som nylig ble avslørt. Med tanke på PRISM, ulovlig overvåking og myndighetsmisbruk er veien kort til å tenke på Guantanmo. Tar PST-sjefen avstand fra det som skjer der? Min påstand er at hennes utspill har potensial i seg til å utvikle flere ekstremister enn en hvilken som helst imams mangel på den tilstrekkelige grad av tydelighet. Det er når du begynner å fornemme at den andre mistenker deg, og det på tynt grunnlag (usual suspect), at du begynner å utvikle deg til et fremmedlegeme. Det er en skummel kombinasjon.

I Sigurd Hoels roman ”Møte ved milepælen” forsøker jeg-personen, som selv er en god nordmann, å finne en forklaring på hvorfor enkelte av hans likekvinner og –menn fra hans ungdom havnet på feil side under krigen. Detaljene avslører hvordan irrasjonelle valg og motiver kunne ligge bak et slikt valg. Forelskelse, sjalusi og/eller følelse av svik og usynlighet var alle faktorer som påvirket det valget. La meg ta et annet eksempel: For 7-8 år siden fortalte min venn meg at han ble ringt opp av politiet og invitert til en samtale som ”aldri fant sted”. Min venn har plettfritt rulleblad, forresten. Detaljene er ikke vesentlige her, men den opplysningen irriterte meg på to plan: ”Faens, møkka politi,” og ”Faen, hvorfor ikke meg?” Ikke at jeg har et behov for en slik samtale, men var ikke jeg interessant, liksom? (Så kan jeg spekulere i hvorfor en annen gang). Poenget er at det er andre som har et behov for slik oppmerksomhet, og vi husker kanskje beretninger (kanskje bare rykter) om en av lederskikkelsene i Profetens Ummahs skuffelse over å bli pågrepet av vanlig politi framfor sikkerhetspoliti i fjor høst. Menneskets psykologi er med andre ord ofte det fascinerende ukjente i slike analyser.

Etterretning er PST sin jobb, men i sin iver etter å kreve tydelighet fra andre hold, må ikke PST-direktøren glemme at hennes ordvalg og oppfordringer er minst like ansvarsfylte som imamenes tydelighet.

Innlegget sto på trykk i Klassekampen 01.08.13 i deres spalte "I god tro". Lars Gule, Anne Kalvig, Bjørn Olav Utvik, Helene Næss og undertegnede skriver om religion hver torsdag.